En likestilt familiemodell der menn og kvinner deltar på like vilkår i forsørgelse av familien og deler likt på arbeidet hjemme, er idealet for norsk likestillingspolitikk. En rekke politiske virkemidler har vært tatt i bruk for å realisere dette målet: foreldrepermisjon, fedrekvote, subsidierte barnehager og etablering av skolefritidsordninger for å nevne noen. Likestillingspolitikken har langt på vei vært vellykket, først og fremst i form av økt yrkesdeltakelse blant kvinner. På begynnelsen av 1970-tallet var omtrent 45 prosent av kvinner i alderen 15–74 år i arbeidsstyrken, i 2010 gjaldt det nesten 70 prosent. For menn har tallet vært nokså stabilt på rundt 75 prosent.1 Resultatet er at det i dag er omtrent like mange kvinner som menn i lønnet arbeid, men mange av kvinnene jobber deltid. Mens rundt 50 prosent av gifte og samboende mødre jobber deltid, gjelder det bare 5 prosent av mennene.2 En sentral forklaring på dette mønsteret er at kvinner i større grad enn menn tilpasser arbeidslivet til familielivet.
Av: Ragnhild Steen Jensen.
En annen viktig endring handler om utdanning. I dag tar flere unge jenter høyre utdanning enn unge gutter, og de er i flertall innenfor mange utdanninger som for ikke så lenge siden var dominert av menn, som medisin og jus. Men fortsatt velger unge jenter og gutter ganske tradisjonelt: Gutter dominerer særlig innenfor håndverksyrker og tekniske yrker, mens jenter er i flertall innenfor sosial og helsefag. Litt grovt formulert er det fortsatt slik at gutter blir ingeniører og jenter sykepleiere. Disse utdanningsvalgene får følger for yrkesvalg og for hvordan arbeidslivet ser ut. Norge har et forholdsvis kjønnsdelt arbeidsliv både i tilknytning til yrker og til sektorer. Kvinner dominerer i offentlig sektor, menn i privat.
Tallene og beskrivelsene over bygger på nasjonal statistikk, men det er innenfor lokale rammer hverdagslivet utspiller seg, ønsker formes og valg tas. Her møter den nasjonale likestillingspolitikken lokale normer og tradisjoner for hva som oppfattes som passende kvinne- og mannsliv. Betydningen av lokal kontekst har hatt liten plass innenfor norsk likestillings- og kjønnsforskning. Den har i stor grad hatt som utgangspunkt at forholdet mellom kvinner og menn viser et nasjonalt mønster, og har i mindre grad sett på, eller avklart, om det også finnes geografiske variasjoner og hvilke betydninger disse i så fall har.3
Betydningen av det lokale
Studier av lokale arbeidsmarkeder viser at betingelser som næringsstruktur, jobbmuligheter, samt kulturelle føringer og tradisjoner er viktige for å forstå og forklare kvinners og menns sysselsetting og deres tilpasninger mellom familie og arbeidsliv.4 Tradisjonelt har kommuner dominert av tungindustri eller primærnæringer, hatt et mer kjønnsdelt arbeidsmarked og en lavere yrkesdeltakelse blant kvinner enn arbeidsmarkeder med større innslag av service- og tjenestenæringer.5 Kanskje legger noen lokale arbeidsmarkeder og lokalsamfunn også mer til rette for et moderne, likestilt familieliv.
Studien «Likestilling hjemme» fant regionale forskjeller både i holdninger og i praktisert likestilling. Kort oppsummert har par bosatt i Oslo og Akershus den jevneste fordelingen av husarbeid og lønnsarbeid, mens par i Agder har minst likedelt praksis. Det samme gjelder holdningene til likestilling. Men forskjellene er i stor grad også knyttet til befolkningstetthet. Arbeidsdelingen er klart mer tradisjonell i spredtbygde enn i tettbygde strøk, selv etter kontroll for alder, utdanning og yrkestilknytning. Det skyldes neppe det å bo i et spredtbygd område i seg selv, men snarere næringsstruktur, tradisjoner, kultur og forskjellige normer og forventinger til hva kvinner og menn kan, skal og bør gjøre.
To lokale arbeidsmarkeder: Nord-Odal og Årdal
Jeg skal gi et eksempel på betydningen av det lokale ved å beskrive utviklingen i to norske lokalsamfunn fra 1970-tallet og frem til 2000. Lokalsamfunnene er Nord-Odal i Hedmark fylke og Årdal i Sogn og Fjordane. Tidlig på 1970-tallet ble en rekke sider ved lokalsamfunnene belyst gjennom store samfunnsvitenskapelige studier. Sosiologene Arnlaug Leira og Steinar Bergh skrev om kvinnenes liv i Nord-Odal i boka «Hå har eit kvinnfolk å sia da!», som kom ut i 1974. Og Synnøve Aga skrev i forbindelse med Sverre Lysgaards studie av arbeiderkollektivet i Årdal, om kvinnenes situasjon på dette ensidige industristedet.
