Vi har et stort oppdragsmarked for institusjons- og lokalhistorie i Norge. Innenfor økonomisk historie er oppdragsforskningen nesten dominerende. Det arbeides med mange store og små oppdrag av enkeltpersoner og forskningsinstitusjoner som er spesielt rettet inn mot dette forskningssegmentet. Men også universitetsansatte med fri forskningstid, slik som meg selv, bruker mye tid og arbeidskraft på oppdragsfinansiert og oppdragsinitiert forskning.
Får vårt kunnskapstilfang om norsk økonomisk historie har også en lang serie oppdrag gitt helt vesentlig bidrag til hva vi vet, eller ihvertfall hva vi tror vi vet, i den økononomiske historien. Som bidrag til et felles fagfelt skal jeg bare fastslå det åpenbart viktigste: At vi gjennom en mengde bøker om banker, industribedrifter, forsikringselskaper, samvirker, departementer, boligbyggelag og mye annet, har fått kunnskap og innsikter vi ellers neppe ville fått. Og dermed skal jeg gå rett videre til enkelte ettertanker, nemlig hvordan denne måten å organisere og finansiere en stor del av den økonomisk-historiske forskningen påvirker dens tema, innretting og faglige karakteristika.
Jeg skal knytte noen raske kommentarer til fire problemområder: Utvalget av forskningsområder, den reelle faglige uavhengighet, hvordan institusjonen kontekstualiseres, og bruken av teoretiske perspektiver.
1. Utvalg av temaer
Her skal jeg nøye meg med et trivielt, men ikke uviktig poeng: Skal vi tro Joseph Schumpeter og andre, blir den økonomiske utviklingen til ved at det stadig dukker opp nye ideer og muligheter. En del av disse blir til nye bedrifter. Noen få av disse lever mer enn noen få år, og noen ytterst få av disse igjen vokser frem til å bli store suksesser. Og noen få av disse igjen, – jeg forlater nå Schumpeter – får siden skrevet sine historier, når de når frem til jubileer med penger og selvtillit i behold.
Dette gir oss et svært ikke-representativt utvalg av ideer, bedrifter og bedriftsledere. Og det gjør at bedriftshistoriene våre gir et uhyre skjevt bilde av hva fortidens bedriftsliv kan ha sett ut. Jeg skulle for eksempel gjerne sett arkivbaserte historier også om de bankene som ikke overlevde tjuetallets kriser. Jeg skulle sett en tilsvarende om Kværner under og etter Erik Tønseths ville oppkjøpsraid. Men dette tror jeg ikke vi får, siden Kværner ikke hadde rygg til å bære disse eksessene.
Forfatterne av de enkelte bedriftshistorier er seg nok bevisst at de skriver om en bedrift som er unik, at den ikke nødvendigvis gir et representativt inntak til bredre trekk i organisatorisk og økonomisk utvikling. Men jeg er ikke sikker på at alle som skriver mer generell historie, og leser gjennom den ene bedriftshistorien etter den andre, stiller seg spørsmål om hvordan de foreliggende beretningene forholder seg til den brede flora av økonomiske virksomheter i den relevante fortid.
2. Den reelle faglige uavhengighet
Et spørsmål som ofte reises, er om forfatteren av institusjonshistorier virkelig har stått fritt, eller om oppdragsgiver har begrenset tilgangen til bakgrunnsmateriale eller lagt begrensninger på hva som kan skrives i bøkene. I organiseringen og planleggingen av prosjekter bruker vi ofte mye tid på å snakke om disse forholdene. Forfatterens faglige frihet understrekes, og vi har rådgivende komiteer som skal sikre at forskningens uavhengighet beskyttes.
Min erfaring er at denne formelle uavhengigheten sjelden utfordres. Det hører til de absolutte unntakene at oppdragsgiver direkte forsøker å legge begrensninger på hvilke opplysninger som kan legges frem, eller hvilke vurderinger som kan legges til grunn. Men representanter for oppdragsgiver har veldig ofte klare oppfatninger av hva som er viktig i historien, hva som har skapt og ikke skapt en bedrifts opp- og nedturer. Sterke veletablerte institusjoner har sin egen kultur, der en forståelse av bedriftens nåtid og fortid inngår. Denne møter ofte forfatteren i sitt arbeid, noen ganger som en eksplisitt historie eller forståelse, andre ganger mer implisitt, gjennom måter å fortolke ulike situasjoner på.
Jeg har vært veldig tydelig i kontakt med dette for eksempel i egne arbeider med Hydros historie, Den norske Creditbanks historie, Finansdepartementets historie, og jeg har sett det svært tydelig i flere bokkomiteer jeg har sittet i, kanskje mest utpreget i Orklas historie.
