Å danse om musikk – fra Palestrina til Public Enemy

Melding av Vestens musikkhistorie fra 1600-tallet til vår tid av Erlend Hovland (red.) med flere. Cappelen Damm akademisk, 2012.
Anmeldt av Aslak Kittelsen.

«Writing about music is like dancing about architecture», skal noen ha sagt i 1978. Dette illustrerer hvilke vanskeligheter en står overfor når en skal skrive om musikk: En som skriver bok om arkitekturens historie kan vise leseren skisser, fotografier og liknende av bygninger, og derved illustrere ting i teksten. En musikkhistoriker kan vise så mange malerier og skisser han bare vil, men de klarer likevel ikke å representere musikken på samme måte som et bilde kan representere arkitekturen – i høyden kan de vise fram komponister og instrumenter. Forfatteren sitter da igjen med ord – som er upresise, og noter – som kan gi ei viss innsikt for den innvidde. Det er altså høyst problematisk å presentere musikkhistorien for den allment interesserte leseren.

Nyere musikkhistoriske innsikter
Forfatterne sier i forordet at «Vestens musikkhistorie er den første norske læreboka i musikkhistorie for studenter på bachelornivå». Boka presenterer de sentrale sjangrene, utviklingstrekka, komponistene og utøverne i en oversiktlig disposisjon, og jazz og populærmusikk har fått mer omfattende plass i verket enn det som har vært tilfelle tidligere. Fagtermer er (stort sett) forklart, og det er gitt rikelig med noteeksempler med omtale i teksten. Alt dette gjør at boka ser ut til å tjene formålet sitt godt, og at den da kommer som første lærebok på norsk er også et stort pluss.

Forfatterne sier imidlertid videre at boka «kan også være spennende lesning for andre som er interesserte i musikk.» Som musikkinteressert historiker kommer jeg definitivt i denne kategorien. Jeg kan i liten grad bedømme hvor god denne boka er som lærebok, og vil derfor heller forsøke å avgjøre hvilken verdi den har for en normalt musikkinteressert leser.

Forfatterne ønsker med boka å «formidle nyere musikkhistoriske innsikter», og å utfordre en overflatisk «telefonkatalogforståelse» av musikkhistorien «ved å la teksten gjengi ulike historiesyn, eller ved å velge perspektiver som utfordrer en glatt og faktaorientert framstillingsform.» Blant anna derfor har de også valgt ikke å ensrette de enkelte forfatternes bidrag til ei framstilling, leseren møter ti ulike stemmer i løpet av verket. Dette har fordeler og ulemper som jeg vil komme tilbake til nedover – en av fordelene er at leseren, som kan være svært ung, ser at det ikke finnes én måte å gjøre presentere musikkhistorisk stoff på.

Boka er i seg sjøl veldig fin, med et maleri av Judith Leyster på forsida, pen layout i rødtoner med rammetekster i margene der man blant anna kan lese minibiografier om komponister, fenomener og utøvere. Hvert av de ti kapitlene begynner med et tosiders forord, ledsaget av et utsnitt av et bilde som kommer igjen senere i kapittelet. Der kapittel fire ledsages av tegninger av Beethoven og Berlioz, ledsages kapittel ni av foto av Count Basies band og av Miles Davis.

Sterke og svake sider
Straks man kommer forbi innpakningen og inn i substansen, får man med ett et mer blandet inntrykk. Boka er svakt kronologisk disponert, i bunn og grunn er den tematisk med kronologiske underdisposisjoner innad i kapitlene. På plussida betyr det at eksperter skriver henholdsvis om for eksempel kirkemusikk, opera og instrumentalmusikk fra 1600 til 1800, med den faglige tyngden det fører med seg, mens det på minussida styrker gir dette et fragmentert inntrykk, og flere komponister får omtale to eller flere steder – og man går kanskje litt glipp av vekselvirkningene mellom de forskjellige sjangrene. De lange linjene mellom sjangrene, komponistene og utøverne blir ikke alltid like tydelige.

