I 1933 var en norsk lektor og reporter i Berlin og møtte en tysk nazist. De hadde møttes tidligere, men nytt av året var at reporteren kunne «gratulere ham med seiren». Nasjonalsosialismen hadde siden sist blitt statsbærende ideologi i Tyskland. For reporteren fikk også samtalen med tyskeren en fornyet aktualitet: «I Hitlers Berlin – som i Stalins Moskva og Mussolinis Rom – har private meninger, selv den jevne mann, plutselig fått en interesse langt over det vanlige, for hvem vet om man ikke nettop gjennem ham kunde få vite sannheten, som man aldri har garanti for å høre gjennem myndighetenes basunblåsere, heller ikke på de mottagelser som lederne nu og da gir pressens menn til orientering og belæring».1
Av Morten Haave
Theodor «Theo» Findahl, som den norske reporteren het, satt ikke hjemme og leste pressemeldinger. I ferier fra jobben som lektor i skolen dreiv han oppsøkende reportasje – nyheter og intervjuer ispedd reisebetraktninger med seg selv som deltaker.
Seks år seinere ble han endelig ansatt som journalist på fulltid, som Aftenpostens korrespondent i Berlin. Her ble det mildt sagt mange brennaktualiteter å rapportere om.2 Før den tid skreiv Findahl bøker fra blant annet Sovjet og USA,3 og boka Jøde tok ham til ulike land. Mest eksotisk for norske lesere var vel kapitlet fra Tel Aviv, bygd opp av sionister ved siden av den eksisterende arabiske byen Haifa. Profesjonelt høflig opptreden var en del av Findahls reportergjerning og i tråd med det, gratulerte han altså med nazistenes «seier». Ifølge Findahl selv etterstrebet han fremfor alt å være «nøitral».4
I denne artikkelen vil jeg kort oppsummere Findahls jødesyn slik det kommer til uttrykk i Jøde, utgitt på Aschehoug i 1933.5 Boka skal ikke analyseres helhetlig, men det er verdt å reflektere over om Findahl var «nøitral», klart positiv eller negativ til jødene. Deretter undersøkes seks aviser hvor boka fikk redaksjonell omtale og anmeldelser. Avisene representerer venstresiden i form av Arbeideren og Arbeiderbladet, sentrum i form av Dagbladet og Nationen og høyresiden i form av Aftenposten og Tidens Tegn. Ga avisene et positivt, negativt eller «nøitralt» bilde av Jøde, og i forlengelsen av Findahls jødesyn?
Theo Findahls jødesyn
Findahl tok selv avstand fra uttalt antisemittisme. Hans erklærte nøytralitet ledet ham til å søke informasjon blant flere nazister, samtidig som han kunne harselere lett med meningene deres.6 En antisemittisk uttalelse fra «protestantisk prest ved jødemisjonen i Budapest» ble karakterisert som «tøis».7 Overfor personligheter med et navn og en status synes Findahl noe mer ettergivende. Således er sitater8 og ei rekke bilder av jødiske «typer» tatt fra boka Rassenkunde des jüdischen Volken av Hans Günther, en av nazismens viktigste raseideologer. Den tyske økonomen Werner Sombart brukes også, noe vi kommer tilbake til.
Hva Findahl kunne få ut av sine reportasjereiser var selvsagt bestemt av hva han så etter. En personlig nysgjerrighet må han drevet ham til å produsere nettopp boka Jøde. Hva var det Findahl egentlig ville vite fra jøder han oppsøkte i USA, Europa og det britiske mandatområdet Palestina?
I pressen uttalte Findahl:
Mitt første touch av jødedommen fikk jeg allerede for flere år siden, da jeg drev lærervirksomhet i New York – eller Jew York, som amerikanerne selv spøkende kaller denne største jødiske by på jorden, Israels egentlige hovedstad. Blandt mine elever var det også en mengde jøder. Og det var egentlig mitt samvær med disse som gav mig lyst til å lære jødedommen nærmere å kjenne.9
I forlagets mange avisreklamer for boka finnes pirrende formulerte setninger, som kan hinte til at de så på, eller ønsket å framstille, jødenes historie som en gåte. «Mange raser og folk er gått til grunne – men jødene lever».10 Underforstått: hvorfor?
På jakten etter det spesifikt jødiske beit Findahl seg særlig merke i jøders samhold. Selv om han anførte innledningsvis at jødene ikke var en rase i biologisk forstand,11 kalte han jødene både for en rase og en stamme – stammen «Israel», «Sems sønner». (Findahl skriver dessuten at jødene var «gjestefolk» hos «vertsfolk», samtidig som han også sier at slikt språk «smaker altfor ramt av antisemitisme!»)12 For Findahl var jøder således «stammefrender» forbundet i «den internasjonale jødedom».13 Etter denne logikken inngikk folk i dette fellesskapet grunnet blodsbestemte egenskaper og mentalitet. Findal så altså jødenes karakter som essensialistisk.
