Arbeiderpressens stilling til Jøder og Gojim

I forskning på antisemittismen i Norge har det eksistert noen myter. En av dem er at antisemittismen var et fenomen i bondepressen, den kristelige pressen og høyrepressen – inkludert handelsblader – men nærmest ikke fantes i arbeiderpressen. Blant annet baserte antakelsen seg på en vedtatt sannhet om at da Eivind Saxlunds Jøder og Gojim, Norges første moderne antisemittiske bok ble gitt ut i 1910, stilte arbeiderpressen seg «helt avvisende» til boka. Gjorde arbeiderpressen det?

Av Morten Haave

I denne artikkelen vil jeg argumentere for at det ikke er forsket godt nok på hvordan arbeiderpressen stilte seg til Jøder og Gojim, og dernest gå gjennom Arbeiderparti-aviser for å finne ut hvordan deres stillingtagen faktisk var. Hvordan omtalte de Jøder og Gojim redaksjonelt? Avgrensningen er til bokas første og andre utgaver fra desember 1910 og desember 1911.

Kort om forskningen

En artikkel i Mediehistorisk tidsskrift 1/2020 handler om hvordan redaktører i Arbeiderparti-aviser og stortingsrepresentanter på 1920-tallet argumenterte mot «pengejødenes» innflytelse i Norge.¹ Angivelig skal «internasjonale» jøder ha kontrollert og kjøpt opp bedrifter, drevet tuskhandel og ikke minst beriket seg på lånerenter. «Pengejødene» er en uttrykksform som hører til en såkalt retorisk topos om jøden som kapitalist.

En topos beskrives som et «sted» hvorfra personer kan hente argumentasjon,² og spiller her på eldgamle forestillinger om at jøder har spesiell interesse av å berike seg, gjerne på bekostning av andre folkeslag, som de tillater seg å utnytte på det groveste.³ Den dokumenterte hetsen av «pengejøder» står i kontrast til mye litteratur om antisemittismen i Norge. En litteraturgjennomgang finnes i Mediehistorisk tidsskrift; her skal jeg nøye meg med å nevne at sentrale historikere som Per Ole Johansen, Knut Kjeldstadli, Einhart Lorenz og Hans Fredrik Dahl er blant dem som ikke har registrert antisemittisme i arbeiderpressen i noe vesentlig omfang.⁴ I en ny generasjon forskere har blant annet Andreas Snildal, Lars Lien og Åsmund Borgen Gjerde pekt på antisemittiske uttrykksmåter som fantes også i arbeiderpressen.⁵ Det bør presiseres at funnene ikke gjelder partiledelsen og regjeringsmedlemmer, men mer synes å representere en underskog.

Påstanden om at arbeiderpressen tidlig avviste Jøder og Gojim har stått uimotsagt i forskningen. I boka Jødehat finnes kapitlet «Antisemittismen i Norge 1900–1940», hvor det heter om Jøder og Gojim at «arbeiderpressen stilte seg helt avvisende til boken».⁶ Belegget er den ene studien som er gjort av Jøder og Gojim-mottakelsen, skrevet av Olaf Sunde Christensen. Problemet er, som vi skal se, at den studien ikke har belegg for «avvisning». Snarere fant Christensen positive kommentarer om Jøder og Gojim. Det han konkluderer med er likevel at økonomi var retningsgivende for arbeiderbevegelsens jødesyn: «Rase var tydelig uvesentlig for arbeiderbevegelsen i denne sammenhengen».⁷ Var man imot jødiske kapitalister, var det fordi man var imot alle kapitalister. Det lå likevel under at jøder hadde en spesiell hang til økonomisk utbytting. Det hevdet også de fleste antisemitter – og da blir ikke «rase» så «uvesentlig» likevel.

