I 1789 klagde Bernt Anker overfor sine kontoransatte om at han stadig vekk manglet penger det ikke kunne gjøres rede for. De ansatte antok at det dreide seg om penger han ga bort uten å skrive ned og brydde seg ikke videre om det. Inntil en dag tjeneren Ole Engebretsen kom inn på kontoret og oppdaget den tyve år gamle Nils Kristoffersen Lund alene der inne.
Av Stein Vegard Crone.
Dette er en sak man kan finne beskrevet i protokollen til Kristiania byting, som inneholder mange fargerike og interessante straffesaker fra denne perioden. Sakene er både fengende lesning og de kaster lys over sosiale forhold og enkeltskjebner i byen.
Lærlingen ble tigger
Nils Kristoffersen Lund hadde vært lærling hos urmaker Kaufman. I læretiden hadde han blitt satt til å trekke opp ur i Bernt Ankers kontorer. Nils hadde stukket av fra urmakerlære, men i følge vitnemålet til Bernt Ankers tjener Ole Engebretsen ”vedblev Drengen at giøre sig ærinde der i Gaarden, snart for at søge Hyre og snart for at bede Etats Raaden om Penge, hvoraf han som Almisse af og til fik lit vel ikke høyere end een Mark»”. I rådstuerettens protokoll er han omtalt som ”moderløst Barn” som hadde fått mulighet til å bli et ”nyttigt” menneske ved å komme i læra. Dessverre hadde han, i følge rettsprotokollen vendt seg bort fra denne veien og blitt et problem både for sin læremester og for samfunnet.
Gjennom behandlingen av saken kom det fram at Nils Kristoffersen Lund sammen med en sytten år gammel gutt ved navn Nils Olsen Lund hadde tilbrakt mye tid utenfor kontoret til Bernt Anker uten noen annen åpenbar hensikt enn å be om almisser. Ifølge vitnemålet til Ole Engebretsen så ingen ut til ha funnet dette spesielt mistenkelig siden de, ikke hadde mistante om noe tyveri når Anker klagde over manglende penger. Det går frem av rettsdokumentene at når kontoret hadde vært tomt for folk hadde Niels Kristoffersen tatt seg inn i på kontoret og begått tyveriene, mens Niels Olsen hadde holdt utkikk. Dette virker det som om de gjentok flere ganger inntil Engebretsen oppdaget den førstnevnte.
Lokket ut fra skjulested
Den dagen Engebretsen oppdaget Nils Kristoffersen slapp han unna pågripelse. Men byens vaktmester klarte senere å oppspore ham i huset til en Grethe Mortensdatter. Hun bodde der sammen med sin datter og svigersønnen som var sersjant i hæren. Alle tre endte opp som tiltalte i denne saken, men de to sistnevnte måtte for militærretten siden militære ikke kunne stilles for en sivil rett.
Vaktmesteren klarte ikke å få pågrepet Nils da han først dro til Grethe Mortensdatters hus for å finne ut om han var der. Nils gjemte seg på loftet mens Grethe og datteren hennes insisterte på at han ikke var der og at de ikke hadde sett ham. Han ble først pågrepet da vaktmesteren lokket han ut av skjul ved å sende en falsk melding til Grethe Mortensdatter om at Nils skulle melde seg som matros til marinen.
Omfattende tyvegods
I rettsaken mot Nils Kristoffersen og de som ble tiltalt for å ha skjult og hjulpet ham kom det fram at han hadde forsynet seg av store verdier. I bytingsprotokollen blir tyvegodset ramset opp:
«”… foruden een Diamantes Ring af stoer Værdie og foruden adskillige Ting af Sølv, Skeede, Knive, og forskiellige mynter, udi Banco Sedler til visse 307 riksdaler. Af disse Sager var ved Paagriben deels hos hannem og deels hos de øvrige Tiltalte befunden og under forhøret indkom mens, Ringen, 2de Sølv Skeer, 1 Sukkerklype, 41/2 alen Kniplinger, 1 par skoe Spænder, 2de Knive, een Ducat, et Kors af Guld og Penge eller Banco Sædler 73 riksdaler, Videre under Sagen 14 Alen Kniplinger, foruden de fleere udi forhøret beskrevne Sager, hvilke han for de stiaalne Penge haver tilkiøbt sig.”
Til sammenligning hadde Kristianias stadsfysikus i 1801 en årslønn på 200 riksdaler.
Nils Kristoffersen hadde vært rundhåndet med verdisakene han hadde stjålet, men forholdet hans til de andre tiltalte i saken ble ikke klargjort i rettsprotokollene og heller ikke hva motivet hans var for å gi det han stjal fra Bernt Anker til sine fattige bekjente. Da de stod tiltalt for å ha mottatt tyvegodset fra ham, så forsvarte de seg med at de ikke hadde skjønt at det var stjålet. De forklarte at de trodde Niels hadde fått disse gjenstandene fra Bernt Anker på ærlig vis. Han skulle ha fortalt dem at Anker hadde gitt ham disse tingene i gaver fordi han, i følge ham selv, hadde ”… givet sig til Frie Mureriet»”. Bernt Anker var på denne tiden losjemester i St. Olaus til den hvide Leopard., Norges første frimurerlosje. Lunds Noen tilknytning til frimurerne hadde Nils selvfølgelig ikke.
Dom: to års tukthus
Den 24. september 1789 falt dommen. 20. februar samme år hadde en kongelig forordning erstattet legemsstraff som pisking og brennmerking med innesperring og tvangsarbeid som straff for tyveri i Danmark-Norge. På bakgrunn av denne forordningen ble Lund dømt til to år i tukthus. At straffen ikke ble strengere, skyldtes at bytinget mente at hans ”uformuenhed” burde komme ham til gode.
Bytinget trodde heller ikke noe på at Grethe Mortensdatter var enfoldig nok til å ikke skulle ha forstått at det var tyvegods hun hadde mottatt, og dømte henne til tre måneders tukthus for det de kalte medviten. Niels Olsen Lund ble heller ikke trodd på at han var uvitende, men i hans tilfelle ble det anført at til tross for sterk mistanke, så hadde de ingen konkrete beviser mot ham og han ble frikjent. Niels Kristoffersen og Grethe Mortensdatter anket dommene de fikk i bytinget, sistnevnte helt opp til høyesterett i København, uten at det endret de straffene bytinget hadde idømt dem.
Nils Kristoffersen dukker opp i fangeprotokollen til Christiania tukthus noen måneder senere. Han ble satt inn der 17. desember 1789 og det er notert at han døde om aftenen den 26.mai 1790. Noen dødsårsak er ikke oppgitt
Kilder i Statsarkivet i Oslo
Kristiania Byfogd: tingbok A 72 og 73, 1785-1793
Litteratur
Crone, Stein Vegard Holmli: Tyveri og straff i Christiania 1789-1801. Tyveriforordningen av 2.februar 1789. Hensikter og praksis i Christiania. Masteroppgave i historie. Universitetet i Oslo, 2011.
Stein Vegard Holmli Crone er master i historie høsten 2012 oppgaven Tyveri og straff i Christiania 1789-1801, om forordningen av 20. februar 1789 som erstattet legemsstraff som pisking og brennmerking med innesperring og tvangsarbeid som straff for tyveri i Danmark-Norge. Oppgaven dreier seg om hvordan denne forordningen ble praktisert i Christiania og hvilke sosiale konsekvenser den fikk i denne byen.
Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom [Arkiv]magasinet og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i [Arkiv]magasinet 1/12.
