Naturen i historien

Miljøhistorie er i ferd med å bli en integrert del av historiefaget. Store deler av den tidlige norske 1900-tallshistorien og etterkrigshistorien er preget av en vekst- og velstandstilnærming hvor naturen spiller en underordnet rolle, og hvor industrien var lokomotivet som førte samfunnet fremover. Hva kan man så si om bondesamfunnet og formidlingen av det? Og hva med den fjerne forhistorien som handler om tiden før landet ble bygget?

I denne artikkelen vil jeg prøve å si noe om hva slags rolle naturen har hatt, og hvordan den kan leses ut av noen sentrale norske historieverk. I tillegg vil jeg prøve å tematisere og bringe opp spørsmål, for å åpne opp for litt av den plassen naturen kan tenkes å ha i nye fremstillinger av den samme fortiden.

Av: Finn Overvik.

Fosser for framtiden

En vekst- og velstandstilnærming til det tidlige 1900-tallet er ikke unaturlig, siden industrien med sine fabrikker, produksjonsprinsipper og ikke minst tankesett, i økende grad preget samfunn, mentalitet og kultur i denne perioden. En «ny arbeidsdag» og et nytt samfunn vokste frem på begynnelsen av 1900-tallet, og ble for alvor en realitet etter andre verdenskrig. Sentralt i industriutbyggingen sto fossekraften, som introduserte nye måter å utnytte naturkreftene på. Fossene og elvene ble «temmet» i kraftproduksjonens tjeneste og gjort til en sentral del av industrialiseringen. «Naturen» fremsto ikke lenger bare som en livsbetingelse som menneskene og deres tilværelse var underlagt, men også som noe samfunnet og menneskene i fellesskap kunne få herredømme over og utnytte til nye formål. Industrialisering og utnyttelse av naturkreftene ble nøkkelen til vekst og utvikling. En illustrasjon på hvordan dette har blitt formidlet, finner vi i Berge Furres bok «Norsk historie 1905-1990» (1993), i underkapittelet «Ny energi gjev ny prosessindustri»,¹ hvor det blant annet står:

«Storproduksjon av energi var altså sjølve berebjelken i denne voksteren. Fossane dreiv den nye industrien og lokka investeringskapital til landet. Dei fyrste kraftverka kom sist i førre hundreår. Frå 1906 skaut utviklinga fart: El-produksjonen vart tidobla på fem år. I 1920 fanst det om lag to hundre kraftverk som produserte 4 300 kWh, ein fjerdedel av det totale energiforbruket i landet. Noko gjekk til hushald, men det meste til kraftkrevjande industri.»²

I bildet Furre her tegnet av landet, sto utviklingstanken sentralt både i metaforbruken og i hvilke fakta som ble formidlet. Fossene ble gitt en egenkraft og en determinerende rolle som industriutbygger og kapitallokker. Dette er selvfølgelig godt skrevet av Furre, men det sier også noe om den språklige formasjonen fossekraften og industriutviklingen ble skrevet inn i. Dette er ikke en tekst om naturen i seg selv, men om hva den ble brukt til i det nye samfunnet som vokste frem. I teksten ligger innbakt et instrumentelt syn på naturen. Fokuset er ikke på fossenes estetiske verdi, men på den økonomiske siden ved fossekraften.

Som historisk tekst står selvsagt hverken Furres eller andre historikeres tekster i et en-til-en-forhold med den fortiden som fant sted. Noe er løftet frem og gjort til en mer autorativ historie, noe er blitt igjen og noe er kanskje ikke blitt sett.

Om vi ser på språket i et meningsdannende perspektiv,³  er fossekraften og industriutviklingen i det nevnte sitatet og teksten det inngår i, omtalt som viktig og betydningsfull. Dette er det vanskelig å være uenig i, men er det den eneste meningen man kan finne i disse utviklingstrekkene? Finnes det andre aspekter ved denne industriutviklingen som kan være verdifulle og som kan sette naturen i et annet lys? Kan det utvikles andre forståelser av den samme fortiden, hvor en annen og kanskje mer naturbasert virkelighet trer frem?

