«Politisk kultur» og politiske omveltninger i tidlig nytid

Av: Marthe Hommerstad

De senere årene har det kommet flere forskningsbidrag som bruker «politisk kultur» som teoretisk innfallsvinkel. For å forstå begrepets potensial og innskrenkninger som analytisk begrep vil jeg her komme med noen tanker omkring politisk kultur og hvor nyttig det er til å forklare endring både i det sene 1700-tall og etter 1814.

De første som tok begrepet «politisk kultur» i bruk var de amerikanske forskningsmiljøene som var etterkrigstidens dominerende teori- og premissleverandør innenfor samfunnsfag. I den post-koloniale perioden etter andre verdenskrig så man at selv om demokratiske strukturer etter vestlig modell ble forsøkt implementert i de tidligere koloniene, var det langt frem til faktisk demokrati. Antakelsen var derfor at det var flere faktorer som var nødvendig for å utvikle et velfungerende demokrati enn demokratiske institusjoner og lovgivning. For å avdekke hvilke holdninger som ville gi grobunn for utviklingen av demokrati, mente man at «politisk kultur»-begrepet var fruktbart. (Nielsen 2003:53)

Samfunnsviteren Gabriel Almond gjorde i 1956 det første forsøket på å definere begrepet. Han kom med forslag til hvordan statsvitere kunne benytte seg av antropologiske og sosiologiske konsepter. Almond mente at de politiske systemene ble bestemt av kulturelle normer for politiske holdninger og opptreden: «Every political system is embedded in a particular pattern of political action.»

Politisk kultur i historieforskning

Selv om «politisk kultur»-begrepet har vært omstridt og kritisert innen samfunnsforskningen, fikk det tilhengere blant historieforskere. Tradisjonell forskning på politisk historie har vært hendelsesorientert og personfokusert. Men mange historikere ønsket å forstå fortidens hendelser ut ifra andre vinklinger, derfor ble bruken av samfunnsvitenskapelig teori viktig. Med fremveksten av minoritetshistorie, kjønnshistorie, og undersøkelser av politiske subkulturer fra et «nedenfraperspektiv», gikk man over til å forklare politiske handlinger ikke bare ut ifra strukturelle endringer, men ut ifra samfunn, kultur og symboler. Med dette ønsket man å forene sosial- og kulturhistorie. Man ønsket å inkludere de faktiske handlingene som uttrykk for en underliggende kultur, og ikke bare forholde seg til aktørenes holdninger til handlinger.

Historikeren Ronald Formisano har imidlertid satt spørsmålstegn ved det han mener er en ukritisk adapsjon av samfunnsfagenes begreper. I 2001 kritiserte han historikernes neglisjering av den samfunnsvitenskapelige debatten omkring «politisk kultur»-begrepet i artikkelen «The Consept of Political culture», hvor han argumenterte for at historikere i for liten grad har tatt innover seg denne diskusjonen, og har manglet evne til å konkretisere «politisk kultur» gjennom klare definisjoner – eller som han sier: «by simply not bothering with any definition at all.» (F: 394)

En nordisk politisk kultur?

Nordiske historikere har også fokusert på politisk kultur, om enn ikke alltid eksplisitt. Den dominerende definisjonen av politisk kultur i nordisk historieforskning fra 80-tallet og frem til i dag har lagt vekt på at politisk kultur består av de normer, vurderinger og symboler som omgir den politiske interaksjonen, samt dens praksis. Dette omfatter både interaksjon mellom regime og undersåtter og innen maktinstitusjoner, både i lokalsamfunn og nasjonalt.

Et viktig fokus i nordiske prosjekter er at alle sosiale lag i samfunnet blir inkludert, ikke kun den politiske elite. Det fellesnordiske prosjektet Sentralmakt og Lokalsamfunn fra 1980-tallet fokuserte på spenningspunktet mellom sosialhistorie og kulturhistorie og ble oppsummert med Harald Gustafssons bok Political Interaction in the Old Regime fra 1993. I prosjektet var det blant annet stort fokus på hvordan ulike sosiale grupper kunne påvirke makten, og hvordan de gjorde dette.

