Verdens ordning i historiefaget – Om å sortere og klassifisere

Historikere, som folk flest, både i nåtid og fortid, ordner verden gjennom kategorier. I denne artikkelen argumenteres det for at historikerne bør ha et bevisst forhold til klassifikasjoner, både til egne tekster og til de kilder vi anvender. Hvordan og hvorfor anvendes klassifikasjoner? Hvilke konsekvenser for historisk forståelse har ulike klassifikasjoner?

Av: Jan Eivind Myhre.

Det finnes folk som ikke liker inndelinger sånn i sin alminnelighet. De ser på slikt som å påtvinge en orden der det ikke finnes noen, eller å ødelegge menneskers individualitet gjennom å klassifisere dem. Piet Hein har gitt holdningen dikterisk form:

At lave en primitiv filosofi
med båse som menskene inddeles i,
Er en feil, hvoraf alle folk lider.
Men vi er nogen stykker, som kun kan forstå
Én måde at inddele menskene på
Man skal dele dem i individer.

Jeg tilhører dem som mener noe annet, og har to grunner for det: For det ene klassifiserer vi i alle fall. Språket er fullt av inndelinger. En person er for eksempel kvinne, norsk, student, ung voksen, politisk radikal og så videre. Vi kan like gjerne være oss dette bevisst. For det andre har vi mye å vinne på å lage kategorier. Vi ordner verden for å forstå den. Vi kan oppdage nye ting, vinne innsikt. Det er ikke sikkert at de overlatte kategoriene vi møter er de beste. Å kategorisere reiser like fullt en rekke spørsmål: Kan vi lage kategorier om folk som de ikke ser selv, eller som de er uenig i? Er ikke kategorier i alle fall å gjøre vold mot virkeligheten, skape falske inndelinger? Kan det ikke ha farlige konsekvenser å lage kategorier? Espen Søbye skrev om byråkraten i Justisdepartementet som under krigen fra et firma bestilte et stempel med bokstaven J. J stod for jøde.
Jøder kunne identifiseres blant annet fordi den siste folketellingen (1930) opplyste om trossamfunn og fødested (Det mosaiske og Russland). Dette lettet arbeidet med å arrestere jødene for transport til tilintetgjørelse høsten 1942. Var det galt å spørre etter slike opplysninger i en folketelling, å kategorisere folk etter religion og geografisk opphav? Svaret er ikke opplagt.

En annen kjent og omstridt klassifikasjon er det internasjonale medisinske klassifikasjonssystem av sykdommer (International Classification of Diseases, ICD), et stort og finmasket system der særlig de psykiatriske diagnosene er kommet under kritikk.

Problemene er blant annet at logikken er feil, fordi kategoriene er gjensidig utelukkende og sykdommer sjelden kan klassifiseres så enkelt. Dessuten er diagnoser som så å si er offentlig godkjent vanskelig å forandre.En sentral innsikt er at klassifikasjoner setter grenser for hva det er mulig å tenke. De leder oss i en retning, men ikke i en annen. Et morsomt (men kanskje forslitt) sitat fra 1952 fra den argentinske forfatteren Jorge Luis Borges er gjort kjent av Michel Foucault i boka om «Tingenes orden» (1966, på norsk i 1996). Det viser til «et visst kinesisk leksikon», der dyr inndeles i følgende grupper: «a) dyr som tilhører Keiseren, b) balsamerte dyr, c) tamme dyr, d) pattedyr, e) sirener, f) fabeldyr, g) løshunder, h) de dyr som inneholdes i herværende klassifikasjon, i) som løper rundt som gale, j) som er utallige, k) som tegnes med en svært fin pensel av kamelhår, l) etcetera, m )som nettopp har knust vannkrukken, n) som på lang avstand ser ut som fluer.» Denne klassifikasjonen er absurd av flere grunner. Den mest åpenbare er at den strider mot prinsipper for klassifikasjon som vi er vant til å bruke.

