17.mai i Seattle – en norsk og amerikansk nasjonaldagsfeiring

Av: Siri Høie.

Nåda, det er vel først og fremst en mer eller mindre bevisst trang til å nøre det dypeste og beste i ens hjerteliv – minnene fra egen barndom og ungdom – som driver det norske utvandrerfolk til å feire den 17.mai [i] dens nye hjemland

Slik begrunner Seattle-avisen Washingtonposten norske emigranters motivasjon for å feire den norske nasjonaldagen. Som det fremgår av sitatet, spilte dagen en sentral rolle for utvandrerne; både for å minnes opprinnelsesland, og for å finne samhold i et nytt hjemland. Men hvorfor har norske etterkommere i Seattle opprettholdt tradisjonen med å feire 17.mai? Feiringen av den norske nasjonaldagen har vært arrangert siden 1889, og feiringen er dermed blant de lengstlevende arrangementene utenfor Norges grenser. I Midtvesten og andre rurale områder ble praksisen med feiring av den norske nasjonaldagen gradvis avskaffet i første halvdel av 1900-tallet. I skarp kontrast til dette fikk feiringen i Seattle en rykkvis oppblomstring i to ulike faser; først ved frigjøringen av Norge og en ny innvandringsbølge etter 1945, og deretter ved en omorganisering av feiringen fra 1970-tallet, hvor majoritetsbefolkningen ble invitert til å delta i arrangementet på en helt ny måte. Samtidig ble feiringens norske aspekt uttrykt sterkere enn før.

1945-1973 et lukket arrangement?

I 1945 kommenterte Washington Posten entusiastisk at “alle tegn tyder på at Norge vil stå fritt til 17.mai, og da sier det sig selv, at der vil feires en 17.mai i Seattle som aldri før. ” Feiringen ble arrangert av 17.mai komiteen, som besto av representanter fra de norskamerikanske foreningene i byen. Inspirert av praksisen i opprinnelseslandet, ble tradisjonen med barnetog innført. Og barnetoget var et populært initiativ. ”hvert aar sier vi jo at barnetoget blir bare større og festligere. –Og selv om det kanskje ikke var større enn i fjor saa var det i alle fall like festlig.” Feiringen ble innledet ved at barnetoget marsjerte opp på en scene, før den norske konsulen ønsket velkommen og innledet programmet.

Kombinasjonen av norske og amerikanske elementer, slik som flagg og nasjonalsanger, stod sentralt i feiringen. Mens de patriotiske symbolene kom fra begge land, var de etniske symbolene hovedsakelig norske. Bunader var selvskrevne, og tradisjonelle norske folkesanger som Ola Glomstulen og Kjerringa med Staven, var også utbredt i etterkrigsfeiringene. Språket i programmet var i all hovedsak engelsk; mens beskrivelsen av feiringen i kildematerialet er på norsk. Det var knyttet mye stolthet til at norske emigranter holdt på tradisjoner og kultur fra opprinnelseslandet. Washington Posten beskrev entusiastisk at nyankomne immigranter fra Norge gledesstrålende utbrøt at ”her er norskere enn i Norge”. Dette ble beskrevet som et tegn på at ”kolonien oppfostrer barn i god norsk tradisjon.”

Talene var en sentral del av programmet. Talerne var hovedsakelig lokale, og var respekterte medlemmer i lokalsamfunnet. Et kjennetegn ved talene i etterkrigstiden var at de vektla nordmenns bidrag i Amerika, og hvordan de beriket både den amerikanske nasjonen og amerikansk kultur. Spesielt Leif Eriksson, men også nordmenn som kjempet under den amerikanske borgerkrigen ble trukket fram som eksempler på at nordmenn hadde bidratt til å skape den amerikanske nasjonen. Emigrantene var dermed bedre amerikanere fordi de var norske. Balansen mellom det norske og det amerikanske ble uttrykt av den norskættede guvernøren Arthur Langlie på følgende måte:

But as proud as we are of our Norwegian heritage, let us not for a moment forget the American heritage that is also ours. We should use May 17th as a day when reminding ourselves of our rich dual heritage that help us become even better Americans.

Denne uttalte patriotismen for begge land bidro både til å skape og bygge opp under en norskamerikansk identitet. Utover på 1960-tallet begynt 17.mai komiteen gradvis å invitere talere fra andre deler av Amerika, hovedsakelig, slik som norske generalkonsuler, ambassadører og professorer. En tendens var at fokuset i mindre grad lå på legitimering av det norske Amerika, men snarere på norske og amerikanske delte idealer, kamp for demokrati og en felles politisk front mot kommunismen.

Debatt og endring
Utover 1960-tallet kom det bemerkelsesverdig færre reportasjer fra 17.mai feiringen. Samtidig rapporteres det om lavere deltagelse. Det er rimelig å anta at feiringen ikke lenger virket like samlende. Western Viking så for seg at feiringen måtte deles i tre i fremtiden; en kirkelig feiring, som vektla religiøse aspekt, et sosialt, som vektlegga dans og moro, i tillegg til den offisielle feiringen. Det var også stor debatt knyttet til når feiringen skulle arrangeres. Det ble hevdet at å flytte dagen av praktiske hensyn var upatriotisk, og at den dermed ble oppfatte som mindre viktig. Omvendt ble det argumentert med at å feire nærmeste helg gjorde det lettere for folk å møte opp, i og med at 17. mai var en alminnelig hverdag i USA.

