Melding av Tatere i Norden før 1850. Sosio-økonomiske og etniske fortolkningsmodeller, Doktorgradsavhandling av Anne Minken. Universitetet i Tromsø, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for historie, august 2007, forsvart mai 2011.
Meldt av Johanne Bergkvist.
***
Forskning på romanifolkets lange historie i Norden har vært mangelfull og ikke minst preget av foreldet tankegods. Anne Minken har skrevet en etterlengtet doktoravhandling der hun tar et oppgjør med det hun kaller «de tradisjonelle fortolkningsmodellenes tvangstrøyer».
Romanifolket, de reisende – eller taterne – som Anne Minken har valgt å bruke i avhandlingen, har en lang historie i Norden. Først omtalt i Danmark i 1505 og Sverige 1512, og fra slutten av 1800-tallet gjenstand for norske myndigheters hardhendte assimileringspolitikk utøvet av Norsk Misjon Blant Hjemløse helt fram til 1989. Helsingforskomiteen har tidligere betegnet politikken mot norske romanifolk som et forsøk på
folkemord. I dag er det satt ned et granskningsutvalg som skal undersøke myndighetenes politikk mot romanifolket/taterne. Den tidlige forskningen om romanifolk i Norden er dermed ikke skrevet i et vakum, men er i høyeste grad preget av tida den er presentert i. Minken viser hvordan forskningen på reisende har en blindflekk, der de snevre forståelsesrammene hun mener har preget det siste hundreårets forskning fortsatt lever i nåtidige framstillinger. Hennes mål er å identifisere et slikt gjentatt mønster i fortolkning og begrepsbruk.
Realhistorisk spenner avhandlingen seg fra 1500 til 1850. Siktemålet er å belyse etnisk identitet, sosial kategorisering og økonomisk tilpasning. Startpunktet for avhandlingen henger sammen med de reisendes ankomst til Norden. Sluttstreken for avhandlingen faller sammen med utgivelsesåret for Eilert Sundts Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge. Etter dette er historien godt belyst, særlig den norske assimilasjonspolitikken. I tillegg er hennes kritiske analyse av forskningshistorien vel så viktig som nye kildestudier. Historiografen Minken spenner seg over et langt tidsrom, fra de første beretningene og krønikene om sigøynerinnvandringene i Europa på 1400-tallet og avsluttes først i 1970 med den toneangivende svenske Adam Heymowskis doktoravhandling fra 1969, Swedish «travellers» and their ancestry: an social isolate or an ethnic minority. Heymowski regnes som det siste viktige arbeid der opprinnelsesspørsmålet er sentralt.
Forskning i en sosialpolitisk kontekst
To forskerskoler har dominert forskningen. Begge må forstås innenfor en sosialpolitisk kontekst der et rase- og arvehygienisk miljø ble utfordret av oppfatningen av at de reisende var en sosial utgruppe og ikke et eget folk. Pionerarbeidet ble gjort av Eilert Sundt da han kartla de norske reisende og hevdet at de besto av to grupper av storvandringer/«tatere» eller småvandringer/«skøyere» med ulikt opphav som gradvis hadde smeltet sammen til en gruppe, fantefolket, på 1800-tallet. Den første gruppen mente han var mer eller mindre innenlandske, mens den andre gruppen var de ekte romanifolkene med eldgamle kulturtrekk med indisk
opphav. Romanifolket ble han først oppmerksom på da han var lærer i Tukthuset i 1845. Han vektla at blandingen førte til degenerasjon og moralsk svekkelse.
Eilert Sundts teorier ble på 1940-tallet kritisert av Kaspar Flekstad i Omstreifere og Sigøynere: Studier over fantefolkets opprinnelse. Målet var kriminal- og sosialpolitisk, og opprinnelsesspørsmålet av stor viktighet for å treffe de riktige virkemidlene. Ved å tilbakevise de reisendes «sigøyneropphav» mente han det var enklere å få dem bosatt. Fra den delvise raseorienterte og eksotiserende vektleggingen av en «ekte» sigøyneravstamning fra 1800-tallet, svingte pendelen i etterkrigstida til påstanden om at de reisende ikke var romanifolk. Flekstads påstand om at de stammet fra «den innenlandske underklassen» og var en subkultur frambrakt av fattigdom, kriminalitet og sosial arv. Uærlige yrker ble sett som en av flere utstøtingsmekanismer. Betegnende for tonen angitt i forskningen hadde både Sundt og hans fremste kritiker Flekstad fengselsarbeid som utgangspunkt. Tater- eller omstreiferspørsmålet handlet om en levemåte definert som et samfunnsproblem. Kritikken av raseteoriene rokket ikke ved grunnlaget for assimilasjons- og tvangstiltakene.
