Lokalhistorie i by og bygd

Hva er egentlig lokalhistorie? Historikere som befatter seg med dette feltet behandler et utall temaer og forholder seg til en rekke ulike kilder, metoder og teoretiske utgangspunkt. Det som forener dem er at utgangspunktet for studiet er et bestemt lokalsamfunn.

Av: Ola Alsvik, Hans P. Hosar, Dag Hundstad, Marthe Glad Munch-Møller og Marianne Wiig.

En introduksjon til den lokale fortida

Lokalsamfunnsbegrepet er både elastisk og diskutabelt. Enkelte vil hevde at det er et kriterium for å kunne kalles et lokalsamfunn at innbyggerne kjenner hverandre personlig. Da snakker vi i realiteten om nokså små enheter. En norsk storkommune vil på ingen måte falle inn under dette begrepet. Andre vil vektlegge forhold som felles administrasjon eller at det er et opplevd fellesskap mellom innbyggerne. En entydig definisjon lar det seg vanskelig gjøre å komme fram til. Med historikeren Ståle Dyrvik må vi kunne si at «[…] lokalsamfunnet kan være ei svært skiftande eining over tid, både i omfang og intensitet.»¹

Vi kan likevel være enige om at det i et lokalhistorisk perspektiv ligger en anerkjennelse av at stedet er et referansepunkt som setter en ramme rundt all menneskelig aktivitet. Lokalhistorie betoner altså den romlige dimensjonen ved tilværelsen, og en lokalhistorisk undersøkelse forutsetter at analysen har en geografisk ramme. Også geografer, sosiologer, kulturhistorikere og antropologer fokuserer på romlige dimensjoner, og lokalhistorikere lar seg inspirere av teorier og metoder fra andre fag. Det som særpreger den lokalhistoriske forskningen er det historiske perspektivet på forholdet mellom menneske og sted.

Hva slags lokalsamfunn er det tjenlig å undersøke? Utfra formålet med analysen kan utgangspunktet variere sterkt, fra en liten husmannsplass til en millionby. Relasjoner mellom ulike steder er også en viktig lokalhistorisk undersøkelsesoppgave, både innenfor og på tvers av nasjonale grenser.

Det er viktig å være oppmerksom på at en lokalhistorisk undersøkelse ikke forutsetter et totalhistorisk «vegg-til-vegg»-perspektiv. En kan også velge å analysere utvalgte sider ved et lokalsamfunn, det være seg bestemte sosiale, politiske, økonomiske eller kulturelle forhold innenfor en periode. Mange lokalhistorikere forsker også på bestemte institusjoner i et lokalsamfunn, som organisasjoner eller bedrifter. En viktig del av den lokalhistoriske litteraturen forsøker imidlertid å gi et helhetlig bilde av utviklingen i et lokalsamfunn. I denne artikkelen vil vi gi en introduksjon til slike arbeider, som kan fungere som nyttige referanseverker både for historiestudenter og andre. Særlig vil vi fokusere på bygdebøker, byhistorie og regionalhistorie. Videre vil vi belyse den lokalhistoriske folkebevegelsen, samt rollen til Norsk lokalhistorisk institutt. Avslutningsvis vil vi komme inn på flerkulturell lokalhistorie, som kan sies å representere underkommuniserte perspektiver i den lokalhistoriske forskningen.

En definerende sjanger: bygdeboka

Den første «moderne» bygdeboka blir gjerne datert til 1903, da historikeren Oscar Albert Johnsen ga ut Hurum herred. En historisk-topografisk beskrivelse. I betegnelsen «moderne» i denne sammenhengen ligger at boka er skrevet etter en historiefaglig begrunnet plan og med vesentlige karakteristika som gjør seg gjeldende i sjangeren den dag i dag. Boka inneholdt de tre hovedelementene som raskt ble et standardkrav i bygdebokproduksjonen: 1) Naturgrunnlaget (topografisk beskrivelse, geologi, klima, dyre- og planteliv) 2) bygdas alminnelige historie, emnedelt eller kronologisk framstilt, 3) gards- og slektshistorie.² Den innbyrdes vektleggingen av disse elementene har riktignok variert sterkt i bygdebøkene som har kommet i ettertid, og det har skjedd forskyvninger innen sjangeren som helhet. Den naturgeografiske delen er i dag så godt som forsvunnet.

I dag går det sjangermessige hovedskillet mellom generell bygdehistorie (gjerne betegnet med begrep som «kultursoge» eller «allmennhistorie») på den ene siden, og gards- og slektshistorie (i dag ofte kalt befolknings- og bosettingshistorie) på den andre. I den sistnevnte sjangeren går man detaljert til verks, og søker å følge alle personer, familier og bosetningsenheter i et lokalsamfunn.³ I det følgende er det likevel den generelle bygdehistorien vi vil fokusere på, da denne er mest naturlig å se i sammenheng med utviklingen av historiefaget.

