Industrialisert hygiene: Christiania Bade- og Vaskeanstalt (1861-1905)

Christiania Bade- og Vaskeanstalt var et offentlig bad og vaskeri etablert i 1861. Med utgangspunkt i denne anstaltens historie belyser artikkelen hvordan slike «fabrikker» for hygiene, bygget etter britisk mønster, var ment å løse noen av de sanitære følgene av urbaniseringen på 1800-tallet. Videre ser den på hvordan «lavteknologiske» alternativer, fattigdom og tradisjonelle kjønnsroller sto i veien for at bade- og vaskeanstalten og teknologien den brakte med seg kunne nå ut til flertallet av befolkningen.

Av: Henrik Askjer.

Eilert Sundts undersøkelser

«There is as vile notion entertained by the some that “the poor love ‘dirt’”» skrev London-avisen The Times i 1844. Avisen hevdet at urenslighet ikke nødvendigvis skyldtes uvitenhet eller skjødesløshet, men manglende muligheter til å vaske seg:

«Take, for instance, the House of Lords, probably the cleanest assemblage of men which could be found; condemn them to cold water and no soap, and to wash all their own clothes with their own hands in their own drawing-rooms for a single twelvemonth, and how would they look at its termination?»¹

I Norge begynte man også å få et mer nyansert bilde av allmuens vaskevaner. Mens det tidligere var skrevet «tynde Hefter om, hvad Almuen forsømmeligt undlader at gjøre», reiste Eilert Sundt rundt i landet og dokumenterte de faktiske forholdene.² Når han observerte at folk tørket ansiktet med kjøkkenkluten eller skjorteermet, bemerket han samtidig at det ofte bare var velstående bønder som så seg råd til å skaffe håndklær. Han hevdet at «renligheds-stellet» på bygdene var avhengig av folks levekår, og at det «holdt sig gammeldags der, hvor folket var nødt til at leve på en tarvelig fod».³

I samtidsdebatten var Eilert Sundt en folkelivets forsvarer, og han hadde stor respekt for mange av de tradisjonelle vaskemetodene som ble benyttet på den norske landsbygda. Han hadde lite til overs for eksperter som trodde de visste bedre enn den jevne bondekone – allmuen hadde «været ganske vel inde i den chemiske proces, længe, længe før chemiens videnskab blev til». Såpe var en mangelvare, og lut var det vanligste vaskemiddelet. Det ble også brukt gjæret urin, som på grunn av sitt høye ammoniakkinnhold var blitt brukt som vaskemiddel siden antikken. Andre remedier var kjernemelk, avkok fra fisk og vann sauene var vasket i før klipp. Sundt avdekket store sosiale og lokale forskjeller i hvordan vaskingen foregikk. Når det gjald klesvasken hadde størstedelen av befolkningen lite tøy å vaske. Sengetøyet var som regel skinnfeller og ryer som bare ble banket og luftet.⁴ Skinn- og vadmelsklær ble også sjelden eller aldri vasket, penklærne inkludert. Klærne ble som regel kun vasket hvis de ble sølet til, og enkelte steder kunne arbeidsfolk gå med den samme skjorten i 2-3 måneder.

Når det gjald kroppsvask hevdet Sundt at skikkene var gått tilbake siden middelalderen – mang en badstue var omgjort til korntørke. Å ta seg et ordentlig bad var gjerne forbeholdt julen og andre større høytider.⁵ Ellers var det vanlig å ta seg en vask eller «laug» på lørdagen. Lørdagsvasken begrenset seg gjerne til ansikt og hender, noen ganger hår og overkropp. Sund viet lite oppmerksomhet til forholdene i byene, men han observerte at det sto dårligere til med innflyttere fra landet enn den opprinnelige bybefolkningen, noe han også hadde funnet i undersøkelsen av levekårene i Christiania-forstedene Pipervika og Ruseløkkbakken fra 1858.⁶ Ofte ble ikke en gang de enkle skikkene fra hjembygdene deres holdt i hevd, og skikkene de hadde med seg var ikke nødvendigvis tilpasset det trangbodde livet i byen.

Miasmer og badesak

Miasmeteorien – det rådende paradigmet før bakteriologien fikk sitt gjennombrudd etter 1880 – gikk ut på at sykdom oppsto spontant som en følge av dårlig luft. Teorien ble tilbakevist, men den la like fullt grunnlaget for mange av 1800-tallets sanitære reformer. Å fjerne skitt og dårlig lukt handlet ikke om å unngå smitte, men om å fjerne kilder til sykdomsfremkallende dunster. Reformene hadde også en moralsk dimensjon: med Eilert Sundts ord var urensligheten «fordærvelig for det moralske liv».⁷ Moral og renslighet var to sider av samme sak.

Sanitærforholdene i byene ble forbedret gjennom infrastruktur som vannledninger, avløp, brolegging og renovasjon. I Storbritannia innførte Public Health Act 1848 kommunale sunnhetskommisjoner som skulle arbeide for slike tiltak, og Norge fulgte etter med sunnhetsloven av 1860. De kombinerte bade- og vaskeanstaltene må ses i lys av denne utviklingen: overbefolkning og sykdom tvang frem politiske og teknologiske endringer.