I retoriske analyser av antisemittisme kan man se for seg ulike topos, «steder» der folk «henter» antisemittiske forestillinger fra. Litteraturviter Frode Helland opererer med fem retoriske topos: jøden som religiøs aktør, som konspiratør, som seksuell undergraver, som kommunist og som kapitalist.14 Som Åsmund Borgen Gjerde har påpekt, holdt Findahl, såvel i Jøde som i den tidligere boka Manhattan Babylon, seg til forestillingene om jødenes angivelige økonomiske makt.15
Ifølge Findahl symboliserte for eksempel navnet Rothschild «den samlede jødedoms virksomhet gjennem børsene»,16 Han gikk også god for at kunnskap som var ervervet på ulike stadier gjennom tusen år, nedfeller seg og ble reprodusert i folket som helhet, den forretningssansen han slår fast at jødene hadde, ville dermed «forklares gjennem rasens høie alder».17
I tråd med utviklingen av finansielle evner var jødene blitt «verdens herrer». «Selv der de er fattigst, i Polen og Russland, er de for rikfolk å regne sammenlignet med det ikke-jødiske proletariat».18 Findahl så dermed på jødene, med deres mentalitet, som «verdens gjærstoff og verdens salt – nyttige og nødvendige stoffer i passende deler, farlige gifter i for store doser».19
Konklusjonen på slutten av boka ble deretter: «Ett resultat er man kommet til» etter rundreisen som reporter; «enhver jødepolitikk kan bare ta sikte på å minske spenningsforholdet til jødene, hindre kriseutbrudd som nu i Hitlers Tyskland». At «jødene og antisemittene» skyldte på hverandre for krisa, var ufruktbart. «Alle ensidige skyldspørsmål er ørkesløse, kan bare besvares med begge parters medskyldighet – slik det også gjelder Tyskland og dets fiender i den store krig». At jødenes opptreden var en av årsakene til krisene, mente Findahl at også «senere tiders historikere sansynligvis» ville være enige i.20
Sombart som kilde
Nærmere slutten av boka viser det seg at Findahl bygger endel på den tyske økonomen Werner Sombart. Sombart hadde på et tidspunkt spurt seg om Max Webers teser om kapitalismens framvekst holdt stikk. Kunne protestantisk etikk ha spilt en så stor rolle? Måtte ikke kapitalismen bygge på noe vesensmessig jødisk? Sombart ga sitt svar i boka Die Juden und das Wirtschaftsleben fra 1911 (på engelsk: The Jews and Modern Capitalism).
«Meget morsomt påviser Sombart hvorledes meget av det vi kaller moderne, smart, storbyaktig vesen: f. eks. reklamevesenet, evnen til å tenke og trekke pengeverdien ut av alle varer […] er jødisk i sitt vesens bunn», hevder således Findahl.21 Sombart skal også ha vist at jødene var internasjonale og ikke nasjonale i sitt utsyn, og det trekkes fram at rothschildernes og andres væremåte ble kombinert med talmud-kjennskap.22
I dag vet man at Sombarts teser om jøder og kapitalisme var rene spekulasjoner. Han synset om «jødisk ånd», så bort fra hvem som skapte kapitalismen og hvor, og hevdet at jøder var involvert der de ikke var det. Sombart henfalt som så mange andre til gjetninger om utseende og etternavn, skreiv en kritiker da Sombarts bok ble gjenutgitt i 1951:
Essential to his thesis is the Jewish character of the Dutch East India Company. To prove this desperate assumption would seem impossible – but not to Sombart: a glance at the portraits of the early governors is enough to convince him of their Jewish birth. And then there is the great Dutch imperialist, the founder of the company’s empire in the East, Jan Pieterszoon Coen. Surely his real name was Cohen, and he a Jew – just as the real name of John Law, the Scottish founder of French banking, was presumably (as surmised by an anti-Semitic writer in the days of the Dreyfus case) Levi?