Hvorfor klassifisere?
Vi klassifiserer fordi klassifikasjoner er en viktig del av vitenskapelig virksomhet, der vi søker etter orden (vi bør være åpen for at vi ikke finner noen). Men klassifisering er også en dagligdags virksomhet. Vi sorterer og klassifiserer hele tiden i vårt daglige liv: klær, mat og andre gjenstander, for ikke å si våre papirer. Uten sortering av materialet sitt vil de fleste masterstudenter fort komme i trøbbel. Ser vi på staten eller næringslivet er sortering og klassifisering part and parcel, som de sier på engelsk, av hele virksomheten. Inndelinger er selvsagt et uhyre gammelt fenomen, likevel er klassifikasjon på mange måter et opplysningsprosjekt. Den store franske encyclopedien, som registrerte, sorterte og klassifiserte all tilgjengelig kunnskap og Carl von Linnés klassifikasjon av alle planter var slike prosjekter som ennå eksisterer. Mange klassifikasjonssystemer (taksonomier) har tatt modell av botanikken, også for eksempel klasseanalyser. Tendensen til å klassifisere fortsatte på 1800-tallet, ikke minst gjennom statistikkens framvekst, de store verdensutstillingene og Deweys desimalklassifikasjon for biblioteker fra 1876 som er revidert mer enn 20 ganger og ennå benyttes.

Klassifikasjoner er på mange måter knyttet til den moderne vitenskapens framvekst, men er, naturligvis, bare en del av vitenskapelig virksomhet. Klassifikasjoner, sier den franske sosiologen Pierre Bourdieu, kan feilaktig passere som en høyere grad av innsikt eller kunnskap. Han har et poeng. Likevel har klassifikasjoner med definisjoner og plassering av fenomener i forhold til hverandre å gjøre. Det å skape orden er ingen liten oppgave. Klassifikasjoner er også en kilde til kunnskap om fortiden. Hvordan vi har klassifisert, sier noe om samfunnet det klassifiseres i. Hvorfor kartla man i det 19. århundres Norge barns skolegang, antall industribedrifter, årlig kornavling, import av bomull og giftermål? Klassifikasjoner har konsekvenser som vi kan studere historisk. Fortiden kan så å si «avsløres» på sin måte å dele inn på. Det bør få oss til å tenke på hvordan vi selv klassifiserer.

Klassifikasjonsprinsipper
Altså: Hvordan deler vi inn verden? Etter hvilke prinsipper, etter hvilke begreper? Hvilke konsekvenser har våre inndelinger? Vårt vanligste klassifiseringsprinsipp er det aristoteliske, uten at vi vanligvis tenker på, eller henviser til, antikkens store vitenskapelige autoritet, nesten uimotsagt opp til tidlig moderne tid. I denne typen inndeling er kategoriene entydige, hund er forskjellig fra katt. Begge er pattedyr, som er forskjellig fra fisker. Både fisker og pattedyr er dyr, som er forskjellige fra planter. Kategoriene er gjensidig utelukkende og utfyllende. Alle tilfellene i kategoriene er av lik verdi, og derfor i en forstand like. Når offentlige statistikk delte befolkningen i for eksempel tiårs aldersgrupper (0–9, 10–19, etc til 90 og over) er hele befolkningen dekket, og ingen finnes i to kategorier. Hvor givende en slik inndeling, som ble brukt tidlig på 1800-tallet, er, skal vi komme tilbake til. Alfabetiske inndelinger er også aristoteliske. Innenfor et og samme språk, som norsk, begynner alle ord med en av 29 bokstaver, og ingen kan begynne med mer enn en bokstav.

