Historiske endringer i psykiatriens pasientbegrep

Den psykiatriske pasient. En begrepshistorisk studie.

Handteringen av pasientene i psykiatrien synes å være vanskeligere enn med andre pasienter. Dette er et område der samfunnet på den ene siden yter hjelp og gir omsorg, men på den andre siden kan utøve tvang og makt. Jeg har vendt oppmerksomheten mot ordene for å undersøke hvordan den psykiatriske pasienten sin status og stilling er blitt historisk formet og omformet.

Av: Anne Botslangen.

Det psykiatriske feltet har i økende grad vært gjenstand for begrepsmessige endringer. Disse endringene reflekterer grunnleggende verdi- og perspektivvalg på dette området som handler om maktforhold, rettigheter og demokratisering. Dagens mangfold av begrep som bruker, borger, eller mennesker med psykososiale funksjonsvansker gjenspeiler ulike tenkemåter som råder på dette området. Begrepet den psykiatriske pasient har i økende grad blitt gjenstand for offentlig debatt. Slike debatter kan blant annet oppfattes som å reflektere demokratiske verdier i omtale av mennesker. Dette arbeidet har munnet ut i avhandlingen Den psykiatriske pasient. En begrepshistorisk studie, skrevet som en fortelling om vekst, brudd og fall.

Forskningen min viser hvordan ord og begrep har formet ulike tenkemåter og praksiser på dette området, og omvendt: hvordan bestemte tenkemåter og praksiser former ord og begrep. Det er språket som beskriver trekk ved mennesker og samfunnet. Som Reinhart Koselleck sa det: Language is the battlefield.¹ Mitt bidrag retter seg mot hvordan språk former virkelighetsoppfatninger, og hvordan virkelighetsoppfatninger former begrep om psykiatriens pasient. Det har vært et mål å vise hvordan ord og begrep innenfor dette feltet bærer i seg ulike verdier. Språket beskriver fortid, brukes i nåtiden, og det gir retning til framtiden.

Studien av pasientbegrep har en lokalhistorisk innretning. Den bygger på kilder som viser framveksten og omdannelsen av Opdøl asyl i Møre og Romsdal. Samtidig er den forankret i kilder som gjenspeiler utviklingen på dette området nasjonalt og i vestlige samfunn. Kildematerialet fra 1800- og 1900-tallet bruker begrepet asyl i en bestemt betydning som skiller seg fra dagens bruk, der begrepet inngår i innvandrings- og flyktningediskurser. I min studie refererer asyl til en form for institusjon for mennesker som ble karakterisert som sinnssyke. Historien om asylet er samtidig en historie om hvordan deler av offentlig helsepolitikk har blitt formet og omformet. Undersøkelsen tok for seg offentlige dokumenter gjennom de siste 200 årene. Den tok for seg framveksten av et eget område innen medisin, og et politikkområde i det norske samfunnet som de siste ti-årene i økende grad har blitt gjenstand for kritikk og debatt. I dette innlegget rettes oppmerksomheten mot omformingen fra gal til sindsyg i første del av 1800-tallet, fra sindsyg til psykisk syk omkring 1960-tallet, samt vår tids mange ord og begrep som er virksomme i det å begrepsliggjøre psykiatriens objekt.

Historisk utvikling

Tidlig på 1800-tallet vandret kontinentale psykiatridiskurser over landegrenser og ble gradvis etablert i Norge. De nye betegnelsene som kom til var afsindig, sindsvag og sindssyg. Denne utviklingen handlet om at tidligere tiders gale nå ble omdefinert til sinnssyke.² De ble legenes pasienter. Psykiatri ble forankret i biomedisin, men ble samtidig formet som et eget spesialområde blant annet i lovgivningen. Dette representerer et vesentlig skifte fra at galskap ble forstått som dyrisk eller åndelig, til i økende grad å bli sett på som uttrykk for menneskelig defekt. En defekt som etter hvert ble oppfattet som mulig å forandre, og som kunne uttrykkes i fornuftens språk. Forventningene til framtiden ble løsrevet fra fortiden i den forstand at forestillingen om at framtiden kunne skapes vokste fram. Dette var en forestilling formet av medisinsk kunnskap og vitenskapelighet.

I 1809 ble Trondheimskommisjonen nedsatt for å undersøke forholdene i landets dårekister. Ei dårekiste var et sted for å oppbevare såkalt gale. Kommisjonen ble ledet av presten Bendix Støren, som hadde erfaring som prest i møte med fanger blant annet på kriminalasylet i Trondheim. Kommisjonen avgav Dollhusinnstillingen i 1812. Denne innstillingen uttrykte tanker om infantilisering,³ avledning, disiplin og samtaler, samt oppmuntringer til å internalisere normer og selvkontroll gjennom belønning. I denne innstillingen begynte gale å bli synlige som enkeltindivider i den forstand at de kunne gjøres til gjenstand for endring og overvåking. Trondheimskommisjonen gav uttrykk for forhåpninger om at dårekista kunne bli noe annet enn en oppbevaringsanstalt.

