Universitetets store hamskifte

I tiårene etter 1945 gikk Universitetet i Oslo gjennom den mest avgjørende omveltning i dets historie. Fra å være landets eneste universitet, en liten, opphøyet og ”selvregulerende” institusjon, ble UiO én av mange institusjoner i et ekspansivt nasjonalt system for høyere utdanning. Hamskiftet var del av en allmenn vestlig trend: Inspirert av nye økonomiske teorier gikk nasjonale myndigheter inn for å bygge ut kapasiteten i høyere utdanning. Samtidig strømmet etterkrigstidens babyboom-generasjon til universitetene i en grad som overgikk alle prognoser.

Fra 1945 til 1975 vokste universitetet ikke bare utav sine ærverdige gamle bygninger, men også av sin hevdvunne organisasjonsform, selvforståelse og kontrakt med samfunnet. En liten, eksklusiv kulturinstitusjon med et klart samfunnsoppdrag forvandlet seg til en stor og kompleks organisasjon omkring et stadig mer sprikende mangfold av miljøer,virksomheter og interesser. Endringene grep inn i nær sagt alle sider av universitetets liv, fra styreform og organisasjonsstruktur til daglige omgangsformer og kontaktmønstre.

Frem til 1950-årene var det vanlig å beskrive Universitetet i Oslo som en føderasjon av fem fakulteter. Hvert av dem utgjorde en slags akademisk høyskole som forvaltet en embetseksamen og sertifiserte en profesjon. Samtidig var de kollegiale fellesskap av en særegen type. Fakultetet var ikke et forskningsmiljø, men en forsamling der alle professorene møtte ex officio, mens alle andre grupper var ekskludert. Sammen utgjorde professorene fakultetet, og sammen utgjorde deres ledere, dekanene, det akademiske kollegium.

1960-årenes voldsomme ekspansjon førte medseg et oppbrudd fra denne innarbeidede organisasjonsformen. Famlende søkte man seg mot en ny modell der instituttene fremstod som de faglige grunnenhetene. Fortsatt ble universitetet holdt sammen i toppen av et akademisk kollegium, men i praksis ble stadig mer av ansvaret for dets felles anliggender overtatt av en profesjonalisert og raskt voksende administrasjon. Praksis løp i stor grad foran teorien. I realiteten var det en helt ny universitetsorganisasjon som tok form, med en latent spenning innebygd: Mens fagmiljøene med vekslende hell søkte å utnytte veksten for egne formål og ble stadig mer opptatt av å drive forskning og å utdanne nye forskere, måtte universitetets kollegiale og administrative ledelse bruke stadig merkrefter på å sikre universitetets legitimitet utad under nye politiske og samfunnsmessige betingelser.

Fra professorrepublikk til bedriftsdemokrati
Denne transformasjonen reflekteres i universitetets arkivmateriale. De deler som er overlevert Riksarkivet, omfatter i første rekke arkivene til de organer som stod i sentrum for det tradisjonelle akademiske selvstyret: fakultetene og Det akademiske kollegium. De gir et bilde av stabilitet og rutinestyre, der knapt noen sak var for liten til å bli brakt til torgs i professorenes republikk. Men vi finner samtidig mange og tildels sterke uttrykk for misnøye, både i universitetets interne organer og i offentligheten. Ikke bare fra studenter, men ogsåfra mange professorer og yngre universitetslærere lød det rett etter krigen høylytte klager over et stivnet, autoritært og ineffektivt universitetssystem.

Slike initiativ gav ofte opphav til interne utredninger. Men utbyttet av lange forhandlinger i fakultet og kollegium der professorer med ulike interesser og oppfatninger skulle enes, kunne ofte synes magert. Åpenbart var det lettere å fastholde en etablert konsensus omkring tilvante måter å gjøre tingene på enn å skape oppslutning om vidtgående endringer.

Et godt eksempel er arbeidet som i 1955 ledet frem til en ny lov om Universitetet i Oslo. Loven flyttet grenser ved å gi studenter og tjenestemenn representasjon både i fakultet og kollegium. Men samtidig fastholdt den en tradisjonell forståelse av universitetets organisasjonsform. Typisk nok ble instituttene – arnestedene for den moderne vitenskapen– viet liten oppmerksomhet, og forslagetom å innføre et embete som universitetsdirektør ble avvist som en trussel mot det tradisjonsrike akademiske selvstyret.

Professoruniversitetet synes altså å ha hatt vanskelig for å reformere seg selv. Men når nye samfunnsmessige krefter i tillegg presset på utenfra, ble det mer dynamikk over utviklingen. 1960-årenes ekspansjon gav støtet til reformer som snudde opp ned på mange innarbeidede forestillingerog praksisformer ved professorenes universitet. En institusjon som i stor grad hadde vært et kulturfellesskap basert på uskrevne normer, ble nå en langt mer formalisert organisasjon deralle beslutninger måtte forhandles frem i organer der alle grupper og interesser skulle være representert.