Sunde Christensens funn

Studien omhandlet mottakelsen av flere utgaver av Jøder og Gojim, som ble utgitt av Eivind Saxlund i 1910, med ny og oppdatert utgave allerede i 1911. Atter nye utgaver kom i 1922 og 1923. På det tidspunktet kalte en Dagbladet-journalist boka for «antisemittisk smusslitteratur», hvorpå Eivind Saxlund saksøkte for injurier. Saxlund fikk mye oppmerksomhet, men tapte saken.⁸ Sunde Christensen valgte i hovedoppgavens format å skrive litt om hver utgave, ikke minst med vekt på 1923. Derfor gjennomgikk han én arbeideravis systematisk for 1910–11, Nordlys, og i tillegg Arbeiderpartiets offisielle tidsskrift Det 20de Aarhundre for hele perioden. Dessuten fant Christensen to enkeltanmeldelser fra Solungen og Arbeiderpartiets hovedorgan Social-Demokraten uten å gjennomgå avisene systematisk. Sistnevnte sitat er nemlig fra andreutgaven av Jøder og Gojim, hvor Saxlund hadde sakset flittig fra pressemottakelsen.⁹ Nordlys var viktig i og med at Arbeiderpartiets første stortingsrepresentanter, valgt i 1903, alle som én kom fra Nord-Norge. Solungen i Solør kan høres perifer ut, men her fikk Arbeiderpartiet sin første stortingsrepresentant fra Østlandet, August Embretsen i 1906. Hva som sto i disse avisene kommer jeg snart tilbake til.

Hva var arbeiderpressen?

Arbeiderpartiet var i sin tid kjent for å fatte sentrale vedtak som partiavisene rundt omkring i landet skulle spre til folket. Dette ble en realitet mye seinere enn 1910. I 1910 var snarere Arbeiderpartiet under organisatorisk opparbeidelse, og politikken var ikke helt enhetlig. 1910-tallet ble preget av fløykampen mellom den radikale, «nye retning» og det mer reformistiske sosialdemokratiet. Ungdomspartiet og Fagopposisjonen av 1911 gikk i bresjen da «den gamle retning» mistet kontroll over partiavisene i Trondhjem i 1912, Hamar i 1913, Bergen i 1914 og til slutt Kristiania i 1918 – da mistet de også hele partiledelsen.¹⁰ Men her må ikke kortene blandes. Da Jøder og Gojim utkom, sto arbeiderpressen bare på terskelen av en slik utvikling. Ifølge partiets beretning hadde partiet nitten aviser. Nummer tjue ble grunnlagt i 1910,¹¹ men ble godkjent som partiorgan først ei tid etterpå.¹² Mellom Trondheim og Tromsø fantes én arbeideravis (i Narvik). Fire fylker (Oppland, Hordaland, Sogn og Fjordane og Nord-Trøndelag) hadde null. Av de tjue avisene som faktisk fantes, utkom bare åtte hver dag, resten kom én til tre dager i uka.¹³

Denne artikkelen bygger på en gjennomgang av alle Arbeiderpartiets aviser i 1910, samt partiets tidsskrift (som Christensen har gjennomgått) og Ungdomsforbundets avis Klassekampen. Mange av disse inneholdt rett og slett ingenting om Jøder og Gojim. De minste avisene ble skrevet av én redaktør og kanskje en redaksjonssekretær, så her måtte stoffet prioriteres – og for all del, noen små prioriterte det, mens noen av de større nedprioriterte det. Skjønnlitteratur ble prioritert langt høyere enn sakprosa. Olav Kringen, som allerede hadde akslet flere redaktørkrakker, skreiv følgende snutt om litteraturkritikkens plass i presse-helheten:

Arbeiderpressen har gjerne liten plass til bokanmeldelse, og arbeiderne er heller ikke et saa stærkt bokkjøpende publikum som overklassen. De kjøper dog i forhold til evnen ikke saa lite literatur, og gjennem benyttelsen av biblioteker og læseselskaper er de et stærkt ‘bokforbrukende’ publikum. Men naar deres kjøpeevne er saa sterkt begrænset og deres tid til læsning kostbar og likeledes begrænset, saa er en samvittighetsfuld, fri og koncis kritik av allerstørste betydning for den.¹⁴