I kjølvannet av Hurumsboka kom en veritabel bølge av ny lokalhistorisk litteratur, i betydelig grad faglig målrettet og med krav til vitenskapelig metode. Historikere ved universitetene skrev mønsterdannende lokalhistoriske verker. I tillegg ble mer eller mindre skolerte amatører inspirert av, og satt under belæringspress fra nettopp O.A. Johnsen, professorene Yngvar Nielsen, Edvard Bull d.e. og andre akademiske ildsjeler.⁴

Bygdebokbølgen på begynnelsen av 1900-tallet var i betydelig grad ideologisk motivert. Den ene siden av dette var de opphetede nasjonale stemningene som gjorde seg gjeldende i tida rundt 1905 og grunnlovsjubileet 1914. Bygdebøkene ble oppfattet som velegnet til å utforske den lokale og regionale egenart som spesifikke og legitime uttrykk for «det ekte norske». Men den ideologiske motivasjonen sprang også ut av et ønske om å motvirke det mange oppfattet som uønskede utviklingstrekk i tida. Det gamle bondesamfunnet var i ferd med å gå i oppløsning under trykket av industrialisering, urbanisering og nye sosiale bevegelser med nye krav til samfunn og politikk.⁵

Mens O.A. Johnsen både hadde en agrarnasjonalistisk målsetning og en akademisk motivasjon for sin lokalhistoriske interesse, la på sin side både den politisk konservative Yngvar Nielsen og marxisten Edvard Bull d.e. størst vekt på de i strengere forstand historiefaglige begrunnelser.⁶ Viktig i så måte var den grunnleggende betydning de alle tilla den materielle, sosiale og økonomiske historien. Dette kunne i tilfredsstillende grad bare studeres ved hjelp av lokale undersøkelser, som i sin tur kunne utgjøre byggesteiner i det større nasjonale og internasjonale perspektivet. I dag vil mange også hevde at en viktig oppgave for lokalhistorikere er å nyansere og korrigere den nasjonale historien og vise at historien har ulike forløp og tolkninger sett ut fra ulike geografiske ståsted. Ved å få fram det særegne ved lokalsamfunnet viser en også at norgeshistorien er mangetydig og kompleks.

Fra 1930-årene av og i flere tiår framover ble bygdebokdiskursen i betydelig grad dominert av to sterke, men divergerende faglige stemmer, historikerne dr.philos. Lars Reinton og professor Andreas Holmsen. Mens Reinton la sterk vekt på folkloristikk og etnologi, vitenskaper med opphav i den tyske nasjonalromantikken, hadde Holmsen en mer samfunnsvitenskapelig tilnærming med «moderne» fag som sosiologi og sosialøkonomi som hjelpevitenskaper i historien. Ola Alsvik beskriver to hovedtrender innen lokalhistoriefaget i Norge gjennom de siste drøyt 100 år.⁷ Den ene er knytta til folkeopplysningstradisjonen, og appellerte sterkt til «topofile» og «geneafile» følelser (steds- og slektskjærlighet). Alsvik lar Reinton representere denne tradisjonen i det han «legger tyngden på det romantisk-emosjonelle», mens Holmsen gjøres til eksponent for «det intellektuelt-rasjonelle».

Ikke ulikt den nasjonale og kulturvernende stemningsbølgen på det tidlige 1900-tallet, førte den grønne og motkulturelle bølgen fra 1970-årene av til en ny giv for bygdebøker og annen lokalhistorisk aktivitet. Det instrumentelle aspektet – bruken av historie til utenomfaglige formål – ble framtredende i bestrebelsene etter å skrive «historie nedenfra», og muntlige kilder ble i større grad trukket inn i prosjektene.⁸ Det ble nå et mål at «alle skal med» i bygdeboka. Historien kunne skrives for eksempel i et kvinneperspektiv eller fra et minoritetsstandpunkt (se nedenfor), til forsvar for utkantinteresser og så videre.⁹

Med utdanningseksplosjonen nettopp fra 1960- og 1970-årene av kom en økende profesjonalisering også av det lokalhistoriske kunnskapsfeltet.¹⁰ En betydelig andel av historikerne ved norske universiteter har skrevet bygdebøker. Også ikke-universitetsansatte bygdebokforfattere har i økende utstrekning hatt faglig akademisk bakgrunn. Men fremdeles produseres bygdebøker også av folk som ikke er historiefaglig utdannet, noen ganger skjer det på dugnadsbasis, særlig innen gards- og slektshistorien.

Byhistorie: flertydig og tverrfaglig

Byhistorie er et flertydig begrep. Vi kan i det minste skille mellom tre forskjellige meninger. For det første kan vi forstå byhistorie som urbaniseringens historie: historia om årsakene til og virkningene av bydannelse og byvekst. For det andre kan byhistorie ta utgangspunkt i en generell problemstilling eller et overordnet tema i studiet av én eller flere byer. Og for det tredje kan byhistorie representere en singulariserende framstilling av historia til én enkelt by, altså en bymonografi eller bybiografi.¹¹ Når vi tenker innenfor en lokalhistorisk ramme, er det primært den siste betydningen av fenomenet byhistorie vi sikter til, men grensene er flytende, spesielt mellom de to sistnevnte kategoriene, og det er bare for analytiske formål at det virker rimelig å plassere de tre typene i klare båser – noe vi straks skal se nærmere på.

Norsk byhistorie er i første rekke representert ved de omtrent 200 bindene med bymonografier som er utgitt i Norge fra begynnelsen av 1900-tallet til i dag.¹² De fleste byhistorier av denne typen er skrevet på oppdrag fra byens myndigheter, finansiert av byens skattebetalere og rettet mot lokalbefolkningen eller den lokale allmennhet. Byhistoriesjangeren ble tidligere profesjonalisert enn bygdehistoria, og etter annen verdenskrig har de fagutdannede forfatterne helt dominert sjangeren.