For utviklingen av forskningsfeltet på tidlig nytid var særlig historikermiljøet ved Lunds Universitet viktig, med blant annet Eva Österberg, Harald Gustafsson og Peter Aronsson. Viktig for dem var sosiologen Nicolas Demertzis, som var i Lund på 1980-tallet og som utviklet en kritikk av begrepets svake vektlegging av praksis. Hans definisjon av politisk kultur er at det er en helhet, bestående av systemer av oppfatninger, erkjennelse og praksis som i ethvert samfunn forutsetter og realiserer den politiske sfæren. Politikk er en aktiv respons som skaper struktur: Politisk kultur er den komplekse måten politiske strukturer struktureres og er strukturerende på samme tid.

Demertzis definisjon av samspillet mellom struktur og kultur er videreført av både Österberg og Gustafsson i deres undersøkelser av arenaer for lokalt selvstyre i Sverige. Österberg har fokusert på de bakenforliggende vurderingene av hva man anser som politikk og hvordan politikk skal gjøres, og de uttrykk disse vurderingene gir i en historisk bestemt dialog. Dette er ut ifra en forståelse av en deltaker-kultur i beslutningsprosesser og diskusjoner på et lokalt og regionalt plan. Gustafsson ønsker å reservere politisk kultur til holdninger til formene for politisk interaksjon, rammeverket og ‘spillets regler’, aktørenes felles oppfattelse av hvordan politikk skal gjøres, og hvordan disse oppfattelsene manifesterer seg i handlinger på institusjonelle arenaer for politisk kultur. Aronsson fremholder at mennesker deltar med total væren i den politiske kulturen, også om det er negativt eller fraværende. Aktøren vil aldri kun være undersått eller velger. Samtidig er heller ikke grensen mellom den strengt avgrensede politikken og den potensielle politiseringen uproblematisk, og deltakelse bør omfatte både det tilfeldige, men også prosessen hvor strukturen skapes. I tråd med Österberg ønsker han å vektlegge deltakelse i en videre forstand, så det også innbefatter prosessen hvor strukturen skapes.

Utover på 2000-tallet har vi sett en økt interesse for politisk kultur, som munnet ut i utgivelsen av boka Scandinavia in the Age of Revolution: Nordic political cultures, 1740-1820 i 2011. I antologien er den brede kulturforståelsen og den språklige vending en del av prosjektets utgangspunkt, samtidig som de tradisjonelle arenaene for politisk kultur er bevart. Dette prosjektet er ment som en kontrast og nyansering av Sentralmakt og lokalsamfunnet-prosjektet fra 80-tallet. Med en økt interesse for de symbolske sidene av maktens manifestasjoner og utfordringene mot denne, mener man at et større riss av fortidens politiske kultur er avdekket. Dette vil gi anledning for sosialhistorikerne til å ta inn over seg språkets påvirkningskraft på sosial samhandling, og for idehistorikere til å se på den faktiske bruken av et politisert språk og hvilken effekt dette hadde på praksis. Med et utgangspunkt i omveltningene på slutten av 1700-tallet og etter Napoleons fall, er fokuset større på kulturell endring som bakgrunn for de strukturelle endringene som fant sted.

Revolusjonshistorikeren Lynn Hunt forklarer endring i politisk kultur ved å legge vekt på nettopp det revolusjonære, og på at: «… an accelerated pace of change is a defining characteristic of revolution.» Endringer av politisk kultur krever åpning og rom for manøvrering. Selv om opplysningstidens ideer og erfaringen fra den amerikanske selvstendighetskrigen fantes, var det ingen som handlet i tråd med dem før monarkiets kollaps på slutten av 1780-tallet.