I 1970 var Nord-Odal en tradisjonell skog- og jordbruksbygd, men modernisering av skogsdriften hadde ført svært mange av mennene over i lønnsarbeid og pendling til bygg- og anleggsvirksomhet i Oslo. I 1968 pendlet 64 prosent av mennene under 30 år.6 Mange bodde i brakker i Oslo i ukedagene og kom hjem til helgen på lørdag. Mennenes ukependling ga kvinnene større ansvar for familielivet. Lokalt var det få arbeidsplasser for kvinner, og det arbeidet som fantes lot seg vanskelig kombinere med det å være mor.7
I Årdal var aluminiumsverket den dominerende sysselsetteren. Årdal var det mest ensidige av de ensidige industristedene i Norge på 1970-tallet. Arbeidet i prosessindustrien har tradisjonelt vært forbundet med tungt fysisk arbeid og oppfattet som lite passende for kvinner. I likhet med i Nord-Odal var det også her en klar kjønnsdeling; mennene var industriarbeidere ved aluminiumsverket, kvinnene var husmødre med ansvar for barn og hjem.8
Det at mannen var lønnsarbeider og forsørger og kvinnene hjemmeværende mødre, var et nasjonalt mønster i 1970, men det var tydeligere i Nord-Odal og Årdal. Andelen yrkesaktive kvinner var klart lavere i disse to lokalsamfunnene enn for landet som helhet. Tretti år senere så det helt annerledes ut: kvinnens yrkesdeltakelse hadde økt sterkt i begge kommunene. I Nord-Odal fra 27 prosent i 1970 til 60 prosent i 2000 og i Årdal fra 32 posent til 63 prosent.
Nasjonalt har veksten i kvinners sysselsetting på 1980- og 1990-tallet vært forklart med ekspansjonen av velferdsstaten. Den var viktig på to måter: For det første ved at en del omsorgsoppgaver som kvinner hadde utført ulønnet delvis ble løftet ut av familien og ble et offentlig ansvar. Og for det andre bidro utbygging av barnehager, skoler, eldreomsorg og en voksende kommuneadministrasjon til at lokale arbeidsmarkeder åpnet seg for kvinner.
Fremveksten av den desentraliserte velferdsstaten var særlig viktig i Nord-Odal, hvor kommunen ble den største sysselsetteren og nærmest fylte rollen som hjørnesteinsbedrift – for kvinnene. I Årdal var situasjonen en annen: Aluminiumsverket var fortsatt hjørnesteinsbedriften, og den dominerende arbeidsplassen. Det nye var at verket nå også tok inn kvinnene. I Årdal hadde kvinnene på 1980- og 1990-tallet for alvor trådt inn på mennenes arena som arbeidere i produksjonshallene, noe som avviker fra resten av landet. Stedet har ikke utviklet det vi forbinder med et kvinnevennlig arbeidsliv, det vil si med et stort innslag av service- og tjenesteyrker.
Det interessante med Årdal er at industrien er blitt en arbeidsplass også for kvinner, noe som tyder på at lokale arbeidsmarkeder åpnet seg for kvinner delvis uavhengig av næringsutviklingen. Fra nasjonale studier vet vi at det nye på 1970-tallet var at de gifte kvinnene, de som tradisjonelt var forsørget, gikk ut i lønnet arbeid. På 1980-tallet ble det også vanligere å kombinere det å være småbarnsmor og yrkesaktiv. I Årdal kan endringene både i holdninger og praksis på nasjonalt nivå ha vært viktig for at ledelsen på aluminiumsverket ble oppmerksom på kvinnene som potensielle arbeidere. Samtidig som det kan ha gjort det lettere og mer akseptabelt for kvinnene i Årdal å gå ut i industriarbeid, selv om de var forsørget og småbarnsmødre.
Hvis vi går tilbake til Nord-Odal og ser på mennenes arbeidssituasjon, ser det annerledes ut. Veksten i offentlig sektor har hatt relativt liten betydning for mennenes sysselsetting. I 2000 jobbet fortsatt mange av mennene i bygg- og anleggsnæringen og fortsatt pendlet de til Oslo, ikke lenger i form av ukependling, men dagpendling. Også dagpendlingen setter rammer for hvordan familielivet og kvinnenes lønnsarbeid kan organiseres, siden arbeidsdagens lengde går utover vanlig arbeidstid. Et kjennetegn ved kvinnenes lønnsarbeid i Nord-Odal er utstrakt deltid. I Årdal derimot jobber kvinnene i stor grad heltid: Fulltids skiftarbeid er det som er tilgjengelig ved verket. Slik er det også for mennene, og skiftarbeidet kan tilpasses slik at omsorgsarbeidet også deles.