En Daarekiste kan enten betragtes blot som en Anstalt, hvori Afsindige skulle nyde Underholdning, bevogtes og hindres fra at skade sig selv eller andre, eller dens Øiemed kan tillige antages at være de Afsindiges muelige Helbredelse.⁴

Afsindige ble brukt i betydningen av å mangle vett og forstand. Dollhusinnstillingen representerte en vending. Den begrepsliggjorde en ny måte å tenke på hvor tanken om at galskap kunne helbredes kom til uttrykk.

Stortinget nedsatte i 1824 Dollhuskommisjonen. Den skulle undersøke forholdene i landets dårekister, en annen betegnelse på et oppbevaringssted for såkalt afsindige. Kommisjonens innstilling ble trykt i 1828, og uttrykker en mer medisinsk innretning. Selv karakteriserte kommisjonen dette som reform.⁵ Det var Dollhuskommisjonen som begrepsliggjorde den sindssvage. Forestillingene om helbredelse og begrepsligjøringen av den sindsvage, bar i seg forventninger om at det sindsvage kunne undersøkes gjennom medisinsk observasjon, klassifisering og behandling. Selv om begrepet helbredelse ble brukt, betyr ikke det nødvendigvis at galskap ble gjenstand for helbredelse. Det kan heller forstås som uttrykk for medisinsk språk. Det å snakke om sykdommens natur, årsak, klassifisering og behandling handlet om å etablere dette medisinske språket.

I 1844 kom Herman Wedel Major med forslag om å etablere asyl i Norge. Stortinget bevilget året etter 5000 daler til tomt, og garden Gaustad ble innkjøpt. Major foreslo i Indberetning om Sindssyge-Forholdene i Norge i 1846 at det skulle utarbeides en egen sinnssykelov. Lov af 17de August 1848 om Sindssyges Behandling og Forpleining ble vedtatt og satt ut i livet fra 1. januar 1849.⁶ Dette var den første sinnssykelov i Norden,⁷ og den etablerte begrepene sindssyg og sindssygeasyl. Dette var begrep som ble benyttet de neste 100 årene og som rommet forventninger om at mennesker begrepsliggjort som sinnssyke skulle bli helbredet.

Begrep endres

Begrepene ble gradvis satt under press. På 1930-tallet ble begrepet sindssygeasyl oppfattet som utdatert. Det kom forslag om å bruke sinnssykehus som ny betegnelse, noe som fikk tilslutning. Et utviklingstrekk er at medisin som fagområde gradvis ble mer spesialisert, også innen det psykiatriske området.

Utover på 1950-tallet ble også begrepet sinnssyk oppfattet som belastende. Det ble forbundet med noe gammeldags og med å ikke lykkes. Hvordan kunne psykiatriens objekt begrepsliggjøres mer i tråd med tiden?

Begrepet hadde på dette tidspunktet vært i bruk i omtrent 100 år, og det ble i samtiden forbundet med overfylte sinnssykeasyl og en mangelfullt utbygd omsorg. Alvorlig sinnslidelse og psykiatri var alternative begrep, som ble oppfattet som mer i tråd med tiden. Tilføyelsen alvorlig bidro til å lade begrepet sinnslidende. Den understreket hvor viktig dette var, noe utenom det vanlige. En refleksjon er at det var de moralske trekk ved fenomenet sinnssyk som ble refortolket som psykose, for eksempel at handling og tanker var i strid med samfunnets interesser.

Det er også andre brudd som trer fram i denne perioden. Tidligere hadde virksomheten i asylet og sinnssykehuset i stor grad foregått utenfor det offentlige rom, men i løpet av 1900-tallet ble psykiatri i økende grad et offentlig tema og gjenstand for kritikk. Sinnssykeloven ble gjenstand for debatt og endring. Alternative betegnelser ble drøftet: mentalt syk, sykelig sinnstilstand, sjelelig abnormtilstand, eller sinnslidelse. Lovens navn var også gjenstand for debatt. Skulle den betegnes som lov om psykiatrisk omsorg, lov om mentalvern,- eller var det behov for et uttrykk som reflekterte andre verdier? Sinnssykeloven ble avløst av Lov om psykisk helsevern 28. april 1961 nr 2. Nye betegnelser ble den psykisk syke og psykiatrisk sykehus.

