Fra Nui Dat til Setesdal

Av: Jens Petter Kollhøj.

Endelig hadde vi fått på plass en avtale igjen, Sven og jeg. Og da vi hadde fått kjøpt oss de obligatoriske kaffekoppene og funnet oss et bord, fant han fram fotografiet han fikk av meg lille julaften. Vi satte oss ved siden av hverandre, og han la det på bordet mellom oss, så vi kunne se på det sammen.

– Jeg har granska det. Jeg har tenkt over saken. Og jeg kan starte med å si at jeg godt kan være enig med Hege, som jo har kommet med en strålende kommentar til bildet: vi ser soldater som har det varmt og som henger glitter på en plante, og hvis vi følger logikken med at mangelen på farger indikerer at vi skal tilbake i tid, så er det også for meg nærliggende å tenke Korea eller Vietnam. Soldater fra USA pynter til jul i Vietnam på slutten av 1960-tallet?

– At vi ser glitterpynting vil nok de fleste være enige om ja, sa jeg, – og antagelig også hva den kan knyttes til.

– Ja, jul, selvfølgelig, sa Sven.

– Ja. Men tja. For er det egentlig så selvfølgelig? Jeg valgte ut, og ga dette fotografiet til deg på lille julaften fordi jeg så det som et slags jule-bilde, men er det det? Kan din tolkning være påvirka av at jeg ga dette bildet til deg på nettopp lille julaften? Og tør jeg spørre hva det er som gjør at du mener at det er soldater vi ser? Jeg har nemlig også vist det til andre, som helt klart ikke gjorde den koblinga.

– Tja, nja. Nei, la oss hengi oss en stund til tvil og fundering. Og du var jo inne på det sist, noe med at meningsmuligheter er avhengige av kontekster.

– Ja, meningsinnholdet vi kan eller vil tillegge et fotografisk bilde, eller kanskje vi skulle kalle det et fotografisk utsagn, er knytta til bildets plassering i ulike sammenhenger. Og vi kan legge til at våre egne kunnskaper og erfaringer også inngår i sammenhengene som fotografiene befinner seg i.

– Greit. La meg innrømme, fortsatte Sven, – at selv om jeg får fotografiet til å passe glimrende med Heges kommentarer, så er jeg neimen ikke sikker på hvorfor jeg vil mene at de er soldater. Kanskje en slags uniforms-«tendens» i buksa? Hadde hatten vært en hjelm, så hadde saken stilt seg annerledes. En annen sak, jeg lurer på om disse to unge mannsfigurene kan komme fra Norge? Selv om de vel ikke befinner seg i Norge? Med en god porsjon velvilje kunne vi kanskje sagt at noen av trærne kunne vært bjærk, men så skjærer det seg åpenbart med resten. Og hvis det skal være norske soldater så er det jo ikke så mange steder å velge i. NORMASH, et norsk feltsykehus, var i Korea fra 1951 til 1954, det veit jeg. Men hvis det er ei uniformsbukse, så har ikke jeg greie på om det er sånn soldater fra Norge har brukt.

– Kanskje disse to unge mennene ikke er soldater?

– Nei, det eneste vi har å holde oss til er en slaskete hatt og en bukse som kanskje ser litt uniformsaktig ut. Så spørsmålet blir da hva det er som får både Hege og meg inn på det sporet? Noe med en slags fotografisk sjanger kanskje? «60-talls Vietnam-dokumentariskhet»? Men kunne det vært tidligere, kanskje andre verdenskrig?

Sven tok en liten pause mens han studerte fotografiet. Jeg tok en slurk kaffe.

– Nei, fortsatte han. – Nei, det tror jeg ikke, fotografiet er liksom litt «løsere i snippen», et mer moderne bildeuttrykk kanskje, enn det jeg tror jeg ville sett fra 40-tallet? Men så kan det jo være utypisk?

– Så når sant skal sies er du ikke sikker på om du ser soldater, og heller ikke på når fotografiet kan være laget.

– Sant. Jeg har også sett etter andre ledetråder i bildet. Det er noen bygninger i bakgrunnen, men de hjelper ikke mye i forhold til å plassere situasjonen i tid og rom. Forresten, det er ikke så lett å se om de flekkene til venstre er skur, telt eller en lastebil.

