NS-overløpere og politisert justis

Det var to prominente skikkelser fra arbeiderbevegelsen som 30. april 1946 inntok tiltaleboksen i lagmannsretten. Halvard Olsen, LOs formann gjennom ni år, ble beskrevet som spak og redusert da han lyttet til aktors redegjørelse for hans handlinger under okkupasjonen. Håkon Meyer, en ledende ideolog på Arbeiderpartiets venstrefløy gjennom mellomkrigstiden ”imponerte med sin veltalenhet” ifølge Arbeiderbladets referat.[1] Ingen av dem kunne våge å håpe på frifinnelse. De hadde gått over til NS under okkupasjonen, og NS-tilknytning førte nesten uten unntak til domfellelse. I denne artikkelen er det imidlertid ikke overløpet til Halvard Olsen og Håkon Meyer som skal drøftes, det er hvordan rettssaken mot dem ble brukt i et politisk spill der Ap marginaliserte NKP. Var dette et utslag av politisert justis? Rettssaken ble blant annet flyttet for å passe sammen med åpningen av LOs kongress, og ledende krefter i Ap spilte en rolle i dette spillet. Artikkelen vil ta for seg Meyer og Olsens posisjoner i mellomkrigstiden, deres overløp til NS gjennom Fagopposisjonen av 1940, og vurdere spørsmålet om politisert justis i lys av rettssaken mot dem. Avslutningsvis reises også spørsmålet om tiden er moden for en ny juridisk gjennomgang av landssvikoppgjøret.

Av Thomas Støvind Berg og Kristoffer Slettholm.

Meyer og Olsen før 1940

Før 1934 hadde både Meyer og Olsen sentrale posisjoner i arbeiderbevegelsen. Halvard Olsen hadde til tross for et konfliktfylt forhold til partiledelsen i Ap vært LOs formann siden 1925, mens Håkon Meyer gjennom 20-tallet både hadde sittet i Aps sentralstyre, vært formann i AUFs forløper og vært redaktør for partitidsskriftet Det 20. Århundre. I 1934 ble Meyer kastet som redaktør etter å ha kritisert Ap-ledelsen for å være for opptatt av regjeringstaburetter i stedet for den virkelige oppgaven: Innføringen av det sosialistiske arbeiderstyret.[2] Halvard Olsen ble samme år sparket som LOs formann etter å ha godtatt et forhandlingsopplegg som skulle likne til forveksling det som skulle bli grunnlaget for Hovedavtalen året etter.[3] Som tidligere revolusjonær syndikalist delte Olsen Meyers skepsis til det parlamentariske demokratiet, og begge de to ble skjøvet ut på sidelinjen utover 30-tallet. I 1940 skulle de forsøke å gjøre comeback på den politiske scenen.

”Aksemaktene har seiret i krigen”

I etterkrigstiden var overløpet fra arbeiderbevegelsen til Nasjonal Samling ikke bare et uttrykk for et svik mot bevegelsen og de ideer som hadde ligget til grunn for arbeidet, det var også vanskelig å forstå hvordan noen som tidligere hadde agitert sterkt mot fremveksten av fascismen kunne ta steget over i Quislings leir.[4] For Håkon Meyer og Halvard Olsens del var ikke overgangen til NS et mål i seg selv, snarere heller et middel for – etter deres syn – å kjempe arbeiderbevegelsens sak under de rådende forhold.

Olsen og Meyer møttes knapt under okkupasjonen, men i 1940 var de begge tilknyttet den såkalte Fagopposisjonen av 1940.[5] Meyer kan karakteriseres som den ledende ideologen i gruppen, som var en samling av revolusjonære krefter fra begge arbeiderpartiene og enkelte fagforeningsfolk. I ettertid er det blitt påpekt likhetstrekk mellom Fagopposisjonens program og deler av NKPs sentralledelses holdning i 1940, men opposisjonen som sådan var ikke et partipolitisk fremstøt.[6] Fagopposisjonen ønsket i utgangspunktet å utnytte den tyske okkupasjonen til et oppgjør med det parlamentariske demokratiet, og sommeren 1940 argumenterte den for opprettelsen av en ny regjering basert på arbeiderklassens institusjoner som skulle innføre en sosialistisk rådsforfatning. Da denne politikken viste seg ikke gjennomførbar, samt at NS ville få en sentral posisjon i nyordningen av samfunnet under tysk okkupasjon, brøt de aller fleste deltakerne fra Fagopposisjonen samarbeidet.

Men både Meyer og Olsen innledet et samarbeid med det norske kollaborasjonspartiet. I et brev til Aps Ole Øisang redegjorde Meyer for sin pragmatiske tilnærming: Aksemaktene hadde vunnet krigen og ville fremtvinge en nyordning av politikken.[7] Den eneste måten å utøve innflytelse på var gjennom NS, og derfor sendte Meyer inn søknad om medlemskap mot slutten av 1940. Halvard Olsen var da allerede i Quislings leir.[8] Meyers overløp til NS var altså ikke begrunnet med en ideologisk overbevisning, heller en pragmatisk avveining om hvordan man best kunne sikre seg innflytelse over forholdene. Grunntanken var også at verken Olsen eller Meyer opplevde seg forpliktet av de parlamentariske spillereglene for politisk maktfordeling.