Den første offentlige bade- og vaskeanstalten, opprettet i Liverpool i 1842, var inspirert av den lokale arbeiderkvinnen Catherine «Kitty» Wilkinson, kjent som «Saint of the Slums» for sitt arbeid for de rammede under koleraepidemien i 1832. I tillegg til å drive barnehjem for barn koleraen hadde gjort foreldreløse drev Wilkinson et provisorisk vaskeri fra kjøkkenet sitt, der naboene fikk vaske klær og sengetøy for en billig penge.⁸ Da epidemien var over mottok hun støtte fra kommunen til å fortsette virksomheten, og senere virket hun en periode som bestyrer for den offentlige bade- og vaskeanstalten i Upper Frederick Street.⁹ På nasjonalt nivå ga Baths and Wash-houses Act av 1846 bystyrene i England og Wales insentiver for å opprette tilsvarende anstalter, og konseptet spredte seg raskt til andre engelske industribyer.¹⁰ Snart ble det også opprettet bade- og vaskeanstalter utenfor Storbritannia, både i Europa og Amerika. Kitty Wilkinsons innsats under koleraepidemien var en viktig drivkraft bak denne bevegelsen, da arbeidet hennes fikk stor oppmerksomhet i pressen og bidro til å gjøre konseptet kjent. Hun ble også omtalt i Morgenbladet da bade- og vaskeanstalten i Christiania ble overtatt av kommunen i 1862:

«En Arbeidskone i Liverpool fandt paa at indrette en Vadskerkjedel med meget simple Remedier, hvorved hun gav sine Naboersker Anledning til at vadske og tørre deres Tøi mod en lav Betaling. Derved befriedes 85 Arbeidsfamilier for den Ubehagelighed at vadske hjemme i deres egne trange Boliger, og herved lededes Tanken hen paa almindelige Vadskehuse og ad forbinde Badeanstalter dermed».¹¹

I 1854 – i kjølvannet av den store koleraepidemien i 1853 – diskuterte formannskapet i Christiania mulighetene for å opprette en kommunal bade- og vaskeanstalt i byen. Saken ble behandlet i fortsettelsen av en diskusjon rundt arbeiderbefolkningens boforhold i hovedstaden: folk manglet fasiliteter til å bade og vaske klær. Klestørkingen som foregikk inne i de trange arbeiderkvarterene skapte et fuktig bomiljø, noe som ga gode vekstvilkår for sopp, men som med datidens legevitenskap ble betraktet som en kilde til miasmer. Samtidig var de færreste leiligheter i byen utstyrt med bad, selv ikke de som var beregnet på mer velstående leietakere. Helt siden slutten av 1700-tallet ble det gjort mindre tiltak for å gi folket i byen bedre muligheter til å vaske seg. I 1797 bygget Bernt Anker et lite badehus i Paléhagen i Bjørvika, som han trolig åpnet for allmennheten.¹² Etter århundreskiftet kastet Christiania Byes Vel seg på «Badesagen». Foreningen opprettet sjøbad av ulike slag, blant annet en flytende «Bademaschin» eller «badeskip» med innendørs baderom som åpnet i 1820. Tilbudet var imidlertid svært begrenset for den mindre velstående delen av befolkningen.

I 1855 mottok kommunen planer og prisoverslag for bade- og vaskeanstalten. Byggingen av Trefoldighetskirken slukte imidlertid det meste av kommunens midler, og planen ble skrinlagt.¹³ Behovet for et utsmykket kirkerom for arbeiderbefolkningen gikk foran behovet for bade- og vaskefasiliteter. Forretningsmannen Thorvald Meyer, som var medlem av formannskapet frem til 1858, skar da gjennom og oppførte en bade- og vaskeanstalt for egen regning.¹⁴ I byggekomiteen fikk han med seg ingeniøren Georg Ræder, legen Christian Egeberg og arkitekten Thøger Binneballe. Meyer samlet den nødvendige ekspertisen for å oppføre en moderne bade- og vaskeanstalt etter britisk mønster. Planene baserte seg på en rapport fra en fagmann med kjennskap til hvordan slike anstalter ble drevet i utlandet.¹⁵

En fabrikk for hygiene

Da Torvald Meyer i 1850-årene arvet en formue fra faren og svigerfaren – to av landets største trelasthandlere – gjorde han store investeringer i nye industriforetak langs Akerselva. I 1856 var han med på å grunnlegge Foss Spinderi og Christiania Seildugsfabrik. I arkivet etter Foss Spinderi fremgår det at Meyer personlig bestilte maskiner gjennom sine forretningsforbindelser i England.¹⁶ På samme måte bestilte han dampkjeler, «Centrifugalmaskiner» og annet utstyr til bade- og vaskeanstalten, som han i 1858 fikk tillatelse til å importere tollfritt.¹⁷ Anstalten skulle på mange måter bli en fabrikk for hygiene, med klare paralleller til Christainia Dampkjøkken lenger nede i Torggata, etablert i 1858.¹⁸ Der Christiania Dampkjøkken skulle være en teknologisk løsning på mangelfull ernæring, skulle bade- og vaskeanstalten fremme hygiene og sunnhet ved hjelp av britisk industriteknologi. Vi ser igjen denne parallellen i at bade- og vaskeanstalten iblant ble kalt «Christiania Dampvaskeri» (ikke til å forveksle med et senere «Christiania Dampvaskeri», etablert i 1892).