– Ja vel, er det i det hele tatt noe du ikke tviler på når du ser på dette fotografiet?

– Ja visst! At de pynter en «julebusk», de henger glitter på ei plante! Og hvis det er jul så må de jo være på den sørlige halvkula, det er jo varmt siden de står der med bar overkropp.

– Kan vi være sikre på at glitteret kan brukes som sannhetsvitne på at utløseren på kameraet ble klemt ned ved juletider? Hva om det er en eller annen slags sommerspøk?

– Ok, jeg ser den, men holder fast på at vi ser to unge menn med bare overkropper i omgivelser som ikke er i Norge, og som henger glitter på en plante.

– Det at du lurte på om de to mennene var fra Norge eller ikke, kan du si noe mer om det?

– Å hallo! Nei, jeg kan ikke forklare det, jeg tror ikke de er engelske, kanskje australske, men ikke tyske eller danske, heller ikke fra USA. Jeg kan ikke forklare det. Men kanskje de bor der! Australia? New Zealand?! Sven hevet stemmen etterhvert, og så en anelse irritert ut.

– Du begynner å bli lei nå? Jaja, vi nærmer oss frislepp av metadata, men la oss ta en liten runde til på dateringa.

– Jammen du har da skjønt at jeg synes at det er veldig vanskelig å plassere bildet! Vi snakker ikke om 1860-tallet, det er åpenbart, men ser vi 1940- eller 50- eller 60- eller 70-tallet? Kanskje 90-tallet? Svart-hvitt er jo en klassiker i dokumentarsjangeren, så selv om bildet ikke er i farger kan det jo være av nyere dato. Fra i går! Dessuten kan det jo være i farger opprinnelig, men for eksempel trykka i svart-hvitt. Hvor har du funnet det?!

– Rolig, rolig. Du skal snart få litt av den informasjonen jeg har om en sammenheng dette bildet kan plasseres i. Men hvis vi nå skifter fokus, fra innholdselementene i fotografiet, fra å beskrive og diskutere elementene i bildet, og i stedet snakker litt om hvilken mening fotografiet kan ha hatt utover dette mest grunnleggende? Hva kan ha vært hensikten med å fotografere denne situasjonen? Hvorfor og hvordan kan det ha blitt vist?

– En evig begrunnelse for meg og alle andre for å ta bilder er jo å sikre et personlig, privat minne. En uvant jul, en jul langt hjemmefra, men tross alt et hyggelig øyeblikk, som de gjerne ville ta vare på og vise til barnebarna.

Sven lente seg tilbake i stolen og så ut av vinduet en stund, før han fortsatte:

– Eller la oss ta det fra en helt annen kant. Hensikten med dette bildet, dette ”fotografiske utsagnet” for å følge ditt innspill, kan jo være noe helt annet enn et privat minne, noe litt heftigere og politisk på en helt annen måte: propaganda! Hvis vi vender tilbake til at dette kan være soldater i Vietnam, så er de jo ikke vietnamesere hjemme – kanskje poenget med dette bildet er at vi skal se at Vietnamkrigens soldater har det bra og moralen er topp og seieren ikke langt borte? Et bilde ikke til albumet hjemme, men beregna på avisene der ute. Ja, det kan være derfor det er laget, og derfor det har blitt vist. Hvor det nå har blitt vist, du har ennå ikke sagt hvor du fant det.

– Hva med fotografen, kunne det ha vært mor eller far som tok bildet?

– Det kan vi jo ikke svare på ut fra det vi ser i fotografiet. Men du veit det kanskje du? En av de opplysningene du kommer med snart kanskje? Jeg tror forresten ikke at situasjonen er konstruert, eller at fotografiet er manipulert. Jeg ser det som en ekte og troverdig situasjon, selv om vi har gjort det klinkende klart at det er trøblete å plassere presist i tid og rom ut fra bitene i bildet tenker jeg at vi kan stole på innholdet, at situasjonen er gjengitt som den var.

– Fotografi som det klassiske ”kikkhullet inn i virkeligheten” mener du? Nå trekker du oss inn i tung teoretisk problematikk, kjære venn, sa jeg, og fortsatte: – De unge mennene kan jo ha blitt instruert, kan du se at de ikke har blitt bedt om å posere? Og farger vasser vi jo ikke akkurat i her, fantes ikke de der foran kameraet? Og hvorfor har fotografen valgt akkurat dette utsnittet?