17.mai feiringen tar ingen skade av å bli flyttet noen dager frem eller tilbake. Det bør ikke bli vanskeligere enn med palmesøndag, som stadig skifter dato. Med litt godvilje er det like lett å komme i 17.mai stemning på den 19. eller 20. som på selve datoen.

Praksis gjennom hele perioden var feiring nærmeste helg.

Et annet tydelig splittende element var praksis med kveldsarrangement og dans. Avisen skrev svært lite om kveldsarrangementet, utover å nevne programmet. Dette kan både komme av at arrangementet ble betraktet som uformelt og mindre interessant for omtale, og videre at både leserskaren og redaksjonen hadde ulik oppfatning av arrangementet. I 1962 kritiserer leseren Anund Ronheim dansen i følgende ordelag:

det er det same som å tråkke det norske flagg under våre føter. Bare det som er norsk er godt nok når me feirar nasjonaldagen vår, etter mi meining. Viss man skal feire dagen med Rock& roll, ver så snill å kunngjer det i avisa. Det vil gje gode nordmenn høve til å leggje nasjonaldrakten att heime(…) Lat oss feira nasjonaldagen reint og nasjonalt.

Redaktøren er langt på vei enig og bemerker: ”de fleste som danset twist på 17.mai festen i Norway Center trådte vel sine barnesko under okkupasjonen i Norge – uten å gi det en tanke.” Han trekker videre paralleller til sin egen danseerfaring ved en norsk danseskole i 1908: ”skjørtene het stakk og var fotside.” Begge disse kommentatorene assosierer egen barndom i Norge, eller snarere det norske, med renhet og uskyld, og praksis i Amerika med modernitet og moralsk forfall. Norge blir dermed mer en forestilling basert på minne mer enn det faktiske hjemlandet.

Parallelt med nedgang i den offisielle feiringen, begynte handelskammeret i bydelen Ballard, som historisk hadde hatt et sterkt norskamerikansk miljø, å arrangere egne markeringer i anledning den norske grunnlovsdagen. Feiringen skulle hedre det norske miljøet i tillegg til å oppfordre folk til å handle norske varer. Det ble arrangert parade og ulike konkurranser. Feiringen beskrives både i Ballards lokalavis Ballard News Tribune og Western Viking fra 1972. Fra 1974 tar 17.mai komiteen over ansvaret for denne feiringen, og paraden blir dermed hovedpunktet i feiringen av den norske nasjonaldagen.

Det åpne arrangementet: Parade og feiring i Ballard
Etter flytting til Ballard tok 17.mai feiringen for fullt til i gatene. Det ble dermed et anliggende utover det norskamerikanske miljøet. I 1974 ble 17.mai erklært Norway Day i Seattle. Byens ordfører undertegnet en proklamasjon hvor han anerkjente nordmennenes viktig bidrag til byen, og oppfordret alle innbyggerne til å heise det norske flagg 17.mai. Feiringen ble arrangert på selve datoen, ikke nærmeste helg, og dette uttrykte Western Viking stolthet over. ”Å benytte en ’convienient’ dag er faktisk å betvile koloniens patriotisme for Norge og 17.mai.” Praksis før 1974 var raskt glemt. Foruten paraden stod 17.mai komiteens lunsjprogram sentralt i feiringen.

Den patriotiske lunsjen
Langt på vei var det patriotiske arrangementet en videreføring av feiringen i etterkrigstiden. Arrangementets hovedgjest hadde tittelen Grand Marshall. Denne var invitert både som taler på det patriotiske arrangementet, og som paradens æresgjest. Grand Marshall ble hovedsakelig invitert fra Norge, og spente fra politikere, til kulturpersonligheter og ambassadører. I tillegg til Grand Marshall ble det også utnevnt en Honorary Marshall, som ble hedret for sin innsats for det norskamerikanske miljøet. På denne måten ble bånd mellom Norge, det norske Amerika og lokalmiljøet synliggjort. Siden talerne i all hovedsak var invitert fra Norge, var også talene preget av tradisjon fra opprinnelseslandet. Retorikk med Eidsvoll, Grunnloven og norsk historie var en hovedregel. Talerne snakket om felles demokratiske tradisjoner og idealer, som langt på vei var en fortsettelse av linjen fra 1960-tallet. Hovedforskjellen var at talerne i den siste perioden snakket til amerikanere som var interessert i norsk i historie, og ikke ordla seg som om de selv var en del av tilhørergruppa. Når det gjaldt nasjonale symboler, dominerte flagg og bunader fortsatt, men det norske flagg ble i større grad alene. Felles allsang med begge nasjonalsanger var også regelen, mens norske folkesanger i svært liten grad stod på plakaten. Dette kan tyde på at kjennskap til norske folkesanger ikke var like selvsagt som i den tidligere perioden.

