Av: Morten Nordhagen Ottosen
Klokken var nesten blitt 3 midt på natten da fire bønder nådde frem til husmannsplassen Kjesset rett ved svenskegrensen i Eidskog sør for Kongsvinger. Datoen var 5. april og ettersom hva som er kjent som den «lille istid» fremdeles ikke hadde sluppet taket, lå snøen fremdeles dyp samtidig som det var iskaldt. Med utsikter til noen timers søvn i lun varme var det derfor fornøyde bønder som satte fra seg riflene, øksene og spydene som de hadde båret på i skogen hele dagen. Fornøyd var også soldaten fra Solørske lette infanterikompani som var i følge med dem. Han så også frem til å få blund på øyet så fort han hadde fått satt fra seg alt utstyret sitt og fått unnagjort et ærend på naturens vegne ute bak husveggen.
Det var på huk med uniformsbuksen av vadmel trukket ned på knærne, i skjul bak en huggestabbe, at soldaten observerte det som så skjedde: en håndfull svenske soldater – det nøyaktige antallet kunne soldaten ikke senere huske – dukket plutselig opp, stormet inn i huset og dro de fire bøndene med seg ut sammen med deres og soldatens våpen, før de forsvant inn i skogen i retning av grensen. Det hele var over på noen minutter. Skjelvende, og trolig glad for at han allerede hadde trukket buksen ned for å gjøre sitt fornødne da svenskene så plutselig dukket opp, bega soldaten seg etter litt nøling til nærmeste militære kvarter for å fortelle om hva som hadde hendt.
De fire bøndene ble på sin side ført til Åmotfors ved Eda i Sverige, hvor den kommanderende generalen for den svenske vestarmeen, Gustav Mauritz Armfelt, befant seg. Han var i ferd med å forberede en invasjon av Norge (Se Ottosen 2012a) og satte lite pris på utsikter til å bli møtt av væpnede sivile og geriljakrig. Armfelt var inne på tanken om å henrette bøndene, slik krigslovene (jus in bello) åpnet for, men han valgte å ikke gå så drastisk til verks. Henrettelser ville bare virke mot sin hensikt, konkluderte han etter å ha konferert med den svenske kongen. Etter å ha gjort det klinkende klart for de fire bøndene at han kunne ha latt dem henrette, sendte han dem i stedet tilbake over grensen med to beskjeder: den svenske kongen ønsket ikke å føre krig mot «folket i landet», men dersom bønder fortsatte å bære våpen mot den svenske hæren, så ville de ble utsatt for brutale represalier og få alle gårdene sine brent ned.
Geriljakrig i Napoleons Europa
Isolert sett er kanskje denne hendelsen i Eidskog i april 1808 ikke mer enn en liten og ganske ubetydelig episode, men satt i en større sammenheng og kontekst er den slett ikke uviktig. Bevæpnede sivile, folkelig motstand og irregulær krigføring var ikke noe nytt fenomen i napoleonstidens Europa, selv om utviklingen av internasjonal lov, krigslover og det internasjonale statssystemet gjennom 1700-tallet hadde bidratt til å regulere og begrense europeisk krig og krigføring i sammenligning med 1600-tallets brutale kaos (Best 1983; Bell 2007: 21-44). Bønder i Spania og Bayern hadde for eksempel bevæpnet seg under den spanske arvefølgekrigen og også i Norge hadde bevæpnede bønder plaffet løs på svenske soldater i 1716. Det nye under napoleonskrigene var heller det store omfanget av, og intensiteten i, den væpnede folkelige motstanden, brutaliteten den førte med seg (se Broers 2010; Bell 2007; Forrest 2005 og 2012a; Finley 1994; Eyck 1986) og, som det skulle vise seg senere, hvordan den senere ble kanalisert inn i nasjonale historier om kollektiv nasjonal motstand, heltemodighet og solidaritet mot felles ytre fiender og okkupasjonsmakter (med Frankrike i spissen). Særlig i Spania ble geriljakrigerne, som i nesten seks år mellom 1808 og 1814 gjorde livet virkelig surt for Napoleons soldater og til slutt bidro til å drive dem ut, til nasjonale helter og det fremste symbolet på hva som både ble sett som en nasjonal oppvåkning og det moderne Spanias fødsel (Esdaile 2004: 1-26).
