Av: Svein Atle Skålevåg.
En novembermorgen i 1821 forsøkte en 18-årig tjenestepike i København å kvele etatsrådinde Bagger, som hun tjente hos. Hun meldte seg selv for politiet og ble sendt til hospitalet hvor hun ble undersøkt av to leger. Saken havnet deretter på bordet til sunnhetskollegiet, som fant at tjenestepiken hadde handlet i ”bevidstløs raseri” som skyldtes en ikke nærmere spesifisert legemlig sykdom. I mai 1822 ble hun frifunnet av retten som utilregnelig. Etter at dommen var stadfestet av høyesterett ble hun satt under politiets tilsyn.
Saken vakte betydelig oppmerksomhet og den var den utløsende faktor bak diskusjonen som i dansk historie går under navnet Howitzfeiden. Det nye var ikke at den mentale tilstanden til en lovbryter var en relevant faktor for domstolen. Selv de aller eldste lovgivningene vi har, har slike bestemmelser. Men på dette tidspunktet foregikk det en forskyvning i fortolkningen av disse bestemmelsene, og for første gang ville leger som spesialiserte seg på behandling av de mentalt forstyrrede ha et ord med i det rettslige laget.
Frantz Gotthard Howitz (1789-1826), var professor i rettsmedisin og lege ved tukthuset, og han satt i sunnhetskollegiet i 1822 da saken om tjenestepiken ble behandlet der. Som et resultat av debatten som fulgte publiserte han i 1824 avhandlingen Om afsindighed og tilregnelse. Et bidrag til psychologien og retslæren i Juridisk tidsskrift. Her presenterte den unge professor Howitz et bredt forsvar for den vurderingen som kollegiet hadde gjort i 1822. Howitz mente å ha registrert, skriver han her, at jurister og medisinere hadde svært ulike oppfatninger om avsindiges strafferettslige tilregnelighet. Juristene konstruerte en altfor skarp grense rundt ”avsindigheten”, og de var motvillige mot å erkjenne de mange grensetilstander mellom den avsindige og den normale. Denne motstanden var etter Howitz’ oppfatning filosofisk fundert – den var et resultat av den kantianske filosofien som dominerte blant Københavns lærde på denne tiden. Juristene tok ikke bare feil i forhold til kjensgjerningene, mente Howitz, men de baserte seg på en filosofi som ikke holdt. Derfor stablet han på beina et massivt angrep av den kantianske filosofien. Innen denne tradisjonen, skriver Howitz, forstod man ”vilje” i lys av en dualisme, et spenningsforhold mellom på den ene siden fornuften og moralitet, og på den andre siden lidenskap og lyster. Dette menneskebildet ignorerer imidlertid det kroppslige: Fordøyelsesproblemer, leversyke, hysteri, nervefeber, er eksempler han nevner på omstendigheter som påvirker menneskets vilje og handlinger uten at de kan forstås som tilhørende hverken fornuftssfæren eller lidenskapene. For å forstå menneske og handling må man legge til grunn at det også er et ”materielt organiseret Naturvæsen”. Vi kan ikke forstå mennesket uten å forstå det som inkorporert – som et vesen i en kropp. Mot filosofenes homo duplex stiller derfor doktor Howitz en homo triplex der vilje og lidenskap ballanseres av kropp.
Howitz førte i marken en eksplisitt medisinsk forståelse av lovens ”avsindighet”: ”Afsindighed bestaar i en Indskrænkning af Fornuften eller Fornuftens Brug formedelst en Sygdom i de materielle Organer for Sjælens Virksomhed.”
Dette synet ble i samtiden oppfattet som ”materialisme”. Vi kan anta at Howitz hadde tilegnet seg en slik oppfatning under sin treårige studiereise i Tyskland, Frankrike og England på 1810-tallet. Særlig i parisisk medisin hadde en slik filosofisk materialisme sentralt plasserte tilhengere. Her hadde Philippe Pinel og hans elev Jean-Etienne Esquirol etablert det de kalte médecine mentale, basert på kliniske studier på det store sinnssykehuset Salpetrière. Samtidig utviklet Francois-Joseph-Victor Broussais sin ”fysiologiske medisin” basert på en tese om at sykdom alltid er noe som finner sted, at den er lokalisert i kroppens organer og best kan avdekkes ved å ”åpne noen lik” gjennom obduksjon (dette er den såkalte ’Pariserskolen’). Franz Josef Gall oppholdt seg i Paris i årene 1807 – 1828 i Paris, etter at han var tvungen til å forlate Wien på grunn av at hans frenologi ble oppfattet som formidler av en farlig samfunnsundergravende materialisme. Hans frenologi var nettopp basert på en oppfatning av at de mentale ”fakulteter” kunne lokaliseres i sitt organ, hjernen, og at denne hjernenes spesielle form kunne leses av hodeskallen. I Prais holdt han private forelesninger, som blant andre Esquirol var til sted på (Esquirol frekventerte også de private forelesningene til Auguste Comte, som han hadde hatt som pasient). Etter Galls død gav Broussais frenologien for første gang et institusjonelt fotfeste ved å foredra læren fra kateteret på det medisinske fakultetet. Disseksjon var en viktig arbeidsmetode for Gall, som for Broussais og Pinel. Alle la de til grunn at avsindighet var en sykdom som var ledsaget av organiske forandringer i hjernen.
