Omgjengelse mot naturen, eller kaade og vellystige friktioner?
Historien om Simonette Vold og tjenestepikene hennes

I 1847 ble Simonette Vold dømt i Høyesterett for å ha drevet omgjengelse mot naturen med to av tjenestepikene sine, Olava Nielsdatter og Birgitte Marie Burin. Tjenestepikene ble dømt til 15 dagers fengsel på vann og brød. Dette var den første saken i norske Høyesteretts historie hvor seksuell omgang mellom personer av samme kjønn ble behandlet. Dette var også en av bare to saker som involverte seksuell aktivitet mellom kvinner. Hva kan en slik rettsprosess fortelle oss om synet på likekjønnsseksualitet mellom kvinner på 1800-tallet i Norge?

Av: Tonje Louise Skjoldhammer.

Historien om Simonette Vold og tjenestepikene hennes er nesten unik i norsk historieskriving. Den skeive historieskrivingen er i stor grad preget av menns historie. En av årsakene til dette er at seksuell aktivitet mellom menn i større grad havnet i offentlige dokumenter, for eksempel via rettssystemet. Historien til kvinner som var tiltrukket av andre kvinner finnes i langt mindre grad i offentlige dokumenter. Kildematerialet på dette feltet finnes for det meste i brev og dagbøker. Dette betyr igjen at det er middel- og overklassens historie som i størst grad er representert. Det er også slik at det meste av kildematerialet i skeiv historie består av relativt moderne materiale, og at det som en konsekvens av dette er gjort mindre forskning på eldre skeiv historie.

Det faktum at Simonette Volds sak kom opp i Høyesterett så tidlig som i 1847, at den var en av kun to slike saker, og det faktum at både hun og tjenestepikene tilhørte arbeiderklassen i Helgeland, gjør at denne historien skiller seg fra de vi vanligvis har tilgang til om skeive kvinner. En rekke vitner i Simonettes lokalsamfunn ble avhørt, og menn fra overklassen: dommere, prester og leger uttalte seg i saken. Derfor kan denne historien gi oss et innsyn i samfunnets ideer og holdninger rundt kvinnelig likekjønnsseksualitet.

Lovverket

Omgjengelse mot naturen ble en forbrytelse i Christian Vs norske lov av 1687 hvor det sto at «Omgjængelse, som er imod Naturen, straffis med Baal og brand».¹ Da Norge fikk en ny kriminallov i 1842 ble straffen mildere, men forbrytelsen forble den samme. I kriminalloven stod det «Omgjængelse, som er imod Naturen, belægges med Strafarbeide i femte Grad».²

Hva omgjengelse mot naturen faktisk innebar, stod ikke beskrevet i loven, men bestialitet og sex mellom menn ble antatt å falle inn under denne formuleringenm fordi det ble antatt at slike seksuelle aktiviteter involverte penetrering. Den uklare lovteksten førte også til at kvinner potensielt kunne straffes for denne forbrytelsen, og Simonettes sak var i stor grad preget av diskusjoner om hvorvidt seksuell aktivitet mellom kvinner kunne regnes som omgjengelse og dermed straffes som omgjengelse mot naturen.

Begynnelsen

I 1844 ble bondeenken Simonette Vold anmeldt av sognepresten i Rødøy, Caspar Hansen, for å ha bedrevet omgjengelse mot naturen. Denne forbrytelsen skulle hun sist ha begått med sin tjenestepike Olava Nielsdatter, som hadde vært i Simonettes tjeneste i omtrent 19 år. I anmeldelsen skrev sognepresten at både han og hans forgjengere i embetet hadde forsøkt alt for å stanse denne oppførselen, men ingenting hadde fungert. Han mente saken var skitten og skrev at han nødig ville trekke den frem i offentligheten, at han til slutt ikke så annen mulighet enn å anmelde. Sorenskriveren i Helgeland, Frederik Christian Hansen, beordret at det skulle tas opp undersøkelsesforhør hvor en rekke vitner, alle foreslått av sognepresten, skulle avhøres for å avgjøre om forholdet skulle tiltales.

