Den spanske arvefølgekrigen og Danmark-Norge.

Starten av 1700-tallet i Norden var preget av Den store nordiske krig. Kontinentet derimot brukte årene på å kjempe om hvem som hadde retten til den spanske tronen. Det som sjeldent trekkes frem er at disse to storkrigene for alvor hang sammen og preget hverandre sterkt i årene de pågikk. Den store nordiske krig markerer også et skille i Nordens maktbalanse, hvor Danmark-Norge for alvor gikk inn som en ny stormakt i Europas politiske bilde. Fredrik IVs nordiske imperium ble ikke bare preget av den svenske faren, men også den spanske arvefølgekrigen hadde sitt å si på det som skulle danne grunnlaget for dansk-norsk utenrikspolitikk i mange år etter begge krigene for lengst var avsluttet.

Av. Oskar Aanmoen.

Fredrik IVs valg

Det var ingen tvil om hvilken side danskekongen kom til å støtte da den spanske arvefølgekrigen brøt ut i 1701, og kong Fredrik IV prøvde aldri heller å skjule dette. Faktumet var at Fredrik IV brydde seg lite om hele konflikten, men av økonomiske årsaker valgte han å gå inn i koalisjonen som støttet Habsburg-slekten.¹ Habsburg-monarkiet dannet sammen med Storbritannia, Preussen, Portugal og en rekke mindre nevneverdige stater den såkalte Storalliansen som under arvefølgekrigen gjorde Kongeriket Bayern, Frankrike og Spania til sine fiender. Storalliansens formål ved krigen var å hindre opprettelsen av en spansk-fransk union som kunne true de tyske statene og Storbritannia enda mer enn det Frankrike gjorde alene på det tidspunktet. Danmark-Norge fulgte opp det som nesten hadde blitt en tradisjon: å leie ut sine styrker når man ikke hadde behov for dem selv. Fredrik IVs far, Christian V, hadde selv leid ut sine dansk-norske fot-styrker til Storbritannia i perioden 1689-1697 under niårskrigen.² Fredrik IV viste liten interesse for hvem som styrte Spania, det han derimot så fordelene av var lettjente penger i den danske statskassen. Det var i dessuten i 1701 ikke forventet at Norden ville være preget av krig helt frem til 1721.

Etter at de dansk-norske styrkene kom hjem fra Storbritannia i 1697 hadde de riktignok lidd tap, men dette ble kraftig veid opp når man tok betalingen fra britene med i betraktningen. Dessuten, erfaringen de danske offiserene fikk var over all forventning for den danske monarken.  Fredrik IV håpet nok på å sko seg like godt på den spanske arvefølgekrigen som hans far hadde gjort under niårskrigen. Det skal riktignok sies at Fredrik IV også mottok et tilbud fra den franskledede siden av den spanske arvefølgekrigen. Før Danmark-Norge gikk inn på Habsburgernes side skal Frankrike ha ytret ønske om å leie 8000 soldater av den danske kongen.³ Britene og Habsburgerne på sin side ønsket en leiestyrke på 20 000 mann, noe som betød betraktelig høyere inntekter enn ved utleie av bare 8000. Dette var nok hovedårsaken til at Fredrik valgte Habsburgerne fremfor Frankrike, samt en del politisk-strategiske hensyn som måtte tas. Deriblant var det tydelig at Fredrik foretrukket å ha sin tyske nabo i sør som alliert og gjorde sitt til for å ikke provosere de tyske statene.

Leiesummen som ble fremsatt, var at Fredrik IVs statskasse skulle få et engangsbeløp på 450 000 riksdaler og deretter 300 000 riksdaler årlig.⁴ Dette var en meget anselig sum. I delingsforholdet som fulgte ble 12 000 mann overlevert til britene og nederlenderne, mens de resterende 8 000 kjempet for Østerrike. Flere nordiske historikere har kommet frem til at om lag 4000 av soldatene Danmark-Norge sendte til kontinentet var etniske nordmenn, flesteparten av disse fra regimentene fra Agder og Vestlandet.⁵ Om estimatet på 4000 nordmenn stemmer, betyr dette at hver femte soldat utleid av den dansk-norske hæren i 1701 var nordmann.

Den østerrikske leiestyrken

De dansk-norske styrken på 8000 mann som ble utleid til Østerrike marsjerte ut av Holstein høsten 1700, de sluttet seg til de danske styrkene som allerede lå i leir i Sachsen og forble her vinteren mellom 1700 og 1701. Bare under denne vinteren deserterte så mange som 705 av soldatene og ytterligere 139 døde i leir.⁶ Først i juli 1701 ble danskene og nordmennene satt til å marsjerte gjennom et utall tyske småstater for å komme seg til Nord-Italia hvor den fransk-østerrikske fronten var. Her kom skandinavene i en rekke trefninger med franske styrker og spilte en sentral rolle i forbindelsen med beleiringen av Mantua. De dansk-norske styrkene led store tap under slaget ved Luzzara og etter dette slaget forble de i stor grad passive resten av 1702.