Kritikeren, Hugh Trevor-Roper, mente at Sombart gjorde seg til en tragisk skikkelse, for mens Sombart selv var «an admirer of the Jews» og hevdet å understreke folkets dyktighet, endte han som «involuntarily a Founding Father of anti-Semitism».23 En annen kritiker anførte at Sombarts «subjective methodology» viste seg å ha et uheldig bruksområde, den var «peculiarly appropriate for scholarship in totalitarian societies».24 Skriveriene om jøder kastet en skygge over hele Sombarts forfatterskap, selv om han hadde mistet interessen for jødiske «typer» innen Findahl entret scenen.25
Arbeiderpressen
I norsk arbeiderpresse kunne en vente at Findahls skriverier om Rothschild skulle gi inspirasjon til kritikk av kapitalister. I hvert fall fra 1898 skreiv arbeideraviser om internasjonale «pengejøder». Findahls essensialistiske forestillinger om jøder og finans delte nok arbeiderpressen ikke, men til tider fantes et påtakelig fokus på at flere storkapitalister var jøder.26 Nazismens framvekst og maktovertakelse i Tyskland endret flere sider ved Arbeiderpartiets politikk. Jødeforfølgelsene som fulgte med, gjorde at arbeiderpressen omtalte Tyskland på en advarende og ikke en forstående måte. Hvilke syn på Jøde ga disse avisene uttrykk for?
Da Jøde var fersk fra trykkeriet åpnet Arbeiderbladet med å trykke et presseskriv. Skrivet fikk tittel «Jødeproblemet» og lovte at Findahl «inngående behandler jødeproblemet». Det uimotsagte presseskrivet sluttet slik:
Tross forfatterens forklaringer på hvordan jødene kan leve uten egen jord under sig i årtusener og tross de forklaringer han gir på alt deres vesen, blir både han og leserne til slutt stående overfor det kanskje uløselige jødeproblem: Hvordan vil det bli i fremtiden? Vil Lenins formel ‘assimilering eller isolering’ bli et ufravendelig enten–eller, eller kommer jødene fremdeles rolig til å bli boende blandt oss og være gode nordmenn, gode amerikanere, gode russere, og samtidig gode jøder, holde fast ved sin egenart og forsåvidt også i fremtiden være et problem?27
Da bokanmeldelsen seinere dukket opp, signert Ingjald Nissen, roste han Findahl for å lodde «meget dypt» i sitt tema. Nissen tok opp at Findahls flanerende form kunne synes å gjøre boka springende oppbygd, men man måtte ikke gå i den fella å være «uvillig leser». Det «vilde være en urettferdighet», for Jøde var «en bok man må anbefale til lesning». Ble Jøde lest i tandem med boka Rothschild. Et finansdynastis historie fra 1929, fikk leseren «et ganske omfattende billede av jødene».28 Innsikt i storfinansen var altså en hovednøkkel til å forstå «jødene» som sådan.
Nissen var psykoanalytiker og sosialistisk kulturradikaler. Interessant nok ble han av de halsstarrigste antisemittene påstått å være jødisk agent som undergravde seksualmoralen, særlig fordi Nissen støttet den tysk-jødiske flyktningen og sexteoretikeren Wilhelm Reich.29 I 1933 hadde ikke Reich kommet til Norge ennå, og som man kunne vente i Arbeiderbladet, var «jødenes forhold til kapitalismen» det som Nissen brukte mest plass på. Findahls bok brakte «mange gode og riktige synspunkter». Man hadde gått noe vekk fra påstander om at «det er dårlige sjelelige egenskaper som bevirket jødenes framgang», het det, men forretningssuksess skyldtes nok en kombinasjon av jødenes egen lære og ytre pålegg. For Nissen var det grunnleggende sett eksistensen av kapitalismen som åpnet for at jødene kunne «kaste seg over» finansbransjen. Og når jøder så ble rike av dette, hadde «jødeproblemet» oppstått. Nissen var klokkeklar på at et slikt problem fantes:
«Det finnes jo et jødeproblem, det vilde være livsfjernt å benekte dette. […] Programmet ved behandlingen av jødeproblemet må være: en omdannelse av samfundssystemet som gjør det mulig for jødene å greie seg uten å måtte strebe efter å bli privat-kapitalister». Jødene hadde altså en hang til å «kaste seg over» finansaffærer, men i et sosialistisk samfunn ville de slippe dette, og omverdenen ville slippe jøder som stakk seg fram økonomisk, mente Ingjald Nissen. Dermed ville det ikke være noe jødeproblem, men enn så lenge fantes det et slikt, skreiv psykoanalytikeren og kritikeren. Ja, også denne teksten fikk overskriften «Jødeproblemet».30