Undersøkelsesforhørene ble holdt over to sesjoner, hvor 13 personer ble avhørt i tillegg til Simonette og Olava. Under forhørene kom det frem at rykter om Simonettes seksuelle forhold til andre kvinner hadde gått i bygda nesten helt siden hun flyttet dit i 1809.

Ryktene sa også at Simonette «ikke skulde være saaledes skabt som andre Fruentimmer, og derfor betjene sig af andre Midler til sin Vellyst, end almindelig efter Naturens Lov». Dette refererte antagelig til en vanlig antagelse i denne perioden om at kvinner som søkte seksuelt samkvem med andre kvinner hadde en unormalt stor klitoris som kunne brukes til penetrering.³ Ingen av vitnene bekreftet at dette var tilfellet, men ryktet ble likevel tatt svært alvorlig. De fleste vitnene ble spurt om de visste hvorvidt Simonette var skapt som normale kvinner. Alle sa at hun så vidt dem bekjent var det. Et vitne nevnte også at hun hadde hørt rykte om at Simonette hadde en «Indretning som en mandlig Kjønsdeel, der skulde være forfærdiget af fløiel», men kunne ikke bekrefte om ryktet var sant. Flere vitner hadde hørt det samme ryktet, og tre av dem påstod også å ha sett denne innretningen, som fikk tilnavnet «løsfyren».

I løpet at undersøkelsesforhørene kom det frem at det ikke bare var Olava som Simonette hadde drevet unaturlig omgjengelse med. Hennes tidligere tjenestepike Birgitte ble også nevnt av flere vitner. Som følge av disse vitneforklaringene tilstod alle tre at de hadde gjort noe de kalte å «daske fladkunt». Dette skulle ha bestått i at Simonette hadde lagt seg oppå de to andre og gnidd seg mot dem. De benektet alle at noen innretning hadde blitt brukt, og Olava og Birgitte understreket at det alltid var Simonette som hadde ligget øverst og at det var hun som hadde overtalt dem til å gjøre dette.

Første rettsinstans

Simonette, Olava og Birgitte ble i 1845, som følge av vitneforklaringene og sine egne tilståelser, tiltalt for omgjengelse mot naturen. Saken ble behandlet i Underretten i Helgeland og den endelige dommen falt i 1846. Ved første rettssesjon ble en attest fra distriktslegen lagt frem. Han hadde undersøkt Simonette og kunne konkludere at kjønnsorganene hennes var helt normale. Simonettes fysiske mulighet til å penetrere andre kvinner ble altså sett på som så viktig å avklare at hun ble undersøkt av lege. Da det viste seg at hun så helt normal ut, ble fokuset flyttet over til å finne ut om «løsfyren» faktisk eksisterte. Ingen av de tiltalte tilstod at noe slikt instrument hadde blitt brukt, og forklarte at de kun hadde «dasket fladkunt». Vitnene som påstod å ha sett «løsfyren» hadde ingen andre vitner som kunne bekrefte deres historier. Det ble derfor aldri bevist at «løsfyren» eksisterte, og langt mindre at den faktisk hadde blitt brukt av de tre tiltalte.