De danske styrkene hadde mistet så mange menn både til krig og sykdom, at den danske kongen i 1703 var tvunget til å sende forsterkninger fra Danmark-Norge, for å kunne oppfylle kvoten på 8000 stridende i østerriksk tjeneste. Fredrik IV hadde likevel problemer med å oppfylle kravet om at 2000 av de 8000 skulle være kavalerister med hest. Enigheten ble så at den østerrikske keiseren godtok 1000 kavalerister mot at man økte antallet infanterister med 1500.  Både den franske og den østerrikske monarken hadde brukt vinteren og våren 1703 til å forsterke seg i påvente av krigshandlingene sommeren 1703 og inkludert den danske styrken på nå 8500 mann som bestod den østerrikske fronten i Italia av omkring 40 000 mann.

Først i mai/juni 1703 kom styrkene i kamp med hverandre. De dansk-norske styrkene angrep alene en fransk kolonne på omkring 4300 mann og seiret stort med kun 45 falne mot franskmennenes 461. Vincents Budde fra Fredrikstad avanserte til kaptein i tjeneste for Østerrike i forbindelse med denne delen av felttoget.⁷ Han ble senere oberstløytnant og endte sine dager i tjeneste for kronen i Trondheim i 1729. Stattholder Sehested sønn, Jens Sehested, deltok også i arvefølgekrigen, men da i den britisk-nederlandsk styrken som kjempet i Vest-Europa.⁸

Det østerrikske felttoget i 1703 forble preget av suksess frem til september da den dansk-norske styrken ble rammet av en mystisk febersykdom, som også tok livet til en rekke befalhavende. De dansk-norske styrkene ble så omdirigert til Ungarn, hvor de befant seg innen utgangen av 1703.  Året etter ble de satt inn mot Rákóczi-opprøret og med unntak av et lite opphold i Pfalz forble de dansk-norske styrkene i Ungarn frem til 1709. Det var debattert å sette dem inn igjen i Italia i 1705, men dette ble aldri noe av. I 1709 returnerte styrkene til Danmark da Fredrik IV trengte de i forbindelse med den store nordiske krig.

Konsekvensene for Norden

Det er tydelig at den dansk-norske krigsinnsatsen under den spanske arvefølgekrigen må ha vært av stor betydning. Den kjente østerrikske kommandanten Prins Eugene skal i forbindelse med de dansk-norske styrkenes heroiske kamper i Ungarn ha uttalt at danskene aldri forlot sine poster.⁹ At Frankrike fryktet en større dansk-norsk involvering i den spanske arvefølgekrigen, ser vi også ved at de betalte subsidier til Sverige for å holde Danmark-Norge i sjakk.¹⁰ Dette gjorde det lettere for Sverige å kjempe mot fiender på nærest alle kanter og på den måten bidra til at Danmark-Norge måtte bruke store styrker i Norden. På den måten bidro den store nordiske krig til at Danmark-Norge ikke kunne leie ut ytterligere styrker til Habsburg-koalisjonen.

Det norske bidraget til den spanske arvefølgekrigen kom ikke utelukkende i form av soldater, også handelsflåten gjorde sitt. Det ble et stort behov for norske handelsvarer, noe som ga sjøhandelen, særlig med britene og nederlenderne, et kraftig oppsving. Særlig norsk treverk ble prioritert til britiske kunder som ga gode priser da dette trengtes for å bygge krigsskip og lignende, men også flere jernverk ble bygd som en konsekvens av etterspørsel fra Europa. Denne betydelige inntekten var en ytterligere positiv økonomisk konsekvens for Fredrik IVs statskasse og bidro til å finansiere den store nordiske krig.¹¹ Det skal også understrekes at den økte handelen hadde en positiv økonomisk påvirkning nede på grunnplanet, særlig i den norske skogsindustrien og handelsflåten langs kysten av søndre Norge. Historiker Georg Sverdrup ga i sin tid den spanske arvefølgekrigen æren for oppstarten av Norge som moderne sjønasjon og mente at takket være denne krigen fikk Norge det nødvendige økonomiske og erfaringsmessige grunnlaget for å satse videre på handel og sjøfart.¹² Handel over sjøveien var likevel en risikabel bransje og i perioden 1709 til 1713 mistet Bergen alene 55 skip.¹³

Da den spanske arvefølgekrigen begynte å gå mot slutten i 1713 betød dette at Europas stormakter nå kunne vende nesen nordover igjen. Siden 1700 hadde Danmark-Norge og Sverige nærest uten stormaktenes pekefinger fått kjempet i fred seg imellom. Dette betød at Fredrik IV kunne skaffe militær støtte fra sin gamle allierte, men også at han kunne få flere fiender. Det ble raskt Fredrik IVs politikk å sørge for å forsterke båndet til Storbritannia og Nederland, samtidig som han ville sørge for at Sveriges allierte forble nøytrale.¹⁴ Danmark-Norges sterkeste allierte på dette tidspunktet var Russland som også kriget med Sverige. Fredrik IV prøvde så å lokke Nederland og Storbritannia til seg med gode handelsbetingelser. Han håpet videre at Preussen og Hannover skulle kaste seg inn i den store nordiske krig på dansk side ettersom de begge ønsket å utvide sine territorier i de områdene av nord-Tyskland som svenskene kontrollerte.¹⁵