Rettssaken

Freden 8. mai 1945 var ikke en lettelse for alle nordmenn. Nær 100 000 skulle i tiden etter bli etterforsket for landssvik, og medlemskap i partiet Nasjonal Samling var kriminalisert etter 8. april 1940.[9] Som overløpere fra arbeiderbevegelsen til nazismen var de første fredsmånedene vanskelige for Halvard Olsen og Håkon Meyer. Håkon Meyer opplevde seg så truet av arbeiderpressens angrep på ham at han sommeren 1945 måtte be seg innsatt i varetekt i påvente av rettssaken.[10] Dette illustrerer vanskelighetene for NS-medlemmer i umiddelbar etterkrigstid, og det ble ikke gjort noe unntak for overløperne fra arbeiderbevegelsen.

I slutten av april 1946 ble rettssaken mot Håkon Meyer, Halvard Olsen og Erling Olsen, LOs nestformann under okkupasjonen, innledet.[11] Domspresedens var allerede lagt på sentrale tiltalepunkter: De tiltalte kunne vente straff for sine NS-medlemskap, og Halvard Olsen og Håkon Meyer måtte forvente strengere straffer grunnet sine fremtredende posisjoner før overløpet.[12] Rettsprosessen skulle danne forspillet for en intrikat maktkamp mellom NKP og Ap, og det er mye som tyder på at rettssalen her ble brukt for å fremme politiske mål. Det bør imidlertid med en gang slås fast at sentrale rettsstatlige prinsipper ble fulgt, de tiltalte fikk forklare seg og muligheten til et reelt forsvar. Aktoratet, støttet av vitnemålet til LOs fungerende leder i 1940, Elias Volan,  mente de tiltalte hadde beredt grunnen Terbovens nyordning med NS som eneste lovlig parti den 25. september 1940. Forsvarerne hevdet på sin side at de tiltalte hadde tatt et politisk valg for å sikre arbeidernes interessert i en krisetid.

Dommen ble streng: Meyer ble dømt til ti års fengsel, Olsen til åtte. Dommer Erik Solem mente deres virksomhet ”i sin helhet har vært egnet til å bryte den faste front som arbeiderne inntok under LOs besindige ledelse”,[13] og i tillegg til å være streng i strafferettslig forstand innebar dommen også en moralsk fordømmelse. Erik Solem leste opp: ”Landsforrædere er ganske visst ikke av fredstidens vanlige og forholdsvis uskadelige forbrytere som tjuger og underslagere. De er langt skadeligere”.[14] Sammenliknet med andre kommissariske ledere var dommen hard, noe som indikerer de graverende forholdene de var tiltalt for, men som også må ses i sammenheng med tidspunktet for dommen. Det er en generell tendens i overgangsoppgjør at straffenivået synker i takt med at avstanden i tid øker.[15] Da LOs landsleder under okkupasjonen, Odd Fossum, fikk sin dom i 1949, fikk han tre år kortere straff enn Meyer. Dette til tross for at han på en mye mer aktiv måte hadde sluttet opp om og fremmet nazifiseringen av det norske samfunnet.[16] Men det som først og fremst gjør dommen i mai 1946 interessant er den partipolitiske innblandingen i saken.

En politisert rettssak?

Etter rimelige definisjoner på politisk justis faller ikke denne rettssaken inn under denne kategorien.[17] Det er likevel en rekke trekk som peker i retning av politisk innblanding i saken. Spesielt to poenger utkrystalliserer seg: sammenslåingen av de tre sakene mot Erling Olsen, Halvard Olsen og Håkon Meyer til én rettssak, og tidspunktet for rettssaken.

I en upublisert biografi om Håkon Meyer påpeker historikeren Tore Pryser en tendens der Fagopposisjonen av 1940 ble tillagt stadig mer vekt etter hvert som etterforskningen av Meyer skred frem.[18] Flere sentralt plasserte kommunister hadde vært aktive i Fagopposisjonen, og oppgjøret med denne skulle bli en sentral bestanddel i Aps oppgjør med NKP i etterkrigstiden.[19] Rettssaken i 1946 må ses i lys av dette.[20] På LOs kongress i 1946 skulle NKPs nære ideologiske slektskap med Fagopposisjonen i 1940 bidra til å marginalisere kommunistenes gjennomslag i fagbevegelsen, og en dom over Fagopposisjonens virke var i den sosialdemokratiske fraksjonens interesse i etterkrigstiden.

