Miniatyrer i spill

Til alle tider har de fleste gutter – og enkelte jenter – kommet i berøring med miniatyrkrigere, enten de var laget i tre eller horn, eller støpt i tinn eller plast. Regler for spill med krigerne ble, og blir, gjerne spontant generert der to eller flere møttes i lek. Dette gjelder ikke bare barn. Spill er, om vi skal følge kulturteoretikeren Johan Huizinga, en avgjørende byggestein i alle kulturer. Allikevel har spillets rolle i samfunnet endret seg over tid og fra sted til sted.

Av Håvard Kongsrud

I Oslo-området oppsto det fra omkring 1980 et miljø rundt miniatyrspill som etter hvert fikk egne forretninger, foreninger og messer knyttet til seg. Før vi dukker ned i miniatyrspillscenen i Oslo-området fra omkring 1980 til i dag får vi begynne med et historisk og geografisk sveip.

Militære strategispill blir fritidsaktivitet

Det meste av det som er skrevet om miniatyrspill er skrevet innenfra, med fokus på enkeltregler og spillmiljøer, uten å se spillet i et samfunnsperspektiv. Sett utenfra har fenomenet gjerne forsvunnet i studier av simuleringsspill eller populærkulturelle sjangre som science fiction og fantasy. Rollespill og dataspill har også vært koblet til fenomenet, førstnevnte som et langt mer populært sideskudd, og sistnevnte som en plattform for dem alle. Endelig har miniatyrspill i seg et element av kreativt håndarbeid: Bearbeiding og maling av små figurer som det skal spilles med i et modellert landskap.

Sjakk regnes gjerne som miniatyrspillets forløper. Det ble introdusert til Norge i vikingtida, og var ikke bare forbeholdt en militær elite, men ser utover høymiddelalderen ut til å ha blitt spilt av stadig bredere samfunnslag. I likhet med de fleste senere miniatyrspill var det krigen det simulerte. Fra 1500-tallet og utover dukket det stadig opp nye varianter av krigsspill med minatyrfigurer. I 1664 utkom tyske Christoph Weikmanns kjempesjakk, Königsspiel. Navnet er en direkte oversettelse av sjakk, fra det persiske ordet sjah, «konge». Det ble etterfulgt av en rekke varianter inntil Johann Hellwig ved Hertugen av Braunschweigs hoff med sine regler fra 1780 introduserte terrengvariasjon.

Det første virkelige Kriegsspiel tilskrives Georg Leopold baron von Reisswitz’ utgave fra 1811 med porselensfigurer. Det ble først brukt som militært læringsverktøy i Preussen, men utover 1800-tallet begynte prøyssiske offiserer å organisere seg i grupper for å spille Kriegsspiel også på fritida, og etter deres seier i den fransk-tyske krig ble spillet adoptert blant annet av det amerikanske forsvaret. Hvordan den norske hæren stilte seg vites ikke. På den tida hadde krigsspillet for lengst erstattet miniatyrfigurene med brikker og slik skrevet seg ut av miniatyrspillmiljøets historie. I USA skilte det sivile og militære spillet lag omtrent samtidig som wargames ble synonymt med strategibaserte brettspill, og fra 1950-tallet av begynte datamaskiner å assistere det militære wargame som dermed kunne vokse i størrelse og kompleksitet.

Tinn- og plastsoldater

Vi kan følge miniatyrfigurene som leketøy og samleobjekt også etter at kriegsspiel gjorde det av med dem blant fagfolkene. På tampen av 1800-tallet revolusjonerte selskapet Britains lekesoldat-industrien i Nord-Europa. The British Model Soldier Society var fra etableringen i 1935 og gjennom hele etterkrigstida en sentral organisasjon for voksne med interesse for å samle, male og spille med egne miniatyrer. Plastmodeller ble introdusert på markedet utover 50-tallet, blant annet med Airfix som en sentral aktør.