Olav Kringen

Olav Kringen er også den mest sentrale personen i arbeiderpressemottakelsen av Jøder og Gojim. Han anmeldte boka i Social-Demokraten samme dag som boka kom ut.¹⁵ Hos Oskar Mendelsohn er Kringen den eneste siterte fra arbeiderpressen, og framstilles som kritisk til Saxlund.¹⁶ Christensen fant derimot at Social-Demokraten holdt en «gjennomgående positiv» tone til Jøder og Gojim. Likevel mente Kringen at å sidestille jøder og kapitalister var å «rette baker for smed». Kringen definerte jødene «som fienden» bare «når jødene opptrådte som kapitalister», skriver Christensen.¹⁷

La oss da se på hva Kringen skrev. Først refereres Saxlund og de fleste antisemitters påstand om at jødene både var «handelens beherskere» samt «revolutionære og socialister». Kringen så på dette som en total selvmotsigelse. Imidlertid mente Kringen det var sant at «repræsentanter» for det jødiske folk hadde «evnet at ta ledelsen» i verdenskapitalismen. Akkurat disse jødene måtte bekjempes i den grad kapitalismen måtte bekjempes: «’Til kamp mot jøderne for fædrelandets skyld!’ er et av de falskeste kamprop, som er fremført. Det skal hete: ‘Til kamp mot kapitalismen!’» At «Pengejødernes forretningsmoral» var som den var, bidro til kapitalismens framtidige undergang.

I Kringens anmeldelse av Jøder og Gojim får andre av Saxlunds hovedpoenger stå uimotsagt, deriblant at jøder visstnok praktiserte følgende maksime: «Likeoverfor fremmede gjælder ikke almindelige retsbegreper». Kringen sa seg direkte enig i at jødenes isolasjon fra andre hadde «mange træk av uhyggelig beskaffenhet, og i paapekningen og kritiken av disse kan nok baade [jødehateren, forf.anm.] Martin Luther og Saxlund ha saa inderlig ret». Norsk toleranse burde likevel ha plass til «jødernes skavanker». Alt i alt mente Kringen at folk kunne lese Saxlunds «meget interessante bok» så lenge man beholdt en kritisk sans.¹⁸ Selv om «pengejøderne» bare var «repræsentanter» for jødene og ikke ensbetydende med folket, hadde altså jødene «uhyggelige» ting fore, samt visse «skavanker» som storsamfunnet måtte bære over med.

Olav Kringen hadde redigert Social-Demokraten i årene 1897–1899 og 1903–1905. Nå var han egentlig blitt redaktør i Demokraten på Hamar, men skal ha vært mye bortreist derfra.¹⁹ Demokraten omtalte Jøder og Gojim på lederplass, hvor de avviste stereotypien om jødekapital: «Som folk» hadde ikke jødene «indtat nogen særstilling i det økonomiske liv; og jødefaren er i saa maade kun indbildning».²⁰ Dette var progressive ord. Men deretter fulgte en ekskurs om at utleiere, uansett tilhørighet og religion, kunne kalles «huseierjøder», mens leieboere uansett bakgrunn var å regne som gojim (ikke-jøder).²¹ Olav og Inger Kringen rykket deretter inn i spaltene og fortalte om dårlig opplevelse som leieboere hos en «udleierjøde», den etnisk norske kjøpmannen Oluf Moe. Da Moe svarte på innlegget og protesterte mot påstanden, lød det fra Kringen-ekteparet: «Han staar som Shylock paa sit dokume[n]t og faar sit efter loven».²² Jøde og shylock var altså allmenne skjellsord i Olav Kringens øyne; jøder skulle trekkes inn som assosiasjon til en «norsk» persons angivelig dårlige oppførsel.

