I år er det hundre år siden stemmerettsforkjemperen Gina Krog som første kvinne ble gravlagt på statens bekostning. Hun ble dermed ei foregangskvinne i døden som i livet. Før henne hadde fjorten menn blitt gitt denne æresbevisningen. En av femten er ikke god kjønnsfordeling, men Krog var jo bare starten, og det går seg jo til over tid. Skulle man tro.
Av: Chris Nyborg.
Til nå har 90 personer blitt gravlagt på statens bekostning. Av dem er seks kvinner. Litt enkel matematikk: 6 x 15 = 90. I løpet av hundre år har vi altså i praksis den samme kjønnsfordelinga som i 1916, og én av femten i denne eksklusive gruppa er kvinne. Nå finnes det ingen samla liste over disse begravelsene, og noen kan ha blitt begravd på statens regning i mellomkrigstida. Om jeg tar feil er tallene enda mer nedslående, for det som er sikkert, er at bare seks kvinner er gitt denne æresbevisninga. Vi snakker om rundt 7 prosent kvinner og 93 prosent menn, langt unna de mål vi har satt oss i alle andre deler av samfunnet.
Argumentet man oftest møter er at kvinner nødvendigvis må være underrepresentert i en slik sammenheng. Dette er et rimelig argument i den forstand at menn har vært overrepresentert på nær sagt alle arenaer hvor man kan kvalifisere seg. At vi derfor fortsatt skulle være et stykke unna en jevn fordeling er greit nok. Men at det ikke skulle ha endra seg på hundre år holder ikke. Da må vi lete etter andre årsaker.
Ordninga med begravelse på statens bekostning ble første gang brukt i 1881, da Thomas Konow gikk bort. Han var den yngste av eidsvollsmennene, og den siste gjenlevende. Da han ble valgt til Riksforsamlinga på Eidsvoll var han bare 17 år gammel, selv om aldersgrensa var 25. Så i tillegg til å være den siste eidsvollsmannen, var han vel også vår første ungdomspolitiker. Det er ikke noe urimelig i at man valgte å gi ham en spesiell æresbevisning – som vel også kan sees som et lite stikk til svenskene i en turbulent tid.
Dårlig politisk håndverk
Ordninga preges av det vi i dag vel vil kalle dårlig politisk håndverk. Vi har fortsatt ikke noen faste regler for hvem som skal begraves på statens bekostning. Regjeringa bestemmer fra sak til sak, ut fra sedvane og uskrevne regler. Vi kan finne noen av de uskrevne reglene ved å gå gjennom navnelista. Den tydeligste er at alle tidligere statsministre blir gravlagt på statens regning. Det samme gjelder statsråder som dør på sin post. Politikere er i det hele tatt overrepresentert; mer enn en tredjedel av de gravlagte er i den kategorien. Ellers er det kulturpersonligheter og forskere som utmerker seg mest. En annen uskreven regel kan vi finne i aviser: Folkekrav om begravelse på statens bekostning veier tungt. Summen av dette er at det er liten forutsigbarhet, og det er ingen klar prosess som ligger bak. Vi kan gjette, men vi vet egentlig ingenting om hva regjeringa lander på når en sak kommer opp.
Det er to ting jeg ikke liker med resultatene av denne underlige framgangsmåten. Det ene er mangelen på styring og helhetlig tankegang som er den egentlige årsaken til at kvinneandelen fortsatt er så forsvinnende liten. Det er mange gode kvinnelige kandidater som har gått bort siden 1881, men så lenge man fortsatt ikke tar tak i dette forblir de i bakgrunnen. Det er fristende å begynne å ramse opp navn her, og jeg har flere gode kandidater i tankene. Jeg skal nøye meg med å nevne ei kvinne – jeg er nemlig sikker på at de aller fleste i løpet av veldig kort tid vil komme på flere navn, og dermed se at resultatet kunne vært et helt annet hvis man hadde hatt mer styring på dette framfor bare å tenke i enkelttilfeller. Den jeg vil nevne er hun som i første omgang fikk meg til å tenke på denne problemstillinga, nemlig Cathinka Guldberg. Hun døde tre år etter Gina Krog, i 1919. Da hadde hun leda Diakonissehjemmet i Kristiania i 51 år. Guldberg innførte moderne sykepleie til Norge, og jeg vil hevde at det er få her i landet som har redda så mange liv som henne. De utdanna sykepleierne hun fikk inn på sykehus over hele landet erstatta de ufaglærte gangkonene, og med sykepleierne kom forståelsen for betydningen av håndvask og sterile omgivelser for å forhindre smittespredning og infeksjoner. Om tida ikke var moden da, burde den i det minste vært det senere, og det er ikke få av mennene i lista som har en kvinnelig parallell som fortjente denne æra like mye.
