Antimilitaristen som ble forsvarsminister

Melding av: Vidar Eng. Fra antimilitarist til forsvarsminister. Fredrik Monsen og 1930-tallet, Oplandske bokforlag, 2018.
Meldt av: Morten Haave

Antimilitarisme er en spennende idéstrømning i norsk og internasjonal historie. I verket Norsk idéhistorie er den omtalt av Hans Fredrik Dahl, blant annet som en bro fra kristendom til sosialisme.¹ Antimilitarismen slo gjennom i partiets store veksttid på 1910-og 1920-tallet, og betød mye for å bygge opp den store tilslutningen Arbeiderpartiet så lenge hadde i Norge.² Da denne periodens antimilitarisme seinere ble gjenoppdaget av 68-erne, var Arbeiderpartiet for lengst blitt militærvennlig, og det er nettopp dette Vidar Engs bok fra 2018 handler om. Fredrik Monsen var Arbeiderpartiets forsvarsminister i 1928 og 1935–39, og i denne perioden gikk han og partiet fra å ville legge ned hele militærvesenet til å tvert imot plusse betydelig på budsjettet.

En forsvarsminister som på et tidspunkt vil legge ned hele militærvesenet er et pirrende paradoks for enhver historiker, så også undertegnede, som derfor leverte en masteroppgave om Monsen i 2012. Prisverdig nok har Vidar Eng, som selvstendig forsker med mastergrad og én annen bok i bagasjen, nå gitt ut bok om Monsen. Engs bok fant til slutt et hjem på Oplandske bokforlag i Monsens hjemtrakter i Hedmark, men har nasjonal og allmenn interesse. Eng har valgt å konsentrere seg om det mest aktuelle tiåret i forsvarspolitikken, nemlig 1930-tallet, selvsagt fordi det endte med storkrigen som flere og flere trodde Tyskland ville starte.

Bok i 2019

Boka har en tradisjonell kronologisk gjennomgang. Faktisk så kronologisk at alle kapitlene forteller hvilket år vi er i. Noen av dem har titler som «Fredrik Monsen i 1931», «Valgkamp og valgseier i 1933» og «Overgangsåret 1934». Oppsettet blir til tider litt forsert. «Fredrik Monsen i 1931» passer for eksempel ikke som et eget kapittel med sine tre sider. Et annet kapittel har bare to sider. Her kunne det gått an å tenke litt annerledes. Er det først og fremst i kalenderår vi mennesker deler inn livene våre?

Et forsvar for inndelingen kan være at både kommunestyrer og Stortinget den gang tiltrådte ved årets start. Da kunne nye debatter sparkes i gang, men i praksis var det mange tilbakevendende saker, særlig budsjetter. Arbeiderpartiet pleide en gang i tida å foreslå militærbudsjettet satt til kroner 0,– og mange tok til orde for dette i Stortinget, ikke minst Fredrik Monsen. Og idet man kan drodle litt rundt om det kunne ha vært mulig å strukturere denne boka tematisk heller enn kronologisk, kan det bemerkes at endel av det Eng skriver om debattene virker litt perifert og er gjengitt i en refererende stil.

Noen ganger fungerer riktignok referatstilen bra som når Eng «på slutten av hvert år» foretar en liten oppsummering av hva Fredrik Monsen var med på lokalt. For det var mye. Som stortingsmann fortsatte han å sitte i Hamar bystyre og i lokale komiteer. Byutvidelse, sykehus, interkommunalt kraftselskap og vinmonopol kom ikke på plass av seg selv, og engasjementet for badesaken i Hamar opphørte ikke selv om Monsens føtter tråkket opp på den parlamentariske talerstol. Etter at Fredrik Monsen ble statsråd var det først og fremst i feriene han fikk tid til lokalpolitikk (s. 82). Hamar-opplysningene er kanskje først og fremst av lokal interesse, likevel gir de et inntrykk av personen Fredrik Monsen. I tillegg viser de en praktisk politisk legning som bekreftes av Monsens detaljkunnskap om poster på militærbudsjettet og lignende.

Hvem debatterte?

Mindre viktig framstår detaljene om hvilke dager forskjellige stortingsdebatter fant sted på, hvem som talte og hva debattene gjaldt når de ikke hadde noen større betydning for Monsens virke. Det kan gis noen eksempler:

Fire dager senere, 10. april [1935], startet Stortinget på en debatt om en landsplan for flyplasser. Dette var en ikke-militær plan der saksbehandlingen hadde foregått i den forsterkede post-, telegraf- og kystfartskomiteen. Statsråd Monsen var aktiv i debatten fra regjeringens side og […] fikk flertall sammen med flere fra de borgerlige partiene, mens andre borgerlige representanter mente fly var for dyrt og noe som burde utredes bedre (s. 80).

Dette er ikke siste gang leseren får høre om posten. I sitatet under møter vi den igjen i 1939, men bare i én setning, før det forfatteren går videre til en annen sak – hvor hver enkelt av debattantene nevnes:

Forsvarsminister Monsen deltok i en stortingsdebatt 7. mars [1939] om ‘postføring med innenlandske flyruter m.v.’. 10. mars kom en ekstra forsvarsdebatt etter en interpellasjon fra Høyres representant Sven Nielsen […] Sverdrup (H), Hundseid (B), Hambro (H) og Vik (B) støttet Nielsen, mens Mowinckel (V) og Støstad (Ap) støttet Monsen. […] Ingebrigtsen (Ap) tok også opp og utdypet […] Også Seip (V), Lykke (H), Moseid (B), Førre (uavhengig) og Anderssen-Rysst (V) hadde ordet i denne debatten, som sluttet uten avstemning og vedtak (s. 121-123).

