En annen historie? Noen tanker om lokalhistorias utfordringer og muligheter

Av: Hilde Gunn Slottemo.

La meg presentere en idealtypisk modell for lokalhistorisk litteratur i Norge, et forenklet bilde av en praksis som har vært mangfoldig, stor og sammensatt. Det tar utgangspunkt i det inntrykket som ble skapt og formidlet av bedømmelseskomiteen som i 2008 evaluerte historiefaget i Norge. Bo Stråth og hans kollegaer hevder i sin rapport at oppdragshistorikere ofte dyrker en konstaterende retorikk med entydigheten som undertekst. De – eller egentlig vi: jeg er selv en del av dette – tilskriver seg selv en profesjonell autoritet og opptrer overfor leserne som ”upåklagelig oppleste ciceroner i fortidens landskap.” Forskningsprosessen med sine vitenskapsteoretiske premisser synliggjøres ikke, alternative tolkninger diskuteres ikke og kunnskapsmessige reservasjoner utelates.^[1]

Kritikken av lokalhistorisk forskning
Disse påstandene er – naturlig nok – blitt mye diskutert blant norske historikere.^[2] Flere har også forsøkt å imøtegå noe av kritikken. Som mangeårig oppdragsforsker og forfatter av flere lokalhistoriske arbeider har jeg imidlertid også følt at noe av den har truffet. La meg bruke kommunehistoria som eksempel. Her – som i andre deler av historiefaget – har det vært en tendens til at vi har skrevet bøker og artikler med det såkalte «gudeblikket». Gjennom lange tradisjoner har formidlinga tendert mot å vippe over i naturalismen og realismen, med et språk og en litterær struktur som ble utviklet av den moderne historieskrivinga slik den ble etablert som vitenskapelig sjanger rundt midten av 1800-tallet.^[3] Forfatteren har vært tilbaketrukket og usynlig, og historikeren har framstått som en allvitende forteller; guden som ser alt, vet alt og kan alt. Som forfattere har vi skrevet som om vi har svevet over fortidas landskap og bare observert verden med et altomfattende overblikk. Som deler av historieformidlinga ellers, har den lokalhistoriske forskninga i Norge vært preget av objektiviserende framstillinger som bare i liten grad har blitt utfordret og problematisert i den faglige praksisen. Lokalhistoriske tekster har sjelden brutt med den realistiske framstillingsformen som har dominert historieskrivingas tradisjoner. I liten grad har modernistiske og eksperimenterende forsøk fått prege den historiefaglige praksisen. Den historiske fortellinga har vært sett som estetikk og ytre staffasje, formen kun som formidling. Gjennom denne måten å skrive på, har vi bidratt til å skape og opprettholde en illusjon om forskningsmessig realisme i våre fortellinger. Det gjelder også flere av de arbeidene jeg selv har gjennomført.^[4]

At sjangeren ikke er blitt utfordret i større grad, har etter mitt syn ikke først og fremst handlet om manglende forskningsfrihet eller om strenge krav fra oppdragsgiveren. Jeg er også usikker på om det er vår forståelse av «modelleseren», altså den tenkte leseren i forfatterens hode, som primært har styrt oss. I stedet tror jeg det er forfatterens og oppdragsgivernes forståelser av hva lokalhistorie er og skal være som har hatt betydning. De uformelle normene som er innskrevet i kommunehistorias tradisjon, har formet stadig nye bokprosjekter. Lokalhistoria har lange og sterkt normerende tradisjoner som ingen skribent i feltet kan unnlate å forholde seg til, hevder historiefagets bedømmelseskomité i sin rapport.^[5] Det tror jeg den har rett i.

Lokalhistorias ulike funksjoner
Noe av lokalhistorias problem, er at den har forsøkt å ri flere hester på en gang. Den har for det første skullet fungere som ei oppslagsbok. Den andre funksjonen har vært den historiske fortellinga, det at det skapes ei lesbar framstilling som man skal kunne kose seg med mens man kryper opp i sofaen og drikker kveldskaffe eller kakao. Den tredje er den vitenskapelige og analytiske, det vil si de historiske perspektivene, tolkningene og teoriene.^[6]

Disse tre funksjonene har ikke alltid vært enkle å balansere opp mot hverandre, og det har vært en tendens til at oppslagsbokfunksjonen har kvalt de to andre aspektene. Det har ført til lokalhistoriske bokverk spekket med detaljer. Det er blitt bøker der leseren har kunnet finne en rekke faktaopplysninger fra lokalsamfunnets historie: hvem som var ordfører til enhver tid, hvor mange innbyggere som bodde i kommunen, hvor mange som utvandret til Amerika og hvor stor oppslutning de forskjellige politiske partiene har hatt gjennom tida – for å nevne noen eksempler. Denne funksjonen har blitt sett på som en viktig del av historiefagets oppgave og egenart. Historieskrivinga har vært oppfattet som samfunnets kollektive erindring, og historikernes oppgave har vært å huske på vegne av en hel nasjon, et lokalsamfunn, en bedrift eller en organisasjon. Kanskje har dette fokuset gjort at de to andre aspektene, lesebokfunksjonen og de vitenskapelige tolkningene, er blitt skadelidende. Den historiefaglige fortellinga og analysene av tidligere hendelser har til dels druknet i detaljer.

