Melding av: Antonio Gramsci. Utvalgte tekster 1916-1926. Oversettelse og utvalg ved Geir Lima. Cappelens upopulære skrifter, 2019.
Meldt av: Helge Hiram Jensen og Carla Melis
«Gramsci er ofte sitert, men tekstene hans er sjelden lest» lokker teksten på baksiden av denne lille boka. Navnet Antonio Gramsci blir nok gjenkjent av mange som liker å lese historie. Lesere med interesse for kommunikasjonsteori eller politisk filosofi vil nok også ha støtt på navnet.
Denne lille boka inneholder 17 små tekster som gir glimt inn i en dramatisk periode i europeisk historie, med fascistenes framvekst i Italia, kommunistenes revolusjon i Russland, og den angloamerikanske kapitalismens utbredelse. «Hensikten med utvalget har vært å presentere Gramscis kommentarer til noen av disse store begivenhetene», forteller forordet. Utvalget består av 15 journalistiske tekster og to brev fra forfatterens rike produksjon. Boka viser oss den «unge Gramsci», og setter sluttstrek i 1926, da han ble politisk fange i Mussolinis fengsel.
Lesere med interesse for den filosofihistorisk betydningsfulle «modne Gramsci» må vente i spenning på neste bind, med tekster fra forfatterens berømte Fengselsopptegnelser. Likevel gir dette første bindet noen frampek mot temaer som skulle bli klarere definert i fengslet. Leseren får vite i forordet at det er «tatt med tekster som på forskjellige måter viser Gramscis store engasjement i kulturelle og utdanningspolitiske spørsmål». Men det er først med Fengselsopptegnelsene at han utviklet fagtermer som senere har glidd inn i statsvitenskapens og medievitenskapens repertoar, og som gjør at Gramsci er blitt en klassiker for strategisk kommunikasjon slik Machiavelli er for realpolitikken.
Denne boka kan med fordel leses kronologisk. Hver av de 17 tekstene er knyttet til bestemte historiske hendelser – og lar oss følge et dramatisk historisk forløp fra 1916 til 1926. Slik sett framstår redigeringen omtrent som en brev-roman, bortsett fra at dramaet vi her blir vitne til er en historie fra virkeligheten. Underveis får leseren innblikk i en rekke av nyansene i en prosess der ulike bevegelser for demokrati, nasjonalisme, sosialisme og kapitalisme konkurrerte stadig skarpere, men også påvirket hverandre.
Utvalg og oversettelse
Oversetter og antologiredaktør Geir Lima har gjort en formidabel innsats med denne antologien. En litt gammelmodig italiensk prosa er blitt gjengitt i god og lettlest norsk språkdrakt. Både setningsstruktur og ordvalg er tilrettelagt for nåtidens norske lesere. Som lesere profitterer vi på oversetterens erfaring med å skrive italienske ordbøker og grammatikkbøker på norsk!
Utvalget har blitt foretatt med omhu. De søtten tekstene er en svært liten del av alt Gramsci skrev i sine unge år. Utvalget har konsekvenser for hvilket inntrykk man gir, særlig fordi Gramsci etter sin død har blitt tatt til inntekt for svært ulike politiske syn, gjennom vektlegging av ulike deler av forfatterskapet.1
Det utvalget som nå er blitt oversatt viser Gramsci som kommentatorjournalist i sin egen samtid. Baksiden av boka forteller at «[d]isse tekstene gir oss et unikt innblikk i denne dramatiske perioden, slik Gramsci, som selv var direkte involvert i mange av hendelsene, opplevde den.» Forordet tar oss varsomt inn i tekstenes idehistoriske kontekst, vist gjennom en forfatterens livshistorie. En annen antologiredaktør kunne kanskje valgt en mer sosialhistorisk eller økonomihistorisk kontekst.
Uansett kan fokuset på tekstenes opprinnelige bruk synes som en edruelig løsning, ettersom Gramsci er en forfatter som har blitt omfortolket mange ganger etter sin død. Utvalget er av interesse for lesere som er historisk interessert. For lesere med interesse for statsvitenskapelig eller medievitenskapelig teori, gir derimot utvalget en empirisk jording, på historiefagets premisser.
I det følgende går vi nærmere inn på hvordan Gramsci – i dette utvalget – kommenterer på temaer i hans egen tid som stadig debatteres i dag: mellomkrigstidens kapitalisme, fascisme og kommunisme, samt strategier for kulturell og politisk endring. Til slutt skal vi kort kommentere hva vi kanskje kunne savne i utvalget.