Årsaken til at det ble ansett som så viktig å finne ut om Simonette hadde enten en «løsfyr» eller en unormalt stor klitoris, lå i definisjonen av ordet omgjengelse. Fogden i Rødøy, fogd Neuberg, sendte et brev til distriktslegen for å be om hans vurdering om hvorvidt det å «daske fladkunt» kunne regnes som omgjengelse og om det det samme gjaldt dersom en «løsfyr» hadde vært brukt. Neuberg definerte omgjengelse mot naturen som «enhver Tilfredsstillelse af Kjønsdriften udenfor Naturens Orden ved legemlig Omgang med levende Væsener». Distriktslegen la tung vekt på kravet om tilfredsstillelse i denne definisjonen og mente at å «daske fladkunt» neppe kunne tilfredsstille kjønnsdriften, men bare oppvekke den. På grunnlag av det og fordi slik aktivitet ikke innebar noen «Indtrengen i Kjønsdelene» mente han at det ikke kunne defineres som omgjengelse. Når det gjaldt den potensielle bruken av en «løsfyr» var han mer usikker. På den ene siden mente han at bruken en «løsfyr» heller ikke kunne tilfredsstille kjønnsdriften. Likevel mente han at dette måtte kunne kalles omgjengelse som var imot naturen.

Dommen i Underretten ble i stor grad basert på denne vurderingen. Retten mente at det fantes nok bevis for å anta at «løsfyren» eksisterte. Basert på distriktslegens vurderinger burde de tre derfor kunne dømmes etter loven om omgjengelse mot naturen. Likevel turte ikke retten helt sikkert å si at det uten tvil var gjennomført en omgjengelse, og de valgte derfor å dømme de tre for forsøk på omgjengelse mot naturen. De valgte også å dømme basert på Christian Vs lov fra 1687 og ikke den nye kriminalloven fra 1842. Årsaken til dette var at Olava og Simonette hadde sagt at de hadde avsluttet sitt seksuelle forhold ca. tre år før rettsprosessen begynte. Forbrytelsen hadde derfor blitt begått før 1842 og måtte dømmes etter loven som gjaldt på det tidspunktet. Da straffen i Christian Vs lov var bål og brann, fikk de tre i stedet en straff etter dommerens skjønn, som var en relativt vanlig rettspraksis i første halvdel av 1800-tallet.⁴ Simonette, som den mest ansvarlige og skyldige av de tre, skulle sone 1½ på tukthus. Olava og Birgitte fikk 15 dagers fengsel på vann og brød.

Andre rettsinstans

Saken ble anket og tatt opp til Stiftsoverretten i Trondheim i januar 1847. Der ble det konkludert at det ikke fantes nok bevis for at «løsfyren» eksisterte og faktisk hadde blitt brukt under den tiltalte forbrytelsen. Dommen måtte derfor basere seg på hvorvidt det å «daske fladkunt» kunne regnes som omgjengelse mot naturen. Det ble sagt at Underretten hadde gjort en feil ved å dømme de tre for «forsøk på omgjengelse mot naturen», ettersom handlingene deres ikke kunne føre til tilfredsstillelse av kjønnsdriften. Derfor måtte man anta at de ikke var et forsøk, men en handling som var fullført etter sin egen hensikt.

Basert på distriktslegens vurdering sa de seg enige i at å «daske fladkunt» ikke kunne regnes som omgjengelse, og siden det heller ikke kunne regnes som et forsøk på omgjengelse måtte de tre frifinnes. Det ble likevel understreket at fordi de tre hadde vakt forargelse i menigheten hadde saken med rette blitt tatt opp til rettsbehandling. Simonette, Olava og Birgitte ble derfor dømt til å betale saksomkostningene selv om de ellers var frie.

Høyesterett

Saken ble igjen anket og tatt opp til Høyesterett i Christiania i juli 1847. Der kom det frem to motstridende meninger om hvordan loven skulle tolkes og hva som skulle falle inn under omgjengelse mot naturen. Dommer Claus Winter Hjelm mente at tilfredsstillelse av kjønnsdriften ikke kunne spille noen rolle for hvorvidt en seksuell handling kunne regnes som ulovlig. Han mente at slik seksuell aktivitet, nettopp fordi den var unaturlig, ikke kunne tilfredsstille kjønnsdriften.