Da bade- og vaskeanstalten sto ferdig i 1861 ble inventaret omhyggelig beskrevet i det illustrerte ukebladet Skilling-Magazin. Bygningskompleksets grunnflate var på ca. 1000 m², og anstaltens arkiv forteller oss at badet besto av et billettkontor, to personalrom, 28 baderom og 4 venteværelser – ett for hver av avdelingene, delt inn etter klasse og kjønn.¹⁹ Et sentralvarmesystem sørget for en behagelig temperatur i baderommene ved hjelp av rør som ledet vanndamp gjennom hele bygningen. Hovedfløyen inneholdt også boliger for Inspektøren, billettrisen og fyrbøteren.

Vaskeriet lå i en sidefløy ut mot bakgården, og var utformet som en stor fabrikkhall med vaskekummer på rekke og rad. Det inneholdt 38 «vaskestasjoner», der 79 vaskekoner i teorien kunne vaske samtidig. I midten av rommet var det plassert to dampdrevne klessentrifuger, som i Skilling-Magazin ble omtalt som vridemaskiner – de skulle erstatte oppvridningen med hendene. Etter 11 minutter i sentrifugen skulle klærne flyttes over i et oppvarmet tørkeskap. Vaskeriet inneholdt også et stryke- og rullerom, med dampdrevne klesruller til å rette ut tøyet. Klesrullene viste seg imidlertid å være nokså upraktiske og ble derfor etter kort tid gjort hånddrevne. Strykerommet var ellers utstyrt med 42 strykejern og tre ovner til å varme dem opp.

Utstyret i Christiania Bade- og Vaskeanstalt står i sterk kontrast til de enkle hjelpemidlene folk ellers hadde til rådighet og til Eilert Sundts beskrivelser av hvordan folk vasket klær. Den hånddrevne vridemaskinen var oppfunnet i Frankrike i rundt år 1800, men den var ikke blitt utbredt i Norge. Det samme gjaldt det ikoniske vaskebrettet i sink, patentert i USA i 1833, som ikke ble introdusert i Norge før i 1870-årene.²⁰ Hendene var vaskekonens viktigste redskap.

Et badehus for industriarbeidere

Christiania Bade- og Vaskeanstalt åpnet dørene 5. desember 1861. Etter at byggekomiteen hadde drevet den på prøve i fire måneder, overtok kommunen driften 15. april 1862. Besøkstallene steg raskt de første årene, og i 1866 solgte anstalten hele 37 439 badebilletter. Brorparten av gjestene var menn, noe som var å forvente. Skikken fra bygdene, slik Eilert Sundt beskrev det, var at menn som drev med kroppsarbeid tok seg en ordentlig vask på lørdag, mens kvinner og andre menn som skoleholdere var forventet å ta en lett vask til daglig. I badeanstalten var 16 av baderommene for menn og 12 av dem for kvinner. Mennene benyttet hovedinngangen ut mot Torggata, mens kvinnene hadde en egen inngang i bakgården. Andelen mannlige gjester ble enda større enn forventet, og i løpet av de første månedene ble fire av kvinnebadene gjort om til herrebad. Eilert Sundt, som avsluttet boken om «Renligheds-stellet» fra 1869 med en hyllest til bade- og vaskeanstalten, hevdet at den var var flittig benyttet av industriarbeidere som skulle vaske seg til helgen: «Om Lødagene pleier Søgningen være størst; da vaske Arbeidsfolk Sveden og Støvet af sig. Især nævnes de mekaniske Fabrikkers Arbeidere som faste Kunder. Det mærkes ganske vel, at Anstalten er bleven en fornødenhed for en anseelig Del af Befolkningen».²¹ Noe Sundt ikke tok i betraktning var at det kunne være stor forskjell på arbeiderne – en fast ansatt mekaniker var noe ganske annet enn en sjauer som levde av strøjobber, og sistnevnte var neppe å finne i badekarene på badeanstalten.

Besøkstallene var størst om sommeren, selv om man kunne tenke at behovet for varme bad var størst om vinteren, når det ikke var like fristende å bade i sjøen. Eilert Sundts forklaring var at folk kviet seg for å gå ut i den kalde luften, basert på det faktum at søkningen om vinteren var størst når været var mildt. Badeanstaltens styre kom til samme konklusjon når det gjaldt det høye besøkstallet i 1866, et år vinteren hadde vært særdeles mild.²² Besøkstallene var kanskje også påvirket av at tilgangen på arbeid i Christiania var større om sommeren enn om vinteren. De arbeidsledige hadde verken behov eller råd til å koste på seg et bad i badeanstalten.

