Minner som vei til historiefaglig refleksjon

Melding av: Ingar Kaldal, Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie. Cappelen damm akademisk, 2016. Meldt av: Finn Overvik.

***

Minner og gamle historier er noe de fleste har et forhold til, men hvor mange har tenkt over hva minner egentlig er?

I denne boken skriver professor Ingar Kaldal om minner på en måte som både kan passe lek og lærd. Kaldal får frem både den folkelige siden av minner som forskningen hviler på, og utviklingen av minner og forståelsen av dem som et akademisk felt. En av de fremste kvalitetene til Ingar Kaldals bok er at den tematiserer minner i en mye bredere sammenheng enn det som har vært vanlig. Bruk og behandling av minner i denne sammenheng handler om mye mer enn bare tradisjonell kildekritikk og hvordan minnemateriale har blitt brukt historiefaglig.

Boken er skrevet relativt lettfattelig. Den er ikke så preget av akademiske begreper som mange andre fremstillinger kan være. Den klarer faktisk å legge frem relativt tunge og omdiskuterte tema, som har ligget under merkelappen postmodernisme, på en forståelig måte. Det sier mye om forfatterens kapasitet innen historisk metode og teori.

Minnene og deres opprinnelse

Kaldal klargjør hva minner egentlig er. Det er ikke et endimensjonalt forhold mellom det som skjedde en gang i fortiden og det vi minnes i dag. Minner er ikke et uproblematisk begrep. Om vi følger Kaldals tenkning gjør vi sannsynligvis klokt i å foreta en distinksjon mellom det som faktisk skjedde i en fjern fortid og det vi minnes i dag. Minner er som Kaldal skriver, prosesser. Det vi minnes og måten vi minnes det på, kan utvikle seg ganske mye fra det opprinnelige utgangspunktet i fortiden. I innledningskapittelet skriver forfatteren:

«I en vesentlig forstand er det (minner- anm. anf.) blitt noe annet enn det som var. Dette er livets gang. «Nå» blir til «før» i en ustanselig stri strøm. Og «før» er med oss, ikke som det det var, men som rester, spor, virkninger og minner – hvis det ikke er blitt borte og glemt.»¹

Litt lenger ut i samme passasje står dette:

«Som minne er det som er med oss til ei ettertid, altså blitt noe nytt, som hele tida skapes og formes – til minner.»²

Det et menneske minnes fra en fortid kan med andre ord formes ganske mye i ettertid – som minner. Dette er kanskje ikke oppsiktsvekkende i seg selv; mange historikere vil nok nikke bifallende til dette. Kaldals fortjeneste er at han forfølger det logisk, og løfter frem og klargjør de innsiktene som ligger i å forstå minnene på en slik måte. Minnene er nåtidige i sin eksistens mens det som minnes tilhører fortiden. Rent logisk kan vi ikke finne noe i fortiden, for den finnes per definisjon ikke lenger. Vi kan imidlertid lete og finne rester av den.³

Dette er metodisk og til dels teoretisk verdifullt fordi det bidrar til å bevisstgjøre hva minner egentlig er, og hva dette betyr i en erkjennelsesmessig og historiefaglig kontekst. Dette er også noe å reflektere over i arbeid med kilder og fortid. Hva er fortid? Hva representerer kildene egentlig? Hva gjør en historiker når han eller hun skriver historie? Selv om boken primært er rettet mot bruk av minner i sosial- og kulturhistorie kan den med fordel leses av flere enn de som bekjenner seg til disse fagområdene.⁴

I Kaldals bok er det minnene og deres utvikling som er hovedfokuset, noe som klargjøres tidlig i boken.⁵ Minnenes sannhetsverdi og tradisjonell kildekritikk står ikke like sentralt. Diskusjonen om bruk av minner har imidlertid historiefaglig langt på veg begrenset seg til bruken av muntlige kilder. Dette og den overordnede skriftsentrismen som Kaldal viser til, har overskygget nye perspektiver i tolkningen av minner.⁶

Utviklingen av et minne er hos forfatteren tett knyttet til vår evne til å fortelle om fortiden; det er så og si i fortellingen det skjer.

