Året 1913 er det store vannskillet i norsk filmhistorie. Før Stortinget tok sommerferie dette året ble Lov om offentlig forevisning av kinematografbilleder vedtatt, en lov som fremdeles er den viktigste kulturloven når det gjelder film og kino her i landet. Selv om denne loven har blitt justert flere ganger siden 1913, og gått gjennom flere mindre moderniseringer, er hovedpunktene fremdeles gjeldende den dag i dag. Til tross for at loven er mer enn hundre år gammel, reflekterer og regulerer den fremdeles vårt syn på forholdet mellom filmen og samfunnet.
Av: Gunnar Iversen.
Bortsett fra denne loven, som oftest bare kalles Kinoloven, var 1913 et år uten store hendelser på filmområdet i Norge. Spillefilmproduksjon hadde begynt for alvor her i landet i 1911, men etter en nærmest eksplosiv produksjon av film det året begynte interessen for å lage film å ebbe litt ut. Hovedgrunnen var at de som produserte film også var kinoeiere, og alle ventet med spenning på hva myndighetene ville bestemme.
I 1913 var det bare én kinoeier som våget å investere i produksjon av spillefilm. Ottar Gladtvet lagde forbryterdramaet Overfaldet paa postaapnerens datter som han viste på sine egne kinoer i hovedstaden. Filmen er dessverre gått tapt, men de skriftlige kildene vitner om en forrykende actionfilm, med biljakter og kidnapping. Filmen var åpenbart inspirert av de amerikanske filmene som nå langsomt begynte å overta som modellen for god filmkunst, etter at fransk, italiensk og dansk film lenge hadde dominert både på det norske og det internasjonale filmmarkedet.
Ottar Gladtvet var en av våre første filmregissører, og han ønsket å lage mer spillefilm, men bransjen ble så overrasket av Kinoloven og dens konsekvenser at det skulle gå fem år før han forsøkte seg på nytt. Også Revolutionens datter fra 1918 er et action-drama med alle de ingredienser som hører til i en spenningsfilm, men dette skulle bli hans siste spillefilm. Gladtvet ble en av våre store dokumentarfilmprodusenter fra 1920-tallet og helt fram til begynnelsen av 1960-årene, men spillefilm måtte han gi opp. Kinoene han og hans familie eide måtte de også selge. Til kommunen. Kinoloven og dens konsekvenser fikk på denne måten store ringvirkninger for produksjonen av spillefilm her i landet.
Filmen: ett nytt medium
Filmen ble introdusert på underholdningsmarkedet våren 1896 i Norge. De tyske brødrene Skladanowsky viste sine filmer på Circus Varieté i Christiania mellom 6. april og 5. mai dette året. Etter visitten i Norge dro de videre til Danmark og Sverige. Filmmediet ble dermed introdusert i Norge før våre naboland, men etter dette skulle Sverige og Danmark snart bli verdensledende på filmområdet. Norge kom aldri i nærheten av den suksess først dansk og senere svensk film hadde i stumfilmtiden.
Første filmopptak på norsk jord var en kort dokumentarisk aktualitetsfilm som skildret Landsutstillingen i Bergen i 1898. 1. juli dette året kunne publikum i Bergen se opptak av det vestlandske turnstevnet på Marineholmen. Dermed hadde den første sportsreportasjen i norsk mediehistorie blitt til.
Introduksjonsfasen til det nye filmmediet i Norge følger de samme mønstre og utviklingstrekk som i de aller fleste andre land. To ting er sentrale: først og fremst den eksplosive populariteten til dette nye mediet, og deretter mediets funksjon som døråpner både for forståelse av den nye nasjonen Norge og den store verden.
Kristianias første permanente kino åpnet 1. november 1904. Kinoen het Kinematograf-Theatret og lå i Stortingsgata 12. Dette skulle bli startskuddet for den rene kinofeber, og i årene som fulgte fikk de fleste større byer og tettsteder faste kinolokaler. Utviklingen gikk hurtig. Før årsskiftet i 1904/05 var det fem kinoer i Kristiania. Første permanente kino i Bergen ble Eldorado, som åpnet den 26. desember 1904. Stavanger fikk faste kinoer fra 1905, og i Kristiansand og Trondheim åpnet det faste kinoer i 1906. Kinoene ble så tallrike og populære at de endret bybildet i mange byer, til mange filmentusiasters glede og andres fortvilelse.