Kommunistpartiets hovedorgan Arbeideren valgte en mer nøktern tittel, «En bok om jøder». Boka var «god», het det her; ikke egentlig som «skildring av jødeproblemet», men som reiseskildring. I dette henseende var boka «livlig og underholdende». Anmelderen registrerte at Findahl «finner hatet mot jødene lite berettiget, men det kommer ikke klart nok frem at den antisemitisme som fascismen har alet op er en skidden utnyttelse av småborgerskapets desorienterthet med hensyn til de virkelige årsaker til Tysklands forhold efter krigen». Findahl burde altså advart mer mot nazistenes hensikter ifølge NKP-avisa, som også mente at Findahl overdrev hvor «sammensveiset» jødene var. Anmelderen mente at «den moderne kapitalisme har løsnet stammens bånd» og «rasefellesskapet». Jøder var nå, som alle andre mennesker, inndelt etter økonomiske skillelinjer.31
Sentrum
Theo Findahl sto Dagbladet nær. Skildringer fra Tel Aviv, som endte opp i Jøde, var trykket i avisa i april 1933, som «Brev fra Dagbladets utsendte medarbeider».32 Samtidig er Dagbladet gjerne kjent som en avis som tok sterk avstand fra jødeforfølgelsene, med det forbehold at rasebiologiske forestillinger likevel kunne få komme uimotsagt på trykk.33
Chr. A. R. Christensen anmeldte boka, som han kalte «en samling artikler, reisebrev, intervjuer, rasestudier og små problemskisser om jødene». Også Christensen mente at verden hadde et «jødeproblem», som i 1933 var «brennende aktuelt ute i verden og kan bli mer aktuelt enn det har vært også hos oss». Findahl var «inne på de aller fleste av problemets sider» i sitt «rundskue i det moderne jødeproblem». En uttømmende analyse ga Findahl ikke, men boka var en «god og orienterende oversikt over stoffet, en innføring i emnet som lokker til videre studium». En annen lokkende side ved boka var for Christensen at den ikke bød på ferdigtygde meninger, men baserte seg på «en hederlig objektivitet, en objektivitet som overlater dommer og slutninger til leserne». Her fantes både «samtaler med jødehatere og fremtredende Sems sønner».
Christensen stilte ikke særlig kritiske spørsmål til Findahls metode eller funn. Han delte likevel ikke alle oppfatningene om jødisk økonomisk makt: «selv om der både i Tyskland og Amerika har vært jødiske finansdynastier, ser det ut til at deres absolutte hegemoni i det økonomiske liv er forbi». Den moderne kapitalismen var styrt av anglosaksere. Når det var sagt, mente han absolutt at jødene var noe for seg selv. Deres «egenartethet» innebar «en helt annen verden av tanker og mentalitet enn den vi vesteuropeere er vant til». Dermed ble det naturlig å titulere anmeldelsen «Mysteriet jøden».34
Dagbladets journalist som intervjuet Findahl ved utgivelsen, trakk for øvrig fram et annet mysterium: «Hvordan kom egentlig De til å skrive om jødespørsmålet? spør vi forfatteren, lektor Theo Findah1, som idag sender ut sin nye bok ‘Jøder’ [sic], og den lille forundring i vår stemme skyldes utelukkende hr. Findahls utpregede ariske utseende». Bemerkningen var kanskje ment litt lettbeint, i tråd med resten av intervjuet, hvor Findahl fikk snakke relativt uforstyrret, med lite kritiske spørsmål.35
Klar stilling tok heller ikke Nationen. Anmeldelsen var signert Inge Debes, som to tiår tidligere hadde vært redaktør for Arbeiderpartiets tidsskrift Det 20de Aarhundrede. Debes framstilte jøder som noe man kunne være for eller mot, folk fikk ha sine meninger. «Nogen mener at det som skjer» med jødene i Tyskland «er riktig og nødvendig – andre at det er urettferdig og skadelig. […] Mange mener at jøder bare har en rekke slette egenskaper og fremlegger bevis, andre hevder at det er mange gode jøder og beviser det». Fenomenet «raseblanding» kunne være greit, men «mange» ønsket det ikke. Debes nevnte «at der objektivt sett blir gjort jødene adskillig urett», men om man av den grunn skal kalle ham en forsvarer av jødene, var han en temmelig lunken sådan.
Sikkert var det i hvert fall at Debes syntes jødene var en særegen rase. Han tenkte seg tydeligvis også at nasjonalsosialistene kanskje hadde en grunn til å fare så hardt fram mot akkurat jødene: «Likevel maa der være ganske alvorlige grunner som leder til en slik aksjon som den i Tyskland, og som rammet alle jøder uansett stand og stilling […] ja uansett om de var rene jøder eller halv eller kvart jøder». Av anmeldelsen framgår det ikke at Debes anser disse grunnene som klarlagte, og Jøde ga ham ikke noen «løsning paa de mange problemer».36 Men noen direkte påstander om at jødene deltok i undergraving og konspirasjoner, kom han ikke med. Til Nationen å være var dermed anmeldelsen på den nøkterne siden.