Det var også i Spania – sammen med deler av Italia, Balkan og Tyrol – at den folkelige motstanden hadde sitt største omfang og brutalitet (Esdaile 2004, jf. 2001). Geriljakrigen som raste i Spania bandt opp over 100 000 av Napoleons soldater og kostet titusenvis av dem deres liv, ofte på groteske måter (Esdaile 2004; Tone 1994). Geriljabandene som overfalt franske patruljer eller forsyningskolonner sparte sjelden liv og de gangene de gjorde det, var det bare for å overlate dem til nærmeste landsby som i mange tilfeller hadde mye uoppgjort med okkupanten. Resultatet ble kollektive voldsorgier mot fangene på landsbyens torg, hvor både geriljaene og øvrige menn, kvinner og barn deltok. I beste fall ble soldatene henrettet ganske fort, men som oftest ble de torturert på det groveste. En vanlig hendelse var at de ble mutilerte, kastrerte og fikk genitaliene stappet i munnen før de, dersom de fremdeles ikke var døde, ble henrettet ved halshugging eller ved å bli kastet i en stor gryte med kokende vann. I Calabria i Sør-Italia, hvor det mellom 1806 og 1811 raste en geriljakrig som var like brutal som den i Spania (Finley 1994), ble ved én anledning sju polske fanger i Napoleons tjeneste holdt fanget uten mat i en kjeller til de var på randen av sultedøden. Dette var starten på en ukes festivitas for hele landsbyen, hvor én fange hver dag ble torturert, drept og partert på torget, før han til allmenn forlystelse ble fôret til sine desperate gjenlevende kamerater.
Slike groteske hendelser reiser flere spørsmål: hvorfor ble omfanget av den folkelige motstanden i deler av Europa så stort og hva var årsaken til den bestialske brutaliteten? Og hva har dette med Norge å gjøre?
Frykten for en norsk geriljakrig
For å ta det siste spørsmålet først: det svenskene fryktet i Norge var nettopp tilstander som de man så enkelte andre steder i Europa. I 1808 hadde man ennå ikke sett og hørt det verste fra Spania, Calabria og Tyrol, men både tilfellet med de fire væpnede bøndene og et annet tilfelle med en hissig bonde bevæpnet med spyd som gikk løs på en svensk patrulje, også det i Eidskog, var allikevel nok til å gjøre den svenske militære ledelsen alvorlig bekymret. Man visste godt at det kuperte norske terrenget nærmest innbød til geriljakrig og at de fleste norske bønder hadde en grad av militær erfaring enten fra hæren eller bondemilitsen. Noe av det første svenskene gjorde da de invaderte deler av Østlandet i april var derfor å organisere en systematisk ransakelse av gårdene i okkupert område og beslaglegge alt de kom over som potensielt kunne brukes som våpen (Ottosen 2012b: 231). Samtidig sørget svenskene for å gjøre alt de kunne for å vinne nordmennenes gunst. Grensen ble åpnet for handel, bøndene gitt mat og alt som potensielt kunne vekke uvilje forsøkt unngått – alt for å ikke gi nordmennene det minste påskudd for fortvilet motstand.
Seks år senere, i 1814, var bekymringen på svensk side enda større. Ikke bare kjente man da til alle detaljene fra de folkelige opprørene i Spania, Calabria og Tyrol, og hvordan Preussen hadde organisert en folkereisning mot Napoleon i 1813: Nordmennene hadde revet seg løs fra Danmark, erklært seg selvstendige, laget og vedtatt en konstitusjon, og næret dessuten en hel rekke motforestillinger mot Sverige. Én ting var frykten for hva svenske soldater kunne komme til å gjøre for å straffe nordmennene for oppsetsigheten våren 1814. En annen var at et svært bredt lag av befolkningen i Norge så svensk herredømme som ensbetydende med et halvføydalt adelsvelde hvor bønder ville underkues og gjøres livegne, enorme tollmurer som ville kvele all handel, og tunge skatter og omfattende militære utskrivninger for å bistå Sveriges stormaktsbestrebelser i fjerne land og områder.