Mange mente at det nye mediet hadde en nedbrytende virkning på sitt publikum. Ikke ble det bedre av at hovedvekten av de nye tilskuerne var kvinner og barn. Populariteten til det nye mediet ble sett på med skepsis av stadig flere organisasjoner og borgere. Omkring 1910 fant det sted en sterk moraloffensiv i Norge. Sedelighetsforeninger, lærerlag og andre foreninger reiste kritikk mot filmen som medium, og kravet om at myndighetene skulle kontrollere og regulere det nye populære massemediet ble stadig sterkere. Til slutt måtte myndighetene reagere, og svaret var Kinoloven i 1913.
Aktualitetsfilm og fiksjonsfilm
Ikke alt ved det nye mediet var like farlig. De første årene var hovedvekten av det som ble presentert av omreisende kinomaskinister eller i de nye permanente kinolokalene det vi i dag vil kalle dokumentarfilm. Korte reportasjer fra fjernt og nær. Først helt mot slutten av det første decenniet på 1900-tallet ble det vist flere korte spillefilmer enn dokumentarfilmer på norske kinoer. Dette var også det vanlige i andre land.
De korte aktualitetsfilmene, som de ble kalt, ble ansett som verdifulle. Selv lærerne, som ellers hørte til de som var mest kritiske til det nye mediet, var positivt innstilt til disse filmene, ikke bare som anskuelsesundervisning der både unge og gamle kunne se levende bilder fra hele verden, men også når det gjaldt forståelsen av den unge nasjonen Norge. Filmmediet ble introdusert i en tid da vanlige folk hadde tilgang til få bilder, avisene trykket for eksempel relativt få bilder. På kino var derimot filmene ofte håndkolorert i vakre farger. Filmmediet var på mange måter en moderne teknologi som åpnet verden opp for et stort publikum, og samtidig et medium som viste fram det nye landet som het Norge for dets egne borgere. Til og med i farger. Filmen hadde en viktig funksjon som nasjonsbygger. Hver kveld kunne kinopublikum se nasjonens landskap og bilder, fra Hammerfest til Lindesnes.
Mange lærere og folk fra det dannede borgerskapet så dermed et potensiale i det nye mediet. Problemet var først og fremst fiksjonsfilmene. Og når de første norske filmene produseres blir ikke saken bedre. I 1911 og 1912 produseres det sju spillefilmer her i landet, og alle synes å ha benyttet seg av den populære danske filmen som modell. De danske erotiske melodramaene gikk en seiersgang verden over på denne tiden, så det var ikke så underlig at filmskapere som Jens Christian Gundersen med Dæmonen (1911) eller Halfdan Nobel Roede med Under forvandlingens lov (1911) fulgte det danske eksempelet.
Disse erotiske sensasjonsfilmene ble ofte sensurert av det lokale politiet her i landet, eller forbudt for barn, og bidro ikke til at det nye mediet fikk et godt rykte. Problemene det lokale politiet hadde i mange byer med en film som Dæmonen var en medvirkende årsak til Kinoloven. Selv om enkelte politimestere samarbeidet, og sendte telegrammer til hverandre for å finne ut hva man gjorde med Dæmonen i ulike byer, ble kravet om en sentral sensurinstans ikke bare reist av lærerlag og sedelighetsforeninger, men også av politiet.
Kinoloven
Kinoloven av 1913 var resultatet av den store moralske panikken som grep Norge helt i begynnelsen av 1910-tallet. Kinoloven hadde tre hoveddeler. Den første var knyttet til konsesjonsplikt. For å kontrollere kinoene krevde man nå kommunal bevilling for å holde offentlige forevisninger. Den andre delen av Kinoloven var krav til selve kinolokalene, noe som var viktig fordi film på denne tiden var svært brann- og eksplosjonsfarlig. Den tredje og siste delen var knyttet til forhåndskontroll av filmer som skulle vises offentlig.
