Sommeren 1928 vikarierte jeg på Skansen, i innerestauranten, da fiolinisten Per Bolstad en aften kom for å danse med sin forlovede. Han presenterte seg, og sent på kvelden kom han bort igjen og spurte om jeg kunne tenke meg et engasjement i hans orkester på Colosseum fra høsten. Jeg svarte ja uten betenkningstid.
Av: Robert Levin, utdrag fra Med livet i hendene. Cappelen, 1983.
Du kan begynne ved bokstav C
Den samme sommeren var jeg også fast vikar på kinoene, så jeg visste litt om hvor krevende det var. Hadde jeg et medfødt talent for bladspill, så ble det i høy grad videreutviklet i kinotiden. Som vikar ble man bare budsendt til den ene eller andre kinoen uten at noen fortalte hva man skulle spille, eller tok seg tid til å gå gjennom de tykke notebunkene.
Orkesterlederen kunne komme to minutter før forestillingen og si noe sånt som at “Du, i den der så begynner du ved bokstav C, og så kan du spille til ca. F eller kanskje G, det kommer an på hvor rask du er i forhold til filmen, og er vi ikke ferdige så hopper vi til M, men efterpå skal vi tilbake igjen til det derre kjærlighetstemaet, det ligger her et eller annet sted!”
I de store orkestrene kunne det enda gå an, men der det manglet blåsere, lå alle stikknotene som sto for fløyte, klarinett, fagott, obo, trompet, trombone – i klaverstemmen. Uten å være klar over det, utviklet jeg en rutine og en bladspillingsevne som må ha vært ganske spesiell. (…)
Nå hører det til historien at restaurant- og kinomusikerne, måtte være gode i bladspill, måtte kunne ta ting på sparket – ellers ble man ikke brukt. Mitt problem var ikke å spille fra bladet, men at jeg fryktelig gjerne ville se på lerretet, og det hendte jeg glemte meg helt bort når indianerne jaget cowboyhelten over prærien. (…)
Kunsten å overdøve 2300 unger
På Colosseum, som tok over 2000 mennesker, var vi ni musikere hvorav én blåser, trompetisten. All kraftutfoldelse lå i slagverket og klaveret, så anstrengende at jeg var glad Sinding- konserten var overstått den våren. Med det kjøret vi hadde, ville jeg ikke klart den året efter. (…)
Bolstad selv – elev av professor Hubai i Budapest og en storartet musiker med fantastisk teknikk – valgte halsbrekkende svær musikk, særlig til de daglige barneforestillingene. Han moret seg med å sette opp de største ouverturene til ville jaktscener og slåsskamper, og vi skulle overdøve 2300 unger som skrek: “Schnu’ræi, schnu’ræi!” Det hendte vi ga opp hele spillingen og ventet til det ble noenlunde rolig før vi fortsatte.
Halvt minutts storm, tre kvart minutts kjærlighet
Premieredag var som regel mandag, og efter siste forestilling satt Bolstad og jeg igjen mens maskinisten kjørte neste ukes film for oss. Vi satt ved et lite bord med lys i salen, og noterte ett og tre kvart minutt kjærlighet med flydur, tyve sekunder måneskinn, truende skyer ti sekunder, halvt minutts storm – notabene ørkenstorm, ikke storm på havet! I Colosseum var det dødsstille, bortsett fra fremvisersuset bak oss. På lerretet var det kanskje en karnevalsscene med stort orkester, folk som danset og lo, serpentiner og ballonger i luften. Stumfilm uten musikk, det var virkelig merkverdig.
Neste dag gikk Per Bolstad i “kinoteket”. Det var ett på Colosseum og ett i Kommunenes Filmcentral – der alle lydelige former for storm og kjærlighet, samt alt mellomliggende, var kartotekført. Musikalsk sett gjorde man alt for å illustrere i stumfilmtiden, og orkesterlederne kjempet for at deres orkester skulle være best, med den beste besetning. Rundt slagverkeren så det ut som en jernvareforretning – han sto for alle lyder fra tordenskrall og hvinende bilhjul til istykkerriving av tårevåte lommetørklær. (…)
Colosseum og kommunen i krig
Med alt som skulle lyddekkes i løpet av en forestilling, ble notebunkene våre enorme. Den vesentligste amerikanske filmkomponisten, J. S. Zamecnic, hadde skrevet musikk til alle tenkelige stemninger. Mye av den var god, ikke bare som illustrasjon, men som ren musikk. Den franske kinomusikken sto i en klasse for seg. Men vi benyttet også all mulig musikk som ikke var skrevet for kinobruk. (…)
Colosseum ligger på Majorstuen, som dengang var i Aker. Kommunenes Filmcentral hadde alle kinoene i Oslo. Konkurransen var voldsom, og da Colosseum fikk “Fristerinnen fra tropene”, som Kommunenes Filmcentral også ville ha, utbrøt det åpen krig. Distributørene fikk nærmest et ultimatum: Hvis Colosseum fikk tilbud på deres filmer, ville ikke kommunen ta dem. Kommunen fikk enerett. Colosseum jaktet på uavhengige, litt “løsere” filmselskaper.