Saxlund svarer

Social-Demokraten skulle omtale Jøder og Gojim en gang til før 1910 var omme, og da i en redaksjonell hale til et leserbrev om boka. Leserbrevet kom fra ingen ringere enn Eivind Saxlund, som anklagde Kringen for helt å ha oversett «betydningen av race». Han mente rasevitenskapen hadde kommet langt og at utenlandske sosialdemokrater tok denne innover seg. Disse gikk da «mere over i national (racebunden) retning». Redaksjonen satte en hale på leserbrevet hvor det het at Social-Demokraten anerkjente utviklingslæren. I henhold til utviklingslæren «seirer det mest skikkede», og «det har jøderne som race og religiøst parti forstaat tilfulde». Kampen mot «at en saadan parasitart sætter sig fast paa samfundslegemet» måtte imidlertid føres økonomisk og materielt, ikke bare mot «de jødiske kapitalister, men ogsaa de germanske og romanske».²³

I Ap-tidsskriftet Det 20de Aarhundrede, hvor Aps partisekretær og LOs leder satt i redaksjonen, fant Olaf Sunde Christensen to relevante artikler. Overraskende nok var begge skrevet av Eivind Saxlund selv, hvorav den ene var en oversettelse fra tyske proto-nazistiske tidsskrift Hammer. Begge artiklene var sterkt rasistiske og ble ikke motsagt redaksjonelt.²⁴ Leflingen med Saxlund og Fritsch i hovedorganet og tidsskriftet står i tydelig kontrast til en annen skribent i Social-Demokraten, som sendte et leserbrev med tittelen «Antisemitisk propaganda!». Innlegget problematiserte at Saxlund lente seg tungt på Theodor Fritsch‘ sterkt antisemittiske bok Handbuch der Judenfrage.²⁵

Waldemar Carlsen

Waldemar Carlsen var redaktør i nevnte Solungen. Christensen skriver om Carlsen at han hadde enkeltinnvendinger til Jøder og Gojim og fant bokas fokus ensidig, men syntes Saxlund var «en modig mann» som gikk «til felts mot et folk som var så mektig økonomisk sett».²⁶ Ros av denne typen er rimeligvis en grunn til at Saxlund limte litt av omtalen inn i andreutgaven av sin bok.²⁷

At jødene sett under ett var så økonomisk mektige må regnes som en fordom eller stereotypi som er hentet fra en retorisk topos og ikke fra virkeligheten. I Norge var de fleste jødene fattige innvandrere fra det russiske keiserriket. Mange av dem var ytterst beskjedne handelsfolk, andre var fabrikkarbeidere og burde kanskje sognet til Arbeiderpartiet.²⁸ Det skal sies at Carlsen antok at Saxlund «ser altfor ensidig paa saken». Solungen-redaktøren kunne likevel ikke si sikkert om «forfatteren har ret i sine sterke paastande mot jødefolket». Det fikk være et åpent spørsmål. Videre følte Carlsen seg opplyst av Saxlunds passasjer om jødenes «hemmelige selskaper», om «Martin Luthers mening» om jødene, og annet. At Saxlunds bok kunne sette jøder i en utsatt posisjon var ikke et tema. Snarere forklarte Carlsen at boka handlet om jødenes «hat til og kamp mot andre racer». At «mæktige røster vil reise sig til motstand» mot boka var Carlsen sikker på, da underforstått som de «mektige» jødene. Jøder og Gojim var dermed «en modig mands arbeide».²⁹

Carlsen anmeldte også andreutgaven i 1911. Han antydet at også denne var et «noget ensidig indlæg i racespørsmaalet» og at han kanskje ikke «tilslut er enig med forfatteren». Hva som var ensidig, lot Carlsen ligge. Noen argumenter mot boka serverte han således ikke. Snarere ga han positiv reklame til Jøder og Gojim som «utvilsomt […] vil læses med utbytte». Boka «gir en hel række ret interessante oplysninger om et folk, som – man kan si hvad man vil om det – dog er betydelig». Carlsen mente at «Saxlunds fremstilling vil aapne vore øine og gi os nyt syn paa mangt og meget», blant annet «dette folks historie, hans utdrag av mosebøkerne», statistiske oversikter med mer.³⁰ Det er nærmest overflødig å nevne at det Saxund hadde hentet fra mosebøkene, hadde han gjort for å sette jødene i et dårligst mulig lys.