Den amerikanske psykologen Eleanor Rosch presenterte i 1978 noe hun kalte prototypisk klassifikasjon. I den fokuseres det på det mest karakteristiske medlem i en kategori (som ikke er statistisk representativ, men «vesensrepresentativ»). For å holde oss til dyr: Amøber eller muslinger er dyr, men som dyr tenker vi heller på en katt eller hund. En struts er også en fugl, men vi synes nok at en svale er en mer karakteristisk fugl. Selv om vi kan være enige om at folk under 18 år kan kalles barn, tenker vi ikke umiddelbart på en skjeggete 17-åring, men kanskje på et spedbarn, en jentunge på fem løpende med en ballong eller to tiårige gutter med en ball. En sofa, sier Rosch, er mer møbel enn en telefon. «En prototyp vil si den observasjonen som passer best til den konstituerende ideen i en kategori».

Medlemskap i en kategori er her gradert, i motsetning til i den aristoteliske klassifikasjon.Filosofen Ludwig Wittgenstein snakker om familielikhet, som kan minne litt om Rosch’s prototyper: Vi grupperer ikke fenomener i henhold til nødvendige eller tilstrekkelige betingelser, men heller på grunnlag av en modell som minner om hvordan vi gjenkjenner trekk hos medlemmer av en familie. I primitive samfunn springer folks klassifikasjon av naturen (=verden) direkte ut av familiestrukturen, altså at mikrostruktur projiseres ut på makrostruktur. Avanserte samfunn er mer kompliserte i sin klassifisering.

Et viktig poeng med å gjenkjenne disse klassifiseringstypene, er å kunne se når de blandes, av ideologiske, moralske eller politiske grunner, eller bare av sløvhet. I USA dømmes barn til døden, het det for noen år siden, vel vitende om at det dreide seg om store 17-åringer. Det blir galt å diagnostisere folk etter et aristotelisk klassifikasjonssystem, sier Bowker og Leigh Star, når medisinske diagnoser egentlig er prototypiske.

Hvem klassifiserer?
Bortsett fra forskere, hvem klassifiserer? Det gjør forvaltere, byråkrater, og på en systematisk måte som en del av arbeidsoppgavene. Det skyldes at avgjørelser skal være likeartede, de skal være rettferdige og konsekvente, og de skal være lettvinte og dermed rutiniserte og rasjonelle. Det er ofte viktig for historikere å forstå hvordan moderne byråkratier fungerer, i alle fall i teorien, og hvordan de eventuelt skiller seg fra eldre tiders forvaltning.

Et viktig slikt forvaltningsorgan er Statistisk sentralbyrå, hvis valg av statistikkområder og kategorier innenfor disse områdene legger premisser for mye av vår samfunnsforståelse. Byrået holder seg også med en forskningsavdeling, som fra tid til annen problematiserer de valg som forvaltningsenheten SSB tar. Vi har ovenfor tatt opp bruken av alderskategorier i statistikken. De eldste folketellingenes inndeling i tiårsklasser var av begrenset nytte i den forstand at de ikke egnet seg til å markere aldersmessige vendepunkter. Da tellingen i 1855 innførte femårsklasser kunne man i alle fall telle dem som i én forstand var voksne (over 15 år, omtrent konfirmert og ferdig med skolen), og kjønnsmodne kvinner (omtrent 15–45 år). 25 år var stemmerettsalder og markerte den samfunnsmessige voksendom for de menn som var kvalifisert gjennom yrke og eiendom. Senere gikk byrået over til å lage skillelinjer på 16 år og 67 år, bestemt av skoleplikt og pensjonsalder. Dermed er arbeidsdyktig alder statistisk avgrenset, men det er ikke dermed sagt at aldersklassifikasjonen egner seg til andre formål, som fordeling av sivilstand.

Skoler og andre samfunnsinstitusjoner bruker klassifikasjoner i utstrakt grad. Skolens klassesystem, en opplagt ting i det 20. og 21. århundre, er verdt en kommentar. I de siste generasjonene skal det mye til for å avvike fra jevnaldringsprinsippet. Alle barn på samme klassetrinn er nesten like gamle. Men en slik rigid aldersinndeling fantes det mindre av jo lenger man går tilbake i skolens historie i Norge. Da kunne barn i svært ulike aldre slås sammen etter intellektuelle evner, fysisk alder, foreldres status eller ren tilfeldighet. Her kan forandringene i aldersinndeling sette oss på sporet av noe interessant. Det ene er at vi har beveget oss i retning av peer society, likemannssamfunnet. Det andre er at vi tydelig ser byråkratienes behov for ryddige systemer av hensynet til effektiviteten.