«Både hendelser vi husker og ting vi tar vare på, får sine minneaspekter formet gjennom de fortellingene vi lager om dem. Derfor er de minnene vi holder levende gjennom våre fortellinger, en viktig del av livet.»⁷

Det skjer mye med minnene når de blir fortalt, og det er flere sider ved dette som Kaldal forklarer på en lettfattelig og grei måte. Kapittel 5 er på mange måter et nøkkelkapittel i boken. I dette kapitlet gjennomgår Kaldal det performative aspektet ved formidling av minner, det kommunikative, hvordan minner fungerer narrativt, demokratiske aspekter, autentisitet og mytologisering av minner. Her vil jeg trekke frem det performative og det narrative som kanskje det mest interessante.

Det performative og aktivt skapende minnet

Det performative aspektet knytter seg til hvordan en minnesfortelling blir formidlet og iscenesatt. Når det fortelles en god, gammel historie er det slik at fortelleren med Kaldals ord «gjør og ytrer mer enn bare å fortelle om noe.»⁸ Måten en historie fortelles på, bevisst eller ubevisst, med tonefall og fakter er minst like viktig å få tak på som selve informasjonsinnholdet fordi det kan si noe om viktige kulturelle koder og uttrykksformer fra det miljøet historien har sitt opphav.⁹ Form blir like viktig som innhold. Fortellingen eller minnet er ikke noe uten måten den fortelles eller uttrykkes på.

I følge Kaldal preges også det performative hvor fortellinger fortelles av at det ofte tilføyes noe nytt til minnet, i det minste noe annerledes i forhold til eksisterende talemåter og uttrykk.¹⁰ For det språklige og fysisk-performative sin betydning viser forfatteren til en amerikansk litteraturforsker, Judith Butler, som mener at kjønnskulturer endres gjennom nye snakke- og væremåter.¹¹ Kjønn som kategori er i bevegelse, den er ikke fastlåst og er mer å forstå som en praksis som endrer seg over tid. Med bakgrunn i dette skriver Kaldal at:

«Folk forteller ikke om livet sitt på bestemte måter fordi de er kvinner eller menn, men omvendt. Folk er menn og kvinner på bestemte måter fordi de ter seg, handler og ytrer seg slik de gjør.»¹²

I forbindelse med minneinnsamling betyr det at måten et minne blir fortalt på kan endre seg over tid, og kan komme til uttrykk på andre måter i ettertid enn det som var vanlig i den kulturen eller miljøet minnene stammer fra. Men det gjør dem ikke nødvendigvis mindre interessante.¹³ Minnene kan endres over tid fordi forståelsen av fortiden kan endre seg, og fordi det kan utvikles nye språklige kategorier og konvensjoner, som kan få frem nye sider ved det som minnes.

Det narrativt fortellende mennesket

Det fortellende aspektet ved historieskrivning og -fremstillinger har vært mye diskutert i fagmiljøene de siste årene. Det har vært en debatt og en diskusjon som i stor grad har vært knyttet til post-modernisme som merkelapp med varierende valør. Ifølge Kaldal er det veldig få i dag som ikke kan være enig i at historiske fremstillinger har elementer av det narrative, fortellende i seg. Uenigheten går mer på hvor grunnleggende det narrative er i fremstillingene.¹⁴ Det Kaldal gjør veldig godt i denne boken, er at han bringer frem slike og andre forhold fra akademia og historiemiljøet på en lettfattelig og god måte. Et eksempel på dette er hans enkle og lett forståelige fremlegging av mennesket som et fortellende vesen. I underkapittelet om det narrative skriver han at:

«På samme måte som vesentlige trekk ved mennesker er blitt uttrykt i begreper som homo politicus og homo økonomicus, kan vi snakke om homo narrans, mennesket som fortellende.»¹⁵

På denne måten leder Kaldal oss inn i det som handler om historie som en fortellende disiplin. Han trekker frem innsikter fra den franske filosofen Paul Riceour. Riceour skiller mellom to måter å tenke om tid på: én kronologisk og én konfigurert. Den kronologiske er kun kronologisk, en rekkefølge av hendelser i tid uten noe mer ordnende enn selve tidsrekkefølgen. Den konfigurerte måten å tenke om tid på, handler om at det som har skjedd i en fortid tilføres mening gjennom fortellende grep i en senere formidling.¹⁶ En hendelse i fortiden får mening ved at den finner sin plass i en større sammenheng, i en større fortelling.