Ikke alt dette kan karakteriseres eller avfeies som fordommer uten rot i virkeligheten. Den svenske samfunnsstrukturen- og sammensetningen var litt annerledes enn det norske – om enn ikke så mye som nordmennene skulle ha det til – og det var ikke lenger siden Sveriges stormaktstid enn at det fortsatt var plausibelt at svenskene fremdeles næret slike ambisjoner, noe Sveriges kriger mot Napoleon i Tyskland så sent som i 1805-07 og 1813-14 syntes å bekrefte. I sum betydde alt dette at nordmennenes syn og holdninger var reelle nok og ikke minst at man på svensk side i 1814 forventet at nordmennene ville gå fullstendig amok i en krig. Som en løytnant kom til å erindre den siste kvelden før invasjonen den 1. august 1814: ”I våra bivuaker beredde man sig på att få uppföra andra akten af Fransk-Spanska kriget, ty Norrmännen hotade at göra oss ett förtvifladt motstånd, och den ovilja man hyste mot Svenskarne i Norge var os allmänt bekant” (Ljunggren 1855: 250).
Det ble imidlertid ingen fransk-spansk krig i Norge, verken i 1808 eller i 1814. For å forstå hvorfor, må man først vende blikket tilbake til det øvrige Europa. Årsakene til geriljakrigen mot Napoleon og hans allierte i visse områder er svært sammensatte, men det er likevel mulig å generalisere en del hvis man anlegger et komparativt perspektiv.
Folkelige opprør under Napoleonskrigene
Felles for de nye regimene var at det ble implementert omfattende reformprogrammer i tråd med opplysningstidens tankegods og den napoleonske staten, slik den hadde vokst frem først i Frankrike og deretter i de såkalte indre delene av Napoleons imperium (jf. Broers 1996). Reformene pekte i to retninger. På den ene, og viktigste, siden var det snakk om en styrking av statsmakten. Det vil si at sentralmaktens tilstedeværelse ble mer merkbar i form av politistyrker, tropper og administrasjon, med den følge at skattetrykket- og innsamlingene økte og – først og fremst – at Napoleons enorme behov for soldater ble imøtekommet ved tunge militære utskrivninger som det ble stadig vanskeligere å slippe unna. «Blodskatten» ble dette ofte kalt. Felles for opprørene i Spania, Calabria og Tyrol var at de enten brøt ut eller økte i omfang ved innføring av verneplikt.
På den andre siden dreide det seg om reformprogrammer som man allment kan betegne som modernisering. I Spania og Calabria ble for eksempel føydalismen opphevet (i Tyrol var det ikke noe slik), men ikke nødvendigvis med de lykkelige følger man skulle tro, i alle fall ikke på kort sikt. Kort fortalt gjorde dette at hele samfunnsstrukturen i rurale områder brøt sammen, slik som i Sør-Italia (Davis 2003: 79-81). Opphevelsen av føydalismen betydde riktignok at livegne bønder ble frie, men adel og godsherrer hadde krav på kompensasjon dersom bøndene skulle få beholde jord og hjem. Dette var bøndene sjelden i stand til, med den konsekvens at de ble drevet ut på landeveien i fattigdom og armod.
Herfra var ikke veien lang til kriminalitet og røveri som, slik flere historikere har vist, hang tett sammen med deltakelse i geriljabander og irregulær krig (Broers 2010, Forrest 2012b, Esdaile 2004). Nøden deres ble enda større av reformene av kirken som også ble innført under napoleonsk herredømme. Tradisjonelt hadde den katolske kirken hatt ansvar for fattigforsorg, men med Napoleons regime ble kirkens formuer og maktgrunnlag nærmest tilintetgjort ved omfattende konfiskering og salg av kirkens eiendommer og nedleggelser av munkeordener og klostre. Disse reformene hadde også en annen side, nemlig at de også grep inn i rituell religionsutøvelse. Prester og biskoper som ble sett på som en trussel mot det nye regimet og statens makt ble avsatt. Dessuten ble mange katolske høytider, helgendager, messer og forskjellige ritualer sett som tilbakeliggende overtro og derfor forbudt av de nye regimene. Dette gjaldt også i Bayern, hvor makten reelt lå hos den kameralistiske statsministeren Maximilian von Montgelas, helt og holdent en mann av opplysningstiden med sterke sekulære, om ikke anti-klerikalske, holdninger (Cronenberg 1990). Han innførte for sikkerhets skyld et ”kultpoliti” for å påse at forbudene ble overholdt.