Aktører i offentligheten elsker kategorier, ikke minst gjelder det mediene, noe som smitter over på folk flest. Hvor henter medier og andre sine kategorier fra, og hvilke konsekvenser har valgene? pørsmålet om definisjonsmakt kommer fort på banen. Vi knytter ofte det å ha definisjonsmakt til begreper, å sette navn på ting. Å sortere og klassifisere er beslektet med å definere, uten å være helt det samme.

Problemer med klassifisering
Vi har nevnt de katastrofale, men utilsiktede, konsekvensene av å dele inn i religiøs tilhørighet i folketellingen 1930. Samtidig fikk ikke dette fryktelig konsekvenser i andre folketellinger. Det kunne simpelthen være nyttig for myndighetene og allmennheten å vite om det religiøse landskap i landet. Myndighetene skulle for eksempel forvalte dissenterloven om menighetenes rettigheter og plikter, som blant annet gikk ut på å føre lister over fødte og døde.

Samtidig finnes det unektelig en lang historie av det som er blitt kalt The Mismeasure of Man, etter en boktittel av Stepen Jay Gould. Den viser blant annet til skallemålingenes og hjernemålingenes historie, som blant annet skulle vise hvite menns overlegenhet over kvinner og svarte, eller, anvendt på norsk materiale, langskallenes (østlendingenes) overlegenhet over kortskallene (vestlendingene).

Når naturlig prototypiske medisinske klassifikasjonssystemer presses inn i et aristotelisk skjema, sier Bowker og Leigh Star, er det for å kunne bære en byråkratisk byrde som er lagt på dem. Det kan ses som for ressurskrevende å behandle syke med den individualitet som et annet system ville kreve, et godt eksempel på at den byråkratiske rasjonalitet har sine nattsider så vel som sine gunstigesider. Generelt sett vokser klassifikasjonssystemer ut av og opprettholdes av sosiale institusjoner. Aristotelisk klassifikasjon innebærer ofte også bruken av binære opposisjoner, som i blant kan framstå som falske. Mitt favoritteksempel er et amerikansk studenthefte fra rundt 1970 om problemstillinger i verdenshistorien: «The medieval church: success or failure?»

Klassifikasjoner gir lett inntrykk av fastfrosne situasjoner, mens mennesker og samfunn i historien er i endring. Kjønn var ikke det samme i 1900 som i 1800, verken i sosial eller biologisk forstand. Et klassifikasjonssystem for en tid passer dårlig på en senere tid. Statistikkmakerne i Norge valgte å endre alderskategoriene. Knapt noe viser klassifikasjonenes forgjengelighet så klart som sosiale inndelinger, spesielt av klasseforhold. E. P. Thompsons forord i The Making of the English Working Class (1963) er berømt: Arbeiderklassen er ingen struktur eller kategori, men noe som skjer i menneskelige forhold. Middelklassen kan ikke avgrenses som noen kategori, mener Dror Wahrman, men ble til da begrepet «middelklasse» ble skapt.

«Arbeiderklassen» er et mye anvendt begrep av historikere, spesielt for epoken fra 1800-tallet til langt opp på 1900-tallet. Men få taler om arbeiderklassen i Norge i dag. Selv lagdelingssosiologer er forsiktige.

Historiefagets anatomi og verdens ordning
Vi har middelalderhistorikere og moderne historikere, det finnes økonomiske historikere og politiske historikere, vi finner kjønnshistorikere og kvantitative historikere, norgeshistorikere og afrikahistorikere. Vi klassifiserer altså faget etter hva historikerne driver med.

