[D]er maa lægges en grundvold, hvorpaa kan bygges videre i retning af kvindernes meddelagtighed i kommunal og politisk stemmeret.
Sitatet er hentet fra Viggo Ullmanns artikkel i Varden. Ullmann var imot enkelte deler av Brennevinsloven av 1894, fordi han ønsket seg friheten til å drikke seg ”drukken”, men velge å la være. Folkeavstemning med alminnelig stemmerett, var han derimot begeistret for, og han så for seg at med Brennevinsloven var det lagt en grunnvoll hvor kvinners stemmerett kunne bygges videre på.
Totalavholdsbevegelsen
I siste halvdel av 1800-tallet var totalavholdsbevegelsen sterk i Norge. Per Fuglum oppgir i sin bok Kampen om alkoholen i Norge 1816-1904 at totalavholdsbevegelsen og de avholdsvennlige kirkesamfunn hadde ca 140 000 medlemmer rundt midten av 1890- årene.
Totalavholdsbevegelsen ble etablert i Norge i 1859. Foregangsmannen var Asbjørn Kloster, som gjennom sin lokale forening i Stavanger, etablerte en landsomfattende forening i 1875: Det Norske Totalavholdsselskap (DNT). Foreningen var åpen for alle, uansett kjønn og religion. Imidlertid ble likhetsprinsippet utfordret i 1880-årene da DNTs generalmøte vedtok at bare menn over 18 år skulle ha stemmerett og være valgbare. Dette protesterte de kvinnelige medlemmene på, og etter seks år ble kvinnene i DNT igjen valgbare og hadde stemmerett. Imidlertid var dette en stor strid innad i DNT, og kostet foreningen mange medlemmer. I 1889 ble Ida Wedel-Jarlsberg valgt inn i hovedstyret, og det satte en punktum for debatten om kvinnenes stilling i foreningen.
I tillegg til DNT, kom Godtemplarordenen til Norge. I 1877 ble en undergruppe av den britiske grenen av The Independent Order of Good Templars etablert i Norge av skipperen Carl Reynolds. Som DNT, skulle IOGT være åpen for alle. I IOGT ble det aldri noen tilsvarende likestillingsdebatt, som DNT bar preg av i 1880-årene. DNT og IOGT var de to eldste totalavholdsforeningene i Norge. I 1880-årene ble det etablert et mylder av totalavholdsforeninger i Norge, basert på utenlandske impulser. En av de viktigste var Det Hvite Bånd, totalavholdsforeningen for kvinner. Det Hvite Bånd ble etablert i Norge i 1889, og ble etablert av IOGTs Ignate Carlsen. I 1892 ble foreningen langsomfattende, med Ida Wedel-Jarlsberg som leder og Birgithe Esmark som sekretær.
Sven Aarrestad var en svært sentral aktør i totalavholdsbevegelsen. Aarrestad var bondesønnen som utdannet seg til lærer, men som ble leder for DNT. Her var han leder i 40 år (1887-1927). I DNT utarbeidet han en strategi for å få bukt med brennevinsproblemet: Den såkalte Aarrestadlinjen. I Aarrestadlinjen var det tre viktige elementer: 1) å organisere all handel med brennevin inn i samlagsmonopol, 2) at samlagets inntekter skulle gå inn i statskassen, og 3) at det skulle innføres lokale folkeavstemninger med alminnelig stemmerett for å avgjøre om kommunen skulle ha brennevinsutsalg eller ikke. Da Aarrestad sa alminnelig stemmerett, mente han at alle kvinner og menn over 25 år skulle bli stemmeberettiget. Sven Aarrestad var også politisk aktiv i Venstre, og ble valgt inn på Stortinget i 1891. I tillegg ble han en sentral aktør i arbeidet med Brennevinsloven av 1894, han var medlem i både Monopolkomiteen (som utarbeidet lovforslagene) og Næringskomiteen (som forberedte lovforslagene før de ble lagt fram på Stortinget). Aarrestad var en produktiv forfatter og foredragsholder.
Høring
Lovforslagene til Brennevinsloven ble sendt ut på høring til hele landets myndigheter i 1892-1893. Det var flere forslag som myndighetene skulle ta stilling til, blant annet folkeavstemningsforslaget. Folkeavstemningsforslaget gikk ut på å innføre avstemning i byene for å avgjøre hvorvidt byen skulle ha brennevinssalg eller ikke. I lovforslaget var det skattepliktighet som lå til grunn for deltakelse i avstemningen. Alternativet til folkeavstemning var at kommunestyrene skulle fortsette å ha bevillingsmyndighet i samlagsspørsmål. Den gjeldende ordningen før Brennevinsloven trådte i kraft var at kommunestyrene avgjorde hvem som skulle få skjenkebevilling. Totalavholdsbevegelsen ønsket ikke å ha en videreføring av det kommunale bevillingssystemet, fordi ordningen tilsynelatende ikke fikk bukt med alkoholmisbruket.
Resultatet av høringsrunden var at de fleste av myndighetene ikke ønsket å innføre folkeavstemning. Unntaket var i herredsstyrene (kommunestyrer på bygdene). For å presisere: Samlagene ble etablert i byene, og det var i byene som folkeavstemningen skulle foregå. Derfor var herredsstyrenes erklæringer spesielle, herredsstyrene uttalte seg i en sak som ikke angikk dem. Av 502 herreder var en høy andel av erklæringene blanke, 216 uttalte seg ikke i spørsmålet. Imidlertid var det 227 herredsstyrer som var positive til folkeavstemningen.