Ikke alle av Fredrik IVs planer ble en realitet. Nederland var sterkt preget av arvefølgekrigen, det samme gjaldt også Frankrike som av den grunn ikke hadde mulighet til å støtte svenskenes sak. Hannover og Preussen tok dog Fredriks side i konflikten og kastet seg inn i den store nordiske krig i 1715. Det at de mektige nordtyske statene tok Danmark-Norges side, var likevel ikke en del av den britiske planen. Danmark-Norge var britenes allierte, men ikke lenger tilbake enn i år 1700 hadde de vært i krig. Alliansene skiftet fort og britene var derfor avhengig av et sterkt Sverige for ikke å få sin egen maktposisjon truet av et for sterkt Danmark-Norge. Britiske diplomater hindret derfor Hannover og Preussen å bidra for sterkt og derav sørge for at svenskene forble en nasjon av betydning i Norden også etter den store nordiske krig var avsluttet.¹⁶

Konklusjon

Det er liten tvil om at mye av den suksessen Danmark-Norge hadde under den store nordiske krig kom som et resultat av den erfaringen offiserer og soldater tok med seg fra kampene under den spanske arvefølgekrigen og niårskrigen. Gjennom å se på den dansk-norske deltagelsen under den spanske arvefølgekrigen parallelt som staten på en gjennomgående god måte kjempet mot Sverige under den store nordiske krig, er det rom for å si at Danmark for alvor hadde begynt overtakelsesprosessen som stormakt i Norden allerede før krigen brøt ut i 1700. Alt dette til tross for av Sverige mottok økonomiske bidrag fra Frankrike under den store nordiske krigs første år. Det faktum at også Storbritannia i 1715 ikke ønsket å gå inn i krigen på dansk side, og gjorde det de kunne for å holde tysk krigsdeltagelse på et minimum, sier sitt om britenes syn på Danmark-Norge som en potensiell ny rival i det europeiske maktspillet.

***

Oskar Aanmoen (f. 1995) er bachelor-student i historie ved Universitetet i Oslo. Faglig hovedinteresse er Nordens politiske og militære historie. To siste publikasjoner: Christian August – dansken som nesten ble svensk konge, i Fortid nr. 1/2016, og Solungen og skogfinnens forhold i den tidligste tid, i Solør-Odal nr. 1/2016.

Bildet øverst i artikkelen er Joshua Rosses framstilling av Slaget ved Blenheim i 1704, hvor dansk-norske soldater deltok på engelsk side.

***

Litteraturliste.

• Anker, C. J. (1885) Biografiske data om 330 norske, norskfødte eller for nogen tid i den norske armé ansatte generalspersoner: 1628-1885. Kristiania: Cammermeyer.
• Francis, A. D. (1975) The First Peninsular War – 1702-1713. Storbritannia: Ernest Benn Ltd.
• Holm, E. (1886) Danmark-Norges indre Historie under Enevælden 1660–1720. København.
• McKay, D, Scott, H. M. (1983) The Rise of the Great Powers. London & New York: Routledge. ISBN: 978-0-582-48554-9.
• Rockstroh, K. C. (1895) Et dansk korps historie – 1701-1709. København: Gyldendals bokhandels forlag.
• Svalastoga, K. (1943) Byer i emning: Porsgrunn, Brevik og Langesund 1660-1740. Oslo: Grøndhal & sønn.
• Sverdrup, G. (1927) Bergen fra sagatid til våre dager: en populær fremstilling. Bergen: Nygaard.
• Tuxen, A. P., Harbou, H. W., With-Seidelin, C. L. (1920) Bidrag til den store nordiske Krigs Historie. 6: Den store Koalition mod Sverig af 1715. København: Gyldendal.
• Vaupell, O. (1872) Den Danske Hærs Historie til Nutiden og den Norske Hærs Historie indtil 1814. København: Gyldendals bokhandels forlag.
• Wahl, J. O. (1901) Det gamle Bergenhusiske Regiments Historie. Kristiania: Grøndhal.

1. Rockstroh, 1895, s. 3. ↩

2. Rockstroh, 1895, s. 1. ↩

3. Rockstroh, 1895, s. 3. ↩

4. Holm, 1886. ↩

5. Rockstroh, 1895, s. 3. ↩

6. Vaupell, 1872, s. 318-321 ↩

7. Anker, 1885, s. 59. ↩

8. Anker, 1885, s. 236-237. ↩

9. Rockstroh, 1895. ↩

10. McKay & Scott, 1983, s. 448. ↩

11. Svalastoga, 1943, s. 61. ↩

12. Sverdrup, 1927, s. 92-93 & 105. ↩

13. Sverdrup, 1927, s. 105. ↩

14. Tuxen mfl., 1920, s. 2. ↩

15. Tuxen mfl., 1920, s. 3. ↩

16. Tuxen mfl., 1920, s. 121. ↩