Aftenposten
Niels J. Mürer anmeldte Jøde i Aftenposten. Forfatternavnet forsterker forventningen om at Aftenposten ville være vennlig og forståelsesfull overfor Tyskland. Mürer var nemlig aktiv i litteraturmiljøet utenom avisjobben. Han oversatte og tilrettela Egon Caesar Cortis bok om Rothschildfamilien37 og Benito Mussolinis krigsdagbøker, men også verkene til Egon Friedell, en jødisk mann som ble offer for nazistene i Østerrike. I dag er Mürer stort sett kjent for én ting, sin egen reportasjebok Det nye Tyskland fra 1935. Boka «omtaler forfølgingar og manglande rettstryggleik i det nye Tyskland, men viser ei sterkt overberande forståing, jamvel ei beundring for det som skjer» ifølge Einar Økland. 38 Knut Hamsun sendte følgende rosende brev: «Hr. Mürer. Det var ret, slik skal vi skrive om det store Tyskland: med Forstaaelse».39
To år før den tid kom bokanmeldelsen av Jøde, som hadde tittelen «Er jødeproblemet helt uløselig?». Med det lurte Mürer på om jødene aldri ville gi slipp på sin egenart. Ganske tidlig i lesningen av Jøde fant Mürer ut at jødenes samhold var ugjennomtrengelig: «Her […] glir vi på Findahls lette, journalistisk-artistiske stil like lukt inn i jødeproblemet og renner hodet mot veggen».
Forfølgelser av jøder omtalte Mürer i noe nedsettende ordelag, med bruk av figuren «den evige jøde Ahasverus»: «Den evige jøde har tatt vandringsstaven igjen. Igår fortalte et telegram fra Berlin at 30.000 jøder har forlatt Tyskland i alle retninger, Ahasverus sitter på luksustog eller Atlanterhavsdamper, på vei til Amsterdam, Kjøbenhavn, New York eller Tel-Aviv». Mürer refererte situasjonen i nazi-Tyskland, men foregikk utvandringen på luksustog, hadde kanskje ikke jødene det så ille likevel? Jødene hadde vent seg til å bo på de mange forskjellige steder som Findahl besøkte etter tur: «Selve flukten i boken gir likesom duften av jødenes internasjonalisme». Det var Findahl som hadde reist rundt, så kanskje det egentlig var han som var internasjonalist. Men Mürer syntes altså internasjonalisme passet bedre med jøder.
«Slik er jøden», postulerte Mürer og tok for øvrig innover seg det som sto i Jøde ganske ukritisk. Mürer skreiv at jøden «treffes overalt, i Kjøbenhavn og Triest, hvor det finnes de fleste blandingsekteskaper mellem jøder og kristne […]».40 Leser man boka ser man at Mürer approprierer en uttalelse fra den troende nazisten, dr. S, som lød slik: «Encyclopedia Judaica kan oplyse Dem om at i få byer har semitt og arier inngått så mange blandingsekteskaper som i Triest og Kjøbenhavn».41
Tidens Tegn
Tidens Tegn var organet for Frisinnede Venstre, omdøpt til Frisinnede Folkeparti. Etter lengre tid som høyreaktivistisk parti var Frisinnede nå blitt høyreautoritært42 og nærmet seg valgsamarbeid med nykommerpartiet Nasjonal Samling. Selv om italiensk fascisme vel sto høyest i kurs hos redaktøren, ville det ikke være urimelig å vente noen antisemittiske utbrudd på trykk i en resensjon av Jøde. Avisa satte Emil Smith på oppdraget. Han nyttet yrkestittelen dosent og skreiv en lang oppsats om «Jødenes historie». Innledningsvis het det:
Lektor Theodor Findahl er selv sikkert en vaskeekte nordmann uten semitisk innslag, uomskåren og protestantisk som en god norsk lærer; allikevel er han som forfatter representant for en type som man i særlig grad pleier å opfatte som jødisk, nemlig den internasjonale kulturreporter. Denne type skaper ikke verdier og graver dem heller ikke møisommelig frem fra skjulte leier, men opsøker dem hvor de byr sig frem i rikelig mengde og oppe i dagen, og omsetter dem. Slike folk blir lett kulturelle kramkarer, og det kan ikke nektes at det kommer en god del flitterstas og modeartikler med blandt varene, litt såkalt londonnerbasar […]
Smith bedyret at det «moderne kulturliv» trengte skribenter som Findahl. Som «ypperlig reiseskildrer» kunne Findahl by på litt lett underholdning, og det trengte folk. Det kronglete resonnementet om at Findahl kunne opptre «som jødisk» uten å være jøde, var ment som en understreking av at «rasemessige vilkår» ikke var så deterministisk som mange kanskje trodde.