Regler for å spille med miniatyrkrigerne fulgte med. Allerede i 1908 utga Britains et regelsett. Da hadde borgerskapets sønner allerede spilt med bly- og tinnsoldatene i generasjoner, og reglene bar preg av å være felles gods med spor tilbake seinest til 1880-åra. Et særlig populært regelsett var den berømte forfatteren H.G. Wells’ Little Wars fra 1913, men fra etterkrigstida kjenner vi til et vell av miniatyrspillregler, blant annet fra Airfix Magazine.

Om wargames betød brettspill i USA, betød det miniatyrspill i Storbritannia. På 1970-tallet stod landet midt i en miniatyrspill-bølge, og 160-årsjubileet for slaget ved Waterloo ble markert med en historisk gjenskaping som miniatyrspill som ble dekket på nasjonalt fjernsyn og i landets aviser. Donald Featherstone, en av de mange regelutviklerne, antydet hvor oppdelt feltet var i England: «At some point in his career, every wargamer will want to create his own personalised set of rules».

Fantasy og science fiction

I 1960-åra var Tolkien blitt et kultfenomen i USA, og med ham fikk også fantasy-sjangeren et kraftig oppsving i 60- og 70-åra. I det krigstrøtte landet var det miniatyrspillmiljøer som søkte seg lenger bakover i tid enn borgerkrig og Napoleonskrig, i første omgang mot middelalderen og antikken. Derfra gikk flere videre til å lage sine egne regler for spill i Tolkien-liknende univers. Det første kommersielt tilgjengelige regelsettet var et fantasy-supplement til middelalderspillet Chainmail fra 1971. Det var utviklet av blant andre Gary Gygax som tre år senere var med og ga ut Dungeons & Dragons (D&D) som med sin verdenssuksess skulle popularisere et nytt kulturfenomen – rollespillet. I kjølvannet av Chainmail dukket det opp en rekke kommersielt tilgjengelige spill på begge sider av Atlanteren. Det mest suksessfulle av disse ble en senere utgave av engelske Games Workshop sitt spill Warhammer Fantasy Battle fra 1983. Deres andre hovedprodukt kom i 1987, het Warhammer 40K og var satt i et dystopisk framtidsunivers.

Veier til Norge

Tor Edvin Dahl beskrev i 1984 det norske spillfeltet slik det framsto ved inngangen til 80-tallet. Han streifet innom både strategiske krigsspill, rollespill og dataspill, men fant det ikke relevant å trekke fram miniatyrspill som separat sjanger. Dahl beskrev et møte med spillmekkaet Games Gallery under et besøk til New York i 1976 som en skjellsettende opplevelse, og her står vi ved et sentralt poeng i den første tida – i Norge fantes det ennå ikke et konvensjonelt omsetningsapparat i form av spillforretninger eller importører. Man var henvist til å skaffe seg spill gjennom foreninger og messer knyttet til såkalt fandom. Jon Bings hjertebarn, sci-fi-foreningen Aniara (fra 1965), ser ut til å ha hatt en slik funksjon, blant annet med messen NorCon. Man kunne også sende samlebestillinger til amerikanske spillforlag, som Avalon Hill og SPI. Det førte med seg risikoen ved bruk av postanvisning i en tid hvor de færreste hadde kredittkort. Ifølge Geir Aaslid var det vanlig at det ble medbrakt store tomme kofferter på aller utenlandsreiser til kongresser for sci-fi- eller fantasy-spill, hvor den største var GenCon i USA (fra 1968) og den nærmeste var GothCon i Göteborg (fra 1977). Spillmiljøet rundt Universitetet i Oslo avholdt også årlige gruppereiser til London hvor det fantes spesialiserte spillforretninger. I tillegg fikk det vesle miljøet impulser gjennom amerikanske krigsspill-tidsskrifter.

