På forsommeren 1813 braste flere hundre bønder og allmuesmenn sammen med kjøpmenn og embetsmenn i Arendals gater. Borgerne ”frygtede for sine Liv” og forskanset seg i rådhuset, mens allmuen truet med å bryte seg inn i byens kornmagasin. Dokumentene fra rettsoppgjøret i etterkant gir oss et innblikk i hva som utartet seg i byen under opptrinnet, men det er vidt forskjellige historier som fortelles.
Uåret 1812 hadde vært det verste i manns minne, og det kom på toppen av en rekke uår i Norge under Napoleonskrigene. Rapportene om den elendige kornhøsten strømmet inn til stattholderen og provideringskommisjonen i Kristiania. Blant andre kunne presten i Lesja, Peder Alstrup Jordhøg, berette at kornet hadde fått ”betydeligt Skade, saa at hvis der ikke fra andre Stæder kan føres Korn her saa troer jeg ikke andet end at et betydeligt antal af dette Folk maae døe af hunger”. Og han ga videre ord til stemningen som rådet i landet høsten og vinteren 1812–1813; ”Der er stor Sorrig og Bedrøvelse blant Folket. Jammeren er ubeskrivelig.”
Også i Arendal så situasjonen mørk ut, og i slutten av juni 1813 var det tomt for korn hos kjøpmennene. Bønder, husmenn og annen allmue fra områdene rundt byen hadde reist i opptil flere dager med håp om å få tak i korn til seg og sine. De henvendte seg nå til byfogden for å kreve å få utdelt korn fra det kongelige kornmagasin, som egentlig var forbeholdt de militære. Under et hastemøte den 30. juni falt byens borgere og byfogden ned på at kravet måtte etterkommes selv uten de nødvendige godkjennelser fra stattholderen. ”Uddeling af Magasinet er det eneste Rednings Middel for fleretusinde familier i området” var konklusjonen. Borgerne hørte allmuen ”storme udenfor med vildskab” og så ikke andre løsninger enn å forestå en kontrollert utdeling.
Da utdelingen kom i gang, roet gemyttene seg. Det gikk imidlertid tidlig opp for borgerne at det ikke var nok korn til å gi alle de sultende like store porsjoner som de ba om. Derfor besluttet de å gi de som var kommet helt fra Åmli 2,5 notting korn pr. person i familien, mens de som bodde nærmest byen kun skulle få 1 notting. Denne skjevfordelingen provoserte allmuen, og under taktfaste rop om at alle skulle ha like store porsjoner brøt urolighetene løs. Voldsutøvelsen gikk spesielt utover brødrene Dedekam som ble ”slaaet, stødt, spendt og træd på”, mens stadshauptmannen Leth kun ”fik sin kiole oprevet”. Borgerne søkte dekning, og de som nådde fram, forskanset seg hos byfogden, som hadde latt alarmtrommene lyde. Disse trommene signaliserte til byens styrker at man måtte ikle seg sine uniformer og komme byen til unnsetning. ”Nå skal Fanden tage ved dere som har latt Allarmtrommene gå”, ble hørt blant mengden. Men da soldatene ankom, hadde allmuen selv i stor grad avblåst voldshandlingene. De militære klarte fort å spre og uskadeliggjøre folkemengden i fellesskap med borgerkompaniet. Fem mann ble anholdt og senere ført til festningen på Odderøya i Kristiansand.
Spontane handlinger eller koordinert aksjon?
De fem anholdte mennene ble, sammen med store deler av sine lokalsamfunn, deltagere i en lang og vond rettssak, som varte i fem år og som etterlot seg en mengde protokoller, vitneavhør, brev og pro memoria. Kommisjonsprotokollen, samt dokumentkopier og -utskrifter fra dette rettsoppgjøret er samlet i to arkivbokser ved Aust-Agder kulturhistoriske senter, tidligere Aust-Agder-arkivet, i Arendal. Materialet gir et unikt innblikk ikke bare i hendelsene som foregikk disse sommerdagene, men også i hvordan aktørene oppfattet seg selv og forholdet mellom samfunnsgruppene.
I august 1813, to måneder etter oppløpet, nedsatte nemlig landets nye stattholder, prins Kristian Fredrik, en undersøkelseskommisjon som fikk i oppdrag å ”undersøge og paakiende den fremfærd, som nogle Almuesmænd skulle have tilladt seg ved et Opløb i Arendal”. Kommisjonen gjennomførte omfattende vitneavhør av allmuen i hele Østre Råbyggelaget, etter at det i forkant var blitt gjort innledende vitneopptak blant borgerne i Arendal. Etter ett års arbeid avsa kommisjonen en dom som ble anket, og ny dom falt i Overkriminalretten i mai 1817, der arrestantene ble tildelt tukthusstraffer. Saken havnet til slutt på kongens bord, men benådningssøknaden ble avslått.
Avhøret av kjøpmann Morten Kallevig har i ettertidblitt stående som den ”offisielle” versjonen av hendelsesforløpet. Kallevig var ikke selv direkte innblandet i hendelsene og gav derfor en sindig og nøktern gjennomgang av hendelsene. Brødrene Anders og Hans Dedekams vitnemål er derimot saftigere. De ble etter eget utsagn utsatt for ”megen Mishandling.” Brødrene hevdet videre at de ”frygtede for sine Liv” og at de hadde hørt ”ualmindelig Raab fra Almuen” som skulle ”slaae hver Borger ihiel og synke dem ned i Vandet”. Dedekamene, som var fremstående handelsmenn i byen, var sammen med resten av borgerne opptatt av å fordømme allmuens handlinger som moralsk forkastelige. Andre borgere hadde hørt at oppløpet var en del av et komplott som skulle ramme alle byene i distriktet. Byfogden, Niels Berg, som var blantdem som stod allmuen nærmest, var på sin side heller opptatt av å forklare handlingene med hungersnøden som raste, men han mente samtidig den ikke kunne unnskylde enkeltpersoners handlinger. Og han forteller selv hvor grensen gikk: ”Da det ikke var Nød, men Vold og Forbrydelse, som Nu fremdrev Almuen, betænkte jeg mig ikke et Øyeblik, Paa at anvende militair Magt.”