I en bok fra 1995, Making a Historical Culture. Historiography in Norway, gjennomgikk en rekke forfattere det norske historiefaget gjennom 15 kapitler. Det ble dels presentert gjennom tre overordnede oversikter (om fagets forhold til nasjonen, om vitenskapsfaget og om infrastruktur), tre kapitler om hvordan historikerne hadde behandlet de tre epoker i middelalderen, tidlig ny tid og moderne tid, samt en rekke kapitler om historiske underdisipliner: politisk historie, økonomisk historie, minoritetshistorie, sosialhistorie, lokalhistorie, mentalitetshistorie, utenrikspolitisk historie, kjønnshistorie og befolkningshistorie.

Hva slags inndeling bedrev redaktørene her? Kategoriene kan jo virke overlappende, samtidig som mange historikere var presentert hovedsakelig i ett kapittel, og dermed så å si var plassert i bås. Klassifiseringsprinsippet som er anvendt kan kalles historisk. Ulike historiske temaer har vokst gradvis fram og etter hvert fått et navn, for eksempel «økonomisk historie». Flere slike temaer er blitt underdisipliner og er blitt institusjonalisert gjennom stillinger eller tidsskrifter. Redaktørene av Making kan også sies å ha fulgt en prototypisk klassifikasjon ved at historikerne er plassert der de betraktes hovedsakelig (prototypisk) å høre hjemme, men en god del historikere er faktisk omtalt i flere kapitler.

Andre inndelingsmåter enn disse historiske subdisipliner kunne vært valgt, for eksempel etter mange av prinsippene som er omtalt i denne boka. Historikerne kunne vært kategorisert etter grad av originalitet, etter om de først og fremst er orientert mot aktør eller struktur, om deres holdning til objektivitet, om hvor empirisk eller teoretisk orientert de er eller om den samfunnsmessige relevans av deres arbeider.Det redaktørene av Making gjør, og nå skal vi straks forlate dem, er et stykke på vei å følge den historiske framvekst av disipliner som knytter seg til hva vi kan kalle samfunnssfærer eller virksomhetsområder, bl.a. økonomi, politikk, familie og det sosiale feltet. Mange forfattere har med en kroppslig metafor snakket om historiefagets anatomi, dets kroppsdeler. Historisk teori og metode kunne slik sett kanskje kalles fagets fysiologi. Nå er heller ikke anatomi noe godt bilde i den forstand at de historiske feltene, i motsetning til for eksempel en menneskelig arm, går over i hverandre og er i forandring.

Historikerne deler langt på vei det historiske feltet mellom seg. Men enkelte historikere skriver oversikter eller synteser der de overskuer hele historien, gjerne innenfor et land eller en periode, som Norges historie i det 20. århundre, eller Europas historie mellom 1400 og 1800. Da kategoriserer de ofte verden i sfærer; den politiske, den økonomiske, den sosiale, den demografiske, den kulturelle, den religiøse, arbeidslivet, fritiden, bosettingen og en rekke andre. Hva slags kunnskapsstatus har egentlig slike sfærer? Hvilke er de vanligst brukte? Finnes det noe hierarki blant dem? Hvor avhengige eller uavhengige er de av hverandre? Og ikke minst: Er samme klassifikasjon like gyldig i Norge på 1500-tallet som på 1900-tallet, og like gyldig i Norge som i Frankrike eller i Kina? Klassifikasjoner både åpner og skjuler.

Samfunnssfærenes sang
Historikerne er ikke alene om en slik samfunnsinndeling. Sosiologene gjør det samme når det inndeler samfunnet. De er særlig opptatt av hva de kaller samfunnets institusjoner, både formelle og uformelle, som familien, lagdelingen, religionen, utdanning og så videre. De er dessuten mest opptatt av samtiden. Forandringer i samfunnets inndeling, slik sosiologene har sett det, kan da studeres gjennom endringene i de seks ulike utgaver av deres standardverk Det norske samfunn fra 1968 til i dag.