Visstnok var det Tronsmo bokhandel som på begynnelsen av 1980-tallet var først ute i Oslo med å selge simuleringsspill. Tronsmo ga seg raskt, og i stedet ble det Tanums sci-fi-orienterte bokhandel i Lille Grensen som tok over fra 1983-84. Omtrent samtidig startet Geir Aaslid spillforretningen Tradition i Cort Adelers gate. Den flyttet etter noen år til større lokaler i Pilestredet og tok navnet Spillspesialisten. Et stykke ut på 90-tallet flyttet forretningen videre til Paleet. Den skiftet igjen navn til Avalon og drev der til 2005, da de flyttet ned til Akersgata. Året etter gikk forretningen inn.

I 1995 var det også mulig å kjøpe strategispill på Fantastico, og før Avalon ga seg hadde også Outland utvidet sin virksomhet til å inkludere miniatyrspill. Endelig åpnet Games Workshop sin egen butikk i Møllergata i 2001.

For de som var mest opptatt av maling og modellbygging, var tilgangen noe enklere. Fram til utpå 1990-tallet var det minst seks-sju butikker som solgte plastfigurer og byggesett, og på Standard i Øvre Slottsgate solgte de karolinerstøpeformer. Ellers hadde Sverige en lang tradisjon med produksjon av tinnsoldater med selskap som Tradition, Prince August og SAE.

Det er påfallende mange som oppgir tidlig 1990-tall som startår for sin interesse, særlig for Warhammer Fantasy og Warhammer 40K. Sannsynligvis hang det for en del sammen med et bevisst strategivalg fra Games Workshop sin side. De hadde fra 1991 nettopp siktet seg inn mot et yngre marked og satset på å ekspandere i Europa.

Tidsvitner

Johannes Berg (1956-2004) var et tidlig midtpunkt for det organiserte simuleringsspill-miljøet i Oslo-området. Han kom inn via Jon Bings sci-fi-forening, Aniara (etablert i 1965), og kom i 1976/77 i kontakt med spillmiljøet i Studentersamfundets Regi-gruppe. Sammen organiserte de seg fra 1981 i simuleringsspillforeningen Ares. Berg var også blant initiativtakerne til spillfestivalen Arcon fra 1985 og var med og arrangerte brett- og miniatyrspillfestivalen DefCon (1993-2003).

Johannes Berg selv drev mest med fandom, brett- og rollespill, men var opptatt av det som bandt de forskjellige sidene ved miljøet sammen. Han argumenterte mot tegn til splittelse mellom de som drev med historisk orienterte spill og sci-fi- og fantasy-spill, som han mente kom av den store nyrekrutteringen til sistnevnte på bekostning av førstnevnte.

Historien til Geir Aalberg (f. 1963) bar preg av at han var flasket opp på Airfix-figurer hjemme i Steinkjer. Etter å ha flyttet til Oslo gjenoppdaget han i 1984 på Tanum i Lille Grensen miniatyrmaling som hobby, blant annet gjennom 25 mm miniatyrer fra Games Workshop-eide Citadel. Aalberg gikk videre med å arrangere miniatyrmalekonkurranser på Arcon og andre steder fra 1987, og avtjente de neste 15 årene i festivalstyret, foruten et ti-år i DefCon. Miniatyrmaling var populært blant de mer kreative i spillmiljøet, men han så aldri noen spille med miniatyrene. Det var heller ikke vanlig i miljøet tilknyttet IPMS Norge (International Plastic Modellers Society).

Den første miniatyrspillingen Geir hørte om var «Det Store Paladinslaget» omkring 1986 med nærkampreglene i rollespillet RuneQuest. Selv mistet han interessen for fantasy-spill omtrent ved samme tid, og avgrenset seg til kun historiske spill. På Arcon i 1986 oppdaget han deluxe-utgaven av Avalon Hills’ Advanced Squad Leader (ASL) hvor spillebrikkene var byttet ut med 6 mm miniatyrfigurer fra amerikanske GHQ models. Aalberg var solgt. «Her var barndommens Airfix kombinert med intellektuelt stimulerende spill, samt en god dose historie på toppen.» På 80-tallet var Aalberg primus motor for ASL, og i 1989 arrangerte han Arcons første miniatyrspillturnering med Deluxe ASL og ferdig terreng.