En motstemme i Arbeidet

Arbeidet var Arbeiderpartiets avis i Bergen, og den satset litt ekstra på litteraturdekning. Bokanmelderen het Andreas Paulson, og virket sammenhengende i Bergens skiftende arbeideraviser mellom 1895 og 1941! I anmeldelsen framgår det at Paulson var ensidig negativ til Jøder og Gojim. Boka var en «eneste samlet sjofel beretning om et folk, som forfatteren ikke tiltror andre egenskaper end laster», het det. Boka var «fra først til sidst et ondsindet og fordomsfuldt anklageskrift mot jøderne, en ensidig kompilation av tyske og engelske jødehateres tendensskrifter». Paulson hadde aldri kommet over et norsk skrift som «i en grad som dette aander ufordragelighet, ja racehat», og fortsatte: «Forordets paastand om, at utgivelsen ikke er dikteret av uvilje mot jøderne, er en freidighet, som vanskelig kan karakteriseres med parlamentariske uttryk». Paulson fant heller ikke språket «netop rosværdig». Utover disse salvene ble ikke innholdet gjennomgått i særlig detalj. Kanskje var det best at det fikk ligge? Paulson hadde imidlertid en anførsel mot Saxlunds påstand om at «jødernes virksomhet i politik som i literatur altid er nedbrytende. Aldrig opbyggende». Paulson argumenterte da med at Baruch Spinoza og «Beaconsfield» (Benjamin Disraeli, 1st Earl of Beaconsfield, forf.anm.) vel måtte være eksempler på konstruktive krefter. Likeledes kjempet Marx – som Saxlund ivrig understreket at var jøde – jo nettopp mot renter og kapitalisme, som jødene angivelig beriket seg på.³¹

Andreas Paulson var med andre ord den som tok sterk avstand fra Jøder og Gojim på redaksjonell plass i arbeiderpressen. Han styrte ikke helt unna Eivind Saxlund av den grunn. I 1911 anmeldte Paulson et nummer av Det 20de Aarhundrede, som nok en gang hadde gitt spalteplass til en Saxlund-oversettelse av Theodor Fritsch, denne gangen om USA. Paulson kommenterte: «Som oversætteren [Saxlund] har fremmanet spøkelsessyner om, at de racesterke jøder vil overflomme og kvæle alle Europas nationer, ser artikelens forfatter [Fritsch] De forenede stater om nogle tiaar tynt av japanerne. Man vil ha interesse av artikelen, selv om man ser mindre firkantet paa racespørsmaal end forfatteren og hans oversætter».³²

Sosialdemokratisk forlegger

Paulsons bokanmeldelse i 1910 inneholder en interessant sluttkommentar der han kritiserer selve utgivelsen av Jøder og Gojim: «Det overrasker noget at se dette arbeide utgit i hovedkommission hos en forlægger, som gjælder for at være socialdemokrat».³³ J. Aass’ forlag var ikke bare hovedkommisjonær for Jøder og Gojim sin første og andre utgave, men utga også referatet Retssaken om Jøder og Gojim i 1923.³⁴ Jon Aass startet som bokhandler i Kristiania tidlig på 1890-tallet og utvidet med enkel forlagsvirksomhet. Han gikk konkurs i krakk-året 1899, og nyskapelsen Kristiania Aktieforlag (1901) gikk under, men J. Aass’ forlag overlevde sammen med de nystartede Folkelæsningsforlaget (1904) og ikke minst Bladkompaniet (1915). Satsningen var på serier og populærlitteratur.³⁵  I samtida het det at J. Aass’ forlag hadde «til specialitet at forlægge bøker av forfattere fra kropsarbeidernes klasse, og mange av disse har dels ved sin betydelige begavelse dels ved de realiteter bøkerne behandler eller ved bøkernes utpregede tendens vundet sig en stor læsekreds».³⁶ Og ganske riktig var Aass sosialist. Ved kommunevalget i 1913 tok Aass det 35. av Arbeiderpartiets 36 mandater i bystyret.³⁷ Også hans samarbeidspartnere i Bladkompaniet tenderte mot sosialismen.³⁸ I hvilken grad Aass så helt bort fra innholdet i Jøder og Gojim eller var enig i noe av det, blir bare spekulasjoner, men Aass utga i hvert fall boka som en hvilken som helst annen handelsvare.