Bymonografien har lange røtter i europeisk bokhistorie. Noen av de første byhistoriene av denne typen ble skrevet i Nord-Italia på 1500-tallet. På denne tida var det skarp økonomisk og politisk konkurranse mellom byene, og konkurransen fikk skriftlig uttrykk i de nærmest euforiske bybiografiene, der ens egen by fikk retorisk heltestatus – på bekostning av andre.¹³ En utløper av den samme tradisjonen finner vi også i norsk kontekst, representert ved de såkalte Bergens-humanistene, og særlig Absalon Pederssøn Beyers Bergens kapitelsbok, som er et ganske misvisende navn på hans dagboksskildringer fra hverdagslivet i vestlandsbyen på midten av 1500-tallet.¹⁴

Det er selvfølgelig et stort tidsspenn, og et minst like stort intellektuelt sprang, mellom renessansens bymonografier og etterkrigstidas eller dagens byhistorier, det vi kan kalle de «moderne» byhistoriene, men funksjonelt sett er det likevel en parallell. Også den moderne byhistoriske monografien har et dominerende fokus på den ene – den spesielle – byen, det vil si at byhistoria får en identitetsbyggende funksjon. Samtidig peker nettopp denne funksjonen ut over den individuelle byens rammer, fordi identitetsbygging er avhengig av at vi sammenligner med noe utenfor – med en eller flere byer som er forskjellige fra vår by. Dermed må vi sprenge den trangere rammen for byhistorie og bevege oss inn i temaer som har en mer teoretisk og generaliserende urbanhistorisk karakter.¹⁵

Denne bevegelsen går forresten begge veier og har karakter av et kretsløp. Den bymonografiske forskningen – «den egentlige lokalhistorien» – låner fra urbaniseringshistorien, men urbaniseringshistorien har også konkret hentet empiri til mer omfattende syntesebygging fra den store bybiografiske litteraturen. Et eksempel på det siste er det store verket om Norsk byhistorie, med undertittelen Urbanisering gjennom 1300 år, som i vesentlig grad er basert på norske byhistoriske verker. Bymonografiene åpner seg altså mot andre greiner innenfor det store og tverrfaglige vitenskapsfeltet byhistorie.¹⁶

Ser vi framover, er det sannsynlig at den byhistoriske sjangeren vil måtte åpne seg også på andre måter: For det første er det flere og flere steder som får bystatus, eller snarere skaffer seg bystatus. Dette skjer samtidig med en generell urbaniserings- og fortettingstendens i distriktene. Hvis «alt er i ferd med å bli by», slik Ola Svein Stugu skriver, får det naturligvis betydning for byhistorie som vitenskapsgrein – og for bymonografien som lokalhistorisk sjanger.¹⁷ En annen og eldre utviklingstendens er kanskje enda viktigere reint konkret: De aller fleste bymonografiene initieres, finansieres og skrives med utgangspunkt i det gamle, juridiske bybegrep – som i sin tid forutsatte at byer var statiske, nærmest lukket inne bak sine murer. Urbaniseringen har gjort denne avgrensningen meningsløs.¹⁸ En by som Oslo fortsetter sømløst ut over sine grenser og inn i omlandskommunene, og inngår i et enda større arbeids- og boligmarked. Det gamle bybegrepet, som fortsatt reflekteres i mange bymonografier, er ikke lenger helt egnet for å gripe hva en by er; byer må snarere forstås som regioner.

Regionalhistorie: En sjanger i vekst?

Den minste sjangeren vi skal omtale her dreier seg om de største områdene: distrikter eller regioner. Utgangspunktet for denne sjangeren var i sin tid at en del emner var mer hensiktsmessig å behandle for større områder enn i et enkelt lokalsamfunn. Fra slutten av 1980-årene og framover har også flere fylkeshistoriske verk kommet ut, og i dag er de fleste norske fylker dekket av en eller annen form for historisk framstilling. Mønsteret var i de fleste tilfeller den allmennhistoriske bygdeboka, der verket var delt inn i ulike perioder og tok for seg de enkelte emnene innenfor denne hovedstrukturen.¹⁹

Et forholdsvis nytt fenomen er at flere landsdeler har fått egne historieverk. Her kan nevnes Agders historie (fra 1991), Nordnorsk kulturhistorie (1994), Trøndelags historie (2005) og Vestlandets historie (2006). Bemerkelsesverdig nok har ikke den mest sentrale landsdelen, Østlandet, fått noen landsdelshistorie. Årsakene kan være mangelen på en felles, opplevd identitet i dette store og heterogene området, samtidig som de sentrale deler av Østlandet i mindre grad kan ha følt behovet for synliggjøring i det nasjonale bildet. Både fylkes- og landsdelshistoriene er påkostede utgivelser, oftest i flere bind. Målsetningen fra oppdragsgiver har nok i første rekke vært å søke å bygge en felles identitet. De landsdelshistoriske prosjektene har hatt en særlig funksjon her, i og med at en sentral del av den tiltenkte funksjonen var å legitimere at fylkene skulle slås sammen til større regioner.²⁰