Geir Aalbergs store inspirasjonskilde var GothCon i Göteborg hver påske. Der var miniatyrspillinteressen langt større enn i Norge og sjefen, Michael Palo, var dypt engasjert i Andre Verdenskrig (WWII) spilt med 6 mm miniatyrfigurer. Omkring 1989 begynte de å spille dette på Ares’ Blindern-avdeling med en rekke forskjellige engelske regelsett. I 1993 fikk Aalberg Michael Palo til Arcon for å gjenskape slaget ved Alesia med 15 mm miniatyrfigurer og Wargames Research Groups nye regler De Bellis Multitudinis, som sammen med De Bellis Antiquitatis tok Arcon med storm. Fra 1995 ble Avalon Hills’ Napoleon’s Battles, med 15 mm miniatyrfigurer, spilt hyppig, og året etter kom også 15 mm WWII på plakaten. Omkring 2003 imploderte miljøet i barnefødsler, overarbeid, tap av lokale og regelkrangler. Siden har Geir stort sett bare spilt historiske miniatyrspill med fast motstander.

Historien til Christian Tellefsen (f. 1973) viser en ganske annen innfallsport. Hans erfaring var sentral for fortroppen til det vi kan kalle den «unge bølgen» av miniatyrspillere som oppdaget fantasy-sjangeren på 1980- og begynnelsen av 90-tallet. Han startet med rollespill i 12-13-årsalderen. Her var Geir Aaslids forretning samlingspunktet, og fra omkring 1987 begynte Warhammer Fantasy å bli synlig i hyllene der. Omkring 1987-88 var Christian med og etablerte miniatyrspillforeningen Armies of Norway. Foreningen hadde ikke egne lokaler, men var i første rekke en medlemsliste med oversikt over hvem som spilte hvilke hærer, og så møttes man hjemme hos hverandre for spill- og malekvelder. Games Workshop sine spill var enerådende i foreningen som på det meste utgjorde så mange som 60-70 medlemmer, alle fra ungdomsskole og videregående. Christian kjente ikke til miniatyrspillere blant sine egne klassekamerater på Ris, Midtstuen og senere Berg, men det var mange fra andre skoler.

Ildsjelene i Armies of Norway arrangerte WarCon i lokalene til Ares Bjølsen, og fra omkring 1990 arrangerte de også Warhammer-turnering på Arcon ett år eller to. Foreningen var kortlivet, og gikk i oppløsning etter hvert som medlemmene sluttet på videregående og gikk videre til universitet og andre steder. Christian hadde kjent til at det var eldre spillere som drev med historiske spill, men de hadde lite kontakt seg i mellom.

Espen Sturlason (f. 1977) møtte miniatyrspill første gang på Arcon i 1993, da han i femten-årsalderen var vitne til at Geir Aalberg gjenskapte det nevnte slaget ved Alesia. Sammen med klassekameratene fra Nadderud hadde han spilt rollespill, og i første omgang var det fantasy som fenget. Allikevel styrte de klar av Warhammer Fantasy og gikk for miniatyrfigurene til den vesle konkurrenten Harlequin Miniatures som også ble solgt på Avalon. Først lagde de egne regler for dem, men snart arrangerte broren Snorre demoer på Avalon med selskapets regelsett Raven fra 1996, og der gjenoppdaget de De Bellis-spillene. Nå ser vi at spillforretningene for lengst hadde sementert sin rolle som møtested. I 1998 etablerte vennegjengen miniatyrspillforeningen Oslo og omegn miniatyrspillklubb (O&OMSK, senere OMSK).

