I løpet av høsten 1939 kom tolv jødiske barn fra Tsjekkoslovakia til Bergen, etter bistand fra organisasjonen Nansenhjelpen. De fleste av dem var blitt sendt ut av hjemlandet på sine foreldres initiativ, og ble plassert i utvalgte pleiefamilier. HL-senterets arkivsamling inneholder privatarkiver etter flere av barna som kom til landet den høsten, blant annet Edgar Brichta og Karl Peter Federer. I løpet av krigsårene kom de til å få svært ulike skjebner.
Av: Jan Alexander S. Brustad og Ewa Mork, HL-senteret
«Nansenhjelp for flyktninger og statsløse»
Høsten 1936 ba professor i litteratur ved Universitetet i Oslo, Fredrik Paasche, arkitekten Odd Nansen om å ta initiativ til dannelsen av organisasjonen Nansenhjelp for flyktninger og statsløse (ofte forkortet Nansenhjelpen). Organisasjonen skulle bygge på faren Fridtjof Nansens hjelpearbeid og det internasjonale Nansen-kontoret. Etter at også utenriksminister Halvdan Koht og den tidligere fredsprisvinneren Christian Lous Lange oppfordret Odd Nansen til prosjektet, ble Nansenhjelpen formelt stiftet i februar 1937. Organisasjonens finansiering kom fra både private aktører, staten og den norske Nobelkomité.
Det som i første rekke kjennetegnet den apolitiske Nansenhjelpens virksomhet de påfølgende årene var at den som en av svært få norske humanitære organisasjoner engasjerte seg aktivt for å hjelpe jødiske flyktninger fra Sentral-Europa. De fleste andre frivillige hjelpeorganisasjoner hadde en tydelig partipolitisk forankring, og bisto derfor primært ulike grupper politiske flyktninger. En tilgrensende utfordring for de jødiske flyktningene var at de fleste europeiske lands myndigheter definerte dem som sosiale eller økonomiske flyktninger, og at de dermed ble nedprioritert i forhold til de politiske flyktningene. Også Justisdepartementet, Centralpasskontoret og politikamrene i Norge praktiserte, med historiker Knut Kjeldstadlis ord, en politikk der det for politiske flyktninger var «mulig å slippe inn og bli, men ikke alltid», mens det for jøder var «nesten umulig å komme inn – men ikke alltid».
Til tross for norske myndigheters relativt restriktive flyktningpolitikk, utgjorde jødiske flyktninger opp mot 500 av de til sammen rundt 2100 jødene som befant seg i Norge ved krigsutbruddet 9. april 1940. Over halvparten av dem kom til landet etter bistand fra Nansenhjelpen – de fleste fra Østerrike etter innlemmelsen i Hitler-Tyskland og fra Tsjekkoslovakia i perioden etter annekteringen og delingen av landet i mars 1939. Nansenhjelpen etablerte et feltkontor i Praha allerede i desember 1938. Sigrid Helliesen Lund hadde hovedansvaret for barneflyktningene, og fikk etter lange og harde forhandlinger med norske myndigheter innreisetillatelse for 37 jødiske barn høsten 1939. I løpet av dragkampene om flyktningskvoten omtalte Centralpasskontoret barneflyktningene som den «uheldigst tenkelige form for immigrasjon».
Mens noen av barna fikk plass på det jødiske barnehjemmet i Oslo, ble de fleste plassert i pleiefamilier. Tolv av dem kom til Bergensområdet. Etter okkupasjonen opprettholdt organisasjonen nær kontakt med barneflyktningene, deres biologiske foreldre i Tsjekkoslovakia og de norske pleiefamiliene. De tyske myndighetene stengte Nansenhjelpens kontorer vinteren 1942-1943. På samme tid var flere av medlemmene i organisasjonen sterkt involvert i forsøkene på å redde så mange som mulig av de jødiske barneflyktningene over grensen til Sverige. Mest kjent er den vellykkede redningen av barna ved det jødiske barnehjemmet, der blant andre Helliesen Lund spilte en avgjørende rolle.
For å beskytte flyktningene, og for å kunne fortsette sin virksomhet på illegal basis, destruerte Nansenhjelpens medarbeidere store mengder av organisasjonens dokumenter etter okkupasjonsdagene i 1940 og i perioden rundt stengningen av de regulære kontorene i 1942. HLsenterets arkiver etter barneflyktningene gir, ved siden av å kaste lys over barnas, de tsjekkoslovakiske foreldrenes og de norske pleiefamilienes skjebne under krigen, et viktig innblikk i organisasjonens innsats for denne sårbare gruppen flyktninger.