Minken viser hvordan disse to forskerskolene er basert på en rigid og statisk forståelse av en etnisk gruppe som har hatt yrkestilpasning og kulturell fleksibilitet som viktige særtrekk for å overleve. Hun forkaster teoriene til Flekstad og hans nordiske motsvarigheter om at de reisende ikke var en etnisk, men en sosial gruppe. Minken viser hvordan de opererte med grunne genealogier og en snever etnisitetsforståelse basert på sigøynerstereotypier der de nordiske romanifolkene, med en flere hundre års historie med språklig og kulturell tilpasning i nærområdene, ble målt opp mot nyinnvandrete romer av vlax-gruppen som kom til Norden fra Øst-Europa på slutten av 1800-tallet.
Selvforståelse og kategorisering
Minken er ikke ute etter å forklare romanifolkets «egentlige» opphav eller opprinnelse, men hvordan gruppa ble fortolket av majoritetssamfunnet og hvordan de forsto seg selv. Hun viser med sin avhandling til gruppas fleksibilitet framfor å lete etter «den rene sigøyneren» eller «den norske omstreiferen». Uten bastante konklusjoner viser hun hvordan etnisitet ikke står i motsetning til sosiale muligheter og yrkestilpasning. Gjennom kildestudier og genealogier kommer det fram at reisende over et langt tidsspenn har hatt forståelsen av å tilhøre en særegen folkegruppe. Sentralt for Minken er at etnisitet ikke handler om rent opphav og statiske grupper, men om en gruppes selvforståelse som formes av en samtidig strukturell kontekst og et historisk forløp.
Minken har valgt kilder som beskriver møter mellom reisende og majoritet. En viktig møteplass er enkelthendelser som rettssaker og forhør, barnedåp eller innvilgelse av byborgerskap. Her er det er mulig å tolke detaljer og flertydighet i dialogen. Viktig er også de normative kildene, som lover og forordninger, og brytningen mellom lovtekst og rettspraksis. I to mikrohistoriske kildestudier med utgangspunkt i svenske og norske kilder fra 1700-tallet følger hun to familiegrupper tett i kirkebøker, rettskilder og militære ruller. Der den ene gruppa ble omtalt som sigøynere eller tatere, og også presenterte seg selv som det, ble den andre familiegruppa aldri omtalt som det til tross for at de hadde tradisjonelle reisende yrker og befant seg i et miljø dominert av reisende. I den første saken belyser hun etnisitetsmarkeringer og etnisitetsforhandlinger. I den andre analyserer hun sosial mobilitet og grensekryssing mellom ulike omvankende grupper og det bofaste samfunnet.
I 1600-tallets lover og kilder brukes «taterbegrepet» i utstrakt grad. Fram til 1700-tallets første halvdel var soldattjeneste og borgerskap viktig legal beskyttelse for nordiske reisende, som kunne kombineres med reisevirksomhet. Særlig i områder i Sverige var det vanlig at reisende fikk borgerskap i småbyer, og sammen med soldatyrket var dette en viktig sosial klatring. Det ugjør et stort kildeproblem at knapt noen personer omtales som tater eller sigøyner i perioden 1740–1835 i de nordiske kildene. Perioden kan derfor kalles «den store tausheten». Minken viser hvordan myndighetens bruk av begrepene avtok, men viser at omtale i kildene av yrker som hesteskjærere og hektemakere, sammen med omtale av levevis knyttet opp mot genealogiske undersøkelser, gir historikeren andre ledetråder. De reisende som gruppe forsvant ikke, men taterbegrepet hadde først en renessanse på 1830-tallet. En årsak var at myndighetene i mindre grad så romanifolk som fremmede, men i stedet forsøkte å disiplinere dem som ulydige undersåtter i tråd med den merkantilistiske ideologiens ønske om å utnytte befolkningens arbeidskraft. De unngikk å bruke gjeldende lovgivning, med utvisning og dødsstraff for lederne, ved å unnlate å bruke ordet tater.