Foreningen arrangerte fra 1999 sin egen årlige vårturnering MiniCon (senere Hersir) for en mengde spillsystemer, etter hvert supplert med høstturneringen HøstCon (senere Leidangr). I likhet med forgjengeren WarCon ble den første turneringen avholdt i lokalene til Ares Bjølsen. Spillforretningene så det som sin rolle å støtte oppunder det organiserte spillet, og turneringene ble sponset av Avalon og Games Workshop. Sistnevnte tok etter hvert mer og mer over.

OMSK opplevde den samme krisen som Aalberg omtalte over, men her viste den seg mer som et generasjonsskifte. Turneringene i 2002 hadde samlet et hundretalls deltakere, og etter et lederskifte i 2003, overtok de som drev med Games Workshop-relaterte spill. De følgende årene skjedde det imidlertid en oppsplitting av miljøet etter spilltype, og det kunne skimtes en frykt for at de forskjellige spillsystemene skulle «stjele» hverandres rekrutteringsgrunnlag. Siste felles turnering ble arrangert i 2006, men da hadde en ny forening dedikert til Warhammer Fantasy, 2d6, startet sin egen turneringsrekke. En fast turneringsrekke for Warhammer 40K kom på plass under navnet Strategikon fra 2007. OMSK ble revitalisert i 2008, og siden har det vært et relativt stødig dryss av turneringer innenfor de systemene som til enhver tid har best deltakelse.

Subkultur

Da Tor Edvin Dahl skulle beskrive krigsspill i USA på 70-tallet kom han med et bemerkelsesverdig taktskifte. Etter å ha blinket ut alderstilhørighet og akademisk tilknytning, falt det ham med ett inn å lansere et sett stereotypiserende karakteristikker:

«Jeg innbiller meg videre at de fleste av dem aldri hadde vært innblandet i en slåsskamp, selv om de trivdes på kino når det ble vist krigsfilmer. Først og fremst tror jeg de ikke kunne få nok av muligheter til å se – i teorien – hvordan konflikter kunne løses. I fortid og nåtid, i følge historiske kilder og ved hjelp av fantasien. Sannsynligvis var de sjenerte overfor jenter (men ble sikkert gift til slutt).» [s. 121]

Dahl ga ikke noen nærmere begrunnelse for sine karakteristikker, men de blir for oss en nøkkel til å identifisere krigsspillerne som deltakere i en spesifikk subkultur. Han var heller ikke alene om sin karakteristikk. Tvert imot har mediedekningen i Oslo-området vært preget av et liknende narrativ helt til det siste. «Ringenes nerder» lød en Aftenpostenoverskrift i 2003, og ennå i 2013 var det nødvendig å imøtegå narrativet i et oppslag i Aftenpostens Osloby.

Sosiologene og lærebok-forskerne James og Laura Dowd framhevet subkulturer som grupper som tar del i normalkulturen, men med enkelte særtrekk samtidig som subkulturer er noe man i større eller mindre grad kan tre ut og inn av og bevege seg mellom. Krigsspillerne deler to av deres tre basiskriterier for å utgjøre en subkultur: De interagerer ofte med hverandre og de deler et felles syn på hva som er en meningsgivende fritidsaktivitet. Det tredje basiskriteriet handler om relasjonen til en normalkultur, og er i utgangspunktet vanskeligere å gripe om vi ikke samtidig avgrenser normalkulturen. Jeg tror nettopp stereotype karakteristikker som Dahls kan utgjøre en slik funksjonell grensedragning fordi den samtidig som den avgrenser det som står utenfor normalkulturen, ved sin negasjon avgrenser normalkulturen selv.