I dypt religiøse områder som nettopp Spania, Calabria og Tyrol ble slike reformer av kirke og religiøst liv tolket som dype og utålelige inngrep ikke bare i vanlige menneskers dagligliv, men også i deres tro og verdenssyn. Samtidig skapte reformene et hav av pottesure og som oftest avsatte biskoper, prester og munker med tung innflytelse på folkemassene. Ikke overraskende finner man ofte disse i spissen for ulike typer geriljabander og militser, med den rasende munken Joachim Haspinger i Tyrol som kanskje den mest kjente (Eyck 1986: 14 og passim).
Sammen med statsmaktens nærvær, skatter og verneplikt bidro reformer av kirke og religion til at vanlige menneskers dagligliv praktisk talt ble snudd på hodet. Dette var imidlertid i seg selv ikke nok til å skape opprør, for man finner tilsvarende reformer i mange deler av Europa – som for eksempel Rhinland, som stedvis var like intenst katolsk som Tyrol, Calabria og Spania og like lite begeistret for skatter og verneplikt (Rowe 2003, Blanning 1983) – uten at folk løp amok. Det måtte derfor mer til.
Voldsspiraler
Svaret finner man i hva som grovt kan kategoriseres som oppførsel, persepsjoner og voldsspiraler. Her er det ganske mange nyanser og forskjeller, men Spania kan tjene som eksempel på en del trekk man også finner andre steder i Europa. Etter revolusjonen i 1789 utviklet det seg en idé i Frankrike om en særegen fransk siviliserende misjon – eller en slags French Man’s Burden – tuftet dels på revolusjonens prinsipper om rettigheter og likhet, men også modernisering i mer allmenn forstand i tråd med opplysningstidens ideer om politikk, tro og religion. Kort sagt: Frankrike skulle ta Europa et steg videre. 1790-årenes kriger hadde vist at Europa ikke ville vite av fransk sivilisasjon (jf. Blanning 1983, jf. 2002), men troen på Frankrikes overlegenhet fortsatte å prege franske soldater under Napoleon. Dermed utviklet det seg en tilbøyelighet til å betrakte enkelte – men ikke alle – andre som tilbakeliggende, underutviklede, usiviliserte eller til og med barbariske. Dette var tilfellet i Spania, hvor man godt kan snakke om et visst fransk holdningsproblem. Sammen med militære nødvendigheter knyttet til logistikk og forsyninger, gjorde dette at franske soldater ikke oppførte seg spesielt godt overfor sivilbefolkningen. Plyndring, rekvisisjoner, tvangsarbeid, kontribusjoner og skatter ble en hverdagslig del av fransk okkupasjon og det tok ikke lang tid før spanske bønder i sin desperasjon etter å forsvare eiendom og familie grep til våpen (Tone 1994). Samtidig var Spania, i likhet med Sør-Italia, infisert av banditter og landeveisrøvere, som ofte så sitt snitt i å utnytte okkupasjon og kaos for egen vinning, og derfor gikk løs på franske forsyningskolonner (Esdaile 2004, Broers 2010, Finley 1992).
Hva da med Norge? Basalt, og kanskje banalt sett, er poenget at det ovennevnte ikke skjedde i Norge. Men under andre omstendigheter kunne det ha skjedd. Det var ikke slik at spanjoler, tyrolere og calabresere gjorde opprør fordi de lå i blodet deres eller fordi de var mer tilbøyelige til, men fordi helt spesifikke omstendigheter bidro til det.
