Oslo, november, 1924. Sufiordenens åndelige leder, Inayat Khan, forkynner i Universitetets gamle festsal. Den indiske klassiske musikerens universelle sufiorden var på dette tidspunktet allerede blitt et internasjonalt fenomen, og denne dagen skulle sufismen også introduseres i Norge. Khan ville «vække det aandelige ideal i menneskene og bringe hver enkelt frem til en (…) bevissthet om sit eget sande, indre væsen, sit sande selv.»
Av: Marthe Glad Munch-Møller
Dette er langt fra så kuriøst som det kan virke i ettertid. Mellomkrigstida hadde en aktiv alternativbevegelse. Interessen for alternativ religiøsitet var stor, og i samtidas aviser er et bredt spekter presentert. Den relativt store norske sufibevegelsen var en del av denne bølgen.
Ifølge Aftenposten var Khans foredrag framført med «en veltalenhet og en idealisme, som er østerlandske filosofer egen», og det tallrike publikummet lytta «med dyp interesse og stort bifald». Khan selv var fornøyd med mottagelsen «I found a different atmosphere in Norway from that I had felt in Stockholm. People there seemed to be of democratic spirit and they responded more readily to the Message.» Både i Oslo og Bergen slutta flere seg til ham.
Tråden først plukka opp av ingeniør Brynjolf Bjørseth som hadde virka som oversetter under foredraget, og teosofen Susanna Kjøsterud som skulle komme til å lede den norske bevegelsen til sin død. Etter stiftelsen fikk de også bistand fra sentralt hold, – «Baron von Tuyll (…) den sympatiske unge leder av Sufi-bevægelsen i Holland» kom til Norge for å holde foredrag, og for å veilede den nystartede losjen. Året etter gjestet en annen av Inayat Khans elever, Lucy Goodenough, byen og foredro om «The seeking of the soul».
Vinkling i Norge
Inayat Khan var opprinnelig medlem av en islamsk sufiorden. Etter at han stifta Den internasjonale sufibevegelsen i 1914, ble tilknytninga til islam tona kraftig ned. Snarere ble kirken framheva som det fredelige samlingspunktet for alle verdensreligionene. Et tydelig eksempel på dette finner vi for eksempel i et debattinnlegg i Aftenposten.
Hvad er nu Sufi-ordenen? Nogen Historikere hævder, at det er en sekt av kristne mystikere, andre sier den skriver sig fra Zarathustra, andre tror den opstod under Islam, atter andre at den har sin rot i jødedommen. Selv mener Sufierne, at Sufi-bevægelsen er gammel som menneskeslegten, og at den av Abraham blev indført i Syrien fra Ægypten, og har været den mystiske kjerne i alle de store religioner.
Under gudstjenestene, som i Oslo foregikk ukentlig mellom 1925 og 1964, ble det tent lys for hver av verdensreligionene, og det ble lest høyt fra samtlige verdensreligioners hellige skrifter. Sufismen skulle være:
Kjærlighetens og Visdommens religion, saa at alt hat foraarsaket ved menings- og trosforskjell kan utryddes, samt at gjennem sin urgamle visdomsskole, at bistaa søkere efter sandheten
Debatt
Mens Susanna Kjøsterud levde, var omtalen av sufi i dagspressen som regel holdt i positive ordelag. Omkring 1933 ser dog medbøren ut til å ha løya. Kjøsterud hadde hatt omfattende kontakt med spiritistmediet Ingeborg Køber. Gjennom fru Køber spurte Kjøsterud da avdøde sufileder Inayat Khan til råds i økonomiske spørsmål, og hun skal ha stolt på rådene fra det hinsidige. Det var også Ingeborg Køber som forutså Susanna Kjøsteruds død. Etter at Ingeborg Køber også hadde forutsett sin fars drukning, og dette ble en kriminalsak, ble det også avisdebatt rundt Kjøsteruds økonomiske investeringer. Alt i alt satte dette sufibevegelsen i et dårligere lys enn tidligere.
I 1933 gikk Georg Osnes undercover under en sufigudstjeneste i Oslo. Artikkelen hans i Stavanger Aftenblad har en eksotiserende og kritisk undertone. Han var blant annet skeptisk til at bevegelsens ledere hadde en opphøyd posisjon, og til kravet om at man skulle være stille under gudstjenesten. Som svar på kritikk fra både Osnes og andre debattanter, uttalte også bevegelsens medlemmer seg i pressen. I et innlegg i Aftenposten i 1934, reagerte den tidligere nevnte Brynjolv Bjørset på at bevegelsen var blitt kalt en sekt: «Den moderne sufi betegner ikke noen ‘Sekt’ innen nogensomhelst religion, muhammedansk, kristen eller indisk. ‘Sufi’ er simpelthen betegnelsen på et menneske med en bestemt tendens». Og kanskje var med et et spark til avdøde Susanne Kjøsteruds affærer med det hinsidige at han presiserte at Inayat Khan hadde advart «mot ‘clairvoyance’ og endog mot spiritisme.»
Den internasjonale sufibevegelsen
Sufismen oppstod som en asketisk bevegelse i Irak på 600- og 700- tallet, og bygger på tanken om den rene gudskjærlighet og gudserfaring. Den blir regnet som en mystisk retning innen islam, og finnes både innen sjiaislam og sunniislam. «Den Universelle sufismen», hvis norske gren er emne for denne artikkelen, er en synkretisk spirituell bevegelse som ble forma av Inayat Khan (1882-1927) mellom 1910 og 1926, og som Khan introduserte i Norge i 1924. Bevegelsen holdt stand til midten av 1960-tallet, og reetablerte seg i Norge i 1999. Dagens bevegelse trekker linjer tilbake til Susanna Kjøsteruds sufisamfunn av 1924.
***
Marthe Glad Munch-Møller er historiker og jobber ved Norsk lokalhistorisk institutt.
Denne artikkelen er tidligere publisert i Lokalhistorisk magasin 2/2014, og er gjengitt med enkelte endringer.
***
Litteraturliste
- Stenseth, Bodil. Sangerinnen. Cally Monrads liv og kunst. Aschehoug, Oslo 1990.
- Osnes, Georg. «Inntrykk fra en Sufi-gudstjeneste i Oslo» i Stavanger Aftenblad 13.03.1933.
- Aftenposten: 03.11.1924, 14.03.1925, 31.10.1925, 05.02.1926, 06.02.1926, 06.11.1926, 18.12.1926, 13.01.1934, 13.03.1933.
- Inayat Khans memoarer, nettutgave. Oppsøkt 14.05.2014.
- «Inayat Khan» på engelskspråklig Wikipedia. Oppsøkt 14.10.2013.
- «Sufisme i Norge«. Oppsøkt 15.04.2014.