Handlingens unaturlighet burde derfor være det avgjørende punktet og alle seksuelle handlinger som falt utenfor normalen burde derfor kunne straffes under loven når loven i seg selv ikke var mer spesifikt definert.⁵ Han mente derfor at de tre skulle dømmes for omgjengelse mot naturen etter Christian Vs lov, men benådes fra bål og brann og heller få straff etter skjønn.

Dommer Ulrik Anton Motzfeld tok et ganske annet standpunkt. Han mente at fordi straffen i Christian Vs lov var så streng, måtte også kriteriene for begått forbrytelse være strenge. Han la også vekt på at det ikke fantes noen tidligere rettspraksis i slike saker, og at det i tidligere lover hadde blitt nevnt omgjengelse mellom mennesker og dyr og mellom menn, men aldri mellom kvinner. Ved slike seksuelle aktiviteter mente han at man kunne anta at penetrering hadde forekommet. Siden seksuelle aktiviteter mellom kvinner kun innebar gnidning mot hverandre kunne det neppe regnes som omgjengelse.⁶ Han mente derfor at det hadde:

en stor indre usandsynlighed at Christian 5.te skulde have villet saadanne kaade og vellystige Friktioner, der dog ikke have nogen Analogie med at[et] virkeligt Concubitus, Straffede med Baal og Brand. Der være nok altfor mange kaade unge Fruentimmer, der efter denne Fortolkning af [loven] skulde være brændte.⁷

Motzfeld mente derfor at de tre ikke kunne dømmes for omgjengelse mot naturen. Likevel mente han at de hadde skapt slik forargelse og skandale i lokalsamfunnet at det ikke kunne gå ustraffet hen.⁸ Han ville derfor dømme dem etter en analogi av loven. Dette var, i likhet med straff etter skjønn, en relativt vanlig rettspraksis i første halvdel av 1800-tallet.⁹ Å dømme etter analogi vil si at man dømte etter et lignende forhold som ikke stod skrevet i loven. Motzfeld foreslo at Simonette, Olava og Birgitte skulle dømmes og straffes for «forargeligt, uteerligt forhold», Simonette med tukthus i 1 år, og Olava og Birgitte med 15 dagers fengsel på vann og brød. De resterende dommerne sa seg mer eller mindre enige med Motzfeld og dommen, og straffen ble derfor stående slik han hadde foreslått.

Synet på likekjønnsseksualitet

Hva kan så Simonette Vold, Olava Nielsdatter og Birgitte Marie Burins historie fortelle oss om hvordan kvinnelig seksualitet og likekjønnsseksualitet ble forstått midt på 1800-tallet i Norge? Som tidligere nevnt dekker denne historien en gruppe som sjeldent kommer frem i skeiv historieskriving. Norsk, skeiv kvinnehistorie inneholder svært lite om kvinner fra arbeiderklassen og fra tiden før 1880. Kildematerialet fra Simonettes sak er derfor en rik og ressurs på informasjon. Gjennom hele kildematerialet kan man se noen overordnede ideer om hva som ble regnet som normal seksualitet og hvordan rammene for hva som var normalt påvirket forståelsen av seksuelle handlinger mellom kvinner.

To gjennomgående tema er penetrering og tilstedeværelsen av en mann. Det er en underliggende antagelse om at det må være en mann tilstede for at omgjengelse skal finne sted. Simonette ble stadig beskrevet som en mannlig tilstedeværelse. Det ble sagt at hun lå oppå de to andre i sengen som «som Mandfolk paa Fruentimmer», at hun «gebærdede sig i Sengen aldeles som et Mandfolk under en saadan Forretning». Birgitte sa også at Simonette hadde drevet med «Mandfolk-Lader», altså oppført seg som en mann, i forsøket på å forføre henne. Distriktslegen skrev at Simonette hadde «spillet en mandlig Rolle» når hun var i seng med Olava og Birgitte, og i underrettsdommen stod det at Simonette overtalte de to andre til «at indtage en almindelig quindelig Stilling under hende – imedens hun selv har indtaget den mandlige». Det kan herske liten tvil om at normal seksuell praksis ble forstått slik at det involverte en mann og en kvinne og at mannen normalt lå oppå kvinnen. Og selv om denne saken kun omhandlet kvinner, ble deres handlinger forstått som en imitasjon av «normal» omgjengelse.