Utbredelsen av angloamerikansk kapitalisme
Utvalget inneholder to tekster som tar for seg kapitalismen i USA og Storbritannia, og hvordan denne utbrer seg gjennom internasjonal handel: «Folkeforbundet» (1918) og «Verdens enhet» (1919) gir et blikk på tiden rundt avslutningen av første verdenskrig. Gramsci kommenterer det nye internasjonale politiske samarbeidet, med realpolitikernes kritiske blikk mot idealer. Ved første øyekast har tekstene mye felles med vår tids «globaliseringskritikk». Men ved nærmere lesning ser vi en nyansert skribent. Vi kan øyne en viss beundring for den praktiske orienteringen i kapitalistisk politikk, for «…i den anglosaksiske verden viser ideologien seg i en helt annen skikkelse, med helt andre garantier for seriøsitet og håndgripelighet. I den anglosaksiske verden betyr Folkeforbundet dette: nødvendigheten av en moderne kapitalisme» (side 76). Her ser Gramsci en frigjøring fra føydale bånd, men også en fortsatt utnyttelse av arbeiderklassen i alle land. Og hva slags utsikter så han til forbedring? «Nasjonalstaten er død» fastslår han, og konkluderer: «Den internasjonale kommunismens betingelser er helt og fullt blitt oppfylt […] [I] den vil verden finne sin samling, ikke autoritær eller monopolistisk, men spontan, gjennom nasjonenes organiske tilslutning» (s. 84).
Dette er kommentarer fra grunnleggeren av Italias kommunistiske parti (PCI), som så Den russiske revolusjon som starten på en verdensrevolusjon – men som etter sin død skulle inspirere reformistisk «eurokommunister» og senere det EU-vennlige og moderate Partito Democratico. Uansett om man tolker Gramsci i revolusjonær eller reformistisk retning: Det er tydelig at Gramscis kritikk av globaliseringen ikke tok sikte på å vende tilbake verken til føydalismen eller til nasjonalismen, men å videreutvikle den globale verdensøkonomien i en retning som han mente ville være mer rettferdig.
Fascisme og futurisme
Fire av tekstene i utvalget tar for seg den historiske fascismen i Italia, et tema som har fått fornyet aktualitet etter at høyrepopulistiske og postfascistiske bevegelser kom på offensiven etter den siste finanskrisen. To av tekstene er direkte avtrykk av en eskalerende konflikt mellom fascister og sosialister, som tilbød konkurrerende løsninger på kapitalismens problemer i mellomkrigstidens Italia: «Sosialister og fascister» (1921) og «To fascismer» (1921) tar begge for seg de sosiale og materielle prosessene som gjorde at fascistene kunne lykkes i å bygge opp makt og popularitet, men også hva slags splittelser som fantes internt i den fascistiske bevegelsen, og hva slags strategi som kunne motarbeide dem. Med sin interesse for vanlige folks levekår, retter Gramsci blikket mot sosiale hierarkier på landsbygda, og hvordan rike godseiere brukte voldsmakt for å beholde sin makt over fattige jordarbeidere. Dette gjaldt særlig i det sørlige Italia, som nevnt i innledningen til boka (side 24).
Forholdet mellom arbeidere og bønder er et tema som vi gjerne kunne fått lese mer om i boka, ettersom denne analysen var et viktig empirisk grunnlag for Gramscis senere bidrag til teori om de «subalterne» (underordnede) klasser. Valget mellom klassebevissthet og føydalromantikk skapte en uforsonlig kløft mellom, på den ene siden, Gramscis anti-fascistiske venstre-populisme, og, på den andre siden, Mussolinis fascistiske populisme. Teorien om subalterne klasser har dessuten en omfattende virkningshistorie – fra den italienske venstresidens forsøk på å bygge allianser mellom industriarbeidere og jordarbeidere (contadini) til indisk postkolonial historieskriving.