Industriarbeiderne var ikke vaskeanstaltens eneste målgruppe. Siden de første anstaltene ble opprettet i Storbritannia, hadde tanken vært at gjester fra middelklassen skulle betale for ekstra komfort, og gjennom dette være med på å sponse bad for mindre velstående gjester.²³ Som i Storbritannia var kvinne- og herreavdelingene i Christiania Bade- og Vaskeanstalt delt inn i en første- og andreklasses avdeling. I de førsteklasses avdelingene var prisen til å begynne med 12 skilling for tre kvarter, det dobbelte av prisen i den andreklasses avdelingen. I de fire førsteklasses kvinnebadene var det lagt særlig vekt på komfort: hvert av rommene hadde et eget påkledningsrom, utstyrt med en benk med sofaputer adskilt fra baderommet med en skillevegg. I herreavdelingen var åtte av badene regnet som første klasse. De andreklasses herrebadene manglet servant og børster, og gjestene fikk kun utdelt tøfler og ett håndkle. Veggene mellom rommene gikk heller ikke helt opp til taket, og to og to rom delte på en gasslampe.

I begynnelsen var andreklasses herrebad det mest ettertraktede alternativet ved badeanstalten. Etter en nedgang rundt 1869, da hele bade- og vaskeanstalten måtte gjennomgå reparasjoner, steg besøkstallene betraktelig frem til finanskrisen i 1873. Under den «lange depresjonen» ble besøkstallene for andre klasse halvert. Salget av førsteklasses billetter gikk også noe ned, men ble med god margin den mest solgte billettypen. Frem til det private Christiania Bad ble etablert i 1883 var Christiania Bade- og Vaskeanstalt i Torggata det eneste badehuset av betydning i Christiania. Konkurransen fra det luksuriøse Christiania Bad førte til at salget av førsteklasses bad sank i Torggata, mens salget av andreklasses billetter fortsatte å stige frem mot århundreskiftet. Legen Gotfred Bentzen hevdet at både Christiania Bad og badet i Torggata hadde for liten kapasitet, var for dyre og lå for langt unna den mindre velstående delen av befolkningen, som ikke lenger hadde råd til å bo så nært sentrum.²⁴ Badet i Torggata tok sjelden imot mer enn 200 gjester om dagen, noe som var langt fra tilstrekkelig i en by med mer enn 120 000 innbyggere.²⁵ Prisen for et andreklasses bad lå på 25 øre, mens de billigste billettene ved Christiania bad kostet fra 75 øre til en krone. Når en årslønn for en arbeider lå på rundt 400 kr kunne regelmessige bad gjøre et stort innhugg i budsjettet. Fagarbeidere ved de mekaniske fabrikkene kunne tjene mer, og det er ikke overraskende at det var disse om ifølge Eilert Sundt strømmet til badeanstalten.  Først da kommunen åpnet «10-øresbadet» på Enerhaugen i 1891 fikk byen et bad for brede lag av befolkningen.

Vaskeriet i vanskeligheter

Vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskeanstaltmøtte langt større utfordringer enn badet. Billettsalget gikk dårlig, og det store forbruket av kull og koks førte til at hele anstalten gikk med et årlig underskudd på over 300 Spd de første årene. For at det skulle gå rundt måtte kommunen spytte inn 1000 Spd i 1864.²⁶ I 1867 rapporterte styret ved anstalten at salget av vaskebilletter gikk så dårlig at vaskeriet på sikt ikke ville bære seg. Tukthuset hadde begynt å ta imot vask til priser bade- og vaskeanstalten umulig kunne konkurrere med. Til det var driftsutgiftene for høye. Styret anbefalte derfor å leie ut vaskeriet til private, med en leieperiode på to år.²⁷ I april ble det imidlertid klart at det ville være nødvendig med betydelige reparasjoner hvis driften skulle fortsette. Inspektøren foreslo flere forbedringer for å redusere utgiftene til brensel. Tørkeapparatene i vaskeriet, som var varmet opp av to separate ovner, kunne for eksempel benytte varmen fra dampkjelene. Enkelte av formannskapets medlemmer mente på sin side at hele bade- og vaskeanstalten var en fiasko. De protesterte mot formannskapets innstilling om å bevilge penger til reparasjoner og forbedringer, og hevdet at anstalten ville «stille sig iveien for hensigtsmæssigere Indretninger».²⁸

Thorvald Meyer hadde opprinnelig tenkt at overskuddet fra bade- og vaskeanstalten skulle benyttes til å bygge flere slike anlegg i Christiania. Anlegget var i stedet blitt en utgiftspost for kommunen. Da bevilgningen til reparasjoner og forbedringer ikke ble godkjent av representantskapet, besluttet Meyer å dekke kostnadene av egen lomme – ca. 3600 Spd. Til gjengjeld ble bade- og vaskeanstaltens inntekter og utgifter fra da av med som faste poster i kommunens budsjetter.²⁹ Meyer gikk samtidig inn i anstaltens styre, der han ble sittende til han forlot representantskapet i 1880.³⁰