Mye av dette henger åpenbart sammen med bokas formål som lærebok. Forfatterne skriver at emnene ”… gjenspeiler det som er de viktigste undervisningsemnene på bachelornivå per i dag. Valget er pragmatisk, ikke ideelt, fundert. Pensummengde og sidetall er ikke særlig tøyelige størrelser, og en musikkhistorie som dekker alle epoker vil kun gi oversikt – ikke innsikt.” – for den alminnelig interesserte leser/medlem av den opplyste allmennheta er dette ei svakhet, fordi pensumorienteringa går på bekostning av et overbevisende narrativ. Det virker som om det er en musikk-kanon som definerer hva som skal være med på et pensum, og det kan gå på bekostning av leservennligheta.

Har man et halvår til disposisjon til å gå igjennom boka, slik en student har, vil dette ikke gjøre veldig mye, kanskje ikke minst fordi en musikkstudent vil ha en viss peiling på musikkhistorien fra før. For en ikke-musikkviter gjør mangelen på lange linjer derimot boka mindre brukbar. I tillegg kommer det at man (til dels) må lære seg et fagspråk man ikke nødvendigvis kan. Leseren må ta høyde for at hun ikke nødvendigvis tilhører bokas målgruppe. En historiker ville kanskje foretrukket ei bok som fokuserte mindre på den rene musikken og mer på musikkens sosiale rolle, mens et mer allment publikum kanskje ville foretrukket mer biografisk stoff om komponistene, anekdoter og lignende. Ingen av disse får ønsket sitt oppfylt her.

For en sosialt orientert historiker hadde det vært fint med ei vinkling mer inn mot musikkens rolle i samfunnet, og her har ikke boka noen tydelig rød tråd. Boka framstår snarere som et puslespill, der leseren må ta en bit her og en bit der, og sette det sammen til sin egen forståelse. Det betyr likevel ikke at disse puslespillbitene ikke gir verdifulle tilskudd til historikerens fagforståelse. På side 12-15 presenterer for eksempel Håvard Skaadel forskjellene mellom den katolske kirka og de forskjellige protestantiske kirkene på 1500- og 1600-tallet, og hvilke sjangere disse kirkene brukte, på en pedagogisk og oversiktig måte. Ellers kan man trekke fram Lise Karin Melings presentasjon av musikklivet i Tyskland og England på 1600- og 1700-tallet på side 97-99, eller man kan hoppe fram til våre dager og lese Erling Gulbrandsen om «kløfta» mellom et konservativt klassisk musikkliv og innovativ samtidsmusikk (for eksempel 284-285), eller Danielsen og Skårbergs framstilling av rock’n rollens frigjørende virkning (370 og utover).

Konklusjon
Lykkes boka altså i å nå fram til den opplyste allmennheta? Jeg gir et betinget ja til det. Riktignok tror jeg framstillinga ville vunnet på ei større ensretting av bidraga: variasjonen av framstillingsmåter kommer studenten bedre til gode enn den allment interesserte. Men likevel er det noe sympatisk i forfatternes innstilling: ”Slik håper vi å vise at musikkhistorien ikke er noe absolutt, men at den åpner for nye fortellinger. … Vær kritisk når du leser, tenk hvordan dette kunne ha vært framstilt annerledes, for det kan det alltid.” Dette er noe alle trenger mer av, enten de er studenter eller ikke.

Leseren får ikke så mye ut av denne boka med mindre han oppsøker musikken aktivt via ei platesamling, enten i tradisjonell eller digital forstand, og bruker tid på omtalen av de enkelte verka for å forstå forfatternes beskrivelse av dem. Man må lytte seg igjennom musikkhistorien. Til og med en leser som ikke leser noter, eller leser noter dårlig, kan ha glede av å lese notene samtidig som han hører på musikken. Det er heller ikke gitt at dette er ei bok man skal lese fra perm til perm med mindre man er musikkvitenskapstudent og har pensum å forholde seg til – det kan være vel så lurt å lese det først som faller en i øynene, og som kanskje er mer lettlest, og la det være en inngangsport til det andre, mer krevende stoffet.
Alt i alt vil jeg anbefale å lese boka, så lenge du vet hva du har i vente.

Aslak Kittelsen er masterstudent ved Universitetet i Oslo, redaktør for tidsskriftet Fortid og vit. ass. ved Norsk lokalhistorisk institutt.