I framstillingene over er det også trekk av motstand som antyder at vi enten har å gjøre med flere parallelle subkulturer, eller at det er uttrykk for en endringsprosess. Om vi ser på utsagnene om å trekke seg helt ut av spill som har med fantasy- eller sci-fi å gjøre, eller om at det er lite kontakt mellom disse to, antyder de at det dreier seg om to adskilte subkulturer. Utsagn i retning av at sci-fi- og fantasy-spillene domineres av gjennomkommersialisert storindustri satt opp mot personlig bakgårdshåndverk antyder også at den ene av disse to subkulturene rommer et motkulturelt element. Det er imidlertid også mulig å tolke dette som et spørsmål om ungdomskulturell status – der utøvere av den ene typen av spill ser det som mer «voksent» enn den andre typen, uavhengig av at den faktiske aldersfordelingen innenfor de to typene er forholdsvis lik. Endelig kan det diskuteres om forskjellene skyldes at man sammenlikner ulike ledd i en endringsprosess mot økt grad av kommodifikasjon. Et argument for det kan være at utøverne av de historiske spillene omkring 2003 i stor grad enten trakk seg ut av den organiserte delen av miljøet eller gikk over til «den andre siden».

Avslutningsvis kan vi kanskje forsøke oss på en forsiktig periodisering? På 70-tallet antydes eksistensen av en fåtallig og lite organisert gruppe av miniatyrspillere, med relativt høy inngangsalder avhengig som det er av privat import og utlandsbesøk, mot slutten av perioden riktignok så kort som til Sverige. Omkring 1980 finner det sted et skifte i to trinn. Først øker tilgjengeligheten via de organiserte spillmiljøene og deres kongresser. Deretter blir særlig rollespill en spydspiss for masseimport av miniatyrspillrelatert materiale som tidsskrifter, miniatyrer og regler. Etableringen av spillbutikker som rekrutteringsarenaer innebærer at infrastrukturen allerede er på plass når det fra midten av 80-tallet dukker opp regelverk innenfor en rekke miniatyrspillsjangre som er enkle og fengende nok til å fungere som effektive rekrutteringsverktøy, og vi får begynnelsen på den «unge bølgen» av 13-15-åringer som selv fant veien inn i miniatyrspillmiljøet via rollespill. Parallelt med selvorganiseringen har det sannsynligvis vært en del som spilte i mindre grupper eller drev alene.

Antakelig tiltok rekrutteringen blant de unge til fantasy- og sci-fi-miljøet ved Games Workshop fra 1991, og inn på 2000-tallet, samtidig som sviktende nyrekruttering til det historiske miljøet ga kollaps i forbindelse med et generasjonsskifte omkring 2003. Videre utover 2000-tallet, etter splintring og omorganisering, har miljøet konsolidert seg og den «unge bølgen» er ikke lenger påtrengende. Spillforretningene hevder at nyrekrutteringen er sterkere enn noen sinne, men det gjenstår å se om rekrutteringen til det organiserte miljøet er bærekraftig.

***

Håvard Kongsrud er historiker og for tiden ansatt som bygdebokforfatter for Gjerdrum kommune.

Teksten er en utvidet utgave av en artikkel som først ble publisert i Lokalhistorisk magasin nr. 4, 2015.

***

Litteratur

• Dahl, Annette: Tafl emk ôrr at efla… – Brettspill i vikingtid og middelalder.  Masteroppgave UiO 2003.
• Dahl, Tor Edvin: Spillenes verden. Grøndahl 1984.
• Dowd, James J. og Laura A.: “The Center Holds: From Subcultures to Social Worlds”, i Teaching Sociology nr 1, 37 Jan 2003, s. 20ff.
• Huizinga, Johan: Homo ludens: a study of the play-element in culture. Beacon Press, Boston 1955.
• Murray, Harold J.R.: History of Board-Games other than Chess. Oxford University Press 1951.
• Williams, J. Patrick: Subcultural Theory: Traditions and Concepts. John Wiley & Sons, 2011.
• Aalberg, Geir m.fl. (red.): Minnebok Johannes H. Berg. Bind 2: Spill og foreningsliv. Real Soon Now 2013.