Hvorfor har lovens tittel interesse? Tittelen på loven handler om definisjonsmakt. Om hvilke ord som skulle brukes for å beskrive det som før hadde blitt uttrykt som sinnssykeomsorg. Når lovens navn ble endret, kan dette oppfattes som å åpne muligheter for nye tanker. Diskusjonene omkring lovens tittel viser at ulike talemåter dels opptrådde side om side, og dels avløste hverandre. Samtidig inngikk begrepsliggjøring av psykiatriens pasient og lovens tittel i maktforhold som viser stabile trekk i formingen av en egen sort pasient. Den nye loven bidro til å tydeliggjøre makten til en profesjon, psykiatri. Den befestet forholdet mellom profesjonen og myndighetene. Psykiatri var fortsatt i besittelse av makt til å klassifisere. På samme måte som sinnssyk hadde inngått i politisk konstruksjon, videreførte den nye loven at alvorlig sinnslidende også kom til å inngå i politisk konstruksjon. Denne lovendringen bærer preg av at skiftet fra begrepet sinnssyk til alvorlig sinnslidelse dels var adressert til verden utenfor det psykiatriske feltet.

På 1990-tallet benyttes uttrykksmåten mennesker med psykiske lidelser.⁸ Uttrykksmåten person med psykiske problemer benyttes også.⁹ Debatten om begrepsbruk kommenteres mot slutten av|1990-tallet av sosialkomiteen på Stortinget:

lovens navn («Om lov om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern») beholdes som fullt navn, men at man i kortversjonen omtaler loven som «psykisk helsevernloven» og ikke som «psykiatriloven». Komiteen vil legge til at begrepet «psykiatri» har et annet innhold enn «psykisk helsevern», og at de to begrepene ikke kan oppfattes som synonyme, idet psykiatri i stor grad vil assosieres med yrkesgruppen psykiatere og ikke hele bredden av helsepersonell som er beskjeftiget med det psykiske helsevernet .¹⁰

Dette har vært en historisk studie av framvekst, utbredelse og semantisk omforming av begrepet den psykiatriske pasient. Den har tatt for seg ord og begrep som har vært brukt i omtale av mennesker med psykiske problemer eller som lider psykisk. Ord kan bidra til å skape forståelse, kontakt og støtte. De kan også såre, stigmatisere, skape avstand og holde mennesker nede. Dette er relevant fordi språket er virksomt på den måten at ord og begrep former virkelighetsoppfatninger og handlinger. Det reflekterer makt.

Anne Botslangen er førsteamanuensis ved Høgskolen i Molde.

Kilder

• Blomberg, W. (2002): Galskapens hus. Internering og utskilling i Norge 1550-1850. Oslo: Universitetsforlaget
• Holst, F. (1828): Beretning, Betænkning og Indstilling fra en til at undersøge de Sindssvages kaar i Norge og gjøre Forslag til deres Forbedring. Christiania: Trykt hos Jacob Hermanns Enke
• Innstilling fra komiteen til revisjon av sinnssykelovgivningen. 31.05.1955. Sosialdepartementet
• Innst. O. V. (1960-61) Lov om psykisk helsevern
• Inst. O. nr 73 (1998-99) Innstilling fra sosialkomiteen
• Koselleck, R. (2002): The Practice of Conceptual History. Timing History, Spacing Concepts. Stanford, California: Stanford University Press

• Lov av 17de August 1848 om sindssyges Behandling og Forpleining
• Lov om psykisk helsevern 28. april 1961 nr 2
• Lov 1999 07-02 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykiatrisk helsevern (psykisk helsevernloven)
• Ot.prop.nr.69 (1959-60) Lov om psykiatrisk omsorg
• St. meld. nr 25 (1996-97) Åpenhet og helhet. Om psykiatriske lidelser og tjenestetilbudene.
• St. prop. nr 63 (1997-98). Opptrappingsplanen for Psykisk helse 1999-2008

• Postkortet i toppen av artikkelen tilhører Oslo museum.

1. Reinhard Koselleck i et intervju i 2005 (Sebastian og Fuentes 2006:108).  ↩

2.  Gal og galin oppfattes i dag som negativt ladede betegnelser. Bruken av slike ord må forstås i lys av den tiden de ble brukt.  ↩

3. Se Foucault (2009:474). I dette ligger en slags parallell der den gale må tas vare på samme måte som et barn.  ↩

4. SAT. Protokoll nr. 2 for Trondhjems hospital: Kommisjonsakt om Dårekisten 1809-1812. Se også Blomberg (2002:86).  ↩

5. Holst 1828:65  ↩

6. Loven var i hovedsak bygd på et utkast legen Herman Wedel Major la fram i 1847 (Innstilling fra komiteen til revisjon av sinnsykelovgivningen 1955).  ↩

7. Haave 2008:31  ↩

8. St meld 25 (1996-97)  ↩

9. St prop nr 63 (1997-98)  ↩

10. Innst. O. nr 73 1998-99:4  ↩