Olav Kringen et år etter

Framstillingen kan avsluttes der den begynte, i Social-Demokraten. Olav Kringen anmeldte også andreutgaven av boka i desember 1911 og innledet: «Det er visselig mange interessante ting, han har samlet om det merkelige folk, han skildrer». Nytt i boka var «et kapitel til jødernes racekarakteristik» som var «muligens i sin almindelighet ganske riktig». Den øvrige kildebruken manglet ifølge Kringen en del kritisk sans. Verken det poenget, eller noen av de andre kritiske poengene som var framme i offentlig debatt i løpet av 1911, endret Kringens hovedoppfatning om at en god del av det Saxlund sto for var bra: «Der kunde være meget mere endnu at si om det positive i Saxlunds bok; men der er også noget negativt».

Kringen kunne ikke helt forlike seg med jødene. Han framholdt at den jødiske «race» var «overlegen» i verden på grunn av sin kontroll over kapitalen. De var flinke til «raceisolation», og hvis de ble utvist «fra den germanske verden» kunne de sitte og styre «traadene i den internationale kapitalisme» også fra andre land. Hvis man fikk styrtet kapitalismen, «vilde dermed ogsaa den jødiske races magt over vore finanser og dermed over os selv være brutt». Kringen illustrerte med en anekdote om en gutt som hadde jødiske «karaktertræk» i «retning av beregninger og handel». Gutten startet med «tuskhandel» og endte som lokal småkonge og eiendomsbesitter. Og eiendomsbesittere var ikke bra. «Jeg har i min tid mindst to saadanne eksempler fra min hjembygd. Det er jødespørsmaalet individualisert», skreiv Kringen. Han drømte om å løse «jødespørsmaalet» gjennom å avskaffe kapitalismen og innføre «et samfund, hvor racerne lever fredelig sammen».³⁹

Konklusjon

I denne gjennomgangen av arbeiderpressens stilling til Jøder og Gojim er én ting klart: Det finnes overhodet ingen dekning for påstanden om at «arbeiderpressen stilte seg helt avvisende til boken». Men hva mente arbeiderpressen? I realiteten var det bare tre personer som skreiv lengre stykker om boka: Olav Kringen, Waldemar Carlsen og Andreas Paulson. Ta med redaktøren som satte Kringen på trykk, og redaksjonen i Det 20de Aarhundrede, som satte Saxlund på trykk både med eget og Fritsch’ stoff, og man får i hvert fall et lite helhetsbilde. Det bildet viser at Andreas Paulson var den som «stilte seg helt avvisende», mens de andre skribentene i beste fall avviste enkelte deler av antisemittismens topos. Flere andre antisemittiske utsagn ble enten referert eller bekreftet, ikke minst av Olav Kringen.

Trolig sier dette mest om at arbeiderpressen var en del av det norske samfunnet og ikke hadde egne, alternative svar på alle samfunnsspørsmål. Generelle samfunnsfordommer hadde utbredelse i en arbeiderbevegelse som fortsatt var ung og i organisatorisk vekst. Jøder og Gojim var på sin side den første norske boka med en gjennomført antisemittisk agenda. Kanskje var det ikke ennå på plass noe reservoar av motargumenter mot antisemittismens påstander. Samtidig er det desto større grunn til å framheve Andreas Paulson som faktisk var tidlig ute med å avvise Jøder og Gojim, selv om seinere tekster viser at han ikke avviste Saxlund helt.