I bedrifter med sterke kulturer tilbys derfor ofte en historieforståelse som gir klare forbindelser mellom fortid og nåtid, og der de mest levende anekdotene effektivt bygger opp under denne historieforståelsen. Skriver man seg inn i denne fortellingen med sitater og fotnoter, får man ofte fornøyde oppdragsgivere. Men det er utfordrende å gå imot den. Det krever at man går inn i bedriftens teknologiske og økonomiske situasjon på en mer grunnleggende måte, for å etablere en autoritativ posisjon for selvstendige betraktninger.
De gangene jeg har blitt sittende med en følelse av at oppdragsgiver reelt sett styrer fremstillingen, er det nettopp i situasjoner der avgrensede deler av utkast kritiseres i bokkomiteer, og hvor institusjonens folk presenterer sin fortolkning med stor styrke. Jeg har et par situasjoner i tankene, der jeg mener forfatteren har er inne på riktig spor, men hvor det, som alltid, er svakheter i kildegrunnlag eller analyser på avgrensede områder. Med tilstrekkelig ressurser til å arbeide seg videre på sitt spor, kunne nok forfatteren underbygge en alternativ historie. Men dette gir ikke alltid leveringsfrister og forfatterens faglige forutsetninger om for. I de tilfellene jeg har i tankene er hovedtrekkene i den historien som er tilbudt, blitt bekreftet. Denne historien er ikke bare ønsket av oppdragsgiver, men den greier seg med svakere belegg i møtet med bedriften eller institusjonens folk, som nesten alltid har de mest kritiske nærleserne av manuset.
3. Kontekstualiseringen av institusjonen
Det heter gjerne i avtaler om bedriftshistorier at bedriftens utvikling skal analyseres i et samfunnsmessig perspektiv, at det ikke skal være noen snever bedriftshistorie. Dette synes bedriften er fint, for den har og skal gjerne gis en samfunnsmessig betydning. Historikerne synes også det er fint, fordi man kan skrive seg inn i større mer generelle forskningstemaer, og dermed ha lettere for å bli lest av fagfeller, og man kan trekke på generell kompetanse om historiske utviklingstrekk. I en nylig publisert om oppdragsforskningen i Nederland i Management & Organizational History (Elena Ponzoni og Kees Boersma, nr. 2/2011) pekes det også på at kontekstualiseringen kan motiveres overfor oppdragsgiver ved at den bidrar til å ufarliggjøre ubehageligheter eller feilgrep i historien, ved at disse ofte fremstilles som mer forståelige når de bare plasseres i riktig kontekst.
Dette er vel og bra. Det er klart man skal se på hvilken rolle det lille eller det konkrete har i den store historien. Men ofte brukes det samfunnsmessige til å skrive litt konvensjonell historie. Her er prinsipielt sett ikke oppdragsforskningen i noen særstilling, kanskje er det også min vurdering som er sær og egen. Jeg har alltid vært skeptisk til det som kalles ”bruk av kontekst” for eksempel i retningslinjene til sensurering av masteroppgaver. Jeg skjønner jo hva som menes: De som var født omkring første verdenskrig var lenge redd for kriser og arbeidsledighet, fordi de selv kom ut i arbeidsmarkedet i en tid da ledigheten var rekordhøy. De som var født omkring 1950, opplevde derimot bare gode tider. Treffer vi en familie omkring 1968, der far på femtiårene var fornøyd med stabilitet og velferd, mens sønnen eller datteren snakket på snaut tjue om det sosialdemokratiske helvetet med sine repressive velfersordninger, kan man bruke litt kontekst for å forstå mer av dette.
Men ofte brukes kontekst i praksis ved å støtte seg på etablerte sannheter uten å undersøke dem skikkelig. Man legger seg inn under autoritative forfattere, og skriver institusjonen og dens virkemåte inn i den sammenhengen der vi skulle tro at den hører hjemme.
De eksemplene som er mest nærværende i min bevissthet, er fra bøker jeg selv har skrevet. Det er et par kapitler av Finansdepartementets historie og særlig ett underkapittel i en bok om statistikkens historie, som er skrevet ved at jeg gikk inn idet feltet kapitlet skal omhandle gjennom et raskt sveip over den rådende politiske og økonomiske situasjonen, og så presenterer jeg enkelte hendelser og beslutninger på bakgrunn av denne situasjonen. Jeg visste vel egentlig ikke om det var en særlig tett sammenheng, men jeg skrev disse sidene som om det var det, og teksten ser nokså tilforlatelig ut. Men jeg lærte ikke noe mer om institusjonen ved å skrive disse sidene, og har tilsvarende lite å bringe leseren, bortsett fra noen sider velklingende tekst med andres betraktninger og mine kunnskapsbrokker. Men dette er en trygg måte å slurve på. Bedriftens egne lesere har lite å reagere på, og fagfeller som skriver anmeldelser finner ingen feil i kontekstualiseringen eller det faktiske, med mindre de har større ekspertise på den berørte isntitusjonen enn forfatteren selv. Slik er det sjelden.