Til gjengjeld gir utvalget oss innblikk i en annen interessant side ved saken, nemlig kunstlivets bidrag. En særegen kunstnerisk bevegelse rundt første verdenskrig, futuristene, forsøkte å skape «revolusjon på kulturens område», og hadde til å begynne med en viss sosialistisk forankring, men fulgte Mussolini på veien fra sosialisme og internasjonalisme, over mot nasjonalisme og fascisme. Det nokså kompliserte forholdet mellom futurisme, fascisme, og sosialisme blir belyst i de to tekstene «Marinetti revolusjonær?» (1921) og «Brev til Trotskij om futurismen» (1922). Her kommer det tydelig fram at Gramsci delte bevegelsens sterke vilje til kulturell endring. Dessuten hevder han at futurismen gav muligheter for arbeiderklassens kunstnere! Samtidig viser han forakt for futurismens «borgerlige» intellektuelle, som alle ble fascister.
Den sterke fascinasjonen for vilje og handling er et trekk som skiller Gramsci fra hovedstrømmen i marxistisk tenkning, noe som også kommer fram andre steder i utvalget (f.eks. side 47 og 72). Dette har nok sammenheng med et forhold vi kan lese om i innledningen: at Gramsci, i likhet med Mussolini, hentet inspirasjon fra den revolusjonære syndikalismen til Georges Sorel (side 12). Her kan man altså spore slektskapet mellom Gramsci og Mussolini – til tross for deres uforsonlige uenighet i synet på klassespørsmål. Denne delen av Gramscis tenkning har fått fornyet aktualitet av de politiske filosofene Ernesto Laclau og Chantal Mouffe, som tar til orde for venstre-populisme.
De fire korte tekstene om fascisme og futurisme har så stor relevans – ikke bare historisk, men også for vår samtid – at jeg som leser blir sittende med en følelse av å ville ha mer. Det er et godt redaksjonelt grep å vekke leserens appetitt.
«Kommunisme» – men hvilken?
Så mange som seks av de 17 tekstene i utvalget tar for seg Den russiske revolusjon (som hylles) og marxistisk doktrine (som kritiseres). Opprettelsen av Sovjetsamveldet i 1917 var kanskje den mest dramatiske verdenshistoriske begivenheten på slutten av første verdenskrig. Gramsci sto ikke bare og så på. Han var med på å heie fram bolsjevikene, og i 1925 ble han leder av Italias kommunistiske parti (PCI). Etter sin død ble Gramsci brukt til å begrunne høyst ulike politiske programmer, fra parlamentarisk pluralisme til proletariatets diktatur. Når man leser engelskspråklige kulturstudier kan det non ganger virke som om Gramcsi brukte krigs-terminologi som metafor, og egentlig tok avstand fra politisk vold og statlig tvang.2
Den liberale italienske statsviteren Norberto Bobbio mente på sin side at Gramsci anbefalte parlamentariske metoder for å oppnå et autoritært mål, omtrent som Tyrkias president Erdogan gjør i våre dager. De utvalgte tekstene er ikke nok til å gi noe svar, men antyder hvordan Gramsci sto i forhold til bestemte historiske hendelser.
To av tekstene ble publisert rett før oktoberrevolusjonen. «Notiser om den russiske revolusjon» (1917), og «De russiske maksimalistene» (1917) viser at forfatteren fulgte Lenins radikale posisjon med interesse og optimisme. Her formidler han nyheter fra den pågående revolusjonen, men også en del analyser som bærer mer preg av visjoner og håp. Etter oktoberrevolusjonen fortsatte han i samme entusiastiske stil. De to tekstene «Revolusjonen mot Kapitalen» (1917), og «Vår Marx» (1918) tar i tillegg et oppgjør med marxistisk doktrine. Spesielt entusiastisk var han for at den sosialistiske revolusjonen så ut til å komme i et land der det i likhet med hans eget hjemland fortsatt var mye jordbruk og relativt lite industri (se også side 114-5). Til da hadde Marxistene forventet at avansert kapitalisme måtte medføre sosialistisk revolusjon – at omveltningen ville starte i England eller Tyskland. I stedet skjedde det i en mindre utviklet semiperiferi av den kapitalistiske verdensøkonomien. Her følger Gramsci den pragmatiske Lenin i bruddet med den dogmatiske Marx. Men Gramscis eget håp skinner også gjennom teksten. Han portretterer bolsjevikenes revolusjon som anti-elitær, pluralistisk og voluntarisisk. I bolsjevikenes doktrine om «demokratisk sentralisme» kan det tenkes Gramsci ønsket å se «demokratisk» der Lenin og andre prioriterte «sentralistisk».