Hvor stammer begreper som politikk, økonomi, kultur etc. fra, og hvorfor virker det så bekvemt for historikere å organisere sine framstillinger etter disse kategoriene? Nå er det engang slik at man ikke kan skrive om alt på en gang, stoffet må simpelthen inndeles. Dessuten er det slik at man lett fanges inn av de etablerte begreper, slik bådehistorikere og samtidens kommentatorer bruker dem. Samtidig er det slik at etablerte begreper kan skape sin egen virkelighet. I følge 1800-tallets store kulturhistoriker Jacob Burckhardt har kunsten sitt eget liv og sin egen historie. Noen teoretikere hevder at de ulike samfunnsfærene har egne logikker, forskjellige fra andre sfærer. Presten følger ikke økonomisk logikk, sier Niklas Luhmann, og universitetslæreren ikke militær logikk. Dessuten: «alle sfærene i samfunnet har egne spesifikke perversjonsformer …» Intuitivt ser vi at Luhmann har et poeng. Samtidig låner mange yrkesgrupper, ikke minst samfunnsforskere og historikere, begrepsapparat og forståelsesformer fra andre deler av samfunnet. Intellektuelle debatter følger for eksempel ofte prinsippet om at «argument is war», påviser språkforskerne Lakoff og Johnson i sin innflytelsesrike bok Metaphors we live by.

Det er derfor i og for seg ingen grunn til å kritisere historikere for å beskjeftige seg med familie eller kunst. Denne inndelingen i sfærer eller virksomhetsområder er heller ikke i veien for at man kan etablere kategorier eller stille problemer på tvers av dem. Et godt eksempel vil være å studere nasjonalismens framvekst på 1800-tallet, som riktignok ofte deles inn i politiske, kulturelle og religiøse sider. Urbaniseringen kan ses som en side ved bosettingen, men er egnet til å bringe sammen økonomiske, demografiske og kulturelle aspekter.Om samfunnssfærene kan man framheve ytterligere to viktige forhold, som enhver begynnende historiker bør gjenkjenne og ta stilling til. Det ene er at både sfærene og begrepene om dem er foranderlige og preget av sin tid. Religion i Europa var ikke det samme i det 16. som i det 19. århundret. Det andre er at ulike historiske forfattere har hatt sine egne meninger om hvilken samfunnssfære som er viktigst. Fernand Braudel er blitt utlagt med kraftsatsen «Mountains, not rulers, come first».

Politikken framstår i Vesten i de siste par hundre år som et nokså autonomt felt med sine egne virkemåter. Det forhindres ikke av at de politiske organene har en spesiell sosial rekruttering, eller at politiske avgjørelser får konsekvenser på nær sagt alle samfunnsområder. Går man lengre tilbake enn et par århundrer er det ikke lett å identifisere politikken som en egen institusjon med mindre man kaller all maktutøvelse politikk. Politikkutøvelse i Danmark-Norge før 1814 var nær forbundet med det religiøse, og i mangel av en offentlighet med det familiære feltet. Begrepet om the body politic, hentet fra Aristoteles, var en metafor man lenge tok alvorlig, politikken kunne lignes med et legeme.

Økonomi som et felt med systematiske ideer knyttet til segdukket først opp i Frankrike og England på begynnelsen av 1800-tallet, med sine egne regler, teorier, «lover». Økonomi i Norge på den tiden var knyttet til statshusholdningen. Ved Universitetet i Oslo (grunnlagt 1811) var det tidlig et eget fag, men ble slått sammen med juss, tidens styringsvitenskap, i 1840. Skal vi studere produksjon, handel, forbruk – det vi ofte kaller økonomi – i middelalderen, kommer vi ikke langt uten å trekke inn religiøse og andre kulturelle elementer. Middelalderen var gjennomsyret av religion.

Religionens posisjon ble symbolisert ved pavens ydmykelse av den tysk-romerske keiseren Henrik IVs gang i Canossa i 1077. I Vesten er religionen åpenbart sterk svekket i løpet av det 19. og 20. århundre, til den grad at den er redusert til et virksomhetsområde blant mange andre. For historikerne er det naturlig å hevde at økonomien lenge har hatt den mest framtredende plass. Det skyldes et stykke på vei marxismens innflytelse, men slett ikke bare. Det kommer også av at man har forestilt seg de materielle behov mat, klær og husly som de mest grunnleggende. Og ytterligere en sak: De økonomiske forhold endrer seg langsomt og er i den forstand mer grunnleggende enn det omskiftelige.