Poenget er å bruke institusjonen og det konkrete til å skape eller utfordre kontekst. Da lager man god historie. Mitt yndligseksempel fra den økonomiske historien er Knut Sogners fra Plan til marked, en etter hvert litt gammel og sikkert ikke veldig mye lest publikasjon i TMVs skriftserie fra 1990-årene. Her viser Sogner hvordan det gamle støttesystemet for elektronikkindustrien brøt sammen i motkonjunkturpolitikkens tid med rikelige støttetiltak. Forsøkene på å understøtte de som var rammet av tilbakeslaget ga en overflod på kapital som brøt ned prinsipper og ike minst praksiser fra et system som bygget på nøye prioritering og kanalisering av kapital. Denne observasjonen kunne vært forenklet og forflatet til å si noe om at industrien fikk problemer på syttitallet, sammen med så mye annen industri som slet da tilbakeslaget satte inn. Her forstår man derimot syttitallet, man får en dypere innsikt i det kompliserte forholdet mellom samfunnsøkonomi, politikk og næringsutvikling, og den etablerte forståelsen av bedriftens kontekst både utfordres og omdannes.
Kombinerer vi det forrige punktet – bedriftens etablerte selvforståelse – med den kunnskapskonserverende bruken av ”kontekst”, har man en oppskrift på hvordan tilforlatelig bedriftshistorie kan skrives veldig fort. Man snakker med bedriftens folk, leser gjennom deres internblader, kombinerer det med vante bruddpunkt i politikk og økonomi, og kombinerer med sterke og åpenbare brudd i selskapets teknologiske og organisatoriske utvikling, og bestemmer seg deretter raskt for hva som er bokens hovedfortelling. Deretter skriver man den med sitater fra styreprotokoller og interne notater som krydder. Det er heldigvis få bøker som er skrevet slik, men jo mer dreven man er, og jo dårligere tid man har til rådighet, desto mer fristende er det. Jeg har et par ganger skrevet riktig infame anmeldelser av bøker, og hver gang har irritasjonen min opphav i nettopp dette: Boken er skrevet glatt og konvensjonelt, og den er skåret over alle etablerte forståelser. Men forfatteren vil ingenting med boken, annet enn å skrive den ferdig og slippe helskinnet fra det.
4. Fraværet av teoretiske perspektiver og generalisering av resultater
Her skal jeg være rask. Det er en triviell iakttakelse at oppdragsforskningen byr på lite eksplisitt teoretiske perspektiver. Forskningen er finansiert av en oppdragsgiver som ikke er så interessert i å betale for at noen skriver om aktør-nettverksteori eller Porters diamant. Og forskningen skal pakkes inn i bøker som skal treffe det brede boklesende publikum som forlagsfolk stadig håper skal oppsøke bokhandlene for å kjøpe høykvalitativ bedriftshstorie. Disse er heller ikke alltid interessert i aktør-nettverksteori eller Porters diamant.
Dermed har vi ikke mange forsøk her i landet på å benytte innsiktene fra bestilte bedriftshistorier til generelle innsikter i det heterogene feltet ”business studies”. Faglig sett burde næringslivshistorie ligge vel til rette for det. Men oppdragsfinansierte bedriftshistorier gjør det ikke.
Men det skal, til bedriftshistoriens unnskyldning, legges til at norske historikere generelt er lite interessert i teori. Dette er stort grad overlatt til fagets teori- og metodespesialister. Kanskje er vi ikke særlig dårligere stilt enn andre historikere.
La meg avslutte der jeg startet. Oppdragsforskningen er en stor rik og helt uunværlig tilgang til vår økonomiske historie. Og den rommer, som annen historieskrivning, både sterke og svakere arbeider. Men den har enkelte utfordringer gjennom det naturlige utvalg av oppdragsgivere, oppdragsgiveres forventinger, det gjennomgående tidspresset og krav til ferdistillelse, som presenterer fallgruver for dens utøvere og mulige problemområder for alle brukere av oppdragshistorien.
Når jeg har dvelt litt ved fallgruvene, er det ikke for å snakke oppdragsforskningen ned som intellektuell disiplin, men for å motvirke at vi faller ned i dem oftere enn nødvendig.
Einar Lie er professor i historie ved Universitetet i Oslo. Innlegget er en tilrettelagt versjon av hans innlegg på seminaret Oppdragshistorie under lupen, oppdragsforskningen og vitenskapsfaget. som for øyeblikket pågår.
Illustrasjonen øverst i artikkelen viser brolegging i Oslo på 1910-tallet, og tilhører Oslo Museum.