Når distrikts- eller regionalhistorien aldri har blitt noen stor sjanger i Norge, har nok dette særlig sammenheng med at større regioner aldri har vært oppfattet som sentrale for nordmenns selvforståelse og identitet. Norge har heller ikke en historikk med tidligere selvstyrte territorier som har blitt konsolidert i nasjonalstater, som blant annet Tyskland og Italia. En kan si at regionalhistorien mangler lokalhistoriens nærhet og nasjonalhistoriens patos. Det vil likevel ikke si at den ikke gir nyttige perspektiver også i en norsk kontekst. Ofte presenterer regionalhistorien en alternativ romlig avgrensning til de offisielle politisk-administrative enhetene. Dette kan bidra til at undersøkelser av et lokalsamfunn blir plassert i en større og mer passende sammenheng for komparasjon.²¹

Lokalhistorie som folkebevegelse

Hovedvekten er i denne artikkelen lagt på lokalhistorie som forskningsfelt. I Norge er imidlertid denne typen historieskrivning og aktivitet også kilde til glede og mening for svært mange mennesker. Lokalhistorie er en av de største folkebevegelsene i Norge. Landslaget for lokalhistorie organiserer ca. 400 norske historielag med i alt ca. 80 000 medlemmer. Paraplyorganisasjonen Norges Kulturvernforbund omfatter i tillegg til Landslaget en rekke andre særforbund, og har totalt ca. 230 000 medlemskap i ca. 2000 lokallag. I tillegg kommer en del lag og foreninger som ikke er tilsluttet fellesorganisasjonene, samt alle de som driver med lokalhistorie og slektsgranskning eller annen kulturvernaktivitet uten noen form for organisasjonstilknytning.

Blant de frivillige kulturvernorganisasjonene kommer de lokale historielagene i en særklasse, ikke bare fordi de organiserer så mange, men fordi virkefeltet er så bredt. Det første norske lokalhistorielaget var Bergens Historiske Forening, som ble stiftet i 1894. Fra 1908 og framover ble det også dannet historielag på bygdene, først på Vestlandet. Også faghistorikerne i Den norske historiske forening interesserte seg for den lokalhistoriske utviklingen. I 1913 satte foreningen ned en egen komité for lokalhistorie. Selv så historikerne på seg selv som autoriserte fortolkere av fortida, og et av målene for komiteen var en slags form for kontroll av lokalhistorikerne.²²

Faghistorikerne var også sentrale i Landslaget for bygde- og byhistorie (fra 1982 Landslaget for lokalhistorie), som ble stiftet i 1920 som en nasjonal fellesorganisasjon. Fra begynnelsen av 1980-årene har imidlertid organisasjonen i større grad fungert som en paraplyorganisasjon for historielagene. Landslaget har blant annet stått for kurs og større landsomfattende minneinnsamlinger. Organisasjonen står også som utgiver av Lokalhistorisk magasin og tidsskriftet Heimen, som er landets eneste fagfellevurderte lokalhistoriske tidsskrift.²³

Fra 1970-årene så man en stor vekst i aktiviteten og medlemsmassen i de lokale historielagene. Som tidligere nevnt, er det naturlig å se dette i sammenheng med en grønn og motkulturell bølge, med generelt økt oppmerksomhet rundt distriktene og kulturell grasrotaktivitet. Mens historielagene tidligere hadde konsentrert seg mest om avgrensede oppgaver som å gi ut bygdebok eller drive et lokalt museum, fikk historielagene nå et videre virkefelt. Blant annet var det en eksplosjonsartet økning i utgivelsen av lokalhistoriske årbøker eller årsskrift. Den store floraen av slike skrift er en betydelig kilde til norsk lokalhistorie. Ikke minst er det verdifullt at mye personlig minnemateriale fra den nære fortid er formidlet på denne måten. Slik har vi mulighet til å gripe endringer i dagliglivet og lokalsamfunnet fra et mikroplan.²⁴

I dag er de fleste norske lokalsamfunn dekket av en eller annen form for lokale historielag. Innsatsen som legges ned for lokalhistorie og lokale kulturminner på denne måten kan nesten ikke overvurderes. I mange år har så vel frivillige som profesjonelle lokalhistorikere hatt et fruktbart samarbeid med Norsk lokalhistorisk institutt.

Fra grasrotbevegelse til statlig institusjon: Norsk lokalhistorisk institutt

Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) ble etablert i 1956 etter et initiativ fra Landslaget for lokalhistorie. Helt fra starten har instituttet tatt mål av seg å være et nav i det lokalhistoriske feltet, med brobygging mellom fagfolk og frivillige krefter som et viktig virkefelt. Konsulentvirksomhet overfor bygdebokforfattere og andre lokalhistorikere var et hovedgjøremål fra første øyeblikk. I mange år la også instituttet ned en betydelig innsats i å utgi kildeserier og andre publikasjoner. Det første store prosjektet var utgivelse av skattematrikkelen 1647 i 18 fylkesbind. Den mest kjente publikasjonen fra NLIs side er Norsk historisk leksikon. Leksikonet kom i første utgave i 1974 og er nå digitalisert og tilgjengelig i fulltekst på Lokalhistoriewiki. I alt er antallet utgitte publikasjoner fra instituttet oppe i langt over hundre, med Norges lyder – fra stabbursklokker til storbykakafoni (2018), som den foreløpig siste utgivelsen.²⁵