Profesjonelle vaskekoner

Dårlig billettsalg var ikke den eneste utfordringen vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskanstalt støtte på. Det hadde også problemer med å tiltrekke seg den egentlige målgruppen – «den fattigere Deel af Byens Befolkning», som skulle få «Anledning til for en billig Betaling at faa Gangklæder vaskede og tørrede paa en hurtig Maade og derved forebygge den i sanitær Henseende skadelige Indflydelse af vaskede Klæders Tørring i Beboelsesrum».³¹ Fra første stund trakk vaskeriet til seg profesjonelle vaskekoner som tok imot vask fra middelklassen.³² Like før ombyggingen gikk i gang i 1869 henvendte et uttrådt styremedlem seg til ordføreren og beklaget seg over at kommunen hadde bevilget penger til å opprettholde vaskeanstalten. Han anbefalte å begrense vaskerivirksomheten til anstaltens eget bruk, slik det var tilfelle med andre kommunale vaskerier. Ut ifra navnelistene på billettkontoret hadde han lagt merke til at svært få av byens fattigere befolkning benyttet seg av tilbudet. Det ble i stedet benyttet av «den bemidlede Classe, som paa denne Maade for en billig Penge er bleven fritaget for at have al den Uro og Ubehagelighed i Hjemmet som en saadan Bedrift medfører».³³ Styremedlemmets forklaring på situasjonen var at vaskeriet var tilpasset forholdene i utlandet, der arbeiderklassen angivelig tjente mer. Arbeiderne, og særlig kvinnene, manglet «Duelighed til at kunne gjøre sig sin Arbeidskraft frugtbringende». Andre faktorer han pekte på var spredt bebyggelse, og ikke minst det at befolkningen hadde tilgang på billigere alternativer.

Det høyteknologiske vaskeriet ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt hadde lite å stille opp med mot sin statlige konkurrent lenger nede i Torggata. Tukthusets vaskeutstyr var billigere i drift, og med de innsatte kvinnene som arbeidskraft var det lite utgifter til å betale lønninger. En annen faktor Thorvald Meyer ikke hadde tatt med i beregningen var hvor lite klær folk hadde å vaske. Når det i tillegg var billig å skaffe ved til brensel var det få som så nytten av å reise inn til Torggata for å vaske og tørke de få plaggene de hadde. Mange hus var dessuten utstyrt med bryggerhus der vasken gjerne foregikk, og i de nye leiegårdene ble det stadig vanligere med tørkeloft.

Christiania Bad- og Vaskeanstalt valgte i første omgang å ønske de profesjonelle vaskekonene velkommen. I 1869 annonserte bestyreren med at han kunne leie inn vaskekoner til kunder som måtte ønske det. «Paalidelige Vaskekoner kan anbefales de Familier, der ikke ønske at udføre Vaskningen ved egne folk», lød en annen annonse i 1871.³⁴ Et tiltak som virket i annen retning var at anstalten åpnet for tørking av hjemmevasket tøy, og om sommeren ble det anledning for å tørke klærne billig i hagen.³⁵ Det ble uansett først og fremst byens «fine fruer» som benyttet seg av tilbudet – «der lever enda i vor by en række ældre gentlemen, som godt kan huske sin mors benyttelse av den herlighet, som her var skapt, eller som husker at han var med kusken og hentet tøi», skrev en avis i 1932.³⁶

I årene etter oppgraderingen i 1869 ble vaskeriet nokså flittig benyttet. Som med badebillettene sank salget av vaskebilletter betraktelig etter 1873, for igjen å stige etter 1879. Fra 1883 holdt salget seg på rundt 6000 billetter i året. I 1892 var vaskeriet blitt så slitt at kommunestyret bevilget 76 000 kr til diverse oppgraderinger, særlig med hensyn til ventilasjonen og dampkjelene i vaskeriet.³⁷ Spørsmålet om det i det hele tatt var hensiktsmessig å oppgradere anstalten ble knapt diskutert. Det ble imidlertid også foreslått å utvide vaskeriet, noe en av magistratens rådmenn stilte seg kritisk til:

«I anledning af den foreslaaede Udvidelse af Vaskeriet skal man gjøre opmærksom paa, at Anstalten ifølge sin Bestemmelse ikke selv kan modtage og vaske for Folk, men kun udleie Vaskerum og Tørrepladse til private Folk, og at det derfor maaske ikke vil være paakrævet at udvide Vaskeriet. Man skulde derfor bede oplyst, hvorvidt Udvidelse vil være nødvendig […]».³⁸

Etter oppgraderingen fortsatte vaskeriet å gå med underskudd, og i 1904 vedtok kommunen derfor omsider å legge det ned og bygge det om til badstubad. Christiania Bade- og Vaskeanstalt ble med dette til «Torvgatens bad».