Eng har brukt ganske mange sider på en debatt uten avstemning og vedtak, og detaljene blir dessverre ofte betydningsløse fordi de mangler kontekst. Monsen hadde for eksempel «et forslag til endring av Stortingets rutiner 6. juli [1933]», får vi vite på side 64, men ikke hvilket forslag eller rutiner det gjaldt eller om de fikk virkninger. Denne refererende stilen blir ved helt til boka har nådd fram til 1948–49, Monsens avslutningsår på Stortinget, 26–27 år etter at han debuterte der. «1. februar [1949] tok han ordet i en debatt om ansettelse av fullmektig ved Stortingets kontor, der Monsen talte varmt for at det var nødvendig å ansette en jurist. Denne avstemningen tapte Monsen, da stortingsflertallet i stedet ansatte en dyktig mann med lang erfaring uten juridisk utdannelse. I 1949 tok Monsen ordet kun én gang i Odelstinget […]» (s. 167, 177).

God drøfting

Heldigvis er de viktigste kapitlene også de beste. Der referatet slutter og Engs vurderinger begynner, er det også mest å hente for leseren. I to kapitler gir Eng en vurdering av Monsen som forsvarsminister, og drøfter når, hvordan og hvorfor Monsen endra synspunkt på Forsvaret (s. 139–153). Kapitlene behandler relevant tidligere forskning og burde leses av alle som mener å ha gjort seg opp en mening om forsvarspolitikken rett før andre verdenskrig, som jo er interessant for mange. Jeg lærte selv på skolen at Arbeiderpartiet under krigen førte «det brukne geværs politikk», selv om denne ble forlatt en god slump år før krigsutbruddet. Å gi Fredrik Monsen «skylda» for at Forsvaret var i dårlig stand 9. april 1940 gir lite mening. I alle fall må «skylda» deles med foregående regjeringer.

Norge var ikke i noen lett stilling på 1930-tallet, og Eng angir flere momentene som begrunnelse for den nye forsvarspositiviteten. I tillegg har det slått meg hvor annerledes det politiske bildet var på denne tiden enn i første halvdel av 1910-tallet, da Monsen opprinnelig ble antimilitarist. Et av de viktigste punktene fra den gang var at Arbeiderpartiet ville ha gjennom tallrike sosiale utbedringer som flertallspolitikerne lenge mente Norge ikke hadde råd til. Arbeiderpartiets svar var at forsvarsbevilgninger burde kuttes for å brukes på sosiale formål, et synspunkt som historiker Harald Berntsen i sin Nygaardsvold-biografi kaller sosialpasifisme.³⁴

Det slo meg at de hensyn som Harald Berntsen kaller sosialpasifistiske ble mindre presserende utover på 1930-tallet enn før. Arbeiderpartiet fant faktisk penger til sosiale saker – i tillegg til økninger på forsvarsbudsjettet. Ikke minst var samfunnet sterkt forbedret på 20–25 år. Forventet levealder for en nyfødt gutt økte fra 55,6 år i 1906–10 til 63,8 år i 1931–35. Og for ei nyfødt jente: fra 58,4 til 66,6 år.⁵ Tuberkulosedødeligheten var i samme tidsrom halvert fra cirka 2,7 ‰ til cirka 1,4 ‰.⁶ Fortsatt døde altfor mange av tuberkulose, men mye gikk rett og slett bedre.

Vidar Eng har gitt et godt bidrag til å forstå en av de store meningsdreiningene i nyere norsk politisk historie, nemlig slutten på Arbeiderpartiets antimilitarisme. En av de beste nøklene til å forstå dette er å se på Fredrik Monsen.

***

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Han jobber som lektor med tilleggsutdanning ved Rosenvilde videregående skole i Bærum; siste bok var skolens 100-årshistorie  (2017).

***

Fotnoter

1. Dahl, Hans Fredrik (2001). De store ideologienes tid 1914–1955. Bind 5 av Norsk idéhistorie. Oslo: Aschehoug  ↩

2. Bjørnson, Øyvind (1990). På klassekampens grunn 1900–1920. Bind 2 av Arbeiderbevegelsens historie i Norge. Oslo: Tiden; Bjørgum, Jorunn (1998). Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918. Oslo: Universitetsforlaget  ↩

3. Berntsen, Harald (1991). I malstrømmen. Johan Nygaardsvold 1879–1952. Oslo: Aschehoug.  ↩

4. Stalin, Josef (1945). Om leninismens grunnlag. Oslo: Ny Dag. Begrepet sosialpasifisme må i denne sammenhengen ikke forveksles med skjellsordet brukt av Stalin, som i en tirade om Den 2. internasjonale mente den var preget av: «filisteriet, sneverheten, kannestøperiet, renegatvesenet, sosialsjåvinismen og sosialpasifismen».  ↩

5. «Forventet gjenstående levetid for menn og kvinner på utvalgte alderstrinn». 1866-2008, SSB 2009. Tilgjengelig på https://www.ssb.no/a/kortnavn/dode/arkiv/tab-2009-04-16-03.html, besøkt 17. juni 2019.  ↩

6. Ryymin, Teemu (2008). «Forebygging av tuberkulose i Finnmark 1900–60». Tidsskrift for Den norske legeforening 128: 2864-7, se figur 1. Tallene vises her som 27 per 10 000 og 14 per 10 000.  ↩