Mot slutten av boken ledes leseren tilbake til Gramscis forhold til Sovjetunionen. «Mot pessimismen» (1924) ble publisert tre år etter at Gramsci ble leder for Italias kommunistiske parti (PCI), to år etter at Mussolini hadde blitt statsminister i Italia – og ett år etter at Det norske arbeiderparti hadde meldt seg ut av Internasjonalen i protest mot Moskvas overstyring av de andre partiene. Italias kommunistparti forble derimot tro mot Moskva, og her begrunner Gramsci dette valget. Han forteller: «Vi måtte organisere oss som parti i borgerkrigens flammer» (side 104). Dette er ingen metafor. I Italia hadde den voldelige konflikten mellom fascister og sosialister eskalert en god stund før Mussolini hadde fått makten, og få år senere kom diktaturet til å bli et faktum. I denne situasjonen ledet Gramsci et parti på defensiven, som i Italia «var nødt til å begrense aktiviteten til den fysiske kampen mot fascismen og til å bevare sin opprinnelige struktur» samtidig som «vi som et internasjonalt parti fortsetter å operere for å åpne nye veier inn i fremtiden» (side 105).
Lojaliteten mot Moskva var ikke bare ideologisk motivert, den var også en realpolitisk allianse. Forholdet mellom kommunistpartiene i Italia og Sovjetunionen blir utdypet i den siste teksten i utvalget, «Brev til Sentralkomiteen» (1926). På vegne av Italias kommunistparti prøver Gramsci her å blande seg inn i interne affærer i broderpartiet i Sovjetunionen. Han formaner opposisjonen, ledet av Trotskij, om å innordne seg flertallet, ledet av Stalin. Men retorikken er vanskelig å tolke. Han argumenterer på den ene siden: «Bare en fast enhet og en fast disiplin […] kan sikre arbeiderklassens hegemoni» og på den andre siden: «[m]en enheten og disiplinen kan i dette tilfellet ikke være mekanisk eller påtvunget, men må være lojal og bygge på overbevisning og kan ikke være som en avdeling med fiender som har blitt tatt til fange» (side 117). For oss er det ikke helt entydig hvor forfatteren egentlig står i forhold til spørsmålet om graden av «demokrati» og «sentralisme», som var ett av stridsspørsmålene i partiet på den tiden. Uansett kunne det være risikabelt å prøve å belære partitopper som Stalin og Trotskij. I bokas innledning får vi vite at han ba sin partifelle Togliatti om å oversette og overbringe brevet, men brevet ble aldri levert av Togliatti, som var kjent for sitt gode forhold til ledelsen i Moskva (side 25-26). Kort tid senere overtok Togliatti roret i Italias kommunistiske parti, da Gramsci ble politisk fange i Mussolinis fengsel.
Disse seks tekstene gir et fint innblikk i hvordan grunnleggeren av Italias kommunistiske parti forholdt seg til noen av sin tids debatter i den sosialistiske bevegelsen. Det antydes at han ikke brukte krigs-terminologi som metafor, ettersom kamerater med bedre helse enn ham selv befant seg i kuleregnet. Derimot sier tekstene lite om hvordan han forholdt seg til spørsmål om pluralisme og demokrati internt i den sosialistiske bevegelsen. I unge år støttet han arbeidere i Torino som ønsket å bygge et direktedemokratisk system av arbeiderråd. Man kunne spekulere om Gramscis posisjon kan ha hatt likhet med Tranmæl i Norge og Kollontaj i Russland. En slik hypotese kan saktens undersøkes empirisk, men da trenger vi både flere kilder og diskusjon av historisk sammenheng.