– Det der kan du vel si om alle fotografier, svarte Sven litt surt.

– Nettopp, men det er faktisk alltid et interessant spørsmål. Hvorfor er kantene på et fotografi akkurat der de er? Hvis det er fotografen som har definert denne avgrensningen så kan vi reflektere over grunnen til at hun eller han valgte å legge kantene akkurat der, men vi kan også spørre om et fotografi kan ha inneholdt mer, noe som kan være beskjært i en transformasjon fra negativ til en papirkopi, eller av noen helt andre personer for eksempel i overføring til visning i en avis eller på nett. Men, la jeg til, – sannhet og troverdighet står selvfølgelig helt sentralt når vi skal vurdere et fotografi som kilde.

– Nettopp, sa Sven.

– Men la oss her og nå nøye oss med at vi foreløpig slår ring om at det ikke er noe av det vi kan se i bildet som gir oss grunn til å tro at det er manipulert eller retusjert.

– Nettopp, sa Sven.

– Ok. Det vi har holdt på med så langt er litt elementær bildeanalyse, sa jeg, – innholdsanalyse av et enkelt bilde, vi har konsentrert oss om hvem, når, hvor, hva, og hvorfor, vi har satt ned farta og dvelt ved delene i bildet, og litt ved bildet som helhet. Og vi har brukt en enkel tilnærming som kan sies å befinne seg i et litt åpent eller udefinert teoretisk felt.

– Hæ, sa Sven, – nå kommer du vel med en lang liste med bøker og artikler som du mener jeg må lese. Teori og metode!

– Det vil jeg gjerne, det kommer vi tilbake til en annen gang. Men apropos beskjæringer og negativer og papirpositiver: vi har heller ikke snakka om de fysiske sidene av fotografi, er det vi sitter og ser på et papirbilde, i tradisjonell fast form, eller er det vist digitalt, er det henta fra et negativ eller kanskje fra en forstørrelse? Kan svar på slike spørsmål også hjelpe oss til å forstå bildets meninger?

– Det kan det sikkert, siden du spør. Apropos digitale versjoner, jeg kan tenke meg at det eneste du kan ha sett av dette har vært på en skjerm, før du lagde en papirversjon til meg!

– Det har du rett i, smilte jeg. – Jeg har ikke kunnet se om det for eksempel er et utsnitt fra et negativ, eller om det kan være skrevet noe på baksida av en papiroriginal. Det med fotografiets materialitet, fotografi som gjenstand, det er også et teoretisk felt vi må snakke mer om en annen gang. Men nå skal du endelig få litt metadata som du kan tygge på, sa jeg og la en lapp på bordet foran Sven.

Sven leste lappen høyt, slang en knyttneve i været, og ropte:

– Jajaja! Hva var det Hege sa! Og jeg også da, før du begynte å pirke! Vietnam! Desember 1967! Julepynting!

– Ja, men nå har vi jo slått grundig fast noe helt vesentlig, nemlig at det går an å diskutere hvordan vi tolker innholdet i bildet, hva vi mener vi ser.

– Ja visst. Men hva er det jeg faktisk sitter og ser på nå, sa Sven, – hvis vi skal holde oss sånn i et kildekritisk hjørne!? Jeg mener, det du viser meg er en håndskrevet lapp med en tekst, satt sammen av noen mindre elementer, bokstaver, ord. Men hva er dette for noe greier, hvor kommer dette innholdet fra, kan jeg stole på det, er det du som har skrevet det? Og hvordan er koblinga til fotografiet?

– Ok, første gang jeg så det var da jeg leita etter julegave til deg, det skulle være et julebilde tenkte jeg, så jeg søkte på ”Christmas” på Flickr. Det er lagt ut der av Australian War Memorial (AWM), som også peker til sitt eget nettsted. Opplysningene AWM gir om fotografiet er de samme begge steder. I tillegg til det jeg har skrevet av her, får vi vite at fotografiet er i svart/hvitt og at det ble laget av Richard WilliamCrothers, men det framgår ikke i hvilken form AWM har dette fotografiske bildet, om det er negativ eller positiv, eller hvor stort det er. Og om opplysningene de gir er til å stole på tar de faktisk forbehold om, sa jeg, dro opp et ark fra skulderveska og leste høyt for Sven:

«Disclaimer: While we make every reasonable effort to ensure the accuracy of information, some of the content on this collection database may contain inaccuracies or errors.”

