Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records

Anmeldelse av: Kevin Prested: Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records. Portland, Oregon, Microcosm Publishing 2014.

Anmeldt av: Morten Haave.

***

Amerikanisering av norsk kultur og samfunn er et kjært og tidløst diskusjonstema. For noen inngir det frykt og beven; flere er sannsynligvis de som mesker seg med det amerikanske. En region som har opplevd en særlig bemerkelsesverdig og verdensomspennende spredning av både små og store trender er San Francisco Bay Area.

«If you go to San Francisco, be sure to wear some flowers in your hair» – 1960-tallets hippiemotto har noe gjenklang også i dagens kultur. Med punken på 1970- og 1980-tallet kunne konsertgjengere snarere vente å se band hvor sangerne hadde limt kakerlakker på sine skallede hoder (s. 9). Punkmusikere har til alle tider satt sjokkeffektene høyt. Samtidig lå punkmusikkens karakteristika, med enkel låtoppbygging og instrumentering – de velkjente tregreps-låter – og bare ventet på å bli blandet med popmusikkens catchy og fengende egenskaper. Larry Livermore, en eks-hippie som bikket 40 år, hadde dette langt framme i tankene etter at han grunnla plateselskapet Lookout Records i 1987. Han endte opp med å kapitalisere – uventet, men så til de grader – på suksessen som ble sjangeren pop punk til del.

Pop kombinert med punk

Lesere som ikke nikker gjenkjennende til denne sjangeren kan se – eller høre – for seg de enkle akkordene og melodiene brukt av tidlig Beatles eller Beach Boys. Legg så til gitar med vreng, og skjenk nok en tanke til popmusikken når det gjelder tekstene. Selv om pop punk-tekster har en god dose mer edge og frekkhet, ja, provokasjoner, finnes det også bunkevis med album der kjærlighetssangene kun avløses av andre kjærlighetssanger.

Det mest kjente bandet i Lookout Records-katalogen var Green Day, som loggførte to mindre kjente fullengdere på labelen før de gikk videre til en såkalt major label, utga skiva Dookie og solgte 20 millioner eksemplarer av den på verdensbasis. Lookout ble en av de viktigste kringkasterne av denne typen musikk ut til resten av California, resten av Nord-Amerika og resten av verden. Som boka Punk USA av Kevin Prested treffende beskriver det: «Lookout Records became synonymous with melodic, no frills punk from the fertile East Bay scene – and beyond. New bands looked to Lookout as the ‘dream label’ to be on, and new labels cropped up, using Lookout as a template for success and inspiration» (s. 66).

Til tross for dette, dog ikke særlig overraskende, har Lookout Records aldri avstedkommet den minste interesse i norske hovedstrømsmedier. Søk i Atekst og Bokhylla gir så godt som ingen treff. Ett treff hver i Dagbladet og Aftenposten reflekterer ikke hvilken betydning plateselskapet faktisk har hatt. En får skryte av Glåmdalen som kan stable sammen hele to treff, takket være en spalte om undergrunnspreget musikk. VG ser ut til å aldri ha nevnt labelen – før Lookout ble nevnt under «10 tips til helgen» i mai 2015. Weekendunderholdningen som journalisten foreslo besto av filmer, serier og Kevin Presteds 191-siders bok Punk USA. The Rise and Fall of Lookout! Records.

Fallet? Joda, etter mange år der Lookout Records’ kommersielle meritter langt overgikk alle forventninger, mageplasket hele selskapet ut i ingenting. Denne historien er verdt å få med seg.

Vekst-og-fall-rammeverk

Lookout Records vokste raskt på alle faktorer som måles kan, både inntekter, antall band tilknyttet selskapet og antall ansatte. Det skyldtes selvfølgelig mangedoblede salgstall for Lookout-bandene. I Presteds intervjubaserte bok får vi en krønike om prosessen; hva forskjellige musikere gjorde og hvilke album som ble gitt ut etter hvert som bølgen utfoldet seg. Den voksende interessen blir dog framstilt som naturkrefter. Prested forteller at platesalget doblet seg for et band, og firedoblet seg for et annet. Grunnene til veksten grunner han lite over. Green Day var bandet som først fikk kjempesuksess, og selvfølgelig trakk de andre med seg, men hvorfor ledet akkurat denne gruppa an? Andre band som var med på mainstream-gjennombruddet, som The Offspring, nevnes kun i forbifarten – de var tilknyttet andre selskaper.

Her er heller intet forsøk på å fordype seg i publikummet som faktisk kjøpte skivene og dro mann- og kvinnesterke på konserter. Hvorfor kom punk tilbake til ungdomskulturen, og hvorfor fikk de et slikt grep på det tidlige 1990-tallets håpefulle? Boka inneholder heller ikke noe komparativt blikk, eller engang et gløtt, mot andre sjangere og subkulturer som fant grobunn i regionen. Først og fremst tenker jeg da på Bay Area thrash metal, med band som Exodus og Metallica. Sistnevnte navn burde få bjeller til å ringe hos de fleste, men i denne boka leter man forgjeves etter henvisninger til så vel denne suksessfulle truppen som til andre Bay Area thrash-band som Possessed, Heathen og Forbidden.

Prested bruker noe tid på andre plateselskaper i det geografiske og kulturelle omlandet, og da særlig indielabels som surfet på samme punkbølge, som Epitaph Records og Fat Wreck Chords. I fortellingen innehar de rollene som konkurrenter, ute på let etter Lookout-band som kanskje ønsket seg mer profesjonell oppfølging eller lukrative kontrakter. Lookout var ganske uprofesjonelt og uformelt styrt, med tynne kontrakter som bare fungerte i kombinasjon med en dose personlig vennskap med grunnlegger Larry Livermore. Slikt begynte å bli ugreit i ei ny tid hvor penger dryppet inn gjennom hver sprekk i Lookout-hovedkvarteret. Suksessen til Green Day og seinere The Donnas gjorde andre band mer kravstore, noe selskapet rett og slett ikke klarte å følge opp. Men de misfornøyde bandene klarte ikke å komme seg over på en major label heller.