Mens loven var ute til høring, arbeidet totalavholdsbevegelsen iherdig for å fremme sin sak. Opinionsskapende arbeid var det viktigste. Foredragsholdere ble sendt rundt omkring i Norge, og massemøter ble holdt i hver en by og bygd. Innbyggerne skulle egges til kamp. Dette resulterte i en demonstrasjonsdag den 17. juni 1894. Her gikk totalister og avholdssympatisører i tog, for å legge press på stortingsrepresentantene for at de skulle realitetsbehandle Brennevinsloven før stortingsperioden var omme. Dette viste at Brennevinsloven var et folkekrav. I tillegg til dette sendte Sven Aarrestad ut DNTs tidsskrift Menneskevennen til alle ordførerne rundt om i Norge. Han ønsket å vise hva DNT jobbet med. Aarrestad fremmet også et lovforslag i Odelstinget i 1892, men lovforslaget ble nedvotert. Imidlertid skulle det vise seg at lovforslaget og arbeidene ble en viktig del av Næringskomiteens arbeid med Brennevinsloven.
Debatt på Stortinget
Brennevinsloven kom opp til debatt i Odelstinget i juli 1894. Det var sent i stortingsperioden, og de fleste representantene vegret seg nok for å ta fatt på en så stor sak. Imidlertid viste det seg at på grunn av Demonstrasjonsdagen i juni, kunne ikke stortingsrepresentantene overse folkekravet. Derfor ble loven realitetsbehandlet.
På Stortinget var det stor debatt om Brennevinsloven. Det var mange store og tunge temaer som skulle drøftes, blant annet monopolisering av brennevin i samlag, fordeling av samlagenes inntekter og avgifter ved salgsgrensene. Men også om folkeavstemning var det stor debatt. I all hovedsak gikk debatten om stemmerettsparagrafen ut på hvem som skulle være stemmeberettiget. Skulle det åpnes for alminnelig stemmerett, eller skulle stemmeretten være betinget av skattepliktighet? Ved skattepliktighet var det få kvinner som ville bli inkludert og gifte kvinner ble utestengt som en konsekvens av at de ikke betalte skatt. Argumentet mot alminnelig stemmerett var at det var vanskelig å gjennomføre i praksis, rett og slett fordi det ikke fantes noe manntall for Norges befolkning. Det ble ført skattemanntall og manntall for menn, men ikke for alle innbyggerne. Imidlertid seiret Aarrestadlinjen: samlagsmonopol ble innført, en stor del av overskuddet skulle gå til statskassa og folkeavstemning med alminnelig stemmerett ble innført. Alle menn og kvinner over 25 år ble stemmeberettiget. Ettersom samlagene var etablert i byene, var det også byens innbyggere som ble stemmeberettiget. Kvinner og menn i herredene fikk ikke stemmerett.
Og kvinnene i byene tok i bruk sin stemmerett. I aviser fra 1895 stadfestes det at kvinner var blant de flinkeste til å møte opp og stemme. Venstrepressen var fra seg av glede, både for loven og stemmeretten, mens høyrepressen var generelt negative. I Morgenbladet finnes følgende beskrivelse av folkeavstemningen i 1895:
Kvinder af alle ”stænder” samledes den dag i store flokke for at levere et afgjørende slag mod den ”kong alkohol”, mod hvem frøknerne Esmark og Wedel-Jarlsberg kort før afstemningen havde ægget til kamp. Da den uendelige skare af kvinder kom strømmende hen mod vort gamle, ærverdige raadhus for første gang at benytte sin kostelige stemmeret – da skjønte selv de mest forhaabningsfulde bolagsvenner, at slaget var tabt, og en af dem sagde til mig: Det var det sidste, jeg havde haabet paa, at kvinderne for en stor del skulde holdt sig tilbake for ikke at afsløre, at de havde passeret de fatale 25 aar.
Sitatet er hentet fra Sven Aarrestads Fra Samlagsstriden 1895 (1896:27), og uthevingene er Aarrestads egne. Aarrestad tok for seg mange aviser fra 1895, og samlet argumentasjonen i den nevnte boken. Dessverre for ettertiden nevnte han ikke avisens dato, eller nummer, og dermed er det usikkert hvilken samlagsavstemning dette er fra.
Konklusjon
På grunn av sitt arbeid i totalavholdsforeningene, ble kvinnene inkludert i lovverket på et så tidlig tidspunkt som i 1894. Linjen fra arbeidsoppgavene i foreningslivet og argumentasjonen for hvorfor kvinner burde få stemmerett i samlagsavstemningen, er ganske klar. Det generelle arbeidet med å fremme totalavhold, var hovedgrunnen til å gi kvinner stemmerett i Brennevinsloven av 1894.
Ble Brennevinsloven brukt som et argument i stemmerettsdebattene på Stortinget i 1895 til 1901? I forhold til statsborgerlig og kommunal stemmerett fikk Brennevinsloven lite eller ingenting å si. Imidlertid representerte den noe nytt i den demokratiske utviklingen: folkeavtemning ble innført, folkemeningen ble vektlagt i en stor grad og kvinnene fikk delta direkte i en offentlig handling og dermed innflytelse i en sak som mange var opptatt av.
Brennevinsloven kan dermed sees som et trinn på en stige mot politisk stemmerett og deltakelse i det offentlige livet. Sagt med Viggo Ullmanns ord: Den ble en grunnvoll som kvinnestemmeretten kunne bygges videre på.
Bjørg Ida Berget har master i Historie og jobber som vit. ass på 2013-prosjektet: demokrati og stemmerett ved Universitetet i Oslo.
Innlegget er basert på masteroppgaven ved samme navn og innlegg på 2013-prosjektets oppstartsseminar 8. september i år.
Kvinnen i toppen av artikkelen er Ida Wedel Jarlsberg. Bildet tilhører Oslo museum.