Nedleggelsen ble også begrunnet med at vaskeriet fortsatt i stor grad ble benyttet av «professionelle vaskere, mens dets øiemed var at skaffe privatfolk adgang til billig vask».³⁹ Kommunestyret ville nødig støtte en praksis der kvinnelige entreprenører tok på seg arbeid som ideelt sett skulle utføres av husmødrene selv. Perioden rundt år 1900 var formelt sett preget av økt likestilling mellom kjønnene – gifte kvinner var ikke lenger umyndige, stemmeretten var i ferd med å bli utvidet, og kvinner fikk større adgang til jobb og utdannelse.. Samtidig bidro industrialiseringen til at de tradisjonelle kjønnsrollene ble forsterket. Idealet om den hjemmeværende husmoren ble dyrket frem og tjenestepikene forsvant. Perioden 1900-1950 har derfor blitt betegnet som «husmortid».⁴⁰

Som vi har sett hadde imidlertid saken også en sosial dimensjon. Vaskekonene ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt hadde velstående kunder, enten det var rikfolk, skip, hoteller eller bedrifter av ulike slag.⁴¹ Til å begynne med ble vaskekonene ønsket velkommen, men i lengden ble det uholdbart for kommunen å støtte en kommersiell virksomhet som kom et fåtall av byens befolkning til gode. På en annen side var det nettopp offentlige tiltak som kunne gjort vasketeknologien som fantes ved bade- og vaskeanstalten tilgjengelig for en større del av befolkningen. Det kan tenkes at kommunen ville vært mer innstilt på å videreutvikle vaskeriet om det ikke gikk på akkord med idealet om den hjemmeværende husmoren. Spørsmålet om lønnsomhet må imidlertid også tas med i dette kontrafaktiske scenariet – hva ville kommunen fått igjen for å satse på offentlige vaskerier når det fantes billigere alternativer?

Fra vaskeanstalt til svømmehall

Det uttrådte styremedlemmet som i 1869 uttalte seg om den videre driften av Christiania Bade- og Vaskeanstalt hevdet at konseptet var dårlig tilpasset norske forhold. I realiteten sto imidlertid de utenlandske anstaltene overfor mange av de samme utfordringene. Også i Storbritannia ble de offentlige vaskeriene inntatt av profesjonelle vaskekoner. En rapport fra bade- og vaskeanstalten i Upper Frederick Street i Liverpool fra 1856 – anstalten der Kitty Wilkinson var bestyrer – avdekket at halvparten av kundene var profesjonelle vaskekoner eller tjenestefolk, mens bare åtte prosent var husmødre fra arbeiderfamilier.⁴² Vaskeriene var heller ikke særlig lønnsomme, hverken i Liverpool eller i Storbritannia generelt. I Liverpool besluttet kommunen snart å skille dem av fra de relativt sett vellykkede badehusene.⁴³ Bade- og vaskeanstaltene i Storbritannia måtte etterhvert vike for rene badehus. Badehusene steg i popularitet, samtidig som folk fikk bedre muligheter til å vaske klær hjemme. Man gikk bort fra tanken om at vaskerier skulle være et offentlig gode. Følgelig fantes det 343 offentlige badehus i Storbritannia i 1915, mot 69 offentlige vaskerier.⁴⁴ I Norge fikk de kombinerte bade- og vaskeanstaltene i utgangspunktet ingen utbredelse. I Trondheim ble det vurdert i 1865, men erfaringene fra anstalten i Christiania bidro til at det i 1870-årene heller ble snakk om å opprette en badeanstalt uten vaskeri.⁴⁵

Fra 1870-årene av begynte innendørs svømmebassenger å bli mer utbredt Storbritannia og Tyskland. Folkebadene fikk et nytt formål, nemlig å fremme fysisk aktivitet. Med tiden ble de utpreget Victorianske badehusene, med sin individualistiske inndeling i små baderom etter kjønn og klasse, erstattet av store svømmehaller med et mer kollektivistisk preg.⁴⁶ Det tok lang tid før svømmehallene ble utbredt i Norge. Da Kristiania Kommune i 1898 gikk inn for å bygge et helt nytt folkebad i Torggata for å kunne utnytte gatefasadene til utleie av forretningslokaler, var planen å bygge en moderne svømmehall med dusjer og innendørs svømmebasseng – løsninger som tilfredsstilte behovet for kroppsvask og forfriskning på den «korteste tid og for den mindste betaling».⁴⁷

Med godkjenning fra Thorvald Meyer satte kommunen i gang en arkitektkonkurranse  som mottok flere bidrag, men kristianiakrakket i 1899 satte en stopper for planene. Det endte, som vi har vært inne på, med at vaskeriet ble lagt ned slik at badet kunne utvides med en badstuavdeling som åpnet i 1906. Den første svømmehallen i byen ble derfor Bislet bad, som åpnet i 1920.⁴⁸ Samme år utlyste kommunen en ny arkitektkonkurranse for svømmehall i Torggata, og tre år senere begynte den trinnvise rivningen av bade- og vaskeanstalten. Det nye Torggata bad åpnet i 1925, og siste byggeetappe ble fullført i 1931.⁴⁹