– Selvfølgelig, sa Sven. Og hva sier de om fotografen, Crothers?

– Ikke noe, jeg har ikke funnet opplysninger om hvem han var, bare at han ikke er på lista med over 200 Official War Photographers. Og hvis Crothers ikke var profesjonell fotograf kan han ha vært en vanlig tjenestegjørende soldat, AWM sier at i tillegg til bildene fra de offisielle krigsfotografene har mange menige soldater gitt fotografier til samlingene. Og jeg har funnet ut litt om hvor mye han har levert inn. Samlingene inneholder nesten 25 000 fotografier knyttet til Vietnamkrigen, og et søk på Richard William Crothers ga 335 treff, av dette 1 film og resten fotografier. Jeg har også tatt noen andre stikkprøver og funnet ut at en rekke personer er kreditert som fotografer, noen med bare et titalls bilder, flere med noen hundre, andre med opp mot tusen.

– Kan du si noe om hva denne institusjonen er for noe?

– Australian War Memorial kan få snakke for seg sjøl, sa jeg, og siterte fra arket mitt:

The Australian War Memorial combines a shrine, a world-class museum, and an extensive archive. The Memorial’s purpose is to commemorate the sacrifice of those Australians who have died in war. Its mission is to assist Australians to remember, interpret and understand the Australian experience of war and its enduring impact on Australian society.

– Hm, sa Sven.

– De har over 800 000 fotografier, som dekker tida fra 1860-årene og fram til nå. Og i en historisk oversikt sies det blant annet:

The Memorial forms the core of the nation’s tribute to the sacrifice and achievement of 102,000 Australian men and women who died serving their country and to those who served overseas and at home.

– Jeg fornemmer ikke akkurat krigs-kritikk som noe sentralt tema for denne institusjonen, sa Sven. – Selv om det ikke godt å si hva de kan gjøre i utstillinger.

– Det er også mye mer å si om sammenhenger mellom ulike former for tekst-opplysninger, som vi nå har sett noen eksempler på, og fotografi, sa jeg. – Hva skjer med forståelsen av dette fotografiet hvis jeg legger til at 31. januar 1968, altså ikke lenge etter at dette fotografiet ble skapt, startet Tết-offensiven. Tapstallene er usikre, men det skal ha vært over 100 000 sivile som ble drept. FNL/Nord-Vietnam skal ha hatt anslagsvis 30-40 000 falne, og omkring 1 000 amerikanske og 2 000 sørvietnamesiske soldater ble drept. John Barnes og John Phillips har jeg funnet bare i dette ene bildet hos AWM, og hva krigen innebar for disse to australske soldatene har jeg ikke funnet noen opplysninger om.
Vi ble sittende tankefulle og se på fotografiet uten å si noe mer, både Sven og jeg. Etter en stund begynte han å røre på seg, for å gå.

– Fotografi og tekst vil du altså gjerne snakke mer om, sa Sven. – Det passer bra, og sånn apropos nasjonale minnesmerker, nå er det min tur til å trekke fram et bilde!
Han la et papirark på bordet.

– Jeg har funnet det samme sted som du fant Vietnam-bildet, det er en utskrift av en fil fra Flickr detta også. Men dette fotografiet er det faktisk din arbeidsgiver, Nasjonalbiblioteket, som eier, flirte han.

– Og her ser du innbakt tekst, la han begeistret til, og pekte nederst i bildet.

– Strålende, sa jeg, – dette gleder jeg meg til å snakke om!

Jens Petter Kollhøj er cand. philol. i etnologi og fotokulturhistoriker. Han arbeider som forskningsbibliotekar på Nasjonalbiblioteket, Billedsamlingen. Blant forskningsinteressene er fotohistorie, bildeteori, kjønnsperspektiver, antivoldsestetikk, arbeiderkultur, fredshistorie.

Dette er andre del i hans spalte om bildeteori og bildebruk. Forrige innlegg i spalten var På Kafé lille julaften. En innledende samtale om fotografier og kontekster.