Nordiske paralleller
På overflaten er situasjonen med Bayern og Tyrol i 1809 så lik situasjonen med Norge og Sverige i 1814 at man ved å utelate egennavn kan bruke en begivenhetshistorisk skildring av den ene til å beskrive den andre med relativt stor grad av nøyaktighet (se Ottosen 2012b: 347). Utfallet var likevel vesensforskjellig. For å forklare hvorfor må man se først og fremst på hva svenskene ikke gjorde i Norge, selv om det var nok av krefter i svenske kretser som advokerte en type politikk overfor Norge som kunne ha gitt seg ganske dramatiske utslag dersom ansvarlige politiske og militære kretser hadde lyttet til dem. Samtidig var det også en del forutsetninger som ikke var vesensforskjellige mellom Norge og de nevnt delene av Europa. Oppfatninger av norsk tilbakeliggenhet finner man også i Sverige, om enn kanskje ikke helt av samme intensitet som franske syn på spanjolene. Den senere riksdagshøvdingen August von Hartmansdorff skildret like fullt hvordan at da han ”på Grundset marked, blandt ’de brokiga, snuskiga, halfherrliga och krämaragtiga norrska bönderna’, fikk øie på nogen dalkarler og vermlendinger, så var [han] ferdig til å falle dem om halsen og kysse dem i begeistring over å se nogen rigtige bønder” (sitert fra Laache 1941: 53). Også det norske landskapet ble sett som en utpost hinsides moderne sivilisasjon, som da en svensk offiser i 1808 beskrev sin ”tråkiga lefnad i den fulaste bergtract, jag nånsin sedt, och uti ett väglag, som ingen beskrifning kan måla” (Feilitzen 1955: 23).
Likevel var det ikke slike oppfatninger som preget svenskenes strategi overfor Norge, verken i 1808 eller 1814. Det var heller ikke snakk om brutal og hensynsløs undertrykkelse. Riktignok var Kong Gustav IV Adolfs mål i 1808 til syvende og sist å rive Norge løs fra Danmark og gjøre det til en mer eller mindre integrert del av Sverige, men dette skulle gjøres gjennom å vinne nordmennenes vennskap og samarbeid (Ottosen 2012c). Den svenske okkupasjonen av de norske grenseområdene våren og sommeren 1808 dreide seg derfor mest om å vinne nordmennene for en forening med Sverige gjennom å forsøke vise dem alle de fordelene de ville ha. Det viste seg at nordmennene ikke var så veldig interesserte i en slik forening uansett hvor mye man fra svensk side la godsiden til, men i det minste hadde den svenske strategien den effekt at den regelrette motstanden mot den svenske hæren var minimal. Ved å behandle den okkuperte befolkningen godt og holde streng kustus på soldatene, sørget den svenske militære ledelsen med Armfelt i spissen for at nordmennene egentlig ikke hadde så veldig stor grunn til å gjøre fortvilet motstand. Dermed forløp krigen og okkupasjonen i 1808 relativt rolig for seg.
Folkereisningen som aldri skjedde
Potensialet for en norsk folkereisning var større i 1814, men ikke fordi den nasjonale selvstendigheten betydde så mye for det brede laget av befolkningen i Norge at den var villig til å gjøre hva som helst for å forsvare den. Snarere var det frykten for Sverige som gjorde at mange nordmenn kunne slutte opp om Christian Frederiks selvstendighetsprosjekt. Dette er en viktig nyanse, for motvilje mot Sverige er ikke ensbetydende med norsk nasjonalisme. Det var flere momenter som spilte inn i den norske motviljen og frykten for Sverige i 1814. For det første levde stereotypene og fordommene knyttet til den svenske staten og samfunnsstrukturen i beste velgående. Dette var i seg selv nok til å betrakte Kiel-traktaten med skrekk og gru, for de fleste hadde liten grunn til å tro noe annet enn at Norge ville bli en svensk provins. For det andre var det allmenn frykt for hva svenskene ville finne på å gjøre for å håndheve Kiel-traktaten, desto mer dersom nordmennene motsatte seg den. Våren 1814 svirret det atskillige rykter om at svenskene ville straffe nordmennene som opprørere og i denne prosessen ville drepe og lemleste alt de kom over og ikke engang spare eldre og gravide (Schnitler 1895: 372). I slik frykt lå en kraftig kime til desperat motstand dersom svenske soldater skulle krysse grensen.