Den parisiske lokalisme og materialisme slo også inn i retten i en serie drapssaker som vakte stor offentlig interesse i restaurasjonens Paris. Vinbonden Antoine Leger drepte i 1824 en 14 år gammel jente og drakk blodet hennes, Auguste Papavoine knivstakk og drepte i 1825 to små barn i nærvær av deres mor. I rettssakene som fulgte var leger blant vitnene som vitnet om tiltaltes sinnstilstand uten at deres vitnemål ble tillagt stor vekt. I etterkant av rettssakene, mens Howitz-feiden raste i København, publiserte den unge sinnssykelegen Etienne-Jean Georget, Esquirols favorittelev, to bøker der han diskuterte sakene fra et medisinsk synspunkt. Georget hadde allerede markert seg med en bok ”Om galskapen” der han anla en lokalistisk synsvinkel og jaktet på galskapens sete, blant annet ved hjelp av disseksjoner. I tre av fem saker mente han retten var kommet til feil resultat på grunn av mangelfull kunnskap om sinnssykdom. Ikke minst var de uvitende om diagnosen monomanie homocide, som var en lidelse som drev den rammede til å begå drap. Kort tid etter publikasjonen drepte tjenestejenta Henriette Cornier brutalt spedbarnet til noen naboer i Paris, og i rettssaken stod en framstående lege opp i vitneboksen og erklærte at Henriette var en monomane homocide.
Gall, Spurzheim og Georget var blant de viktigste referansene til Howitz når han slo fast at avsindighet var å betrakte som en hjernesykdom.
Howitz’ intervensjon ble dårlig tatt i mot blant meningsbærerne i København. Hans avhandling om avsindighet ble oppfattet først og fremst som en intervensjon i en filosofisk diskusjon, som et angrep på Kant og kantianerne i dansk filosofi og rettstenkning. Howitz framstår her som representant for en ny tenkestil som gjerne assosieres med parisermedisinen fra disse årene: å tenke filosofisk med utgangspunkt i medisinen. Denne måten å tenke på var såpass fremmed at Howitz knapt nok selv registrerte at det han drev med var noe annet enn den tradisjonelle filosofien. I de senere episodene av striden, som i boka Determinismen eller Hume imod Kant (1824), var diskusjonen flyttet uttrykkelig over på det filosofiske området og presenteres nå som en konfrontasjon mellom to filosofiske tradisjoner, den engelske og den tyske. Dermed befant Howitz seg på den filosofisk skolerte Ørsteds hjemmebane og historiens dom har vært at der klarte han seg ikke særlig bra.
Men i Christiania ble den samme materialismen forkynt som en medisinsk lære fra kateteret ved det nye universitetet, og i denne innpakningen er det ingenting som tyder på at den vakte det samme anstøt som i København, eller i reaksjonens Paris. Professor Michael Skjelderup foreleste i rettsmedisin fra 1814 og av de emnene han behandlet var undersøkelse av ”sinnssykdommer” (morbis mentis). Denne sykdomskategorien definerte Skjelderup, etter Howitz, som fravær av ”fornuftig selvbestemmelse”, som igjen skyldtes sykdom i ”de materielle organer for sjælens virksomhed.” Sykdom skal her forstås i tråd med de franske ’lokalister’, som en lesjon, en skade i de materielle organer og den kan ta form av fatuitet, melancholia, dementia eller mania. Disse kategoriene, som skriver seg helt tilbake til romersk medisin og rettspleie forstås hos Skjelderup ikke som egentlige sykdommer, men som symptombilder. Det er bare når de er forbundet med en materiell lesjon at de kan regnes som egentlige sinnssykdommer.
En sentral oppgave for den medisinske eksperten slik Skjelderup så det var å bestemme simulering eller ”bedragerie”. Særlig avsindighet (demens) og mani stiller legen overfor en slik utfordring, fordi disse tilstandene ofte er periodiske, det vil si den syke er i lange eller korte perioder tilsynelatende er normal. Fenomenet gjør det påkrevd med observasjon over lang tid for å nærmere bestemme om den syke i ”mellomrommene” har handlet ut fra fornuftige forestillinger og hans handlinger derfor er ham tilregnelige. Eksistensen av ”lyse mellomrom” i livet til et ellers mørkt sinn var et av hovedpunktene i Howitz’ argumentasjon for relevansen av medisinsk kompetanse. Men hos Skjelderup er dette ikke en del av en polemikk mellom medisin og juss. I mange tilfeller er ikke legens skjønn bedre enn skjønnet til ”enhver fornuftig Mand”, og til og med dårligere enn ”den retslærde, som har havt lang erfaring i at afholde criminelle forhør”.
Skjelderups posisjon er med sin pragmatisme sannsynligvis mer betegnende for den rettslige situasjonen i Norge over første halvdel av 1800-tallet enn Howitz’ krigsvilje. Dette kan også ha sammenheng med at det drøyde før man fikk institusjonalisert en sinnssykemedisin i Norge. Først med åpningen av Gaustad asyl på 1850-tallet begynte en sakte oppbygning av en psykiatrisk kompetanse.
Først da kom det åpne konflikter mellom juss og medisin på dette området også her i landet .
Litteratur
- Goldstein, Jan (2001 (1987)) Console and classify. The French psychiatric profession in the nineteenth century. Chicago & London: University of Chicago Press.
- Howitz, Frantz Gotthard (1824) «Om Afsindighed og Tilregnelse, et Bidrag til Psykologien og Retslæren,» Juridisk tidsskrift, bd 8, nr 1., s 1 – 118.
- Skjelderup, Michael (1838) Forelæsninger over den legale medicin. Christiania: Johan Dahl.
- Waaben, Knud (1997) Retspsykiatri og strafferet i historiens lys. København.
Svein Atle Skålevåg er førsteamanuensis ved Universitetet i Bergen. Dette er et tilrettelagt utdrag fra hans foredrag Tilregnelighet som psykiatrisk, juridisk og historisk problem