Siden 2017 har NLI vært en del av Nasjonalbiblioteket, der det utgjør en egen seksjon under Avdeling for fag og forskning. Instituttet arbeider for å fremme lokal- og regionalhistorie på ulike måter, blant annet ved forskning, veiledningsvirksomhet, seminarer og publikasjoner. En naturlig oppgave er også å spre informasjon om Nasjonalbibliotekets omfattende samlinger og digitaliseringsvirksomhet. Her kan blant annet nevnes de siste årenes satsing på digitalisering og tilgjengeliggjøring av norske bøker, aviser, tidsskrift, fotografier og annet materiale. Sammen med Arkivverkets digitalisering av primærkilder gjennom Digitalarkivet, gir dette en langt enklere tilgang enn tidligere for de som vil arbeide med et lokalhistorisk materiale. De senere år har en større del av virksomheten til NLI vært vendt mot å opparbeide digitale ressurser som alle som er interessert i norsk historie kan ha glede og nytte av. NLI har vært involvert i flere større digitaliseringsprosjekter, og driver i dag nettstedene lokalhistorie.no, historieblogg.no og lokalhistoriewiki.no.

Nye kunnskapsplattformer: Lokalhistoriewiki og Historieblogg

Lokalhistoriewiki er en fag- og forskningswiki der enkeltpersoner, organisasjoner og institusjoner samarbeider om artikler, bilder og prosjekter.²⁶ Noen prosjekter er styrt av NLI eller andre aktører, men det aller meste av samarbeidet i wikien oppstår tilfeldig, gjennom at brukere med ulik kompetanse utfyller hverandre. Artiklene kan endres på direkten, og samskriving er normen. Dette er kanskje det som klarest skiller wikien fra mer tradisjonelle plattformer, som i større grad fungerer som publiseringskanaler for artikler skrevet for evigheten av én forfatter.

De fleste av artiklene i Lokalhistoriewiki er leksikalske, men det er åpning for eksperimentering både med leksikonsjangeren og andre sjangre. Wikien rommer derfor blant annet også problemdrevne og drøftende artikler, for eksempel om metodiske emner. For den som vil skrive i wikien er mulighetene nærmest ubegrensede, så lenge perspektivet er lokalt og historisk. Wikien inneholder artikler om store, overordnede temaer, som samferdsel og middelalder, men enda viktigere: Ingenting er for smått, sært eller ubetydelig til å fortjene en artikkel, og for å pløye opp ny mark er det ofte nødvendig å bruke primærkilder. Innhold fra wikien kan også med fordel brukes videre i artikler andre steder. Wikien egner seg godt for å samle inn data, og når ulike brukere fra hele landet samarbeider om slike samlinger, kan de vokse seg store og mangfoldige. Lokalhistoriens lange tradisjoner for samarbeid mellom profesjonelle og frivillige, avspeiler seg også i wikien, og målet er størst mulig mangfold av brukere.

En annen av NLIs formidlingskanaler, Historieblogg, ble starta i 2011.²⁷ Dette er i stor grad et tradisjonelt nettidsskrift, hovedsakelig dominert av artikler og bokmeldinger. Nettidsskrifter har gode muligheter for rask publisering, slik at debatter og temaer kan belyses mens de fortsatt er aktuelle. Fra begynnelsen har bloggen hatt et tverrfaglig fokus. Den ble i sin tid starta som del av prosjektet Historievitenskapens grenser, og selv om fellesnevneren for artiklene er at de er fortidsfokuserte, har det alltid vært et viktig poeng at ulike bindestreksdisipliner skal være representert. Et satsingsfelt for Norsk lokalhistorisk institutt har også vært flerkulturell lokalhistorie.

En åpnere lokalhistorie: vandrere, migranter og minoriteter

«Flerkulturell lokalhistorie» er et relativt nytt begrep og må forstås i sammenheng med begrepet «flerkulturelle samfunn», et uttrykk som kom i alminnelig bruk i løpet av 1990-årene. Et flerkulturelt samfunn er et samfunn «som består av to eller flere grupper som betrakter seg selv, og anerkjennes av andre, som kulturelt forskjellige fra hverandre», hevder Thomas Hylland Eriksen.²⁸ Og i tråd med denne definisjonen kan vi si at flerkulturell lokalhistorie er historiske studier av flerkulturelle aspekter ved norske lokalsamfunn – og samfunn i andre land, i den grad de har relevans for å forstå og forklare norske forhold. Tolket slik er flerkulturell lokalhistorie et svært omfattende forskningsfelt, som rommer studier av urfolk (samer), av nasjonale minoriteter (jøder, kvener, rom, romani og skogfinner), av andre etniske minoriteter eller innvandrere som har etablert seg i Norge. Videre kan flerkulturell lokalhistorie både være orientert mot interne studier av en etnisk gruppe, av samhandling, økonomiske forhold og sosiale relasjoner, mellom folk som regner seg som eller regnes til ei gruppe. Eller – og helst – kan lokalhistorie av denne kategorien være orientert mot forholdet mellom flere etniske grupper, og kanskje spesielt sosiale og symbolske relasjoner mellom minoritet og majoritet i lokalsamfunnet.