Det andre jeg ikke liker er at uten helhetlig tankegang blir ikke denne ordninga hva den var ment å være. Nå løsriver jeg meg litt fra kvinneperspektivet, og går tilbake til røttene. Da eidsvollsmannen Konow ble gravlagt, var det en markering av nasjonen. Han ble fulgt av en statsminister, en statsråd, nok en statsminister og så en dramatiker.1 Vi ser et mønster som har blitt stående hele veien – dette er de nasjonen er stolte av. Så, hva er det vi er stolte av her i landet? I dagens samfunn er det ikke først og fremst politikere, men kulturpersoner, forskere og aktivister. Når ei avis kårer årets navn er det ikke statsråder og andre toppolitikere som når toppen. Balansen er endra, men det eneste forutsigbare er fortsatt at det er politikere som har størst mulighet til å bli gravlagt på statens bekostning. Sånn går det når de som avgjør sjøl er politikere, og forvalter ei så uklar ordning at det er lett å fortsette å framheve egne helter framfor fellesskapets.
På tide å si at nok er nok
En kan lett tenke seg ordninger som ville løse dette bedre. Å flytte ansvaret fra regjeringa til en uavhengig og bredt sammensatt komité ville trolig føre til et helt annet resultat. Klarere, nedskrevne retningslinjer ville også hjelpe – man har for eksempel slike for gatenavn og bilder på frimerker, og selv om det også der er en vei å gå, har det i alle fall gått i riktig retning. I Oslo valgte man i 2015 å si at når det skal settes gatenavn på Filipstad skal kvinner i historia være temaet for strøket.2 Nå dør ikke mennesker på beleilige tidspunkter slik at man kan kreve at det skal være annenhver mann og kvinne i ordninga, men inntrykket man sitter med er at de som har ansvaret – og det er fordelt mellom alle regjeringer vi har hatt siden 1880-åra – ikke engang prøver. For hadde de prøvd, og hadde de satt seg noen mål om høyere kvinneandel, så ville ikke tilstanden i 2016 vært nøyaktig den samme som i 1916.
Jeg ender opp med å tenke at tida har løpt fra denne ordninga, at dette ikke er noe å reformere seg ut av. Jeg mener ikke dette til forkleinelse for de som har blitt vist denne æra, for deres bedrifter består. Problemet her er først og fremst at hundre år etter Gina Krogs gravferd er skjevheten fortsatt den samme. Menn framheves framfor kvinner, og mange høyt respekterte mennesker når ikke opp i regjeringas vurdering og havner på ”B-laget”. Tradisjoner er flotte, men når de bidrar til å holde oss tilbake og gir et bilde av hvem vi er som ikke lenger stemmer med virkeligheten er det på tide å la ordninga gå over i historien. Det hindrer oss ikke i å ære de som æres bør, med krans og deltakelse i gravferder, men det sørger for at vi ikke lenger bidrar til å forlenge ei liste som viser et vrengebilde av samfunnet vårt.
Chris Nyborg (f. 1972) er rådgiver ved Norsk lokalhistorisk institutt og masterstudent ved Universitetet i Oslo. Bosatt i Oslo, og jobber på NLI særlig med Lokalhistoriewiki.
Litteratur:
- Lokalhistoriewiki: Begravelse på statens bekostning. [[Oppsøkt 29.02.2016]]
- Illustrasjonen i toppen av artikkelen viser Henrik Ibsens begravelse. Bildet er tatt av L. Szacinski i 1906 og tilhører Nasjonalbiblioteket.