Den folkelige frykten for Sverige ble både bygget opp under og utnyttet av Christian Frederik og den politiske eliten i Norge. Det var mindre nasjonal patriotisme og fedrelandskjærlighet det ble spilt på i propagandaen og folkemobiliseringen enn anti-svenske strømninger (Ottosen 2012b: 349-366). I propaganda, prekener og pamfletter ble svenskene fremstilt som et undertrykkende åk som ville gjøre slutt på alt av frihet og lykke. Biskopen i Christiania minnet om den «retfærdige Afskye for et Herredømme, der om kort eller længe vil kaste den frie Norske Nation under Trældoms Aag, bruge den i Krig og Feide for at svække og dermed desto lettere mishandle den!» (Bergsgård 1943-46: 5), mens presten i Lærdal spurte retorisk menigheten sin om de ville leve som «et frit, uafhængig Folk eller som Slaver» (Glenthøj 2008: 122). Det var retorikk og trusler som dette som i første rekke bidro til å mobilisere nordmennene frem mot og under Riksforsamlingen på Eidsvoll, samtidig som Christian Frederik på sin side forsøkte å bruke norsk folkemobilisering som trussel overfor både Sverige og de allierte stormaktene.
Svenskene hadde også drevet propagandavirksomhet overfor nordmennene og det var i siste ende de som kunne omsette retorikk og løfter til praktisk handling. Det svenske kunststykket i 1814 var, litt enkelt sagt, å la nordmennene være fred. Riktignok ble det både krig og invasjon, men den svenske hæren behandlet de norske bøndene langt bedre enn den norske hæren hadde gjort og viste samtidig i praksis at de respekterte deres frihet og integritet. De kom verken for å straffe eller underkue nordmennene. Dette er viktig. Til forskjell fra hva Napoleon og hans allierte gjorde i enkelte deler av Europa, foretok ikke svenskene – verken i 1814 eller senere – seg noe som medførte dype inngrep i vanlige menneskers daglige liv. Sosialt og administrativt var det ingen forskjell på de lokale og regionale nivåene i Norge i, si, 1815 sammenlignet med 1813. Når bøndene fikk fred og korn med på kjøpet, ble det lett for svenskene å pasifisere de invaderte og okkuperte områdene. Det er også her Grunnloven fikk sin største betydning for vanlige nordmenn i året 1814. Ved i praksis å anerkjenne denne gjennom Mossekonvensjonen i august, viste Sverige at det ikke var snakk om å innlemme Norge i den staten eller den samfunnsstrukturen som så mange nordmenn fryktet så intenst. Sammen med den gode behandlingen av nordmennene eller bare la dem være i fred, gjorde dette at man slapp å «uppföra andra akten af Fransk-Spanska kriget» i Norge.
Morten Nordhagen Ottosen er historieforsker ved Universitetet i Oslo med doktorgrad fra samme sted. Han har publisert flere arbeider om folkelige reaksjoner i napoleonstidens Skandinavia og arbeider for tiden med en bok om Napoleons imperium.
Litteratur
- Bell, David A.: The First Total War. Napoleon’s Europe and the Birth of Warfare as We Know It. Boston 2007.
- Bergsgård, Arne: “Valadressene til Christian Frederik”, i Historisk Tidsskrift, vol. 33. Oslo 1943-46.
- Best, Geoffrey: Humanity in Warfare. The Modern History of the International Law of Armed Conflicts. London 1983.
- Black, Jeremy: European Warfare 1660-1815. New Haven & London 1994.
- Blanning, T. C. W.: The French Revolution in Germany. Occupation and Resistance in the Rhineland 1792-1802. Oxford 1983.
- Blanning, T. C. W.: ”Liberation or Occupation? Theory and Practice in the French Revolutionaries’ Treatment of Civilians outside France”, i Mark Grimsley & Clifford J. Rogers (red.): Civilians in the Path of War. Lincoln & London 2002.
