Våren 1899 satt en ung kvinne på Hamar og skrev brev. Hun skrev om seg selv, hvordan hun hadde det, og hun beskrev soverommet sitt – hun hadde en bokhylle full av bøker, og hun fortalte mottakeren av brevet at hun både leste og skrev på egenhånd. Og, skrev hun, hun «lever vel».
Av: Johanne Ostad
Umiddelbart virker ikke dette så spennende eller spesielt. Men når man vet hvem denne unge brevskriveren var, blir både situasjonen og brevet desto mer spesielt: brevskriveren var nemlig den unge Ragnhild Kåta, og hun var både døv og blind! Så det at hun både leste og skrev – alene – og i det hele tatt levde vel som døvblind på 1800-tallet, var ingen selvfølge.
Ragnhild Tollefsdatter Kåta het den unge brevskriveren, og hun ble født på Kåtaeiet gård i Vestre Slidre i 30. mai 1873. Her vokste hun opp som eldste barn i en søskenflokk på åtte. Tre år gammel fikk hun skarlagensfeber og var syk lenge, og man fryktet at hun ville dø. Hun overlevde, men sykdommen hadde berøvet henne både hørsel og syn. Og hun hadde mistet språket. Det eneste hun kunne si da hun endelig var frisk igjen, var: «Det er fælt». Ingenting annet.
De påfølgende årene bodde hun hjemme hos familien på Kåtaeiet. Søsknene gikk på skolen, men det kunne ikke Ragnhild. Moren og de faste omgivelsene var hennes trygge, men begrensede verden – uten syn og hørsel, og uten språk, var Ragnhild helt avhengig av kjente omgivelser og av hjelp. Men også hun kunne hjelpe litt: Hun hadde lært seg enkelt håndarbeid, og hun kunne hjelpe med å vugge de yngste søsknene i søvn. Og på denne måten gikk årene.
Men så en dag skulle livet hennes forandre seg radikalt. 1887 kom nemlig lærer og forfatter Hallvard Bergh på besøk til bygda, og han fikk høre om Ragnhild. Deres møte skulle endre kursen i begges liv. Hennes skjebne gjorde så sterkt inntrykk Bergh at han bestemte seg for å hjelpe henne. Han skrev et innlegg i Verdens Gang der han fortalte om Ragnhilds historie, og dette fikk stor oppmerksomhet. Folk leste, lot seg begeistre, tok kontakt og sendte penger. Ikke bare fra Norge, men også fra Amerika der historien om Ragnhild omtaltes i norsk-amerikanske aviser. Tilsammen kom det inn vel 7000 kroner – en betydelig sum i 1887!
En av de mange som leste om Ragnhild og som tok kontakt, var Lars Havstad, som selv var døv. Han var journalist og en pioner for døves rettigheter. Han oppfordret Bergh til å ta kontakt med svogeren Elias Hofgaard som var bestyrer for Hamar Institutt for døve. Kanskje han kunne hjelpe Ragnhild? Bergh gjorde som Havstad anbefalte og tok kontakt med Hofgaard. Dette førte til at Hofgaard ville ta i mot Ragnhild som elev, og det ble ordnet så hennes utdannelse ble dekket av offentlige myndigheter.
Døveskolen på Hamar
Hamar Døvstummeinsitutt ble grunnlagt av Hofgaard selv i 1881, og skiftet senere navn til Hamar offentlige skole for døve. Hofgaard var opptatt av å følge med på forskning og fremskritt i inn- og utland, det var derfor et ansettelseskriterium at lærerne skulle kunne minst ett fremmedspråk – nettopp for å kunne holde seg oppdatert på nytt fra utlandet.
Ragnhild ankom skolen 15. januar 1888, nær 15 år gammel, og ble godt tatt i mot av Elias Hofgaard selv. Begynnelsen var tung, Ragnhild var blant ukjente og var derfor redd og avvisende. Men Hofgaard vant hennes tillit, og undervisningen kunne begynne. Det sies at Ragnhild var svært begavet og at hun lærte raskt. Basert på kunnskap fra inn- og utland, hadde Hofgaard utviklet sin egen metode for å lære døve å snakke, nemlig ved at de holdt hånden på munnen til den som snakket og dermed kunne «lese» lydene og ordene som ble sagt.
På denne tiden var det slik at hver skole kun fikk anvende én opplæringsmetode, enten tegn eller tale. Hofgaard var opptatt av at de døve barna skulle lære å snakke, så elvene ved denne skolen ble opplært i talemetoden. Metoden hadde imidlertid aldri tidligere blitt utprøvd på et døvblindt barn, så i begynnelsen holdt Hofgaard sine ambisjoner for Ragnhild for seg selv.
Men det tok ikke lang tid før Ragnhild var godt i gang med å lære å snakke. Så snart hun hadde lært seg sammenhengen mellom tingene selv og ordene, gikk det raskt framover. «Fot» og «bord» var blant de første ordene Ragnhild lærte. Metoden som ble brukt, «The Hofgaard Method», ble senere grunnlaget for utviklingen av «The Tadoma Method» i undervisning av døvblinde. Ved å holde hånden mot ansiktet til den som snakket, lærte Ragnhild å kjenne igjen ord som variasjoner i munnbevegelse, kjeve, vibrasjon og pust. Teknikken var krevende.