Det problematiske taterbegrepet
Minkens avhandling vil bli stående som et svært viktig oppgjør med foreldete forestillinger om de reisende. Jeg oppfatter at hennes teoretiske utprøving av tidligere forskning og gjennomgang av nyere kildemateriale kommer svært nær de reisendes egen selvforståelse i dag. Ikke bare forskere, men også reisende selv vil ha glede av hennes dypdykk i kildestudier fra hundreårene før 1850. Det er ikke nødvendigvis de konkrete opplysningene som er nye, her har hun hatt god hjelp av slektsforskere på romanislekter, men det er særlig bruken av kildematerialet til å undersøke de reisendes selvforståelse og tilpasning over tid som er nyskapende og viktig.
Det problematiske i denne sammenhengen er tittelen «Tatere i Norden før 1850» og bruken av taterbegrepet i avhandlingen. Minken har valgt å bruke utgruppenavnet tater ettersom det ikke finnes egenbetegnelser i de tidlige kildene. I de eldre norske kildene og lovgivningen brukes tater, tilsvarende i Sverige og Finland tattare og zigenare. Hun mener at bruken av dagens egenbetegnelser som reisende, som finnes i kildene fra 1800-tallet, dagens norske egenbetegnelse romanifolk, den vest-europeiske romanibefolkningens egenbetegnelser som sinti, manus, kale eller de øst-europeiske gruppenes rom vil få et anakronistisk preg ettersom disse ikke finnes i kildene før 1850
Et annet problem Minken framhever er at å bruke en nøytral egenbetegnelse som reisende ville kunne skjule større grupper med omreisende levesett. Her tolker jeg henne dermed slik at med bruken av tater har hun i realiteten undersøkt egenforståelsen til dem som i perioder ble forstått av myndighetene som tater, i perioder ikke betegnet som dette av omverdenen, er knyttet til romanislekter eller i det minste knyttet nært opp til personer med klar bakgrunn i miljøer, yrker og leveveier preget av romanikulturen. Minken tar opp de ulike problemene med å velge den ene eller andre betegnelsen på en interessant måte, men jeg skulle ønske at hun i enda større grad framhevet at undersøkelsen gjelder romanifolk om enn uklart hvilke egenbetegnelser eller gruppesammensetning de hadde for flere hundre år siden. Ettersom de reisendes egen selvforståelse vies stor plass i avhandlingen, ville Minken tjent på å styre unna et utgruppenavn mange reisende i dag forbinder med diskriminering og overgrep.
Til tross for det lange tidsspennet, den nordiske bredden og en omfattende realhistorisk og forskningsteoretiske del tar ikke Minken lett på de ulike spørsmålene hun behandler. Med en moderne etnisitetsforståelse og utgangspunkt i mikrohistoriske kildestudier, ser Minken med et kritisk blikk på tidligere forskning. Her forkaster hun med rette konklusjoner basert på grunne kildestudier og ladete politiske teorier om de reisende som et samfunnsproblem, der forskningens mål var tiltak mot gruppa. Minken har derfor skrevet en svært etterlengtet doktoravhandling som bør skape ny skole på forskningen om de reisendes historie.
Johanne Bergkvist har en master fra Universitetet i Oslo (2008) med mastergradsavhandlingen «en Haard og Dyr Tid». Fattigdom, tigging og løsgjengeri i Christiania 1790-1802. Hun arbeider ved historisk seksjon ved Oslo byarkiv, hvor hun blant annet arbeider med formidling av de fattiges historie. Hun har tatt initiativ til et dokumentasjonsprosjekt om norske romanifolk kalt Romanimanus rakrar avri! (direkte oversatt Romanifolket snakker ut)
Artikkelen er del av historieblogg.no sitt samarbeid med tidsskriftet Fortid. Den er publisert i Fortid 4/2011 Historier om Mennesket.