Den siste delen fikk virkning først. Statens Filmkontroll ble opprettet, og alle filmer som skulle vises offentlig måtte godkjennes av denne organisasjonen. Den 6. oktober 1913 ble første film sensurert av dette nye offentlige organet. Selv om Medietilsynet, som organisasjonen heter i dag, ikke lenger klipper i filmer, og mye har endret seg i synet på hva som kan vises og ikke, har film vært underlagt en type kontroll som ikke har vært tilfellet med andre medier. Bevegelige bilder, etter hvert også med lyd, når filmen blir et virkelig audiovisuelt medium i slutten av 1920-årene, har alltid vært oppfattet som mer farlig enn andre medier. På denne måten fikk Kinoloven en stor betydning ikke bare for hva som ble vist på kino, helt fram til i dag, men også for synet på film som et farlig medium.
Den første delen av Kinoloven skulle imidlertid få størst virkning for produksjonen og visningen av film her i landet, men ikke umiddelbart. Det tok litt tid før mange kommuner forsto at konsesjonsplikt ikke bare innebar et ansvar for kinoene, men også medførte andre muligheter. Ikke minst kunne man tjene gode penger på kinodrift. Kinoloven av 1913 la ansvaret for tildeling og bevilling til å drive kinovirksomhet til kommunene, og i prinsippet kunne alt bli som før, bare at man kontrollerte de private kinoeierne. Slik skulle det ikke gå i Norge, og på dette området utviklet Norge et system som var helt unikt, også i verdenssammenheng.
Kommunene overtok etter hvert kinodriften i de aller fleste av landets kommuner. I Notodden hadde man allerede før Kinoloven hatt en kommunalt drevet kino i 1912, og i Harstad tok kommunen over kinodriften allerede i mai 1913. Vardø fulgte etter høsten 1913. Etter dette valgte kommunene i en rekke mindre byer å overta driften av kinoene selv. Da Oslo etter en periode med både kommunal og privat kinodrift helt og holdent ble kommunal i 1926, var en kommunalisering av selve kinoleddet fullført her i landet. Fram til 2013, da Bergen og Oslo solgte deler av sine kinoer, og åpnet opp for privat kinodrift igjen i disse byene, var så å si all kinodrift kommunalt drevet.
Dermed fikk Kinoloven noen overraskende konsekvenser. Noen var gode. Overskuddet av kinoinntektene gikk til andre kulturformål, eller hjalp til å bygge opp en kulturell infrastruktur i mange byer. I Volda bygget man for eksempel sykehus for kinooverskuddet. Noen var imidlertid mindre gode. Alle som hadde produsert spillefilm i Norge i den første pionertiden var kinoeiere. De viste utenlandske filmer på sine kinoer, men investerte overskuddet i norske filmer. Etter 1913 måtte filmprodusenter som Ottar Gladtvet, Halfdan Nobel Roede og Jens Christian Gundersen etter hvert selge sine kinoer, og mistet muligheten til å produsere film i stor skala. Noen statlig støtte til filmproduksjon her i landet fikk vi ikke før i 1950, og i årene mellom 1920 og 1969 var det til og med en egen luksusskatt på filmvisninger, så myndighetene anså at film til og med var en farlig luksus.
Kinoloven representerer på denne måten det store vannskillet i norsk filmhistorie. Denne loven hadde ikke bare umiddelbare effekter, men den har påvirket produksjon, distribusjon og visning av film helt fram til i dag. Den første generasjonen av filmprodusenter sluttet å lage spillefilm. Bare Ottar Gladtvet fortsatte filmproduksjon, men bare av dokumentarfilm. Samfunnet bestemte at filmen var et farlig medium, og at kommunene var best egnet til å kontrollere det nye massemediet.
I dag er noe av det som ble bestemt av Stortinget rett før sommerferien i 1913 endret, men overraskende mye er det samme. Selv om vi i dag har en omfattende og variert produksjon av spillefilm, fikk hendelsene i 1913 konsekvenser helt fram til moderne tid, både for filmbransjen og for synet på filmen som et forførerisk og farlig massemedium.
***
Gunnar Iversen er professor i filmvitenskap ved NTNU i Trondheim og Carleton University i Ottawa i Canada.
Denne artikkelen er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Lokalhistorisk magasin, og ble først trykt i Lokalhistorisk magasin 1/2017.