Kulturell transformasjon
Fem av de utvalgte tekstene omhandler utdanningspolitikk og kulturpolitikk i bred forstand. Disse tekstene er kanskje egnet til å overraske. I summariske gjengivelser av Gramscis kulturanalyse kan man få inntrykk av at han så på utdanning og kultur som verktøy for ren propaganda, enten for borgerskapet eller for proletariatet. Men dannelse og pluralisme er også sentrale temaer i de fem tekstene «Sosialisme og kultur», «Mennesker eller maskiner?», «De likegyldige», «Disiplinen»,» Fotball og scopone» (alle fra 1918). Igjen er det litt uklart hvor Gramsci står i debatten mellom demokrati og sentralisme internt i sin tids sosialistiske bevegelse. Samtidig er det tydelig at han viser entusiasme for endringsvilje, kreativitet, og mangfold, som også i de ovenfor nevnte tekstene om futurisme og bolsjevisme. I det hele tatt finner vi en rød tråd her, om hvordan enkeltindividers vilje kan gå sammen i kollektiv handling mot felles mål. Det er typisk når han skriver:
«[F]ør enhver revolusjon har det alltid vært et intenst kritisk arbeid og et gjennombrudd for en ny kultur, og det har vært en spredning av ideer gjennom sammenslutninger av mennesker som først har vært uimottakelige, og som bare har vært opptatt av å løse sine egne økonomiske og politiske problemer, dag for dag og time for time, uten solidaritetsbånd til andre som befinner seg i samme situasjon» (s. 36)
I den «modne Gramsci» sine Fengselsnedtegnelser skulle slike tanker komme til å bli videreutviklet til begreper om «kulturelt hegemoni», «subalterne klasser» og politisk «stillingskrig». Disse termene har glidd inn i vokabularet i statsvitenskap og medievitenskap, og brukes blant annet til å forklare politisk populisme både til høyre og venstre, og hvordan politiske bevegelser har lyktes i å skape samfunnsendring. Ifølge filosofiprofessor Gianni Fresu hadde Gramsci skjønt at det moderne samfunnet består av forskjellige nivåer av makt. Staten er bare ett slikt nivå, med juridiske direkte makt. Sivilsamfunnet er et annet nivå, som består av sosial innflytelse, og som Gramsci mente at ofte blir undervurdert. Gramsci så makten på sivilsamfunnsnivå som den kulturelle dominans (hegemoni) som en dominerende klasse kan oppnå overfor andre klasser, gjennom kontroll over de stedene der meninger, ideer og kulturelle tendenser blir produsert. Slike steder kalte han for «kasematter», en militær term for de delene av en bunker der det finnes våpen. Dette var den strategiske tanken bak nettverket av «Folkets hus» (Casa del popolo) som fortsatt finnes over store deler av Italia. Arbeiderpressen i Norge hadde en tilsvarende funksjon. Samme strategi har blitt benyttet med hell fra høyresiden. Silvio Berlusconi etablerte sin innflytelse gjennom kontroll over TV og radio, samt små organisasjoner ved navn «I circoli di buon governo» tilknyttet reklamebransjen. Senere har det blitt enda sterkere bånd mellom partier og reklamebyråer, for eksempel Casaleggio Associati i Italia og First House i Norge.
Gramscis begreper om kulturell transformasjon har blitt så utbredt at begrepene selv har vært med å transformere den politiske kultur. Her gir den foreliggende antologien noen tematiske frampek om saker som nok kommer til å tre tydeligere fram for leseren når neste bind utkommer.
Utvalgets blinde flekk?
Uansett hvilket utvalg man gjør fra Gramscis rikholdige forfatterskap, så er man dømt til å møte kritikk fra noen ville hatt med noe annet. Det ligger i sakens natur når et forfatterskap har blitt brukt og gjenbrukt til høyst ulike politiske og vitenskapelige agendaer. Men ett tema er særlig påfallende fraværende i utvalget, ettersom virkningshistorien har vært spesielt stor, særlig innenfor indisk postkolonial historieskriving, men også noe innenfor nordisk og samisk historie.
Dette gjelder Gramscis tekster om geografisk spenning mellom sentrum og periferi, som han med referanse til Italias indre motsetninger kalte for «det sydlige spørsmål».3
«Det sydlige spørsmål» i den italienske historiografien er oppfattingen av en ubalansert sosial og økonomisk utvikling mellom nord- og sør-Italia. Gramsci var født og oppvokst på øya Sardinia, der mange hadde opplevd en reversert økonomisk utvikling under italiensk nasjonsbygging. I ungdommen skrev Gramsci om Sardinia som italiensk koloni, men senere ble han kritisk til sine opprinnelige meninger. Etter å ha blitt politisk aktiv i Torino skjønte han at maktforholdene var like ubalanserte mellom industriarbeider og industriherrer i Piemonte-regionen. Den unge Gramsci skiftet posisjon fra sardisk separatisme til universalistisk kommunisme, fordi han erfarte at kløften mellom kapitaleiere og arbeidsfolk framsto som enda mer framtredende enn kløften mellom sentrum og periferi. Men erfaringene fra oppveksten i periferien ble et empirisk grunnlag for Gramscis omformulering av marxistisk klasseteori. Når den sardiske kommunisten undersøkte muligheten for allianser mellom industriarbeidere og landarbeidere (det agrare spørsmål) så mente han at i det italienske tilfellet hang dette tett sammen med den geografisk ujevne økonomiske utviklingen (det sydlige spørsmål) så vel som de religiøse organisasjonenes autoritet (det katolske spørsmål).4
Etter fengslingen skulle Gramsci vende tilbake til det sydlige spørsmål i sin historiske analyse av sentrum-periferi-forhold i den italienske nasjonsbygging.