Dette blir derfor et spørsmål om kulturens dynamiske evne, og om når politiske handlinger kan anses som del av en politisk kultur. Den nye generasjonen av nordiske forskere på politisk kultur, med støtte fra blant annet Hunts syn på revolusjon som et endringspunkt, er i hovedsak enige om at det i en «revolusjonsperiode» også vil være større dynamikk i kulturen – som de selv skriver: «we view this age as one of profound cultural change.» Endringspotensialet er større, og innføringen av nye ideer og institusjoner vil katalysere den politiske kulturens normer og praksis. Økt input vil nødvendigvis resultere i mer output. Den svenske historikeren Karin Sennefelt presiserer sin kulturforståelse som et system av meninger som er i stadig endring, som uavbrutt produseres og reproduseres. Selv om kulturen begrenser handlingsrommet, vil den skapes og gjenskapes ved praksis, noe som gjør at kulturen har et innebygd endringspotensial.

Kultur i endring

Jeg er opptatt av at «kultur» ikke skal være et statisk begrep. Kultur endres i den grad den blir utsatt for nye erfaringer og informasjon. Dette betyr også at kulturelle endringer ikke består av rene brudd, selv om formelle strukturelle endringer kan skje over natta. Kulturer vil leve side om side, overlappe hverandre og syntetiseres i nye kulturer. For perioden på slutten av 1700-tallet skjer det store endringer i de ideer, politiske muligheter og folkelig bevissthet som til dels hadde sitt utspring i opplysningstiden og fremveksten av en ny offentlighet, samtidig som eldre oppfatninger om maktens legitimitet og folkelige påvirkningsmuligheter fortsetter å eksistere. Ved å undersøke politisk praksis har man et håp om å se manifestasjonen av en politisk kultur. Om denne praksisen sees i form av symbolbruk, språklige endringer eller tankegods er mangfoldig.

Med utgangspunkt i perioden etter 1814, et formelt strukturelt brudd når det gjelder folks mulighet for politisk påvirkning, ser man at handlingsrepertoaret til bøndene i denne transformasjonsperioden inneholdt trekk fra den eksisterende politiske kulturen. Noen kulturelle uttrykk reduseres i bruk, eller forsvinner, andre vil oppstå eller øke.

Et eksempel på hvordan kontinuitet og brudd manifesterte seg i bøndenes praktiske handlingsrepertoar på begynnelsen av 1800-tallet, er i fysiske uttrykk som opprør eller andre uroligheter. Nyere forskning har argumentert for at det store antallet folkelige oppløp og opptøyer var del av det politiske handlingsrepertoaret i tidlig nytid, og at de dermed var del av en folkelig politisk kultur. I siste halvdel av 1700-tallet og frem til 1814 fant det sted flere store og mindre folkelige protester. Den siste store bondereisningen i Norge fant sted i 1818, fire år etter at de formelle strukturelle påvirkningsmulighetene i samfunnet var endret. Men hvorfor var det den siste? Folkelig misnøye forsvant vel ikke helt?

Et mulig svar er nettopp de nye mulighetene for politisk påvirkning som en anselig del av den norske bondebefolkningen fikk. Behovet for fysiske folkelige manifestasjoner hadde ikke lenger samme verdi, bøndene kunne opptre direkte på Stortinget for å få luftet sin misnøye og frustrasjon, som enkeltpersoner eller ved å støtte forslag som gruppe. Dette betydde ikke at muligheten for folkelig demonstrasjon forsvant, om ikke annet ser man det igjen ved Torgslaget i Christiania i 1828 og under etterdønningene etter 1848-revolusjonen, men det ser ut til å bli mindre aktuelt.

Hvorfor «politisk kultur»?

Hvorfor benytter vi (jeg) begrepet politisk kultur? Det finnes alternative begreper som kan dekke mange av de forskjellige feltene som politisk kultur dekker. Kanskje er det slik noen fryktet: Politisk kultur er så uklart at begrepet bare blir en restkategori – at det skal forklare alt det som ikke kan forklares med eksisterende begreper innen samfunnsforskningen. Både «politisk praksis» og «politisk kompetanse» er begreper som i utgangspunktet ser tilgjengelige ut. Men i disse begrepene ligger det også klare begrensninger.