Hva sier så utviklingen i disse to lokale arbeidsmarkedene oss? Den forteller at veksten i kvinners yrkesdeltakelse er den samme her som i landet som helhet, men at hvor kvinner har gått inn i arbeidsmarkedet, avhenger både av hvilket arbeid og hvilken arbeidskraft som har vært tilgjengelig lokalt. I Nord-Odal var det fremveksten av velferdsstaten, med ekspansjonen av kommunesektoren, som ble kvinnenes nye arbeidsmarked og mulige vei ut i yrkeslivet. I Årdal var det behovet for arbeidskraft i smelteverksindustrien, sammen med hjørnesteinsbedriftens ønske om å rekruttere lokalt forankret arbeidskraft, som ble kvinnenes viktigste mulighet til å gå ut i arbeidslivet.
Men der hvor kvinnene i Årdal har gjort tilsynelatende utradisjonelle valg og trådt inn på mennenes område i industrien, ser kvinner og menn i Nord-Odal ut til å videreføre en mer tradisjonell arbeidsdeling. Det kan være flere grunner til dette, men det kan muligens knyttes til mennenes tradisjon med pendling. Ukependlingen på 1960-tallet ga dem et særlig forsørgeransvar for familien, og fraværet ga kvinnene et tilsvarende større ansvar for hjem og familie. Pendlingen i dag er av en annen karakter, men dagpendling til Oslo betyr fortsatt at mer av mennenes tid er bundet opp i lønnsarbeid og at kvinnene fortsatt har et større ansvar hjemme. Antageligvis kan det også knyttes til tradisjoner og forventinger til kvinner og menns liv, både når det gjelder type jobb og forsørgeransvar. Tradisjoner som har vært lettere å opprettholde der kvinnene gikk inn i jobber i velferdssektoren, som innholdsmessig er nærmere knyttet til tradisjonelle kvinnelige aktiviteter og verdier, enn der kvinnenes inntog kom i form av industriarbeidet, slik situasjonen var i Årdal.
Avslutning
Beskrivelsen som er gitt her, viser at hvis vi vil forstå og forklare kvinner og menns valg og preferanser i forhold til tilpasninger mellom familie og arbeidsliv, er det ikke bare nyttig, men også nødvendig å bevege seg fra et nasjonalt til et lokalt nivå. Vi kommer nærmere det å beskrive, men også å forstå og forklare endringene: Hvorfor og hvordan kvinner og menn tilpasser familie og arbeidsliv som de gjør. Kvinne- og kjønnsforskningen ble utover på 1990-tallet opptatt av å få frem at klasse og sosial bakgrunn er viktig for å forstå ulikhet blant kvinner. Studier av lokale arbeidsmarkeder viser at sted også er av betydning for å forstå og synliggjøre ulikheter og variasjoner i kvinners og menns arbeidsliv. Vi har sett at endringer har funnet sted i både Nord-Odal og Årdal, men også at hvilken form de har fått avhenger av lokale kontekster og utgangspunkter. I 1970 var Nord-Odal og Årdal preget av særegne næringsstrukturer, kulturer og tradisjoner, og det er de fortsatt, men på andre og nye måter. Kvinner og menn velger hvilke liv de vil leve, men ikke fritt og helt individuelt. Valg når det gjelder utdanning, familie og arbeidsliv foregår innenfor rammer av både klasse, kjønn og sted.
***
Ragnhild Steen Jensen er dr. polit., samfunnsgeograf, og er ansatt ved forskningsstiftelsen Fafo.
Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom Lokalhistorisk magasin og historieblogg.no. Den er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 2/2017.
***
Litteratur
- Aga, Synnøve (1976), Kvinnene sin arbeidssituasjon på ein einsidig industristad. Institutt for Sosiologi, Universitetet i Oslo.
- Hansen, Thomas & Britt Salgsvold (2012), Likestilling hjemme. NOVA Rapport 8/2012.
- NOU 2012:15, Politikk for likestilling.
- Jensen, Ragnhild, S. (2004), Sted, kjønn og politikk. Kvinners veier inn i lønnsarbeid. Unipax.
- Massey, Doreen & Linda McDowell (1994), «Space, place and gender», I: Massy, Doreen Space, Place and Gender. Polity Press.
- Leira, Arnlaug & Steinar Bergh (1974), «hå har eit kvinnfolk å sia, da!». Pax forlag.