I universitetets arkiver finner man en rekke komitéinnstillinger fra disse årene om akademisk stillingsstruktur, organisasjonsform, studieordninger, organiserte doktorgrader og mye annet. Mye avdette befinner seg ennå i kjelleren ved Administrasjonsbygget på Blindern. Høringsuttalelser fra ulike fakulteter og institutter gir innblikk i de ulike vitenskapskulturenes problemoppfatninger og strategier. Især naturvitenskapene opererte som aktive agenter for endring. I fag som fysikk, kjemi og matematikk utviklet det seg en ny forståelse av universitetsinstituttet som et kollegialt fellesskap av relativt likestilte forskere. Nye normer og forventninger utviklet i primærmiljøene dannet utgangspunkt for mer allmenne reformforslag.

Det forgjengelige dagliglivet
Når man søker å komme et stadig mer fragmentert og motsetningsfylt universitet inn på livet, møter man imidlertid i tilspisset form et problem som i større eller mindre grad preger arbeidet med alle perioder av universitetets historie: Mens mesteparten av kildematerialet er produsert av universitetetsadministrasjon og formelle beslutningsorganer,ble studenters og læreres dagligliv og subjektive opplevelse av universitetet formet i forskergrupper og andre uformelle miljøer som ikke på samme systematiske måte har loggført sine aktiviteter. Instituttarkivene er spredte og mangelfulle og gir ikke alltid innsyn i det som betød mest. Arkivene til Norges allmennvitenskapelige forskningsråd (NAVF) og Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd (NTNF) oppbevares på Riksarkivet og gir god oversikt over utvalgte deler av forskningsvirksomheten. Privatarkiver etter universitetslærere kan gi verdifull innsikt i konkrete miljøer og nettverk. Men når objektet er universitetet som helhet, vil slike spesialstudier raskt sprenge alle rammer.

Hvordan kan vi da komme den komplekse universitetsvirkeligheten nærmere inn på livet? En vei vi har prøvd ut, er å bruke de sentrale diskusjoneneog beslutningsprosessene til å identifisere noen idealtypiske institusjonelle endringer som så kan få konkret liv gjennom utvalgte case-studier. En slik idealtypisk endring som står sentralt i vår bok, er spenningen mellom det akademiske faget som en lærdomskultur, forvaltet av fakultetet og båret oppe av kandidatenes virke i det norske samfunnet, og faget som et forskersamfunn forvaltet av instituttet og den internasjonale disiplinen. Denne spenningener ikke minst tydelig i de humanistiske fagene, som har vært sterkt preget av koplingen til skolen og lektoryrket. Etter krigen, og især etter 1970, har de imidlertid blitt stadig mer opptatt av å konsolidere seg som akademiske disipliner.

Sammenlikner man for eksempel korrespondansen til de to historieprofessorene Sverre Steen (1898–1983) og Jens Arup Seip (1905–1992), blir man slått av kontrasten i deres faglige kontaktmønstre og virkefelt: Mens Steen var den nasjonale ”overlæreren” som tålmodig besvarte spørsmål fra skolelærere, lokalhistorikere, museumsfolk og idealistiske amatører land og strand rundt, prioriterte Seip tydelig forskningen og de unge forskerne og gav til kjenne et nokså pessimistisk syn på de faglig ”uinnviddes” muligheter for å nå virkelig historisk erkjennelse. Slike observasjoner fra de enkelte fags historie trenger et universitetshistorisk overlys for å komme til sin rett. Slik kan det nye historieverket om Universitetet i Oslo forhåpentlig stimulere interessen for å skrive fagenes historie i nytt perspektiv.

Kilder i Riksarkivet

• Universitetet i Oslo, Kollegiet 1678–1983
• Universitetet i Oslo, Det samfunnsvitenskapelige fakultet 1963–1985
• Universitetet i Oslo, Det historisk-filosofiske fakultet 1824–1972
• Universitetet i Oslo, Det teologiske fakultet 1811–1991
• Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet 1816–1989
• Studentsamskipnaden i Oslo 1939–1986
• Norges alllmennvitenskapelige forskningsråd med underliggende fagråd
• Norges teknisk-naturvitenskapelige forskningsråd 1935–1972
• Sverre Steens arkiv
• Jens Lauritz Arup Seips arkiv

Fredrik W. Thue er post doc ved Institutt for arkeologi, konservering og historie ved Universitetet i Oslo. Denne teksten er den første i vårt samarbeid med [Arkiv]magasinet, våre første samarbeidspartnere i arkivsektoren. Fredrik Thue skrev denne teksten for Arkivmagasinet 2/11.

Hele dette nummeret av arkivmagasinet kan leses på magasinets nettside.