Smith var nemlig opptatt av jødenes forhistorie, hvor de var et lite enhetlig folk. Jøder var ikke engang et semittisk folk, kun «spanske jøder står araberne» nær, men også nær «middelhavsrasen». Jøder i Midtøsten lignet derimot «påfallende på visse lilleasiatiske typer som vi finner avbildet allerede i det gamle Egypten» mens jøder i Østeuropa «virker» for Smith som «en blanding av armenoid og alpinrase med denne lilleasiatiske rase». Jøder kunne derfor være «rasemessig disponert» til både jordbruk og omreisende handel, ikke bare handel som de ivrigste antisemittene hevdet. Smith mente at det var først da de kristne plasserte jøder i ghetti at jøder måtte falle ned på én rolle. Alt dette hadde ikke Findahl forstått, og boka hadde derfor store svakheter. Teorien som Arvid Brodersen hadde hjulpet til med, «gjør bare saken verre».
Smith var på ett vis åpen, da han gikk imot antisemitters syn på jøder som «mystiske» og «enestående». Snarere hadde folk «suggerert dem og sig til å oppfatte dem slik». Karakteristisk med Smiths tekst er vel likevel at diskusjonen foregikk ganske langt over hodet på jøder, som hadde å ta innover seg Smiths meninger om hva jøder «virket» å være. Konklusjoner om «rase» kunne trekkes på bakgrunn av 3000 år gamle tegninger i Egypt. Og sikkert var det at problemer festet seg ved jøder som gruppe; «jødespørsmålet» var riktignok ikke «et biologisk eller nasjonalt problem», men «et socialt problem» – et begrep Smith ikke forklarte særlig videre. Bortsett fra å hevde at Findahl misforsto hvilken type «problem» jødene var, kom ikke Smith mye inn på innholdet i Jøde.43
I et svarinnlegg framholdt Findahl at så lenge antisemittene behandlet jødene som et biologisk og nasjonalt problem, måtte det være hovedsaken. Om sakens egentlige kjerne så Findahl for seg at akademikere kunne ha «endeløse, svært ofte ufruktbare diskusjoner».44 Emil Smith fortalte seinere at Findahl skulle holde lysbildeforedrag fra Palestina i Norsk orientalsk selskap. Kanskje med endeløse, ufruktbare diskusjoner etterpå? Nå, noen måneder seinere, var Smith ganske positiv til Findahl og Jøde, og mente at «jødenes stilling i Palestina og zionismen er ikke bare et politisk orientalsk spørsmål, men et internasjonalt kulturproblem av betydning for oss alle».45
Sammenfatning
Fram til slutten av 1933 ble boka Jøde holdt varm. Da leste Findahl opp de to siste kapitlene i NRK radio.46 Han holdt som sagt også lysbildeforedrag. Videre kjøpte Albert Bonnier rettighetene til Jøde i Sverige.47 Før 1933 var omme rakk Bonnier å utgi Jude.
Men Findahl viste seg ikke som noen framtidskjenner. I et lanseringsintervju hevdet han om jødenes videre skjebne: «hvad isolering angår er det naturligvis ingen som i våre dager for alvår tenker på å tvinge jødene tilbake til ghettoen!»48 Noen år etter ble det alvor. Tok man lett på det?
I en scene i Jøde snakker Findahl med en troende nazist på en fortauskafé. Imens ser han at det sitter en «israelitt» bortenfor. Findahl tenker seg at Berlin blir «mindre behagelig som opholdssted» for denne jøden hvis antallet nazister i Tyskland øker. En slik ubehagelighet fant imidlertid en grei løsning når Findahl forsøkte å sette seg inn i jødens tankesett: «Men han kan også bo i Paris, i Rio, i Brooklyn – bytte leilighet en tid. […] der fortjenesten er god, der er det godt å være, der er mitt sanne fedreland! Der blir jeg gladelig inn. Fedrelandet er nemlig et økonomisk begrep».49
Scenen kan stå som oppsummering av både boka Jøde og mottagelsen av den. Hovedtendensen var at folk tok avstand fra antisemittismen i Tyskland. Kanskje var jødeforfølgelser et utslag av galskap, og var i alle høve forkastelig for enhver humanist og demokrat. Men nå var det engang slik, mente folk, at jøder ikke helt ble en del av samfunnene de bodde i. Jøder assimilerte seg ikke. Uttrykk som «gjestefolk og vertsfolk» er talende. For noen var rasebiologi en del av dette bildet, for andre ikke, men uansett mente bokanmeldere fra venstre til høyre at jøder gjorde seg til et «jødeproblem» i landene de bodde i.