«Hans pleiefar var Blitt nazist»
Torsdag 26. oktober 1939 beskrev Aftenpostens korrespondent de jødiske barneflyktningene som nylig hadde ankommet Østbane hallen i Oslo: De var angivelig alle både «velkledde og friske», og de fleste var dessuten «usedvanlig pene, enkelte helt blonde». Ellers meldte avisen at en del av barna skulle videre til Bergen, «hvor de skal innkvarteres privat». Også ved ankomsten i Bergen dagen etter flokket journalistene seg rundt de ni barna fra Tsjekkoslovakia. En av dem ble av Bergens Aftenblad viet spesiell oppmerksomhet: «Edgar 9 år. En skjebnes kasteball flyktet derfra og herfra. Og nu her.» Edgar Brichta ble født i Tsjekkoslovakia i 1930. Da Slovakia på Hitlers oppfordring erklærte seg uavhengig, og et autoritært og halvfascistisk regime tok makten i landet i mars 1939, levde han i storbyen Bratislava med sine foreldre Max og Rea og lillesøsteren Vera. Mens Vera i følge foreldrene var for ung, besluttet de sommeren 1939 å sende sønnen til Norge.
Etter ankomsten på hotel Terminus i Bergen fikk Edgar komme til sitt nye hjem på Laksevåg hos ekteparet Arne og Agnes Normann. Ekteparet Normann hadde lenge ønsket seg barn, og meldte derfor sin interesse da Nansenhjelpen rykket inn annonser om barneflyktningene i avisene tidligere samme høst. Edgar fant seg tidlig godt til rette i sine nye omgivelser, noe han ser ut til å ha gitt utrykk for i et brev til sine foreldre få uker etter ankomsten. Den 15. november 1939 kom nemlig svaret fra moren. Hun takket for Edgars hilsen, men ba ham skrive både oftere og lengre. Hun la dessuten vekt på at han måtte oppføre seg godt, nå som han var en av de få heldige som hadde fått reise ut av landet.
Det tyske angrepet og okkupasjonen av landet fikk store følger for både Edgar og pleieforeldrene hans. Etter først å ha kjempet mot de tyske troppene, meldte Arne Normann seg inn i Nasjonal Samling og ble i løpet av kort tid partiets ordfører i Laksevåg. Da kunngjøringen om stempling av jødiske identitetskort ble offentliggjort i januar 1942, levde altså Brichta i hjemmet til en av Laksevågs viktigste NS-menn. Brichtas pleieforeldre fulgte likevel Nansenhjelpens anmodning om ikke å levere guttens pass til stempling. Våren 1942 var også siste gang Edgar hørte fra sin familie i Slovakia. Den 16. mars skrev hans far i sitt siste brev på tysk: «vi ikke vet hvor lenge vi kommer til å bli her». Noen måneder senere, i juni eller juli 1942, ble Max, Rea og Vera Brichta deportert fra Slovakia – antakelig til Auschwitz. Ingen av dem overlevde krigen.
Da arrestasjonene og deportasjonene begynte i Norge høsten 1942, unngikk Edgar og de fleste av Nansenbarna myndighetenes oppmerksomhet, fordi de hadde unnlatt å stemple sine pass. Mens de fleste av barneflyktningene ble transportert fra Bergen til Oslo og videre over grensen til Sverige, ble Brichta værende hos familien Normann frem til årsskiftet 1942/1943. Ettersom «hans pleiefar var blitt nazist», skrev representanter fra Nansenhjelpen etter krigen, fryktet man for anmeldelser, «hva der ville utsette både barna og deres hjelpere for unødig fare». Brichta overlevde resten av krigen i skjul hos flere personer med tilknytning til Nansenhjelpen og motstands bevegelsen. Arne Normann anga ham aldri.
Fire dager etter den tyske kapitulasjonen sendte den da 14 år gamle Edgar et brev til familien i Slovakia. Han hadde antakeligvis glemt mye av både slovakisk og tysk språk i løpet av årene i Norge, og valgte å formulere seg på engelsk: «My dear parents and sister. I congratulate with the peace, and hope that you have it very good […] Mr. Normann is arrested because he was ‘nazi’». Videre skrev han at han håpet å kunne få komme hjem så raskt som mulig. Brevet kom i retur få dager senere, og Edgar innså etter et besøk i Slovakia at hele familien var drept. Han beholdt kontakten med både Agnes Normann og Nansenhjelpens medarbeider Bergljot Horne i flere år etter krigen, men bosatte seg til slutt i USA. Arne Normann ble dømt for landssvik i mai 1947.
«det er jo godt for dem å komme Hjem til sine foreldre»
Karl Peter Federer kom til Bergen sammen med Edgar og de syv andre barna 27. oktober 1939. Han ble født i Praha 18. juni 1932 og var Victor og Kathe Federers eneste barn. I Bergen ble Karl Peter tatt i mot av det unge ekteparet Anton Christian og Magda Stoltz Meyer. Han fant seg raskt til rette hos den lille familien og begynte i løpet av kort tid i 1. klasse på Krohnengen skole. Et helt spesielt forhold oppstod mellom Karl Peter, som frem til da hadde vært enebarn, og ekteparet Meyers nyfødte sønn Victor.