Hvis vi betrakter lokalhistorisk forskning i det 20. århundre, må det være riktig å si at flerkulturelle perspektiver kom relativt seint inn i by- og bygdeboklitteraturen. Forklaringen på dette er sammensatt. I lokalhistorien identifiserer Knut Kjeldstadli både en fortrengning av omverdenen, av indre konflikter og av vandrerne (i motsetning til de fastboende). Dette tilskriver han en metodologisk lokalisme, en tilbøyelighet i lokalhistorien til å skjære til historiske emner langs lokale grenser, bruke lokalt kildemateriale og søke forklaringer på det vi kan observere innenfor lokale rammer.²⁹

Da sosialantropologen Ivar Bjørklund utga sin bygdebok for Kvænangen i 1985, kan dette på mange vis regnes som gjennombruddet for den flerkulturelle lokalhistoria. Bjørklund dokumenterte den samiske historia – lokalbefolkningens samiske røtter. Mange opplevde det stigmatiserende å bli tilskrevet etnisk minoritetsstatus, og Bjørklund fikk på kort sikt sterk kritikk. Det var blant annet av forskningsetiske grunner at by- og bygdebokforfatterne lenge styrte unna denne tematikken.³⁰

Omkring 1980 startet imidlertid en politisk mobilisering, som gjorde at marginaliseringen av det etniske mangfoldet ble redusert. Samene fikk status som urbefolkning på slutten av 1980-årene.³¹ Og Universitetet i Tromsø påtok seg en ledende rolle i den nasjonale og regionale forskningen på den samiske befolkningens historie. Lignende gjennombrudd skjedde noe seinere for de nasjonale minoritetenes vedkommende; både jøder, kvener, romanifolk, rom og skogfinner fikk status som nasjonale minoriteter i 1998. Fra slutten av 1990-årene steg også innvandringen til Norge bratt, og det etablerte seg en lang rekke nye etniske minoriteter, som utfordret grensene for hva et lokalsamfunn er.

Hvordan den nye innvandringen og nyere minoriteter skal integreres i lokalhistoria har vært mye diskutert, og mange oppdragsgivere og forfattere har fortsatt problemer med å finne rom for dette innenfor de lokal- og regionalhistoriske sjangrene. Særlig to perspektiver preger litteraturen foreløpig. For det første kan man se et kvantitativt perspektiv – et «SSB-perspektiv» – der statistisk telling og måling av innvandrerne og de nyere minoritetene utgjør en empirisk basis. For det andre lar det seg observere et «Nav-perspektiv», der lokale myndigheter og medias bekymring og uro over innvandringen bærer framstillingen. For å komme videre, for å gi tetthet og tyngde bak andre tilnærminger, er det nok nødvendig at vi klarer å framskaffe andre typer av kildemateriale, ført og fremst muntlige kilder, intervju-, dagboks- og brevmateriale. Slik kan vi løfte fram stemmene til minoriteter og andre sårbare grupper, noe som vil være en viktig oppgave for det lokalhistoriske feltet framover.

«Den glade vitskap»

Som vi har sett, er lokalhistorie i Norge i høyeste grad et etablert felt, med koblinger både til det akademiske historiefaget og til et sterkt folkelig engasjement. Det sterke engasjementet for lokalhistoriske tema gjør at dette er betegnet som «den glade vitskap».³² Til tross for dystopiske spådommer om at globalisering og moderne informasjonsteknologi ville deterritorialisere tilværelsen vår, synes interessen for stedet og dets historie å være usvekket.³³ Den digitale utviklingen de siste årene har tvert imot synliggjort et voldsomt potensiale når det gjelder nye metoder og mer tilgjengelige kilder for lokalhistorie. Dette har også gitt nye formidlingsmuligheter, blant annet gjennom sosiale media og wiki. Fortsatt står likevel de tradisjonelle sjangrene sterkt, med bygdeboka og byhistorien i sentrum. Stadig nye perspektiver og tema inkorporeres i denne tradisjonen, noe den flerkulturelle lokalhistorien er et eksempel på.

Slik vi har sett, har Norsk lokalhistorisk institutt for lengst grepet mulighetene som digital humaniora gir for samskaping og historieformidling. Lokalhistoriewiki er et konkret eksempel på at instituttet lykkes i å være et forbindelsesledd mellom den frivillige bevegelsen og den akademiske historieforskningen. I internasjonal sammenheng er et slikt samarbeid nokså enestående.