Med Kaldals fremlegging er det heller ikke vanskelig for en leser å se sammenhengen mellom Riceours fortellende tidsforståelse og begrepet om det fortellende mennesket, homo narrans. Homo narrans skaper mening i tilværelsen gjennom fortellinger om seg selv og verden rundt seg.

Hayden White

Forfatteren bringer inn den amerikanske historikeren Hayden White for å vise hvordan vi kan forstå minner som en narrativ ressurs og som fortellerskapt. Med Kaldal sier Hayden White «at de måtene historie fortelles på (…) ikke bestemmes av fortida, men av narrative konvensjoner hos dem som forteller.» (( Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105. )) Videre er det slik at de såkalte grunntrekkene i fortellergrepene er de samme i historisk litteratur som i en roman. Slik Kaldal ser det gjør dette det mulig å fortelle om fortida og tidligere hendelser på forskjellige måter.¹⁷ Minner kan formes på ulike måter gjennom skiftende språklige konvensjoner i tid og rom.

Kaldal kunne nok med fordel brukt noe mer plass på Hayden Whites tilnærming til historieskrivning. Det blir litt uklart hva Whites begrep «emplotment» betyr, og hva som er nytt med begrepet når han skriver at det «går ut på å ordne fortellingen på en måte som knytter det som fortelles, til en tråd (…) som gir både fortellingen og dens ulike deler mening.»

Det er ikke vanskelig å være enig i at det gjør seg med en rød tråd i historiske fremstillinger. Heller ikke at minner som formidles i større grad får mening hvis de kan skrive seg inn i en større sammenheng, eller at helheten også blir lettere å forstå når alle delene faller på plass. Dette kan de fleste være enige om.

Det hadde derfor gjort seg om Kaldal hadde boret seg enda mer ned i Haydens Whites forståelse av historiefortelling. Han kunne gått litt mer inn på hva som menes med «emplotment» og hva som for eksempel menes med utlegningen «grunntrekkene i de narrative grepene».¹⁸ Spesielt det siste forblir nokså uklart.

Mytologisering 

Minnene kan også bidra til å skape myter om fortiden. Det betyr ikke nødvendigvis at minnene blir mindre interessante. Som Kaldal er inne på har myter historiefaglig blitt oppfattet å stå i veien for sann erkjennelse. Men kanskje kan de også som forfatteren er inne på, med referanse til folkloristen Anne Eriksens studie av minner fra dagliglivet under krigen, brukes som verktøy for å forstå fortiden og dens virkninger på en bedre måte enn ellers? De minnene som sitter sterkest i et menneske er kanskje også de minnene som det lettest kan skapes myter rundt. De trenger ikke å være usanne av den grunn.¹⁹

Minnene fra dagliglivet under krigen fikk i løpet av den nære etterkrigstid, en annen og kanskje sterkere betydning enn de ellers ville fått med krigens utfall. Det er et eksempel på hvordan krigens ulike betydninger nok har slått inn og gjort sitt krav på historien og minnenes utvikling i ettertid. Konsekvensen blir da fort at studier av fortid hvor minner skal spille en rolle ikke kan gjøres uten at mytene tas i betraktning.

Forholdet til tradisjonell kilde- og metodelære

Et viktig formål med boken er å formidle forståelse og kunnskap om minner som et prosessuelt fenomen. Kaldal relaterer forståelsen av minner til den tradisjonelle metodelæren og skillet mellom levning og beretning. Minnesberetninger, det beskrivende, er i virkeligheten sjelden uten betydninger eller tømt for innhold som ikke kan oppfattes på ulike måter. Og da grenser de fort over til mer subjektiv fortelling. I tråd med dette mener derfor Kaldal at når minner ses på som levning eller beretning, dreier det seg om ulike tolkningsmåter; det er ikke gitt at kilden er det ene eller det andre.²⁰

Og kanskje er det mer fruktbart og mer å hente fra minnene om man tenker at de kan tolkes på ulike måter, enn at det i kilden eller minnet er gitt hva som ligger i den eller det. Dette er også i tråd med det som står innledningsvis i kapittel seks, nemlig at det ikke finnes dårlige kilder, bare dårlige tolkninger.²¹ Det er ikke entydig gitt hva kildene har av informasjon; det kan variere med fortolkernes evne til å forstå kilden og hente ut informasjon på ulike måter.