Theo Findahls jødesyn understreket den jødiske enhet, de var «stammefrender», og dessuten var de spesielt disponert til handel og finans. Langt fra alle anmelderne var enige med Findahl i hvor enhetlige jødene var. Av disse brukte anmelderen i Tidens Tegn mest plass på sin begrunnelse, men samtidig som flere skreiv om kapp for å utpensle definisjonen av jøden, sto det i hvert fall klart at jøder måtte defineres utenfor det normale. Arbeideren framholdt i størst grad at jødene var som alle andre – inndelt i eiere og eiendomsløse. Men ellers framsto det relativt unisont at verden hadde et «jødeproblem». Og sånn var det bare, en «løsning» forelå ikke.
Størsteparten av Findahls jødesyn ble akseptert, og grunnen ser ut til å ha vært Findahls etos som «nøitral». Mange roste ham for objektivitet, «fordoms-frihet», for en «helt upartisk» holdning uten «personlig bedømmelse». Ikke minst trekkes dette fram i ei rekke andre anmeldelser enn de som her er utdypet.50 Fra disse anmeldelsene kan det også trekkes fram fra Norges Handels- og Sjøfartstidende at boka virket «vel overensstemmende med nordungenes naturlige likegyldighet overfor den store verdens sociale racekamp». Stillingen til jøder og antisemittisme ble, i september–oktober 1933, sett på som noe hver enkelt burde ta stilling til. Noen mente dét, og andre mente dét.
Det virket greit å sitte i Norge og se ting utenfra, greit å holde seg orientert – uten nødvendigvis å bli engasjert. Glødende antisemittisme framkom ikke i mottagelsen av Jøde, heller ikke i aviser hvor en kunne vente å finne uttalelser av denne typen. Men det fantes heller ikke så mange grunnleggende motsigelser av stereotype jødeforestillinger.
***
Morten Haave er historiker og lektor med tilleggsutdanning. Hans siste artikkel er «Arbeiderredaktøren og «pengejødene»» i Mediehistorisk tidsskrift 1/2020.
***
Fotnoter
Ottosen, Rune. «Theo Findahl», Norsk biografisk leksikon; Sørheim, Erle Marie (2018). Til Berlin faller. Nordmenn i det tredje riket. Oslo: Kagge ↩
Findahl, Theo (1928). Manhattan Babylon. En bok om New York idag. Oslo: Gyldendal; Findahl, Theo (1930). Russland idag. Glimt av SSSR i revolusjonens tredje fase. Oslo: Gyldendal ↩
Findahl, Jøde, s. 64 ↩
Arvid Brodersen «utarbeidet den teoretiske del», ifølge lanseringsintervju i Dagbladet 8.9.1933. Ifølge forordet (s. 5) leverte Brodersen «mange positive oplysninger» til kapittel 3–6. Boka er uansett signert Findahl, så han har gjort Brodersens «teori» til sin. ↩
Findahl, Jøde, s. 64-65, jf. s. 8 ↩
Findahl, Jøde, s. 143-144 ↩
Findahl, Jøde, s. 45. Dette er fra delen av boka som Brodersen bidro til. ↩
«Jødedomsforsker i skoleferiene», Dagbladet 8.9.1933 ↩
Se reklame i blant annet Dagbladet 11.9.1933, s. 2. ↩
Findahl, Jøde, s. 11 ↩
Findahl, Jøde, s. 167; jf. «Jødedomsforsker i skoleferiene», Dagbladet 8.9.1933 ↩
Disse uttrykkene er gjennomgående i boka. ↩
Helland, Frode (2019). Rasismens retorikk. Studier i norsk offentlighet. Oslo: Pax, s. 51 ↩
Gjerde, Åsmund Borgen (2019). The Meaning of Israel. Anti-Zionism and Philo-Zionism in the Norwegian Left, 1933–1968. Universitetet i Bergen: PhD-avhandling, s. 69
↩Findahl, Jøde, s. 149. I Nasjonalbibliotekets skannede eksemplar står for øvrig en annonse nettopp for verket Rothschild. Et finansdynastis historie av Egon Caesar Corti. ↩
Findahl, Jøde, s. 49 ↩
Findahl, Jøde, s. 50 ↩
Findahl, Jøde, s. 55 ↩
Findahl, Jøde, s. 149 ↩
Findahl, Jøde, s. 174. Hans utheving. ↩
Findahl, Jøde, s. 151-152. En Rothschild-mann gikk så opp i soningsdagens ritualer at han ble fysisk utslått; «Sterke narkotiske planter fra hans have blir da holdt under nesen på ham for å bringe ham til bevissthet igjen». ↩