Alle arbeideraviser er gjennomgått, og få bokomtaler funnet. Var folk flest rett og slett ikke interessert i å diskutere jøder? Hvordan prioriteringene har vært og hvem som i det hele tatt fikk tak i boka, vet vi ikke, vi kan bare observere avissluttproduktet. Det må bemerkes at Jøder og Gojim sin slippdato 6. desember 1910 var midt i et kommunevalg, så man kan si at avisene hadde annet å prioritere. Samtidig er et generelt inntrykk av arbeideravisene som hadde litteraturdekning, at dekningen var større nettopp i desember enn januar. Man kan tenke seg at grunnen er julegavehandelen, og at det i den sammenheng var lite relevant å kjøre fram Jøder og Gojim. Anmeldelsene kunne kommet på nyåret,⁴⁰ og det er også da flest kilder ble funnet, men ikke mange. Alt i alt er konklusjonen at arbeiderpressen tok ingen bestemt stilling til Jøder og Gojim, men det fantes både negativ og positiv redaksjonell omtale av boka.

***

Morten Haave er historiker og lektor med tilleggsutdanning. Hans siste artikkel er «Arbeiderredaktøren og «pengejødene»» i Mediehistorisk tidsskrift 1/2020.

***

Fotnoter

1. Haave, Morten (2020a). «Arbeiderredaktøren og pengejødene». Mediehistorisk tidsskrift 33, s. 47-68  ↩

2. Helland, Frode (2020). Rasismens retorikk. Oslo: Pax, s. 51  ↩

3. Johansen, Per Ole (1984). Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914–1943. Oslo: Gyldendal, s. 50-52  ↩

4. Et unntak er Johansens påpekning av at stereotypien «bolsjevikjøde», som ble brukt av motstandere av den russiske revolusjon, også noen ganger ble brukt av arbeiderpartifolk da Norges Kommunistiske Parti brøt ut i 1923. Se Haave, «Arbeiderredaktøren og pengejødene», s. 48-52 for gjennomgangen og referanser til den viktigste litteraturen (Mendelsohn, Johansen, Kjeldstadli, Lorenz, Emberland, Dahl) samt Banik, Vibeke Kieding (2014). «Antijødiske holdninger i mellomkrigstidens Norge», i: Hagtvet, Brandal og Thorsen (red.). Folkemordenes svarte bok. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.  ↩

5. Se Haave, «Arbeiderredaktøren og pengejødene», s. 52, 57 for referanser til disse. Se også masteroppgaven til Vaseng, Øyvind Hoem (2020). Anti-Semitism of the Left? Norway and the Jews in the Worker Paper (1929–1930). Universitetet i Oslo.  ↩

6. Emberland, Terje (2005). «Antisemittismen i Norge 1900–1940». Berg Eriksen, Harket og Lorenz (red.). Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag. Oslo: Damm  s. 412  ↩

7. Christensen, Olaf Sunde (1998). Jøder og gojim. Mottakelsen av et antisemittisk skrift fra 1910. Universitetet i Oslo: hovedoppgave, s. 63  ↩

8. Saxlund, Eivind (1923). Retssaken om Jøder og Gojim. Stenografisk referat av retsforhandlingene i meddomsretsak i juni 1923: høiesteretsadvokat E. Saxlund mot journalist Paul D. Gjesdahl (Pueblo). Kristiania: J. Aass  ↩

9. Christensen, Jøder og gojim, s. 139-144  ↩

10. Det presiseres at «den gamle retning» (som ikke kalte seg selv dét) kunne miste en redaktørkrakk uten at «den nye retning» tok over. I Hamar og Bergen inntok de nye redaktørene en mellomposisjon – men innen få år gikk de med «den nye retning». Se følgende tre verker som tar for seg henholdsvis Trondhjem, Hamar og Bergen: Bjørgum, Jorunn (1998). Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918: Universitetet i Oslo: doktoravhandling; Haave, Morten (2014). «'»Forpliktet til Arbeiderpartiets program’. Redaktørskiftet i arbeideravisa Demokraten i 1913». Arbeiderhistorie 28; Haave, Morten (2018). «En redaktør på sidelinja». Årbok for Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus.  ↩