Fallet forklart

Prested gjør seg mer flid med å forklare Lookout Records’ fall, som han i boka tidfester til rundt 1996 og tiåret framover. Fallet tiltok med andre ord ganske raskt etter gjennombruddet; bare to år. Årsaken finner Prested i metning av musikkmarkedet, i tillegg til internetts påvirkning på musikkindustrien. Det førstnevnte betyr at plateselskapet rett og slett produserte for mange likelydende album fra likelydende artister, noe som fungerte som en av-knapp for nysgjerrigheten hos musikkelskere. Antallet band som ville prøve seg var høyt, og det ble for fristende for Lookout å skuffe Green Day-royalties over i nye utgivelser.

Internett hadde ikke bare en virkning i form av at folk lastet ned mp3 i stedet for å kjøpe skiver, men også i det at bandene selv kunne publisere og distribuere. Plateselskapet mistet dermed litt av sin rolle som det essensielle stedet å oppsøke for å få vite mer om band og artister.

Mens Lookout-grunnlegger Larry Livermore pensjonerte seg da businessen var på topp, hadde ikke etterfølgeren Chris Appelgren noen heldig hånd i styringen av bedriften. Lookout-historien nådde sin definitive slutt da band etter band trakk sine back-kataloger fra labelen og flyttet rettighetene til andre selskaper. Lookout måtte sende hele staben på dør og begjære oppbud. Dermed er plateselskapets historie en utpreget tragedie. (Noen av bandene har nok opplevd ny «romantikk», for å si det med de kjente sjangerbetegnelsene, etter å ha flyttet produktene sine til andre plateselskaper).

Selv om Prested forklarer Lookouts fall forholdsvis godt, kunne fortellingen og forklaringene vært forbedret ytterligere ved å vise til tall. Ikke å vise til flere tall, men å vise til tall overhodet. Gjennom nesten 200 sider om det som tross alt er en bedrift, er ikke en graf å oppdrive, ei heller en tabell eller figur av noe slag. Informasjon om inntekter og utgifter er det lite av. Salgstall nevnes så vidt, men formidles ikke på noen pedagogisk måte.

Dette er egentlig en del av et større problem, nemlig bokas generelle mangel på støttemateriale. La oss ta bilder først. Disse er det langt mellom, og forfatteren ser ut til å ha fått dem fra et begrenset antall kilder. De bildene som er, brukes som fyllstoff heller enn for å poengtere deler av teksten. Nå får leseren riktignok se medlemmene av det obskure bandet Furious George urinere gjennom brevsprekken på Lookouts platebutikk. Dette er jo tross alt punk! Men hvor er all mulig street art, flygeblader, klistremerker og fanziner vi forbinder med sjangeren? I tillegg er gjengivelseskvaliteten på bildene dårlig.

Mangler struktur

Alt dette skyldes nok manglende tanker rundt strukturen, som også viser seg ved at kapitlene er tilfeldig satt opp. Noen handler om et gitt tema, andre kapitler hopper innom tre-fire hendelser som ikke har noe med hverandre å gjøre. En ramme rundt teksten som for eksempel register eller kildeliste finnes ikke, til historikerens fortvilelse. I tillegg mangler informasjon om slikt som historikere og kritikere er interessert i, nemlig hvordan intervjuene er stelt i stand og har foregått. Hvor godt kjenner han intervjuobjektene, er de personlige venner?

Det er tydelig at Prested i hvert fall har tydelig en fartstid i subkulturen. Det gjør ham utvilsomt flink til å skrive om musikk i seg selv. Hans utlegninger om sanger og album faller aldri ned i musikkskribentenes tallrike fallgruber – for eksempel gjentakelser, svada eller skamløs reklame.

Nå er kildene oppgitt fortløpende i form av intervjusitater. Prested bygger på en mengde samtaler med Lookout-artister og -ansatte. I og for seg er mengden imponerende, med hundrer eller tusener av loggførte timer (s. 5). Hovedkilden er nevnte Chris Appelgren, men dessverre er det også en del sentrale stemmer som mangler.

Larry Livermore selv kan ha prioritert å skrive sine egne memoarer, og er dermed den som stikker seg mest ut som fraværende. Ben «Weasel» Foster, kjent fra band som Screeching Weasel, nektet trolig å delta. Leseren kan se på hvordan Fosters utvikling beskrives i boka, og selv gjøre seg tanker om hvorfor han ikke er med. Prested klarte ikke å knytte til seg Billie Joe Armstrong fra Green Day heller, og ingen fra Operation Ivy – med andre ord mangler frontmennene fra tre av Lookouts fire viktigste band.¹

En god ting er at en halvinformert leser vil sannsynligvis få lyst til å sjekke ut en bråte av bandene som omtales. Alt i alt er boka Punk USA så ustrukturert og lite åpen om sine mangler, at den ikke er noe særlig til historie om pop-punken i San Francisco Bay Area cirka 1987 og 1997. Et besøk på den supplerende bloggen http://punk-usa-typepad.com, som er urørt siden oktober 2015, hjelper ikke på dette problemet. Den går nemlig bare dypere i materien innenfor samme oppbygningsramme.

***

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie, og han utgir i høst en bok om Rosenvilde videregående skole.

1. De tre viktigste bandene var lenge Operation Ivy, Green Day og Screeching Weasel før The Donnas kom til som en fjerde titan. Medlemmer av The Donnas er intervjuet.  ↩