«Politisk praksis» tar utgangspunkt i de politiske handlingene, men kan i større grad se bort fra verdiene og normene som ligger bak praksis. «Politisk kompetanse» kan på sin side relateres til hvilke juridiske rettigheter som ligger i politisk deltakelse, eller hvilke evner og kunnskaper aktørene deltar med. Men de inkluderer nødvendigvis ikke de underliggende samfunnsnormene. Idehistorien kan forklare den politiske sfærens tankegods, men de kan i mindre grad si hvordan ideene ga seg utslag i politisk praksis.

At strukturelle endringer også påvirker aktørenes handlingsmønster er soleklart, og gjennom dette endres også den politiske kulturen. Men å diskutere hva som kommer først av struktur eller kultur er for meg en ufruktbar diskusjon. Kulturens evne til å gi grobunn for strukturelle endringer som igjen gir fart på kulturelle endringer er en diskusjon vi kan holde på med lenge.

Politisk kultur forholder seg til holdningene bak handlinger. Hvordan kan man i dag få et inntrykk av tidlig-nytids-menneskets holdninger til det politiske? Må vi innrømme at dette kan vi ikke si noe om? De metodologiske problemene vi støter på gjør det nødvendig med en videre kulturforståelse for bedre å kunne forstå  samfunnene vi forsker på og endringene som fant sted. For det er nettopp begrepets vide definisjon som gjør det så tiltrekkende og anvendbart. De andre begrepene jeg nevnte her er absolutt anvendbare, men mer begrensede begreper kan føre til en nærsynthet som nettopp ikke griper det politiske livets mange fasetter. Ved å undersøke kultur kan man si noe om hva som former aktørenes valg av praksis, deres utvikling av kompetanse og ikke minst idéverdenen som påvirker dem.

Det er heller ikke slik at det er en bestemt politisk kultur som avløses av en helt ny politisk kultur. Kulturer kan eksistere ved siden av hverandre og overlappe hverandre. Slutten av 1700-tallet, 1814, og perioden etter 1814 var alle store omveltningsperioder. De var preget av idémessige endringer, nye erfaringer og muligheter som også lar seg avspeile i rene strukturelle endringer. Det er derfor nødvendig i større grad å reflektere over endring og kontinuitet i det lange 1700-tallet frem mot det moderne samfunn.

Med et selvransakende blikk bør de av oss som har forsket på korte tidsintervaller og omveltningsperioder kanskje i større grad ta til oss Eva Österbergs ønske for samtidshistorikere: at vi undersøker lengre tidsintervaller, og ikke bare der og da. Det er ingen hemmelighet at politisk kultur kan være et vanskelig begrep. Imidlertid vil en avvisning av begrepet føre til en fattigere historieforståelse, som lar menneskers holdninger til den politiske verdens mange fasetter forsvinne inn i mørket.

Marthe Hommerstad er forsker ved Institutt for arkeologi, konservering og historie, Universitet i Oslo. Hennes doktorgrad fra samme sted omhandler politiske bønder og bl.a. utviklingen av politisk kultur i møtet med Stortinget etter 1814.

Litteraturliste

1. Almond, Gabriel A., «Comparative Political Systems,» The Journal of Politics 18, 1956 (3): 391-409
2. Aronsson, Peter, «Bönder gör politik: det lokala självstyret som social arena i tre smålandssocknar, 1680-1850», Lunds Universitet, 1992
3. Demertzis, Nicolas, Cultural theory and political culture: new directions and proposals, Lund 1985
4. Formisano, Ronald P., «The Concept of Political Culture,» Journal of Interdisciplinary History 31, 2001 (3): 393-426
5. Gustafsson, Harald, Political interaction in the old regime: central power and local society in the eighteenth-centuryNordic states, Lund 1994
6. Hunt, Lynn, Politics, culture, and class in the French Revolution, University of California Press, Berkeley 1984
7. Ihalainen, Pasi, et al., eds, Scandinavia in the age of revolution: Nordic political cultures, 1740-1820, Farnham: Ashgate, 2011
8. Sennefelt, Karin, «Den politiska sjukan: Dalupproret 1743 och frihetstida politisk kultur», Uppsala Universitet (Gidlunds förlag), 2001