11. «Beretning om Det norske arbeiderparti for aaret 1912», Arbark.no, s. 21  ↩

12. «Beretning om Det norske arbeiderparti for aaret 1910», Arbark.no, s. 20. Begrunnelsen for avslag da Haugesund Folkeblad ville bli partiavis i 1910 var at «bladet er et privat foretagende». En ønsket heller at aviser skulle eies av Ap-lokallagene i og rundt utgiverbyen, noe som ville medføre at redaktøren skulle velges politisk.  ↩

13. «Beretning om Det norske arbeiderparti for aaret 1912», Arbark.no, s. 21. Bergen hadde selvfølgelig arbeideravis, men Bergen var eget fylke, og i resten av Hordaland var det altså ingen.  ↩

14. «Arbeiderpressen og literaturkritikken» av Olav Kringen, Bratsberg-Demokraten 6.1.1911  ↩

15. Social-Demokraten 6.12.1910  ↩

16. Mendelsohn, Oskar (1969). Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1. Oslo: Universitetsforlaget, s. 502-503  ↩

17. Christensen, Jøder og gojim, s. 59  ↩

18. Social-Demokraten 6.12.1910  ↩

19. Larssen, Olav (1969). Sti gjennom ulendt terreng. Læretid, partistrid, ny vekst. Oslo: Aschehoug, s. 22  ↩

20. Demokraten 14.3.1911  ↩

21. Demokraten 14.3.1911, 18.3.1911  ↩

22. Demokraten 16.3.1911, 21.3.1911  ↩

23. Social-Demokraten 16.12.1910  ↩

24. Christensen, Jøder og gojim, s. 89-94  ↩

25. Social-Demokraten 11.2.1911. Se også leserinnlegg i Social-Demokraten 18.2.1911. Disse blir ikke gjennomgått ytterligere, da avgrensningen er til redaksjonell omtale av Jøder og Gojim.  ↩

26. Christensen, Jøder og gojim, s. 61  ↩

27. Saxlund, Eivind (1911). Jøder og Gojim, 2. utg. Kristiania: J. Aass  ↩

28. Søbye, Espen (2003). Kathe, alltid vært i Norge. Oslo: Oktober; Gjernes, Marta (2019). «Jødiske arbeidarar i norsk sigarettindustri». Arbeiderhistorie (23)  ↩

29. Solungen 23.1.1911. Min utheving.  ↩

30. Solungen 6.12.1911  ↩

31. Arbeidet 27.12.1910  ↩

32. Arbeidet 23.1.1912  ↩

33. Arbeidet 27.12.1910  ↩

34. Saxlund, Retssaken om Jøder og Gojim  ↩

35. Knudsen, Hans P. S. (1995). Folkeskribenten Rudolf Muus og hans forleggere. Oslo: Bladkompaniet, s. 47-50; Arnesen, Finn (1990). Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo: 75 års folkelesning fra Bladkompaniet AS. Oslo: Bladkompaniet, s. 7-9  ↩

36. Den grafiske branche (1915), bind 4 i serien Fra Norges Næringsliv: dets mænd og institutioner ved begyndelsen af det 20. aarhundrede. Kristiania: Forlaget Norge, s. 20  ↩

37. «Det nye bystyret», Social-Demokraten 6.12.1913  ↩

38. Arnesen, Fra Rudolf Muus til Margit Sandemo, s. 7  ↩

39. Social-Demokraten 16.12.1911  ↩

40. I en negativ (til både Saxlund men ikke minst også til jøder) bokomtale skriver Theodor Caspari at Jøder og Gojim  «var allerede opdaget før jul; men det er gaaet andre Anmeldere som mig, – de vilde vente med Anmeldelsen, til Juleregattaen var over». Aftenposten 26.1.1911  ↩