Konklusjon

Å gi den fattigere delen av befolkningen tilgang på bade- og vaskefasiliteter var mer krevende enn det Thorvald Meyer så for seg da han etablerte Christiania Bade- og Vaskeanstalt i 1861. I Norge som i Storbritannia viste det seg at selv med sterkt subsidierte priser ble det for dyrt for store deler av befolkningen. Ved Christiania Bade- og Vaskeanstalt ble det, særlig for vaskeriets del, gang på gang påpekt at det i realiteten var et tilbud for de privilegerte. Løsningen ble å legge ned vaskeriet i 1905 og satse på kostnadseffektive svømmehaller. Jeg har her bare skrapt overflaten av de faktorene som førte til at klesvasken aldri ble en offentlig aktivitet. Man kan se klare paralleller til innføringen av de elektriske vaske- og tørkeapparatene på 1900-tallet, da det oppsto en diskusjon om ikke den nye teknologien skulle utbres gjennom kollektive løsninger.⁵⁰ I kampen mellom vaskeriindustrien og vaskemaskinprodusentene var det sistnevnte som vant frem, og som på 1800-tallet forble klesvasken en huslig aktivitet. Spørsmålet om dette skyldtes økonomi, husmorideologi eller andre forhold er utenfor denne artikkelens ramme. Det vi derimot har sett på er de økonomiske, sosiale og kulturelle faktorene som bidro til at Christiania Bade- og Vaskeanstalt og dens banebrytende teknologi aldri fikk den betydningen grunnleggeren hadde sett for seg.

***

Henrik Askjer har master i historie fra Universitetet i Oslo. Artikkelen er skrevet med støtte fra Strangers kulturfond, og springer ut ifra arbeidet med en biografi om forretningsmannen Thorvald Meyer (John Peter Collett og Henrik Askjer 2019).

 ***

Litteratur

• Collett, John Peter og Henrik Askjer, Thorvald Meyer – Byens beste borger, Oslo, 2019.
• Collett, John Peter og Henrik Askjer, «Thorvald Meyer som byplanlegger og eiendomsinvestor», St. Hallvard 4, 2018.
• Crook, Tom, «’Schools for the moral training of the people’: Public Baths, Liberalism and the Promotion of Cleanliness in Victorian Britain», European Review of History 1, 2006.
• Frølich, Thorbjørn, F.H. Frølich og hans samtid : næringslivets reisning i midten af det nittende aarhundrede, bd. 2, Kristiania: Malling, 1915. oai:nb.bibsys.no:999303044114702202.
• Gibson, Edward H., «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48», Journal of the History of Medicine and Allied Sciences 4, 1954. 10.1093/jhmas/IX.4.391.
• Gjesdal, Kerstin, «Vannskrekken som gav seg», Byminner: tidsskrift for Oslo museum 4, 1965.
• Helle, Ragnhild Annette Bugge, Torggata bad : et folkebad blir til, Oslo: R.A.B. Helle, 2007.
• Hougen, Pål, «Oslobadene», Byminner: tidsskrift for Oslo museum 2, 1997.
• Klepp, Ingun Grimstad, Fra rent til nyvasket : skittent og rent tøy, bd. nr 2-2003, Oslo: Statens institutt for forbruksforskning, 2003.
• Klepp, Ingun Grimstad, Skittentøyets kulturhistorie : hvorfor kvinner vasker klær, Oslo: Novus, 2006.
• Løvenskiold, Axel, Thorvald Meyer : 1818 – 23. september – 1968, Oslo: A. Løvenskiold, 1968.
• Melby, Kari, Husmortid 1900-1950, i Ida Blom, Sølvi Sogner og Gro Hagemann (red.), Med kjønnsperspektiv på norsk historie : fra vikingtid til 2000-årsskiftet, 2. utg. utg., Oslo: Cappelen akademisk forl., 2005.
• Myhre, Jan Eivind, Sagene: en arbeiderforstad befolkes 1801-1875, Oslo: Universitetsforlaget, 1978.
• Parker, Claire, «Improving the ‘Condition’ of the People: The Health of Britain and the Provision of Public Baths 1840–1870», The Sports Historian 2, 2000. 10.1080/17460260009443367.
• Sheard, S., «Profit is a dirty word: the development of the public baths and wash-houses in Britain 1847-1915», Social history of medicine : the journal of the Society for the Social History of Medicine 1, 2000.

Trykte kilder

• Bentzen, G. E., Om badeindretninger i private huse og for arbeiderbefolkningen : foredrag i foreningen for sundhedspleie mai 1885, Kristiania: Cammermeyer, 1886.
• Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911, Kristiania kommune 1887-1911, Kristiania: J. Chr. Gundersens boktr., 1914.
• Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, Christiania: [s.n.], 1892.
• Sundt, Eilert, Om Piperviken og Ruseløkbakken : Undersøgelser om Arbeidsklassens Kaar og Sæder i Christiania, bd. 1858:2, Tillægshefte til Folkevennen (trykt utg.), Christiania: Selskabet for Folkeoplysningens Fremme, 1858.
• Sundt, Eilert, Om Renligheds-Stellet i Norge: til Oplysning om Flid og Fremskridt i Landet, Christiania: Abelsted, 1869.