Bondesamfunnets fortelling

Hvis vi går tilbake til jordbrukssamfunnet, kan vi si at naturen ligger der som en ubevisst kulisse som det ikke skrives eksplisitt om, men som var innbakt i dagliglivet gjennom naturalhusholdet og den ytre avhengigheten av naturen. Både dyrkingen av jord og husdyrholdet krevde at man innrettet seg etter naturen og årstidenes sykluser. Det er likevel gården som økonomisk enhet, med tiltakende mekanisering i jordbruket, som har vært i sentrum for oppmerksomheten i historiebøkene.

I den delen av Tore Prysers bok «Norsk historie 1800-1870» (1993) som handler om økonomi og levevilkår,»⁴ ble det under overskriften «Garden og plassen, bønder og husmannsfolk» lagt vekt på de sosioøkonomiske forholdene og arbeids- og produksjonsfellesskapet i bondesamfunnet, ikke på naturgrunnlaget, selv om det nødvendigvis lå der som en ramme rundt datidens jordbruk og gårdsdrift, som også innebar fiske og arbeid i skogen.⁵

Ifølge Pryser kunne man ikke:

sjå bonden eller husmannen fyrst og fremst som einskildindivid, men som overhovud i ein hushaldsøkonomi med fleire personar. Drifta av både garden og husmannsplassen var avhengig av ei kvinnerolle og ei mannsrolle som delte arbeidsoppgåvene. Ugifte bønder eller husmenn var difor sjeldsynte. Om ein av ektefellene fall ifrå, gjekk det sjeldan lenge før den andre gifte seg opp att. Økonomien kravde det, dersom då ikkje andre vaksne i familien tok over oppgåvene.⁶

I ettertid er det interessant hvor like disse to beskrivelsene av to ulike perioder i norsk historie var i sitt fokus. I sitatene fra Furres og Prysers bøker er det produksjonsdimensjonen i relasjon til henholdsvis økonomisk utvikling og sosial struktur som står i sentrum.

Hos Furre ble fossekraften kapitallokker og inngikk således i den større fortellingen om industrientreprenørskapet og byggingen av det nye landet. Pryser brukte den sosio-økonomiske forståelsen av husholdet i bondesamfunnet som grep for fremstillingen. Den «ville» naturen som lå bak fossekraften, ble hos Furre til en teknisk-økonomisk størrelse og slik sett borte, mens naturen som livsvilkår ikke ble tematisert i Prysers fremstilling. Den er likevel et fundament som kan leses inn, hvis man tolker fremstillingen med litt andre øyne.

Bondesamfunnets produksjon og økonomi, som Pryser betonte, kan også refortolkes inn mot naturgrunnlaget og menneskets forhold til dette. Ettersom naturen ikke har noen egen stemme, i hvert fall ikke i en rent menneskelig forstand, må dens tilstedeværelse ha en annen karakter enn den menneskelige. Det kan igjen gi andre historier og forståelsesrammer enn den menneskeskapte historien , for eksempel knyttet til forståelsen av tid og tidsmessige forløp. Slik kan man i ettertid finne nye aspekter ved fortiden ved å forsøke å tolke tidligere utgitte tekster i et nytt lys.⁷

Naturens tilstedeværelse

Et historieverk fra slutten av 1970-tallet, Andreas Holmsens bok «Norges historie Fra de eldste tider til 1660» fra 1977,⁸ er også interessant i denne sammenhengen. Her kan vi se hvordan beskrivelser og tematisering av naturen trådde frem som et innledende grep for fremstillingen. Under kapitteloverskriften «Det gamle fangstfolket»⁹  er det landet som fysisk formasjon som åpenbarer seg:

Det kan nå være en 11-12 000 år siden isbreen begynte å smelte bort i Norge. På et par tusen år var det meste av landet isfritt. I lavtliggende strøk gikk havet inn etter hvert som isen tinte; for vekten av breen hadde presset jordskorpen flere hundre meter ned. Ut i de grunne fjordene som da dannet seg, førte breelvene store mengder av sand og leirslam, som sank til bunns der. Da landet senere hevet seg, ble det tørt land. Høyere oppe kunne den nakne, isskurte fjellgrunnen bli dekket av direkte avleiringer fra breene, morener.¹⁰

Her er det historiske bildet et helt annet enn det Berge Furre senere formidlet. Hos Holmsen handler det om et land i forming, både fysisk og politisk-administrativt, fra langt tilbake i tid til et stykke ut i andre halvdel av 1600-tallet. Utgangspunkter er skapelsen av selve landet med de fysiske omgivelsene som ramme. Dette er et stykke Norge fjernt fra senere bondehushold og teknologisk modernisering. Her er det naturens lange bevegelser som kommer til syne og gir mening til teksten. Landet hevet seg og ble til tørt land – nesten som en handlende aktør. Dette var en annen type endring, hvor naturen sto i sentrum.

Slik kan altså naturen også beskrives, uten mennesket som handlende aktør. Naturen kan så å si ha sin egen stemme. Slik kan en også se for seg andre typer beskrivelser av et historisk Norge enn den med menneskene i sentrum, beskrivelser hvor naturen trer frem på ulike måter. Kanskje kan man tenke seg større historier med naturen som en slags aktør. Samtidig vil det selvsagt være vi, kulturen, som formidler, ikke naturen. Og vi formidler den ikke bedre enn vår evne til å fange den inn og forstå den.

Konvensjon, empiri og innhold

Kanskje kan en naturens historie anta andre former og forløp, og ha et annet grunnlag enn det den tradisjonelle historien har hatt. Noe handler selvfølgelig om tilskjæring av studieobjekt. Som jeg var inne på i forbindelse med sitatet fra Berge Furres bok, er det ikke noe nytt at en historiker velger seg ut noe, velger bort noe og ser fortiden gjennom briller skapt av samtiden.  Det er heller ikke særlig radikalt å hevde at også historikerne og deres verk må sees som produkter av deres samtid. Denne artikkelen har pekt på noen likhetstrekk mellom to historieverk skrevet av Berge Furre og Tore Pryser og utgitt samme år.

Kanskje er det heller ikke bare tilgjengelig empiri som er styrende for valget av studieobjekt og for det som formidles om endringer i naturen eller andre emner i sentrale historiebøker? Kanskje er konvensjonene for hva som er viktig og måten empirien gripes og forstås på, minst like viktig? Dette er en stor diskusjon, som aktualiseres i forholdet mellom naturen og historien.

1.  Berge Furre: Norsk historie 1905-1990 Vårt hundreår, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 20.  ↩

2.  Samme sted: s. 20.  ↩

3.  Håkon With Andersen: Mennesker, meninger og medlemmer. En skisse av nye muligheter for ny kulturhistorie, i H. W. Andersen m.fl. (red.), Clios tro tjener. Festskrift til Per Fuglum, Trondheim 1994, s. 17-18.  ↩

4.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 126-35.  ↩

5.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 126.  ↩

6.  Tore Pryser: Norsk historie 1800-1870 Frå standssamfunn til klassesamfunn, Det Norske Samlaget, Oslo 1993, s. 127.  ↩

7.  For samfunnets og kulturens forhold til natur se Thomas Dahl: Ordering nature. Environmentalism as a cultural phenomenon, Senter for teknologi og samfunn, STS rapport nr. 30, desember 1996, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, s. 22-25.  ↩

8.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977.  ↩

9.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977, s. 17.  ↩

10.  Andreas Holmsen: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660, Universitetsforlaget AS Oslo – Bergen – Stavanger – Tromsø, 1977, s. 17.  ↩