Løsningsforslag for lokalhistoria
Hvis vi erkjenner at dette kan være et problem, hvilke løsningsmuligheter finnes så? For noen år siden tok Norsk Lokalhistorisk institutt (NLI) initiativet til å opprette en lokalhistorisk wiki, et nettsted der faktaopplysninger og detaljstoff om kommuner og lokalsamfunns historie kan legges ut.^[7] Dette er etter mitt syn et godt grep, for gjennom det kan båndene mellom oppslagsverket og de øvrige funksjonene løses litt opp. På dette nettstedet kan lokalhistoriske ildsjeler og entusiaster legge ut historiefaglig informasjon om stort og smått i en kommune. Kunnskapen blir på den måten samlet og trygt lagret på nettsider som serves og kvalitetssikres av fagpersoner på NLI.

Slik blir kommunehistorias oppslagsfunksjon dekket gjennom bruk av ny, nettbasert teknologi. Samtidig frigjøres tid, plass og energi for å rendyrke de øvrige sjangerelementene i de lokalhistoriske bøkene. Bøkenes forfattere kan dermed foredle den historiske fortellinga, løfte fram forklaringer og forståelser, skape synteser og sammenhenger. De kan boltre seg i historiske skildringer, trekke inn vitenskapelige diskusjoner, rendyrke perspektiver og tolkningsteorier samt leke med sjangere og sjangerkrav. Slik kan det skapes en annen type lokalhistorie, ei historiebok hvor balansen mellom de tre funksjonene blir etablert på en annen – og forhåpentligvis bedre – måte.

Skedsmo kommune er en av de kommunene som har inngått et samarbeid med NLI om dette. De satte i 2008 i gang et todelt prosjekt: en lokalhistorisk wiki og et bokprosjekt hvor noe av hensikten var å bidra til å fornye kommunehistoria som sjanger. Jeg fikk oppdraget med å skrive boka, og i høst kom Skedsmo. En historie om samhold og splittelse ut.^[8] Her har jeg tatt i bruk en rekke skrivegrep, litterære virkemidler og faglige verktøy som har hatt som hensikt å bedre balansen mellom de tre funksjonene. La meg kort presentere noen av de grepene jeg tar.

Litterære grep og virkemidler
Det første er å bruke litterære virkemidler mange først og fremst forbinder med skjønnlitteraturen: malende beskrivelser, miljøskildringer og personkarakteristikker, formidling av lyder, lukter og farger, altså skrivemåter som levendegjør, skaper stemninger og som fargelegger den historiske situasjonen. Det andre er ei personifisering av fortida, deriblant ved bruk av det jeg kaller «syntesetyper»: fiksjonsfigurer som er skapt på grunnlag av et bredt, mangfoldig og omfattende kildemateriale. Her er husmannssønnen og sagbruksarbeideren Johan, 50-tallshusmora Bjørg, og dagens yrkesaktive småbarnsmor Monica – for å nevne noen. Ved hjelp slike enkeltpersoner, både reelle og fiktive, forsøker jeg å formidle det jeg mener har vært vesentlige trekk ved kommunens historie. Individualiseringa og det biografiske er forsøk på å skape innlevelse og identifikasjon, og de fiktive skikkelsene fungerer som et supplement til fortidas reelle personer. Til sammen bidrar dette til å gjøre teksten mer leservennlig, og kan dermed ses som et forsøk på å styrke den nevnte lesebok-funksjonen i historieformidlinga.

Men ingen av disse grepene bryter med den historiske realismen. For å oppnå det, har jeg i stedet basert meg på dramatikeren, regissøren og teaterteoretikeren Bertolt Brecht og hans begrep om verfremdungseffekten (’fremmedgjøring’ eller ’distansering’). Hans tanker og perspektiver kan også anvendes i historieforskninga.^[9] Teksten som historisk realisme problematiseres på flere måter: ved stadige avbrudd i den historiske fortellinga, ved å synliggjøre kildematerialets styrker og svakheter, ved å løfte fram ulike tolkninger, forklaringsmåter og teoretiske rammeverk, ved eksplisitte faglige diskusjoner og ved å skrive meg selv inn i teksten som forsker. Gjennom det har jeg ønsket å synliggjøre den sårbarheten og skjørheten som finnes i de fortellingene som ellers lett kan framtre som endelige, autoriserte sannheter.

Tilsynelatende har jeg tatt i bruk to vesensforskjellige skrivemåter i denne boka: På den ene sida den ”skjønnlitterære” skrivinga med en usynlig forfatter og et autoritært ”gudeblikk”, på den andre en demokratiserende fortolker som inkluderer leseren og åpner teksten ved å vise usikkerhet, tvil og ulike forståelsesmåter. I dette samspillet ligger det muligheter for innsikt og refleksjon omkring både fortid, fortelling, formidling og forfatterposisjon. De brechtske bruddene problematiserer gudeblikket og destabilisere de fiktive syntesetypene som autoritær fortelling. Den myndige fortellerstemmen blir balansert – ja, faktisk undergravd – ved hjelp av Brecht. I spenningene mellom disse posisjonene ligger det en metarefleksjon over tekst og litteraritet, en understreking av tekstligheten og det språklig skapte i all historie og fagbokskriving. Grepene peker dermed ut over seg selv og over på det litterære ved historieskriving; på det grunnleggende tekstlige ved arbeidene våre. Slik kan jeg vise et forskningsfelt som er mindre skråsikkert og – paradoksalt nok – mer realistisk når det gjelder lokalhistorias grunnlag og muligheter. Kort sagt: Jeg kan bidra til å bygge ned illusjonen om historikeren som fortidas gud.

Hilde Gunn Slottemo er førsteamanuensis ved Høgskolen i Nord-Trøndelag. Hun er aktuell med boka Skedsmo, en historie om samhold og splittelse.