Arkivmateriale

• Nasjonalbiblioteket, NAZ film 1227 ex. 1. Skilling-Magazin på mikrofilm. Øvrige aviser er hentet fra nasjonalbibliotekets digitale samling.
• Oslo byarkiv, Aktstykker for Oslo kommune. Trykte bysyresaker i arkivets bibliotek.
• Oslo byarkiv, Kristiania bad- og vaskeanstalt[sic], Styrets forhandlingsprotokoll 1862-1894, Serie A, L0001.
• Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.
• Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0006.
• Riksarkivet, Foss Spinneri, Kopibok 1859-1859, Serie B, L0001.

1.  The Times 08.10.1844; Sheard, «Profit is a dirty word».  ↩

2. Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  ↩

3.  Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge, note 2.  ↩

4. Klepp, Skittentøyets kulturhistorie, s. 21.  ↩

5. Klepp, Skittentøyets kulturhistorie, s. 22.  ↩

6. Sundt, Om Piperviken og Ruseløkbakken.  ↩

7.  Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  ↩

8.  Gibson, «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48».  ↩

9. Sheard, «Profit is a dirty word».  ↩

10. En tilsvarende lov ble innført i Irland, men ikke i Skottland, der det første kommunale badet ikke ble oppført før i 1878. Parker, «Improving the ‘Condition’ of the People».  ↩

11.  Morgenbladet 18.03.1862  ↩

12. Gjesdal, «Vannskrekken som gav seg», s. 22.  ↩

13. Frølich, F.H. Frølich og hans samtid.  ↩

14.  Thorvald Meyer gikk over til representantskapet i 1858. Collett og Askjer, Thorvald Meyer;  Collett og Askjer, «Thorvald Meyer som byplanlegger og eiendomsinvestor».  ↩

15. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  ↩

16. Brev fra Thorvald Meyer til Parr, Curtis & Madeley i Manchester, 08.04.1859, Foss Spinneri, Kopibok 1859-1859, Serie B, L0001.  ↩

17. Morgenbladet 03.02.1858  ↩

18. Myhre, Sagene, s. 446.  ↩

19. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  ↩

20. Klepp, Fra rent til nyvasket.  ↩

21. Sundt, Om Renligheds-Stellet i Norge.  ↩

22. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  ↩

23. Gibson, «Baths and Washhouses in the English Public Health Agitation, 1839-48».  ↩

24. Morgenbladet 15.12.1884  ↩

25. Bentzen, Om badeindretninger i private huse og for arbeiderbefolkningen.  ↩

26. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  ↩

27. Brev fra bade- og vaskeanstaltens styre til magistraten, 22.01.1867, Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  ↩

28.  Aktstykker Kristiania kommune 1861 – 1867, no. 6/1867, s. 11.  ↩

29. Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, s. 508.  ↩

30.  Kristiania bad- og vaskeanstalt[six], Styrets forhandlingsprotokoll 1862-1894, Serie A, L0001; Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  ↩

31. Tidligere styremedlem (u/signatur) til ordfører C. J. Michelet, 1869, Oslo byarkiv, Magistraten, Serie Dl, L0005.  ↩

32. Skilling-Magazin 05.04.1862.  ↩

33. Magistraten, Serie Dl, L0005, «Bade- og Vaskeanstalten».  ↩

34. Morgenbladet 19.11.1871  ↩

35. Aftenposten 07.06.1888; 02.04.1895.  ↩

36.  Løvenskiold, Thorvald Meyer : 1818 – 23. september – 1968.  ↩

37.  Femtiaars-Beretning om Christiania Kommune for Aarene 1837-1886, s. 134.  ↩

38.  Betenkning fra M. L. Mastrup. Aktstykker Kristiania kommune 1892 1 Forhandlinger, No. 67, s. 13-14  ↩

39.  Beretning om Kristiania kommune for aarene 1887-1911, s. 134.  ↩

40.  Melby, «Husmortid 1900-1950».  ↩

41.  Helle, Torggata bad.  ↩

42. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 77.  ↩

43. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 75.  ↩

44.  Vaskerier tilknyttet institusjoner er ikke medregnet. Sheard, «Profit is a dirty word», s. 68.  ↩

45.  Trondhjems borgerlige Realskoles alene-priviligerede Adressecontoirs-Efterretninger 08.02.1877.  ↩

46. Crook, «’Schools for the moral training of the people’».  ↩

47. A. Holter til stadskonduktøren 08.03.1898 bilag 6, Magistraten, Serie Dl, L0006, «Bad- og Vaskeanstalten».  ↩

48.  Hougen, «Oslobadene».  ↩

49.  Helle, Torggata bad.  ↩

50.  Klepp, Fra rent til nyvasket, s. 111.  ↩