Trevor-Roper, Hugh (1951). «A Fertile Error. The Jews and Modern Capitalism. By Werner Sombart». Commentary Magazine juli. ↩
Rivkin, Ellis (1952). «The Jews and Modern Capitalism. By Werner Sombart». The Journal of Economic History 12 (2), s. 174-175. Rivkin gikk noe langt i kritikken: «The purpose of Sombart’s book was to blame the Jews for a system he did not like, and his conclusions helped to give scholarly backing for the anti-Semitism which spread through Germany and which helped the Nazis to power. The fact that he himself openly embraced Nazism is indicative of his relationship to the search for truth». ↩
Loader, Colin (2001). «Puritans and Jews: Weber, Sombart and the Transvaluators of Modern Society». The Canadian Journal of Sociology 26 (4), s. 635-653, srl. s. 649-650 ↩
Haave, Morten (2020). «Arbeiderredaktøren og pengejødene». Mediehistorisk tidsskrift, under publisering. ↩
«Jødeproblemet», Arbeiderbladet 11.9.1933. Min utheving. Samme tekst sto i Fremtiden 15.9.1933. ↩
Anmeldelse av Ingjald Nissen, Arbeiderbladet 3.10.1933 ↩
Helland, Rasismens retorikk, s. 37 ↩
Anmeldelse av Ingjald Nissen, Arbeiderbladet 3.10.1933 ↩
Anmeldelse av Carsten Aasebøe, Arbeideren 10.10.1933. Takk til Ole Martin Rønning for hjelp med forfatternavn. ↩
«Byen med bare jøder» av Theo Findahl, Dagbladet 15.4.1933. Deler av et annet kapittel sto trykket som «Nasjonalsocialistiske paradokser» i Samtiden 1933, s. 283-290. ↩
Syse, Harald (2015). «Norsk presses dekning av antijødisk politikk i Nazi-Tyskland i perioden 1933–1939». Mediehistorisk tidsskrift 24, s. 61 ↩
Anmeldelse av Chr. A. R. Christensen, Dagbladet 30.9.1933 ↩
«Jødedomsforsker i skoleferiene», Dagbladet 8.9.1933 ↩
Anmeldelse av Inge Debes, Nationen 14.9.1933 ↩
Corti, Egon Caesar (1929). Rothschild: et finansdynastis historie. Oslo: Aschehoug ↩
Økland, Einar (2008). Damsleth: han teikna for Norge. Bergen: Vigmostad & Bjørke, s. 118. Harald Damsleth tegnet omslaget, hvor nazismen framsto faretruende. Om
Mürers tyskvennlighet, se også Hjeltnes, Guri (1990). Avisoppgjøret etter 1945. Oslo: Aschehoug, s. 280 og Dahl, Hans Fredrik (red., 2010). Parti, presse og publikum 1880–1945, bind 2 av Norsk presses historie 1660–2010. Oslo: Universitetsforlaget, s. 362 ↩Næss, Harald (red., 2000). Knut Hamsuns brev 1934–1950, bind 6 av Knut Hamsuns brev. Oslo: Gyldendal, s. 101 ↩
Anmeldelse av Niels Mürer, Aftenposten 8.9.1933 ↩
Findahl, Jøde, s. 155 ↩
For en forklaring av disse begrepene, se Grutle, Eivind Foldøy (2018). «Det glade vanvids følger». Norsk høyreaktivisme 1923–1930. Masteroppgave, Universitetet i Oslo ↩
«Jødenes historie» av Emil Smith, Tidens Tegn 16.9.1933 ↩
«De evige jøder» av Theo Findahl, Tidens Tegn 25.9.1933 ↩
«Jødene i Palestina» av Emil Smith, Dagbladet 30.11.1933; «Jødespørsmålet» av Sten Konow, Aftenposten 28.11.1933; «Det nye Zion», Morgenbladet 2.12.1933. ↩
Radioprogrammet, Dagbladet 2.11.1933 ↩
«Jøde på svensk», Morgenbladet 20.9.1933 ↩
«Jødedomsforsker i skoleferiene», Dagbladet 8.9.1933 ↩
Findahl, Jøde, s. 66. Hans utheving. ↩
Det gjelder anmeldelser i Adresseavisen 13.9.1933, Nidaros 13.9.1933, Bergens Tidende 18.9.1933, Østlands-Posten 19.9.1933 Norges Handels- og Sjøfartstidende 23.9.1933, Bergens Aftenblad 23.9.1933, ABC 28.9.1933, Den 17de Mai 9.10.1933, Sunnmøringen 20.10.1933, Laagen 16.11.1933, Morgenbladet 7.12.1933, Luthersk kirketidende 20.1.1934. Atter andre aviser valgte å bruke presseskriv fra forlaget i stedet for bokanmeldelse. ↩