Denne tankefiguren har dannet utgangspunkt for Fernand Braudels tredeling av historien, presentert i forordet til hans bok om Middelhavet og middelhavslandene på Filip IIs tid. Det mest grunnleggende for menneskesamfunnenes utvikling hos Braudel er de naturskapte betingelser og menneskenes forhold til dem (økologien). Dette kalte han den lange varighet («la longue durée»). Dernest kommer økonomien, som forandrer seg i lange konjunkturer. Øverst kom begivenhetshistorien, der for eksempel politikken hørte til. Kolleger av Braudel tilhørende den såkalte Annales-skolen hevdet senere at mentaliteter – dyptliggende forestillinger om grunnleggende ting ved liv og samfunn (som forholdet til døden) − også forandret seg meget langsomt og derfor var grunnleggende, ikke minst når det gjaldt å forklare historiske fenomener.

Vekten på mentaliteter kan sies å innlede en tendens den siste generasjonen eller så til å legge mer vekt på idé, tanke, tro, ideologi, med andre ord det åndelige mer enn det materielle. For så vidt kan vi snakke om en tilbakevending til eldre tilstander, om kanskje ikke til Burckhardt, som mente at tidsånden behersket periodene, og at Geistesgeschichte, åndshistorie, var overordnet all annen virksomhet. Når kroppen i de siste tiårene er blitt gjenstand for mange studier, er dette nær knyttet til kulturelle fenomener som ideologi, mentalitet og også følelser. Den gjenstridige oppfatningen av kulturen (medregnet politikken) som «overbygning» på mer grunnleggende materielle tilstander virker som et tilbakelagt stadium.Men igjen er det grunn til å se nærmere på hva slags perioder eller emner det er vi studerer.

Da herværende forfatter skrev en allmenn historie om Bærum kommune fra 1840 til 1980, fant han det riktig for de første par generasjonene å starte med å kartlegge hva bæringene levdeav, for så å slutte med den meget beskjedne kommunepolitiske sektor.

I etterkrigstiden, derimot, var kommunen en institusjon som omsluttet sine innbyggere på nesten alle tenkelig måter. Framstillingen begynte altså med kommuneinstitusjonen og den regulerende virkning på menneskelivet.

Den franske revolusjons historiografi er også et lærestykke i så måte. Lenge dominerte en marxistisk jakobinsk tradisjon (Aulard til Soboul) med vekt på sosiale klasser – adelen, borgerskapet, sansculottene (det folkelige Paris) – og deres økonomiske virksomhet og interesser, med ideen om folkesuvereniteten og frihet, likhet og brorskap som en bærende ideologi. Etter krigen har engelske forskere (som Cobban) forsøkt å løse opp den økonomiske og sosiale determinisme som de mener preget den jacobinske tradisjonen. Furet tar skrittet helt ut og vurderer revolusjonen som et rent politisk fenomen, der retorikken, idéene og mentaliteten utgjorde selve revolusjonen. For ham ledet revolusjonsideene og den jacobinske mentalitet direkte til terroren i 1793–94.

Man trenger ikke Braudels teori om de tre forandringshastighetene for å forestille også at ulike sektorer, sfærer, av samfunnet kan komme i utakt. Man taler ikke sjelden om kulturelle etterslep (cultural lags). Teorien om den tyske Sonderweg, forklaringen på hvorfor Tyskland endte opp med nazismen, er en slik. Landets politiske og kulturelle struktur, med en ledende stand av junkere (adelige jordeiere) og konservative og tilbakeskuende embetsmenn, hang langt etter den voldsomme økonomiske modernisering som fant sted. For Gudmund Hernes oppstår interessant sosiale perversjoner nettopp når logikken fra et samfunnsfelt anvendes på et annet, som når økonomiske tenkemåter trenger inn i familiestiftelse eller religion.