Kaldals resonnering og tenkning rundt den tradisjonelle metodelæren og minnene som historisk ressurs, er nok et eksempel på at han evner å løfte historiefaglige litt begrensede perspektiver inn i en større metodisk og teoretisk sammenheng. Det gjør det hele mer interessant enn det ellers ville vært. Kaldal har i det hele tatt mange gode poenger i denne boka som det dessverre ikke er plass til å gjennomgå i denne anmeldelsen.

Praktiske tips og råd og noe mer

Bokens to siste kapitler handler om å samle inn minner. Forfatteren trekker veksler på sin erfaring med innsamling av minner, samtidig som han er metodisk reflektert. Det gjør at også disse kapitlene er interessante; det praktiske og det praktisk-metodisk utfordrende ved innsamling av minner knyttes til mer substansielle problemstillinger man fort vil møte på i minneinnsamling. Han reflekterer litt rundt folks livshistorier, og hvordan disse ser ut til å ha endret seg til mer individualiserte beretninger enn før. Mens livshistoriene før lettere kunne avspeile samfunnsmessige strukturer og maktforhold, har de i den senere tid blitt mer individuelle og psykologiserte, med storytelling – påstås det – som et slags trylleord i bakgrunnen.²²

Kaldal deler sine erfaringer med innsamling av minner på en fin måte. Han får godt frem hva som kanskje er gode og ikke fullt så gode vilkår for minneinnsamling, hva som virker og ikke i en innsamling.

I forsøk forfatteren har vært med på hvor nettet har blitt prøvd som innsamlingskanal har responsen vært heller dårlig («fra null til lite»).²³ I andre forsøk han trekker frem, overfor et par organisasjoner, varierte responsen fra ingenting til relativt god. En lærdom Kaldal trekker ut av det er at premier som lokkemiddel ikke har noen betydning for responsen. Hvis den enkelte ser det en har å bidra med som verdt å bevare så er det den motivasjonen som betyr noe. Potensielle bidragsytere må føle at det er verdt å bidra. Dessuten er det viktig å få direkte kontakt med potensielle fortellere og informanter.²⁴ Det kan være en forklaring på hvorfor forsøk på innsamling over nettet ikke har fungert.

Det fine med eksemplene Kaldal trekker frem og med mye av det han behandler i kapittel 8, er at han så tydelig viser at han også vært i god kontakt med kildene, menneskene, informantene. Han har mye verdifull erfaring med kildeinnsamling som gjør at han kan komme med mange råd og vink om dette. Jeg vil tro at dette er verdt å lese og reflektere over for mange masterstudenter i historie og tilgrensende fag.

Sluttkommentar

Samlet sett har boken mye verdifullt å bidra med både teoretisk, metodisk og praktisk. Den har noe for teoretisk interesserte. Samtidig er den lettskrevet og akademisk ujålete, og med alle sine referanser til relevante fagområder, minneinnsamling og den faktiske virkeligheten der ute, er boken også noe som mange utenfor akademia kan ha glede av. Boken kan derfor anbefales til en bred leserskare.

***

Finn Overvik er Cand.philol. med hovedfag i historie, spesialkonsulent i Bærum kommune, Digitalisering og IT,  avd. Dokumentasjon

Bildet øverst i artikkelen er: Kvinneportrett. Foto: Hartvik Skage, ca 1890. Kystmuseet i Nord-Trøndelag.

1.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 13  ↩

2. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 13-14  ↩

3. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 86  ↩

4. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 14  ↩

5. Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 20  ↩

6.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 93-94  ↩

7. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 81.  ↩

8. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 98.  ↩

9. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 98-100.  ↩

10.  Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 100  ↩

11. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 100  ↩

12. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 101.  ↩

13. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 101  ↩

14. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 104.  ↩

15. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 104  ↩

16. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

17. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

18. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 105.  ↩

19. Ingar Kaldal: Minner som prosesser – i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 109-110.  ↩

20. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 114-115.  ↩

21. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 113.  ↩

22. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 152.  ↩

23. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 148.  ↩

24. Ingar Kaldal: Minner som prosesser i sosial- og kulturhistorie, Cappelen Damm akademisk 2016, s. 148-149.  ↩