Litteraturliste

• Alsvik, Ola. Norsk lokalhistorisk institutt og lokalhistorie i Norge. Oslo: NLI, 1998. Alsvik, Ola. «Fornuft og følelser. To linjer i norsk lokalhistorisk forskning på 1900-tallet.» I
• Anne Aune og Gudmund Valderhaug (red.), Undervegs. Festskrift til Egil Nysæter. Bergen: ABM-media, 2009, s. 11–24.
• Balsvik, Randi Rønning. «Kvinneperspektivet i Vardø bys historie.» I Else Braut (red.), Blikk på lokalhistorie. Norsk lokalhistorie etter 1970, rapport frå eit jubileumsseminar. Skrifter fra NLI 33, Oslo: NLI, 1997, s. 93–100.
• Bjørklund, Ivar. Fjordfolket i Kvænangen: Fra samisk samfunn til norsk utkant 1550–1980. Tromsø, Oslo, Bergen, Stavanger: Universitetsforlaget, 1985.
• Bjørkvik, Halvard, Rolf Fladby, Lars Reinton og Jørn Sandnes (red.), Lokal historie i forskning og kulturarbeid gjennom 200 år. Skrifter fra Landslaget for lokalhistorie 4, Oslo, Bergen, Tromsø: Universitetsforlaget, 1970.
• Bjørkvik, Halvard. «Landslaget for bygde- og byhistorie.» I Bjørkvik m.fl. (red.), s. 143–193.
• Bjørkvik, Randi. «Gards- og slektshistorie 1920–1969. Undervegs mot den konkrete og levende gardshistorie.» I Bjørkvik m.fl. (red.), s. 75–112.
• Borgos, Johan I. «Etnisitet og personvern i bygdebøkene – hvordan forene kryssende hensyn?» I Ola Alsvik (red.), Kulturmøter: lokalsamfunnet, lokalhistorien og møtet med det fremmede. Skrifter fra NLI 40, Oslo: NLI 2004, s. 175–189.
• Dyrvik, Ståle. «Lokalsamfunnet i historieforskinga.» I Rolf Fladby og Harald Winge (red.), Søkelys på lokalhistoria. Skrifter fra NLI 11, Oslo: NLI 1981, s. 7–19.
• Eriksen, Thomas Hylland. «Flerkulturelle samfunn.» I Store norske leksikon, nettutgave. https://snl.no/flerkulturelle_samfunn. [Oppsøkt 23. oktober 2018].
• Fladby, Rolf. «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920–1970.» I Bjørkvik m.fl. (red.), s. 55–73.
• Giddens, Anthony. The Consequences of Modernity. Stanford: Stanford University Press, 1990.
• Helle, Knut, Finn-Einar Eliassen, Jan Eivind Myhre og Ola Svein Stugu. Norsk byhistorie: Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo: Pax, 2006.
• Hewitt, Martin. «Urban History.» In Kelly Boyd (ed.), Encyclopedia of Historians & Historical Writing. Vol. 2. London & Chicago: Fitzroy Dearborn Publishers, 1999, pp. 1246–1249.
• Hosar, Hans P. «Folkeleg, formyndersk eller fortapt? Faglege vegval for Norsk lokalhistorisk institutt år 2000.» I Løyland (red.), s. 21–42.
• Hosar, Hans P. «Nye trendar og kvalitetssikring i bygdebøker.» Genealogen 2, 2005, s. 17–22.
• Hundstad, Dag. Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland. Fire historiske analyser av regionalitet og regionalisme. PhD-avhandling i historie: Universitetet i Bergen, 2013.
• Hundstad, Dag. Agder Historielag 1914–2014 – en lokalhistorisk reise. Kristiansand: Agder Historielag, 2015.
• Hundstad, Dag. «Historikeren som regionbygger? Et fagkritisk perspektiv på fire landsdelshistoriske verk.» Historisk tidsskrift 1, 2012, s. 37–63.
• Kjeldstadli, Knut. «Komparasjon og byhistorie.» Heimen 1, 1992, s. 27–34.
• Kjeldstadli, Knut. «Syntese, komparasjon, typologi og periodisering.» I Steinar Supphellen (red.), Norsk byhistorie – tid for syntese? Skriftserie fra Historisk institutt 30, Trondheim: NTNU, 2000, s. 21–32.
• Kjeldstadli, Knut. «Historie som legitimering – kan lokalhistorie skade?» I Knut Sprauten (red.), Sted, tilhørighet og historisk forskning: Lokalhistoriens form og funksjon i det 21. århundre. Skrifter fra NLI 44, Oslo: NLI 2008, s. 89–110.
• Kjelland, Arnfinn. «Heim og ætt for nye generasjonar? Frå gards- til småsamfunnshistorie». I Løyland (red.), s. 97–121.
• Kjelland, Arnfinn. «I kva grad kan vi kalle busetnadshistorie – eller gards- og ættesogeverk – «forsking»?» Heimen 2, 2014, s. 168–177.
• Løyland, Margit. «Bygdebokdekninga i Noreg. Resultat frå NLI-prosjektet 1992.» Heimen 4, 1993, s. 276–285.
• Løyland, Margit (red.). Framtid for den lokale fortida. Norsk lokalhistorie ved milleniumskiftet. Status og framtidsperspektiv. Skrifter fra NLI 42, Oslo: NLI 2001.
• Myhre, Jan Eivind. «Tilnærminger til byhistorien. På leting etter de urbane variabler.» Historisk tidsskrift 2, 1987, s. 180–195.
• Myhre, Jan Eivind. «Moderne byhistorie. Noen perspektiver.» Heimen 3, 1987, s. 130–138.
• Nysæter, Egil, Dagfinn Slettan og Harald Winge (red.), I arbeid for lokalhistorie og kulturvern. Landslaget for lokalhistorie 75 år. 1920–1995. Skrifter fra Landslaget for lokalhistorie 8, Trondheim: Landslaget for lokalhistorie 1995.
• Nysæter, Egil. «Frå institusjon til paraplyorganisasjon. Landslaget for lokalhistorie 1970– 1995.» I Nysæter m.fl. (red.), s. 43–76.
• Reinton, Lars. «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900–1920.» I Bjørkvik m.fl. (red.), s. 33–53.
• Reinton, Lars. «Den glade vitskap.» Heimen bd. VII (1946), s. 65–67.
• Ropeid, Andreas. «Byhistorie og byhistorisk forskning.» I Bjørkvik m.fl. (red.), s. 113–136.
• Sprauten, Knut (red.). Råd, ressurs og rettleiing: NLI gjennom 50 år. Skrifter fra NLI 42, Oslo: NLI, 2006.
• Sprauten, Knut. «Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) i perioden 2006–2016.» Heimen 4, 2017.
• Stugu, Ola Svein. «Lokalhistoria og den nasjonale identiteten.» I Dagfinn Slettan og Ola Svein Stugu (red.), Det nasjonale i det lokale, det lokale i det nasjonale. KULTs skriftserie 92. Oslo: Norges forskningsråd, s. 129–154.
• Supphellen, Steinar (red.), Norsk byhistorie – tid for syntese? Skriftserie fra Historisk institutt 30, Trondheim: NTNU 2000.
• Wiig, Marianne. «Historien om hvordan NLI ble fanget i nettet: Rapport fra en vevkjerring.» I Ola Alsvik, Hans P. Hosar og Marianne Wiig (red.), I dørtrekken fra Europa: Festskrift til
• Knut Sprauten. Nota bene 12, Oslo: Nasjonalbiblioteket, s. 549–585.
• Winge, Harald. «Norsk lokalhistorie 1970–1995.» I Nysæter, Slettan og Winge (red.), 1995, s. 77–94.