Sosiale kategorier og begreper
Alderskategorier er på et vis uproblematiske, selv om det kan spille stor rolle hvordan man setter dem opp, som vi har sett. Sosiale kategorier er langt mer kompliserte, fordi det sosiale feltet har vanskelige overgangsformer, fordi historikerne ikke er enige om prinsippene for klassifisering, og fordi samfunnene forandrer seg hele tiden.

Disse kompliserende faktorer virker ikke sjelden sammen. Det aller viktigste skillet går mellom bruken av samtidens kategorier og de kategorier vi konstruerer i ettertid. De fleste historikere ville være enig i at det er mulig i ettertid å se noe som samtidens aktører ikke så og sette navn på dette. Vi har allerede vært innom klassebegrepet. Utrykket klasse, som finnes både på engelsk, tysk og fransk og med røtter i latin classis, finner vi i mange språk som ord for sosial kategori, særlig fra 1800-tallet og utover. Imidlertid finner mange historikere det best å benytte ordet om en sosial gruppe med bevissthet om seg selv, eller i det minste om en gruppe med et slikt potensial. Typisk er ordet arbeiderklasse, som gjerne knyttes til en marxistisk historieforståelse, men ikke nødvendigvis trenger å gjøre det. Hva skal danne basis i konstruksjonen av en sosial struktur; juridiske rettigheter, rikdom, sosial eller økonomisk makt, utdannelse eller spesiell tilgang til Gud? Dette må åpenbart variere sterkt over tid, fordi selve oppfatningen av hva et samfunn er, har endret seg. Når vi opererer med termer som «samfunn» og «samfunnsstruktur», er det interessant å vite at ordet «samfunn» først kom i vanlig bruk på 1600-tallet på italiensk, fransk, tysk og engelsk. Dette må historikerne ta hensyn til, uten dermed å avstå fra å behandle eldre samfunn som nettopp samfunn også i nyere betydning av ordet.

Geografiske kategorier
Hva slags rom velger vi å undersøke vårt studieobjekt i? Velger vi en verdensdel, et land, en region, en kommune, en landsby eller en arbeidsplass, eller lar vi emnet definere rommet? Metodologisk nasjonalisme kaller vi det når vi uten å være det metodisk bevisst, bruker en (nasjonal)stat som empirisk ramme. Dette kan selvsagt være helt berettiget, men kritikken mot den metodologiske nasjonalisme handler blant annet om at fenomener forandrer karakter når den geografiske rammen for studiene forandres.

Igjen tilbyr den store franske revolusjon et godt eksempel. Ofte får vi servert en parisisk revolusjon, og det hele ser temmelig annerledes ut når vi får øye på konflikten mellom Paris og provinsene og de antirevolusjonære opprørerne. Revolusjonen ble jo også noe langt mer enn en fransk en. Den ble en europeisk revolusjon med «the doctrine of the red, white and blue man’s burden», som eksport av revolusjonen fra Frankrike. Den er sågar blitt kalt en atlantisk revolusjon. Når vi undersøker noe historisk, er vi ofte nødt til å nøye oss med små enheter. Det betyr ikke dermed at vi ikke kan bidra til det større bilde.

Avslutning
Evnen til selvrefleksjon er en egenskap blant historikere som etterlyses stadig oftere. En selvreflekterende sjanger er historiografien, historien til faget og utøverne. Historiografi kan i blant også bety refleksjon over fagets grunnlagsproblemer. Denne artikkelen tilhører en slik sjanger. Også denne sjangeren kan og bør det reflekteres over. Men det må bli en annen gang.

Jan Eivind Myhre er professor i moderne historie ved universitetet i Oslo.

Denne artikkelen er tidligere publisert i Fortid nr 2/2012, og er del av samarbeidet Historieblogg.no har med tidsskriftet Fortid.