I 1941 ble han imidlertid plutselig skrevet ut av Krohnengen. I motsetning til familien Brichta ba Karl Peters foreldre innstendig om at sønnen skulle sendes tilbake til Praha etter den nazistiske okkupasjonen av Norge. Hvorfor skulle deres eneste sønn bo i et fremmed land når det tilsynelatende var like utrygt der som i hjemlandet? I februar/mars 1941 reiste Karl Peter derfor med tog fra Bergen, og i mars 1941 mottok ekteparet Meyer følgende beskjed fra en av Nansen hjelpens medarbeidere i Oslo: «Peter kommer ikke til å bli her. Han reiser fredag 5. mars til Prag sammen med 4 andre barn herfra, og det er jo godt for dem å komme hjem til sine foreldre».
I april 1941 var han tilbake hos sine foreldre i Praha. Karl Peter og foreldrene opprettholdt likevel hyppig kontakt med familien Meyer det påfølgende året. I løpet av sin korte tid i Norge hadde Karl Peter lært seg å skrive norsk, og i et udatert brev fra tiden etter at han vendte tilbake til Praha, skrev han følgende korte beskjed til sin tidligere pleiefamilie: «Kjære mor og far. Tusen takk for brevet jeg fik av dere […] Når krigen er slut kommer jeg på besøk […] Hils Victor». I andre halvdel av 1942 ble familien Federer deportert til konsentrasjonsleiren Theresienstadt nord i Böhmen. Høsten 1944 ble de deportert til Auschwitz, der Karl Peter og moren ble ført direkte til gasskamrene. Karl Peters far Victor var den eneste i familien som overlevde krigen, og beholdt kontakten med familien Meyer frem til 1950-tallet. Den 11. mars 1946 skrev han i et brev på tysk: «Kjære venner […] Min kone og Peter lever ikke lenger og jeg har gjennom et under overlevd dette helvete». Den 2. april samme år sto følgende dødsannonse på trykk i Bergens Tidende: «Vår inderlig kjære Peter, og hans mor Kathe Federer, døde 1944 i gasskamrene i Auschwitz. Magda og Anton Chr. Meyer».
Karl Peter Federer, Edgar Brichta og de andre barneflyktningene tilhørte en av de mest sårbare gruppene som oppholdt seg i Norge da landet ble okkupert. De var både jøder, flyktninger og barn. Arkivene etter dem belyser blant annet de ulike pleiefamiliene barneflyktningene ble plassert i: Mens enkelte av pleieforeldrene i løpet av krigen ble arrestert for motstands virksomhet, hadde Brichtas pleiefar en fremtredende posisjon i partiet som samarbeidet med okkupanten. De hadde likevel alle det til felles at de i samarbeid med representanter for Nansenhjelpen på ulike måter bidro til å redde barnas liv da registreringen, arrestasjonen og deportasjonen av jødene skjøt fart i 1942. Arkivene illustrerer også de vanskelige valgene barnas biologiske foreldre sto overfor – både etter det tyske angrepet på Tsjekkoslovakia og etter okkupasjonen av Norge. Valg med tanke på barnets beste kunne i verste fall få fatale følger, slik tilfellet var med Karl Peter Federer.
Jan Alexander S. Brustad er biblioteksmedarbeider ved HLsenteret. Ewa Mork er leder for dokumentasjonsavdelingen ved HLsenteret.
Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Tobias, tidsskrift for oslohistorie, og er tidligere publisert i Tobias 2015, som handler om p.rivatarkiv.
Kilder
- HL-senteret, Arkivet etter Edgar Brichta 1939-64
- HL-senteret, Arkivet etter Karl Peter og Victor Federer 1937-50
Litteratur
- Dohnálková, Eva (2013), Nansenhjelpens historie og aktiviteter. En norsk humanitær organisasjon i tsjekkisk perspektiv, Brno: masteroppgave i nordisk ved Masaryks universitet
- Ellingsen, Anne (2011): «Odd Nansen, antitotalitær humanist. Påtrengende aktuell også i dag», I: Humanist. Arnfinn Pettersen, red., Oslo, nr. 3, 2011
- Hjeltnes, Guri og Berit Nøkleby (2000): Barn under krigen, Oslo: Aschehoug Johansen, Per Ole (1984): Oss selv nærmest. Norge og jødene 1914-194, Oslo: Gyldendal Kjeldstadli, Knut, red., (2003), «I nasjonalstatens tid 1814-1940», I Norsk innvandringshistorie, bind 2, Oslo: Pax Lund, Sigrid Helliesen (1981): Alltid underveis, Oslo: Tiden Mendelsohn, Oskar (1969): Jødenes historie i Norge gjennom 300 år, bind 1, Oslo: Universitetsforlaget Nansen, Odd (1970): Langs landeveien. Opplevelser, møter og samtaler, Oslo: Gyldendal Rossavik, Frank (2009): Det niende barnet, Oslo: Spartacus Sebak, Per Kristian (2008): «- vi blir neppe nogensinne mange her»: jøder i Bergen 1851-1945, Bergen: Vigmostad & Bjørke