***

Artikkelen er tidligere publisert i Fortid 4, 2018 og skrevet av følgende ansatte ved Norsk lokalhistorisk institutt ved Nasjonalbiblioteket: Ola Alsvik (forsker), Hans P. Hosar (forsker), Dag Hundstad (seksjonsleder), Marthe Glad Munch-Møller (rådgiver) og Marianne Wiig (seniorrådgiver).

1.  Dyrvik, Lokalsamfunnet i historieforskninga, s. 10.   ↩

2. Reinton, «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900–1920», s. 40–41; Fladby, «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920–1970», s. 55–57.  ↩

3. Se: Bjørkvik, «Gards- og slektshistorie 1920–1969»; Hosar, «Nye trendar og kvalitetssikring i bygdebøker»; Kjelland, «Heim og ætt for nye generasjonar? Frå gards- til småsamfunnshistorie»; Kjelland, «I kva grad kan vi kalle busetnadshistorie – eller gards- og ættesogeverk – «forsking»?»  ↩

4.  Reinton, «Den lokalhistoriske rørsla og den moderne bygdehistorie 1900–1920, 40ff; Fladby, «Bygdehistorien og den lokalhistoriske forskning 1920–1970»  ↩

5.  Alsvik, «Lokalhistorie i Norge», s. 8–9.  ↩

6. Stugu, «Lokalhistoria og den nasjonale identiteten», s 142 ff; Hosar, «Folkeleg, formyndersk eller fortapt?», s. 30.  ↩

7.  Alsvik, «Fornuft og følelser», s. 11.  ↩

8.  Hosar, «Folkeleg, formyndersk eller fortapt?», s. 31ff.  ↩

9.  Se f.eks. Balsvik, «Kvinneperspektivet i Vardø bys historie.»  ↩

10.  Winge «Norsk lokalhistorie 1970–1995», s. 84–85.  ↩

11.  Kjeldstadli, «Komparasjon og byhistorie», s. 27; Myhre, «Tilnærminger til byhistorien», s. 181f.  ↩

12.  Løyland, «Bygdebokdekninga i Noreg», s. 277. Supplert med opplysninger fra Knut Sprauten (pers. medd.).  ↩

13.  Hewitt, «Urban History», s. 1247.  ↩

14.  Ropeid, «Byhistorie og byhistorisk forskning», s. 118f.  ↩

15. Kjeldstadli, «Komparasjon og byhistorie», s. 28ff.  ↩

16.  Supphellen, «Norsk byhistorie – tid for syntese?», s. 9f. Jfr. Kjeldstadli, «Syntese, komparasjon, typologi og periodisering.»  ↩

17.  Helle m. fl., Norsk byhistorie, s. 504.  ↩

18.  Myhre, «Moderne byhistorie», s. 131f.  ↩

19.  Hundstad, Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland, kappe, s. 62ff.  ↩

20.   Se: Hundstad, «Historikeren som regionbygger?»  ↩

21.  Hundstad, Sørlandet – fra «terra incognita» til sommerferieland, kappe, s. 53ff.  ↩

22.  Bjørkvik, «Landslaget for bygde- og byhistorie», s. 143–147; Hundstad, Agder Historielag 1914–2014, s. 27– 29.  ↩

23.  Bjørkvik, «Landslaget for bygde- og byhistorie», s. 149ff; Nysæter, «Frå institusjon til paraplyorganisasjon», s. 53ff.  ↩

24.  Hundstad, Agder Historielag 1914–2014, s. 174ff, 239–240, 324ff.  ↩

25.  Om instituttet, se: Hosar: «Folkeleg, formyndersk eller fortapt?», Sprauten, NLI gjennom 50 år og Sprauten, «Norsk lokalhistorisk institutt (NLI) i perioden 2006–2016.»  ↩

26. Om Lokalhistoriewiki, se for øvrig: Wiig, «Historien om hvordan NLI ble fanget i nettet.»  ↩

27.  www.historieblogg.no  ↩

28.  Eriksen, «Flerkulturelle samfunn.»  ↩

29. Kjeldstadli, «Historie som legitimering», s. 92.  ↩

30.  Borgos, «Etnisitet og personvern i bygdebøkene», s. 175.  ↩

31.  Se temanummer om samisk historie og historiografi, Heimen 4, 1980.  ↩

32.   Reinton, «Den glade vitskap», s. 65.  ↩

33.  Se f.eks. Giddens, The Consequences of Modernity.  ↩