- Broers, Michael: Napoleon’s Other War. Bandits, Rebels and their Pursuers in the Age of Revolutions. Oxford 2010.
- Cronenberg, Allen T.: “Montgelas and the Reorganisation of Napoleonic Bavaria”, i Donald D. Horward & John C. Morgan (red.): The Consortium on Revolutionary Europe 1750-1850. Proceedings, 1989 to commemorate the Bicentennial of the French Revolution. Tallahassee, FL 1990.
- Davis, John A.: ”The Many Faces of Modernity: French Rule in Southern Italy, 1806-1815”, i Michael Rowe (red.): Collaboration and Resistance in Napoleonic Europe. State-formation in an Age of Upheaval, c. 1800-1815. Basingstoke 2003.
- Esdaile, Charles J.: “Popular Resistance to the Napoleonic Empire”, i Philip G. Dwyer (red.): Napoleon and Europe. Harlow 2001.
- Esdaile, Charles J.: Fighting Napoleon. Guerrillas, Bandits and Adventurers in Spain 1808-14. New Haven 2004.
- Eyck, F. Gunther: Loyal Rebels. Andreas Hofer and the Tyrolean Uprising of 1809. Lanham, MD 1986.
- Feilitzen, Johan von: Journal hållen under 1808-1809 års fälttåg. Stockholm 1955.
- Finley, Milton: “Patriots or Brigands? The Calabrian Partisans, 1806-1812”, i Karl A. Roider, Jr. [et. al.] (red.): The Consortium on Revolutionary Europe 1750-1850. Proceedings, 1991. Tallahassee, FL 1992.
- Finley, Milton: The Most Monstrous of Wars. The Napoleonic Guerilla War in Southern Italy, 1806-1811. Columbia, SC 1994.
- Forrest, Alan: “The Ubiquitous Brigand: The Politics and Language of Repression”, i Charles J. Esdaile (red.): Popular Resistance in the French Wars. Patriots, Partisans and Land Pirates. Basingstoke 2005.
- Forrest, Alan: ”Policing, Rural Revolt and Conscription in Napoleonic France”, i Michael Broers, Peter Hicks & Agustin Guimerá. The Napoleonic Empire and the New European Political Culture. Basingstoke 2012a.
- Forrest, Alan: ”Insurgents and Counter-Insurgents between Military and Civil Society from the 1790s to 1815”, i Erica Charters, Eve Rosenhaft & Hannah Smith (red.). Civilians and War in Europe, 1618-1815. Liverpool 2012b.
- Glenthøj, Rasmus: En moderne nations fødsel. Norsk national identifikation hos embedsmænd og borgere 1807-1820. Odense 2008.
- Ljunggren, Carl Johan: Minnes-anteckningar under 1813 och 1814 årens kampagner uti Tyskland och Norge. Stockholm 1855.
- Laache, Rolf: Nordmenn og svensker efter 1814. Spredte trekk som bidrag til unionens historie. Oslo 1941.
- Ottosen, Morten Nordhagen: ”Fra Fontainebleau til Jönköping: Et overblikk over krigen mellom Danmark-Norge og Sverige i 1808-09”, i Morten Nordhagen Ottosen and Rasmus Glenthøj (red.): Samfunn krig. Norden 1808-09. Oslo 2012a.
- Ottosen, Morten Nordhagen: Popular Responses to Unpopular Wars. Resistance, Collaboration and Experiences in Norwegian Borderlands, 1807-1814, Ph.D.-avh., Oslo 2012b.
- Ottosen, Morten Nordhagen: ”Gustav IV Adolf og Norge”, i Historisk Tidsskrift, vol. 91, nr. 2, 2012c.
- Rowe, Michael: From Reich to State. The Rhineland in the Revolutionary Age, 1780-1830. Cambridge 2003.
- Schnitler, Didrik: Blade af Norges krigshistorie. Kristiania 1895.
- Tone, John Lawrence: The Fatal Knot. The Guerrilla War in Navarre and the Defeat of Napoleon in Spain. Chapel Hill & London 1994.