Det var likevel ikke helt slik at det holdt at en av kvinnene påtok seg en mannlig rolle. Som vi har sett ble å «daske fladkunt» ikke regnet som omgjengelse. Selv ikke i Underretten, hvor de antok at Simonette ikke bare hadde spilt en mannlig rolle, men også brukt «løsfyren» som peniserstatning for å penetrere de to andre, ble det ansett som mer enn et forsøk på omgjengelse.

Noe av grunnen til dette kan ha vært distriktslegens påstand om at bruken av en slik «løsfyr» heller ikke ville være nok til å tilfredsstille kjønnsdriften. Det kan derfor også tenkes at det ikke bare var en antagelse om at penetrering måtte forekomme for at noe skulle regnes som omgjengelse, men at en mann og ikke bare en mannserstatning også måtte være tilstede.

Selv om det Simonette, Olava og Birgitte hadde gjort ikke ble definert som omgjengelse kan det nok likevel ha blitt forstått som seksuelt. Det ble gjennomgående omtalt som usedelig og forargelig. Kvinner kunne altså begå seksuelle handlinger uten en mann, men det trengtes en mann for at tilfredsstillelse skulle forekomme. Det to kvinner kunne gjøre sammen ville derfor aldri bli noe mer enn en imitasjon av normal seksuell omgang og ville aldri oppnå de samme resultatene. Denne ideen preget videre rettspraksis. Noen år senere, i 1854, ble to kvinner frikjent i Høyesterett etter å ha blitt tiltalt for omgjengelse mot naturen. Simonettes sak ble brukt som grunnlag for de avgjørelsene som ble tatt i saken fra 1854. Det var siste gang seksuelle handlinger mellom kvinner ble behandlet i Høyesterett og i 1889 ble loven endret til å kun gjelde bestialitet og omgang mellom menn.

***

Tonje Louise Skjoldhammer har mastergrad i historie fra Universitetet i Bergen. Denne artikkelen er basert på hennes masteroppgave «Forargeligt og Uteerligt Forhold. Rettsforfølgelse av sex mellom kvinner på midten av 1800-tallet i Norge», som kan leses i sin helhet via universitetsbiblioteket i Bergen.

Bildet øverst i artikkelen er et utsnitt av litografiet Fra Hosanger» fra 1819. Digitalisert av norsk folkemuseum.

***

Kilder og litteratur:

• Statsarkivet i Trondheim, Trondheim tukthus, fanger, 89 domsakter og resolusjoner nr. 43, 1848.
• Aarset, Anette Halvorsen. Rettslig regulering av homoseksuell praksis 1687 – 1902. Institutt for offentlig retts skriftserie, 2000.
• Gowing, Laura. ”Lesbians and their like in early modern Europe, 1500 – 1800”. I Gay life and culture: A world history, redigert av Robert Aldrich, 125 – 143. London: Thames & Hudson, 2006.

1.  Norske Lov 6-13-15, 1687  ↩

2.  Norske straffelov §18-21, 1842  ↩

3.  Gowing, «Lesbians and their like», 126 – 129  ↩

4.  Aarset, Rettslig regulering av homoseksuell praksis, 98 – 99  ↩

5.  Aarset, Rettslig regulering av homoseksuell praksis, 98 – 99  ↩

6.  Ibid. 161-162  ↩

7.  Ibid. 163  ↩

8.  Ibid. 163  ↩

9.  Begge deler ble mindre vanlige mot slutten av århundret da man satte større krav til oppholdelsen av grunnlovens §96 som sier at ingen skal dømmes uten etter lov og straffes uten etter dom.  ↩