I undervisningen av Ragnhild, fikk Hofgaard god hjelp fra læreren Petra Heiberg. Det var Heiberg som i tillegg til å øve Ragnhild i å snakke, lærte henne punktskrift, slik at hun kunne lese. Og av Hofgaard lærte hun å skrive: vanlig papir ble lagt på en riflet plate slik at hun kunne kjenne linjene, og så skrev hun på papiret med blyant. Disse hjelpelinjene kan man for øvrig lett se når man leser brevene Ragnhild har skrevet.
Ragnhild blir voksen
Etter 8 år på skolen ble Ragnhild konfirmert. Dette innebar at hennes skolegang var over, og hun måtte forlate skolen. Det sies at hennes utvikling stagnerte, men at Hofgaard klarte å få tillatelse til at hun kunne komme tilbake og bli på skolen noen år til. Hun ble til 1900, og i disse årene gjorde hun språklige framskritt man til den tid hadde sett på som umulige.
Dette høres umiddelbart veldig positivt ut. Men Ragnhilds egne brev fortalte en litt annen historie. Høsten 1897 var hun hjemme på Kåtaeiet og skrev til Bergh:
«Jeg vil ikke tilbake til Hamar. Jeg har det ikke godt på Hamar. Jeg har det meget bedre hjemme hos min moder.» og «Hofgård har skrevet breve at jeg skal komme til Hamar for at lære mere. Jeg er konfirmeret og en voksen pige. Jeg vil ikke til Hamar»
Ragnhild ville altså ikke tilbake. Men ut fra brevet hennes, skjønner vi at Hofgaard ikke bare hadde sendt ett, men flere brev for å få henne tilbake. Og av historien vet vi at hun dro. Følte hun seg presset? Ombestemte hun seg? Hvilket svar fikk hun av Bergh? Dette vet vi ikke. Vi vet bare at hun kort tid senere var på plass igjen på Hamar. Og i det neste brevet fra henne til Bergh, datert 21.4. 1899 på Hamar, skriver hun at hun «lever vel».
Ragnhild Kåta og Helen Keller
I brevet fra 1899 nevner hun også Helen Keller: «Jeg læser om Helen Keller, at hun har mange gode venner.» Helen Kellers historie var ikke ulik Ragnhilds. Omtrent på samme alder som Ragnhild fikk hun samme sykdom med samme resultat – hun ble døv og blind. Og da hun kom seg fra sykdommen, hadde også Keller glemt talespråket. Og som Ragnhild, fikk hun en lærer som fulgte henne opp og støttet henne i læringen. Historien om da Helen Keller kjente vann fra en vannpumpe flomme over hendene sine mens hun fikk bokstavert ordet WATER i hendene er velkjent. Slik lærte hun å forstå koplingen mellom et begrep og et ord. Men forskjellen var at Helen Keller lærte å bokstavere ord med håndalfabet, hun lærte i første omgang ikke å snakke. Dette lærte hun først etter å ha hørt om Ragnhild!
Og da Ragnhild leste om Helen Keller i 1899, var det allerede mange år siden Keller først leste om Ragnhild. I sin selvbiografi «The Story of My Life» skrev Keller:
«In 1890 Mrs. Lamson […], who had just returned from a visit to Norway and Sweden, came to see me, and told me of Ragnhild Kaata, a deaf and blind girl in Norway who had actually been taught to speak. Mrs. Lamson had scarcely finished telling me about this girl’s success before I was on fire with eagerness. I resolved that I, too, would learn to speak.»
Mrs. Lamson var lærer ved Perkins School for the Blind, og hun hadde altså vært i Norge og truffet Ragnhild. I historien om Hamar døveskole fortelles det om mange besøk fra fagmiljø og enkeltpersoner som var interessert i arbeidet der. Metoden Hofgaard og kolleger brukte, var banebrytende, og det kom stadig besøk fra andre som ville se de imponerende resultatene av arbeidet. Det var i all hovedsak fagpersoner, men også kongelige – i 1890 var Kong Oscar II og Kronprins Gustaf på besøk på Hamar og snakket med Ragnhild.
Et livslangt vennskap: Ragnhild Kåra og Hallvard Bergh
En av de mange som stadig besøkte skolen og Ragnhild, var Hallvard Bergh. Tilfeldighetene bragte dem sammen en sommerdag i 1887, og Bergh forble en viktig person i Ragnhilds liv. Ikke bare på det personlige plan – i brevene omtaler hun ham som en god venn – men også på det praktiske plan: Han samlet inn penger, han formidlet kontakt til skolen, og han ser ut til å ha vært forvalter av Ragnhild Kåtas Livrentefond.
I Berghs arkiv finner vi en mengde brev og kvitteringer som vedrører dette livrentefondet, og korrespondanse mellom ham og Jens Georg Wilhelm Paludan ved «Valders Fogderi». Og det er til tider rørende lesning, der det redegjøres for innkjøp av lommetørklær og strikkeskjorter, fotografier og pakker – og et rødt- og hvitstripet ulltørkle til kr. 1.30.