Bergs hentydninger om at allmuens handlinger var spontane, hadde gjenklang hos allmuen. Forklaringene til dem som befant seg i gatene avviste også at dette var en planlagt og koordinert aksjon. Nesten alle forklarte at de nærmest ”tilfeldig” befant seg i Arendal, og at de hadde ”uskyldig kommen som Tilskuer i blant Mængden” da voldshandlingene brøt ut. Men hvor stor lit kan vi feste til disse fremstillingene? Var virkelig oppløpet spontant iscenesatt av desperate mennesker?
Allmuens fremstilling er ikke overraskende. De visste godt at dersom de ble dømt for å ha deltatt i organisert opposisjon, kunne de i ytterste konsekvens risikere dødsstraff. Men vitnesbyrdene virker påfallende samkjørte. Alle var mellom annet skjønt enige om at det var Dedekam-brødrene som hadde innledet voldshandlingene ved å svinge rundt seg med ”nøgne Sabler”. En annen vanlig legitimeringstaktikk var å påberope seg kongens støtte. Byfogden forklarte senere at han hadde hørt allmuen ytre seg “med deres sædvanlige Raaben, at Kongen ikke kan eller vil lade sine Folk sulte ihiel, saa længe han har Korn i Magasinet”.
Skyldbetyngede borgere?
Allmuen hadde altså gjort seg skyldige i alvorlige overgrep mot byens eligerte, og den hadde åpenbart grunn til å ”underdrive” alvorlighetsgraden og å legitimere sine handlinger. Men det var ikke bare allmuen som næret dette behovet. Borgerne understreket på sin side hvor særdeles alvorlig situasjonen hadde vært. Byens menn hadde jo trosset instrukser fra høyeste hold da de åpnet det kongelige kornmagasinet, de hadde tilkalt militære styrker, og borgerkompaniet hadde angrepet allmuen med våpen. Et godt eksempel på hvordan de forskjellige aktørene talte hver sin sak, kan man finne da de forklarte hvordan et forslag om å dele ut tørrfisk i tillegg til korn hadde blitt mottatt. Først borger Kallevigs forklaring:
Saasnart almuen hørte dette oppstod der en Mumlen mellom dem, og Aslak Halvorsen Bæraas,Even Halvorsen Bæraas og Sveinung Knudsen Bratøen stod paa den tid nærmest, hvorpaa de løftet deres Hænder i vejret, og med det samme så man en Mængde hænder løftet op, og raabte da ”Alle som een Mand, ingen Tørfisk!”
Bonden Aslak Halvorsen Bæraas hadde en litt annen innfallsvinkel:
Anders Dedekam tilbad tillige at ville overlade dem en Quantitet Tørfisk, og gav dem Anvisning, hvorledes denne skulde behandles, men Allmuen yttrede at de helst ønskede, blot at erholde Korn, hvilket da blev dem tilstaaet.
Det siste sitatet er noe farget av tidens embetsmanns-språk, men viser allikevel spriket mellom de sensasjonspregete borgerforklaringene og allmuens mer nøkterne vitnesbyrd.
Delvis medhold i retten
Allmuen og de fem tiltalte fikk langt på vei medhold i rettsvesenet. Selv om arrestantene fikk tukthusstraffer, var det milevis mellom aktors påstand og dommene som ble i dømt. Retten mente at ”samlingen af Almuen var følgen af en almindelig og længe prøvet korntrang”, og fant ingen indisier på at aksjonen var planlagt eller organisert på forhånd. Allmuens opptreden under oppløpet, den målrettede aksjonen og samkjøringen av vitnemålene i etterkant tegner allikevel et bilde av en organisert og reflektert folkemengde, selv i lys av borgernes forsøk på å beskrive dem som spontane og moralskt fordervete voldsutøvere.
Kilder og litteratur
- Lokalia boks 53 og 54. Aust-Agder kulturhistoriske senter, Arendal.
- Rentekammeret inntil 1814, realistisk ordnet avdeling:Innrapportering om høstens utfall. Riksarkivet.
- Pedersen, Amund: Kornoppløpet i Arendal 1813, Mastergradsoppgave, Universitetet i Oslo 2011.
- Sætra, Gustav: ”Norske bondeopprør på 1700-tallet, en trussel mot den dansk-norske helstaten?” i Historisk tidsskrift 77, 1998, s. 301–335.
- Koht, Halvdan: Norsk bondereising, Aschehoug, Oslo 1926.
Amund Pedersen leverte masteroppgava Kornoppløpet i Arendal 1813 ved Universitetet i Oslo våren 2011, og jobber for tiden som vitenskapelig assistent i historie ved UiO.
Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom [Arkiv]magasinet og historieblogg.no. Artikkelen er tidligere publisert i [Arkiv]magasinet 3/11.
Våren 2012 vil det bli utgitt en bok om opprør og protester i Norge 1750-1850. Boka vil i tillegg til kornoppløpet i Arendal i 1813, handle om norske skatteopptøyer og matopptøyer i dette tidsrommet.