At et bestemt utfall av en rettssak er i en mektig grupperings interesse er selvsagt ikke uvanlig eller et utgangspunkt for å begynne å spekulere i konspiratoriske retninger. Men kildematerialet i denne saken peker i retning av at det har foregått en utidig partipolitisk innblanding i rettssaken mot Meyer og Olsen. Den som besluttet at sakene skulle slås sammen var kriminalbetjent Odd Gjesteby.[21] Ett poeng er at kriminalbetjenten var sønn av den sosialdemokratiske fagforeningslederen Omar Gjesteby, som spilte en ikke ubetydelig rolle i fagbevegelsen i årene rundt okkupasjonen. Viktigere er det at det ikke egentlig fantes noen årsak til å slå sakene sammen: Håkon Meyer og Halvard Olsen hadde knapt nok omgått hverandre under okkupasjonen, og det var i prinsippet kun deres virksomhet i Fagopposisjonen som knyttet dem sammen.[22] I landssvikoppgjøret for øvrig var det svært sjelden at saker ble slått sammen, og i de tilfellene det ble gjort var det på grunn av åpenbart sammenfallende forhold. Den eneste grunnen for å sette sakene sammen var arbeidet i Fagopposisjonen, og dermed ville en få en rettslig dom over opposisjonens virke. Denne beslutningen bør settes i sammenheng med Gjestebys politiske og familiære bakgrunn.

Det tydeligste tegnet på politisk innblanding er imidlertid tidspunktet for rettssaken. Samme dag som dommen falt, åpnet LOs kongress. Domspremissene ble delt ut til samtlige delegater av en kampvillig ledelse, og la grunnlaget for den organisatoriske og moralske fordømmelsen Fagopposisjonen senere ble møtt med på kongressen. Dette rammet NKP hardt, et NKP som ved valget i 1945 hadde blitt svært populært blant de fagorganiserte.[23] Tidspunktet for dommen var ikke tilfeldig: Det var Aps justisminister O. C. Gundersen som personlig hadde flyttet rettssaken til denne datoen.[24]

Det er lett å bli konspiratorisk når en rettssak så tydelig blir brukt i et politisk spill. Meyer og Olsen fikk en etter forholdene rettferdig rettssak og hadde graverende forhold å svare for etter okkupasjonen. Dette hindrer imidlertid ikke at saken hadde politiske føringer. Det hersker liten tvil om at det juridiske oppgjøret var tiltenkt en rolle i det organisatoriske oppgjøret med Fagopposisjonen av 1940. På sjeldent aktivt vis intervenerte karakterer i Ap for å bruke rettssaken mot Håkon Meyer og Halvard Olsen i kampen mot et NKP med betydelig popularitet i etterkrigstiden. Behandlingen av Meyer og Olsen er et eksempel på en utidig politisk innblanding i et juridisk anliggende.

Sammenfatninger

Håkon Meyer og Halvard Olsen var arbeiderbevegelsens fremste overløpere til NS under krigen. Rettssaken mot dem ble fulgt av mange, og det var en opprørt offentlighet som møtte de tiltalte. Isolert sett var rettssaken mot de to en rettsstat verdig, til tross for den pressede atmosfæren oppgjøret foregikk i. Likevel kan man påpeke tydelig partipolitisk innblanding i et område som i utgangspunktet ikke ligger under politisk kontroll. At sakene mot de tre ble slått sammen tyder på et ønske om en rettslig dom over Fagopposisjonen av 1940, og at justisministeren selv flyttet saken til å passe med LOs kongress underbygger dette.

Rettssaken reiser en rekke problemstillinger som ikke er diskutert her. At to fremtredende skikkelser langt ute på venstresiden i det hele tatt kunne ta steget over i nazismens leir er et eksempel på at ”les extrêmes se touchent”, på sammenhengen mellom ytterpunktene i det politiske landskapet.[25] Rettssaken inngår også i en større tematikk: Behandlingen av NS-medlemmene i etterkrigsoppgjøret. De senere årene har man sett en stadig større historiefaglig interesse for problematiske sider ved oppgjøret, og dette illustrerer hvordan landssvikoppgjøret måtte løse en rekke vanskelige juridiske spissfindigheter under pressede rammer.[26] Tidligere gjennomganger av de juridiske sidene ved oppgjøret har argumentert for at grunnlaget for oppgjøret holder mål. Disse undersøkelsene ble utført av personer nært knyttet til oppgjøret. Det er på høy tid med en ny gjennomgang av de juridiske sidene ved etterkrigsoppgjøret fra en ny generasjon jurister.

---

Thomas Støvind Berg (f. 1974) er ansatt ved Fetsund Lenser, en avdeling av Akershusmuseet. Her arbeider han med forskning på norsk fløtingshistorie. I 2012 ga Berg ut boka «Stemmer fra elva – fløtingas historie i Fet». Han er også fungerende redaktør i det lokalhistoriske tidsskriftet «Årringen» som gis ut i Fet og omegn. Berg har en Bachelorgrad i historie fra Universitetet i Oslo, og høsten 2013 fullfører han en mastergrad i historie ved samme universitet. I et tidligere prosjekt samlet Berg mye materiale som omhandlet oppgjøret i LO etter andre verdenskrig.

Kristoffer Slettholm (f. 1985) er lektor og underviser i historie og historie og filosofi i den videregående skolen. Han leverte høsten 2011 en masteroppgave i historie ved Universitetet i Oslo med tittelen ”Skadelig for samholdet blant det norske folk” – Oppgjøret med Fagopposisjonen av 1940.

 

Referanser