Paraden

Å beskrive 17.mai paraden er umulig. Massevis av musikk, korps, drill teams og i det hele tatt fargerikt og festpreget med floats, hester, motorsykkel teams og ellers alt som skal til for å lage et 17.mai tog i norskamerikansk stil

Som det fremkommer av sitatet, ble paraden sett på som et visuelt uttrykk for norskamerikansk kultur. Siden 17.mai komiteen tok over ansvaret for paraden, har den vært åpen for alle som har ønsket å delta. Paraden har vært organisert som en tradisjonell amerikansk parade med ulike marching units. Norske organisasjoner var aldri i flertall i paraden, men det har vært et mål at en stor andel av enhetene skulle være norske eller nordiske. Og de norske enhetene har vært selvskrevne og populære. ”Uten de norske ’units’ ville det vært en ’farce’ eller ’mockery’ å ha tog på Norges grunnlovsdag ” Western Viking rapporterte entusiastisk fra paraden, men kritikken kunne være hard dersom norsk kultur ikke fikk tilstrekkelig anerkjennelse: ”I framtidige år bør det sikres at en person født og oppvokst i Norge er blant dommerne, en person som forstår å verdsette norsk musikk, skikker og andre egenarter som viser seg i et 17.mai tog. Under ledelse av Jerry Semhau hadde Ingraham High School Band øvet seg på norske melodier i lengre tid, spesielt for 17. mai toget. At de ikke engang blir nevnt blant vinnerne er nærmest utilgivelig!”

17.mai-paraden har langt på vei blitt arrangert i samsvar med amerikanske tradisjoner. Den amerikanske historikeren Mary Ryan påpeker at paradeformen er like gammel som den amerikanske nasjonalstaten. Hun lister opp en del karakteristikker. Paraden er organisert i ulike enheter, og er relativt åpen for alle som ønsker å delta. Paraden legger vekt på variasjon framfor likhet, og er en marsj for marsjens skyld. Det som feires er ofte sekundært i forhold til måten det feires på. 17.mai paraden passer godt inn i alle disse kriteriene. Selv om både bakgrunnen for feiring og symbolene i feiringen var norske, var formen blitt amerikanisert. Dette viser at norskamerikanere var blitt godt integrert i det storamerikanske samfunnet fra 1970-tallet. Dette kan også ses i utviklingen av norskspråklige aviser. I Western Viking var det en gradvis tendens til å skrive på engelsk. Fra 2006 fusjonerte de to gjenværende norskamerikanske avisene og ble til Norwegian American Weekly. Her var det lite dekning av den lokale feiringen, og fokuset lå på norske nyheter sett med amerikanske øyne. På den annen side begynte hovedavisen Seattle Times å skrive om paraden, på samme måte som Ballard News Tribune hadde gjort siden starten, og oppmøtet og interessen for paraden var minst like stor i 2009 som i 1974.

Hvorfor feiring av 17.mai i Seattle?
Feiringen har blitt opprettholdt av to hovedårsaker: for det første har feiringen vært dynamisk og inkluderende, og har endret seg i tråd med holdninger i samfunnet. Først bidro feiringen til å samle norske emigranter, samt å skape og støtte opp under en norskamerikansk identitet. I siste periode tjente feiringen som et uttrykk for etnisk mangfold i USA. På 1960-70 tallet strevde norskamerikanere med å finne en samlende form. Valget falt på å bruke norske symboler som flagg, bunader og vikinger i formen av en amerikansk parade, som var kjent for deltagerne. For det andre tjente det å opprettholde et arrangement som har en nøkkelrolle i moderlandet, samt å vektlegge norsk historie og bakgrunn for å feire 17.mai, til at en forbindelse med moderlandet indirekte ble opprettholdt.

Litteraturliste
Kjeldstadli, Knut ”Immigrasjon” i Lovoll, Odd (ed) Migrasjon og tilpasning. Ingrid Semmingsen. Et minneseminar. Tid og tanke No/ 3/Høst 1998.
Lovoll Odd ”The Changing Role og May 17th as a Key symbol” i Hovland, Britt og Olaf Aagedal (red) Nasjonaldagsfeiring i fleirkulturelle demokrati. Århus 2001: 78.

Ryan, Mary ”The American Parade. Representation of the Nineteenth Century Social Order” in Hunt, Lynn (ed) The new Cultural History. Los Angeles 1989. Pp 131-153.

Øverland, Orm. Home-making myths. Immigrants’ Claim to a Special Status in their new Land. Working paper No. 20. Odense 1996. Pp 1-24.

Kilder:
Washington Posten (1945-1961)
Western Viking (1961-2006)

Siri Høie er master i historie fra Universitetet i Oslo i 2010. Artikkelen er basert på masteravhandlingen: ”Everyone is Norwegian on the Seventeenth of May” The celebration of May 17th in Seattle 1945-2009”.