Som forvalter av livrentefondet, holdt Bergh tilsynelatende nær kontakt med Elias Hofgaard opp igjennom årene. Han ble bedt om å sende klær, eller penger til klær, og andre ting Ragnhild trengte – og fikk vite hvordan det gikk med henne. Utdraget fra et brev datert 3.4. 1894 er således helt representativt for korrespondansen:
«Vedlagt følger mål til kjole til Ragnhild. Støvler behøver De ikke sende hende nu, da jeg har anskaffet hende et par i disse dage. Ragnhild lever vel og gjør god fremgang.»
Etter at Ragnhild flyttet hjem fra skolen, var det fortsatt Bergh som styrte pengene, og i et brev fra 1909 ba Gjertrud Noreng, Ragnhilds mor, om både klær og sko til datteren. I arkivet etter Hallvard Bergh er det flere bevis for hans sterke engasjement for Ragnhild og hennes situasjon. I et brev datert 27.3. 1896 fra Michael Anagnos, som var bestyrer ved Perkins School for the Blind, kommer det fram at Bergh hadde bedt om rapporter fra skolens arbeid. Kanskje Bergh håpet å finne informasjon som kunne hjelpe Ragnhild videre? Anagnos, som hadde fulgt Helen Kellers utvikling tett, ba på sin side om å få høre mer om Ragnhilds utdannelse.
Avslutning
I USA ble Helen Keller etter hvert en kjent personlighet, hun tok universitetsutdannelse og lærte seg flere fremmedspråk. Og hva med Ragnhild? Hun ble værende der hun trivdes best, hjemme. Hun hadde med årene blitt svært flink i ulike former for håndarbeid, spesielt strikking og korgbinding. Dette kunne hun leve av. Og etter foreldrenes død flyttet hun til en av sine søstre på Raufoss.
Hofgaard døde tidlig, bare 50 år gammel. Dette var til stor sorg for Ragnhild. Etter Hofgaards død i 1906 ble virksomheten ved skolen videreført av Ragnhilds tidligere lærer Petra Heiberg, men i 1936 ble skolen nedlagt. Da hadde Heiberg allerede grunnlagt «Døves Vel», der Ragnhild kom tilbake og tilbragte sine siste år i et miljø med flere andre døve og døvblinde personer.
***
Johanne Ostad er forskningsbibliotekar ved Seksjon for sjeldne bøker og privatarkiv, Avdeling for fag og forskning, Nasjonalbiblioteket.
Denne teksten ble opprinnelig publisert i Aftenposten Historie nr. 7 2019.
Stor takk til Eli Raanes, førsteamanuensis ved Institutt for språk og litteratur ved NTNU.
***
Litteratur
- Ms.fol. 4648: Arkiv etter Hallvard Bergh
- Anderson, Per (1960) «Hovedlinjer i døveundervisningens historiske utvikling»
- Askildt, Astrid (2004) «Opplæring av funksjonshemma i eit historisk perspektiv». Avhandling til dr. philos graden.
- B.D (1983) «Miraklet Ragnhild Kåta». Artikkel i ukjent avis, 7.10.
- Bergh, Hallvard (1895): «Ragnhild Kåta’s merkelege soge». Gjengitt i Kyrkjeblad for Vestre Slidre, årstall ukjent.
- Bergh, Hallvard (1920): «Ragnhild Kåta». I Nordahl Rolfsens «Lesebok for folkeskulen»
- Grinna, M, Holm, M,Sørensen, C og Winswold, B: (1993) «Kvinnen i norsk døvehistorie og 9 kvinne-skikkelser».
- Hammer, Ragnvald (1997) «Ragnhild Kåta – et sant eventyr fortalt av Ragnvald Hammer»
- Haug, Gry Hege (2007) «Hamars Helen Keller». Hamars Arbeiderblad, 20.10.
- Hermstad, Ragna (1973) «Ragnhild Kåtas historie er like fantastisk som helen Kellers» Vårt Land, 26.5.
- Jensen, Jorunn (1978) «Elias Hofgaard – banebryter i arbeidet for døv-blinde» Hamar Arbeiderblad, 11.3.
- Keller, Helen (1903/1996): «The Story of My Life»
- Langfjæran, John (1973): «Ragnhild Kaata – et hundreårsminne». Døves Tidsskrift nr. 13.
- Myrvang, Bjørn (2002) «Døvblinde Ragnhild Kåtas brev». Hamar Arbeiderblad, 28.9.
- «Ragnhild Kåta er død». Nekrolog signert Ila (1947).
- Ruud, Gunvor (1947) «Ragnhild Kaata» Nekrolog i Tegn og tale nr. 3
- Sandberg, Per-Øivind (2006): «Historien om De Døves Vel»
- Ukjent (1973) «Den første døvblinde i verden som fikk teoretisk undervisning» Vårt Land, 26.5.
- Ragnhild Kåta på Wikipedia