Når det gjelder den Nordiske regionen så har den norske statsviter Stein Rokkan undersøkt konflikten mellom sentrum og periferi på en påfallende lik måte, og slik forklarer han framveksten av de såkalte «sentrumspartiene» i norsk politikk. For mer spesifikt samisk historie har historikeren Steinar Pedersen og sosiologen Per Otnes benyttet en terminologi om intern kolonisering som synes å ha et tett idehistorisk slektskap med «Det sydlige spørsmål» hos Gramsci. Derfor kunne det vært relevant for norskspråklige lesere å få innblikk i denne delen av Gramscis forfatterskap. Vi håper temaet blir med i neste bind.
Avslutning
Dette smale utvalget gir gode smakebiter på journalistiske tekster fra den «unge Gramsci». Gjennom hans kommentarer til historiske hendelser blir vi bedre kjent med denne spenningsfylte tiden i verdenshistorien, gjennom perspektivet til en som deltok tett på der det skjedde. Her får vi hans syn på mellomkrigstidens kapitalisme, fascisme og kommunisme, samt strategier for kulturell og politisk endring. Samtidig viser denne kommentatorjournalistikken også et praktisk og materielt – ja, rett ut sagt empirisk – grunnlag for de mer filosofiske begrepsverktøyene som han senere skulle komme til å finslipe i Fengelsopptegnelsene. Gramsci lagde begreper til å ta grep om sin situasjon, i sin egen samtid, og skape endring. Dette begrepsapparatet har mange ganger senere blitt brukt, gjenbrukt, og misbrukt, av de mest forskjellige politiske bevegelser, men også av statsvitere og medievitere som ønsker å analysere og beskrive ordning og endring i kultur og politikk. Dette er et enhetlig utvalg som gir et tydelig historisk perspektiv på den opprinnelige konteksten der Gramscis tekster ble skrevet for å brukes. Det kan gi mer presis forståelse for begrepenes muligheter og begrensninger for dagens gjenbrukere. Enda mer presis idehistorisk forståelse vil vi nok få med neste bind. Vi venter i spenning.
***
Carla Melis er ekspert på regionale bevegelser i Sardinia og Korsika. Hun har italiensk MA i journalistikk, og italiensk MA i diplomati, med hospitering på fransk MA i kulturarv.
Helge Hiram Jensen er førsteamanuensis i statsvitenskap og kommunikasjon ved Høyskolen Kristiania, med PhD fra European University Institute, Firenze og Cand.Polit. fra Universitetet i Oslo.
Hiram Jensen har gjort oss oppmerksomme på at han har fått i oppdrag å skrive etterord til neste bind av denne utgivelsen. Siden denne meldinga ble skrevet før han fikk dette oppdraget, og siden teksten ikke er kraftig bearbeida i etterkant, anser ikke redaksjonen dette som noe habilitetsproblem.
Bildet øverst i artikkelen viser Gramsci tidlig på 20-tallet. Både en lavoppløselig og en sort-hvitt-variant av bildet er markert som i det fri på wikimedia commons.
For en forsøksvis oversikt over Gramsci-resepsjonen, se: Guido Liguori 2012: Gramsci conteso. Interpretazioni, dibattiti e polemiche 1922-2012. Roma: Editori Riuniti. ↩
Dette var tema da Perry Anderson (en stats-sentrisk «realist») kritiserte Stuart Hall (grunnlegger av britiske kulturstudier), se Sindre Bangstad 2019: «Stuart Hall som kritisk teoretiker», i Agora nr. 3-4, 2019, s. 23. ↩
For et utvalg skrifter om det sydlige spørsmål, se Antonio Gramsci 2014: La questione meridionale. Nuova antologia a cura e con introduzione di Nando dalla Chiesa. Milano: Editore Melampo. ↩
Antonio Gramsci 1930: «Alcuni temi della quistione meridionale», i Stato Operaio, januar 1930 (skrevet 1926). Teksten finnes online hos Gramsci-stiftelsen i Roma: https://www.fondazionegramsci.org/biblioteca/risorse-digitale/la-questione-meridionale/ ↩