Med kabaret som våpen
For å oppveie konkurransen, presenterte Colosseum hver dag en barneforestilling klokken 19 og 21.30 – med tre kvarters kabaret foran hver. Kabaretene inneholdt alt fra sterke menn til eksklusive dansepar, fra akrobater til visesangere, og en stor skuespiller som Ivan Hedquist kunne lese edel, svensk poesi.
For musikerne betydde det å gå inn på kino klokken 17, og ut igjen klokken 24. Jeg var ofte repetitør for danserne og akrobatene, så det hendte jeg satt på Colosseum fra 11 om formiddagen til midnatt. Året på Colosseum er et av de mest slitsomme jeg har hatt. (…)
Vi spilte på Colosseum i et år, inntil innehaveren ikke klarte å drive lenger. Kommunen overtok og bygget om til lydfilm. Dette var begynnelsen på slutten for kinomusikerne. Men jeg var blant de heldige som fikk jobb på Kinopaléet bare et stenkast fra Colosseum, en langt behageligere jobb, med fri hele dagen og bare to forestillinger om kvelden.
I stumfilmtiden hadde sangeren Erling Krogh et slags kinomonopol. Var det Kristusfilmer, kom han med sin kvartett. Sang en mann på lerretet, lød Erling Kroghs stemme fra orkestergraven. En stund gikk samme film på Casino i Stortingsgaten og Kinopaléet på Majorstuen og Erling Krogh skulle synge begge steder. På Kinopaléet begynte vi et kvarter senere, og han skulle ta undergrunnen fra sentrum og opp til oss. Første dag var vi litt nervøse, men efter hvert ble vi så trygge på ham at vi begynte forspillet før Erling Krogh åpnet døren inn til orkesteret.
Krogh var en solid bygget mann, med en karakteristisk fremskutt underleppe – han slurpet liksom inn luft mens han sang. En fantastisk stemme hadde han, til tider nesten uhyggelig sterk. Han sang de store Wagner-rollene sammen med Kirsten Flagstad på Nationaltheatret, og var vår mest populære landssanger dengang. (…)
Lydfilmen seirer
Lydfilmen åt seg inn på markedet, og snart var det helt klart at stumfilmens dager var talte. Det var ugjenkallelig slutt på kinomusikken. Situasjonen var panikkartet for de mange musikerne som hadde basert sin eksistens på kinoene. Alle trodde seg sikret som kommuneansatte, og tragedier utspilte seg når familieforsørgere sto der uten arbeide, uten inntekter.
Tidene var dårlige og det var vanskelig å få jobb i det hele tatt. For kinomusikerne sto bare restaurantene igjen, og det ble kjempet vilt om de få åpningene som var. I desperasjon tok noen jobb som billettkontrollører på kinoene, da fortsatte de iallfall i kommunen.
Musikerforeningen tok opp situasjonen på et utall nattlige diskusjonsmøter der det ble krevet at vi skulle “sette hardt mot hardt”. Patetisk å tenke på i dag. Hva skulle vi sette opp mot lydfilmen? Forlange at musikere allikevel skulle møte opp for et visst honorar? I en overgangsperiode ble det forsøkt med en kabaret til levende musikk, men forsøket døde ut.
Til slutt hadde alle kinoene installert lydfilm. Moderne teknikk hadde overtatt, og musikerne sto på gaten.
Da lydfilmen kom:
Den første norske kinoen som ble bygd om til lydkino var Eldorado i Torggata i Oslo i 1929. Ombygginga av Eldorado var et prestisjeprosjekt fra Oslo kommunes side, og var med på å vise at kommunal kinodrift kunne ha fordeler framfor den private. Den første lydfilmen som ble vist på Eldorado var The singing fool med Al Jolson.
***
Dette innlegget er et tilrettelagt utdrag fra Robert Levins selvbiografi, Med livet i hendene. Gjengivelsen ble først tilrettelagt for bruk i Lokalhistorisk magasin og nå også for historieblogg.no.
