Mannskapet i Nortraships flåte var ikke bare norsk. Om bord var det en rekke nasjonaliteter. I Østen seilte en del skip med nesten utelukkende kinesisk eller indisk mannskap, men også i atlanterhavsfarten var kineserne sterkt til stede.
Av: Leif Thingsrud.
Et sentralt og mye brukt register over nordmenn som kom til Storbritannia under 2. verdenskrig er det såkalte “London-kartoteket”. Dette er avlevert fra Det norske innskudds- og trekkontor i Oslo, men materialet har åpenbart blitt til i London. Det er i alt 121 esker med kort på nordmenn. Mange av kortene har opplysninger om hjemsted, pårørende, adresse i Storbritannia og, dersom personene var i Nortrashipflåten, hvilke skip de seilte på. På en del kort er det derimot påført at de er overført til de norske militære styrkene som ble satt opp på de britiske øyene.
I “London-kartoteket” finnes det imidlertid to serier til. Den ene består av 29 esker med “utlendinger”, som ved nærmere øyesyn viser seg hovedsakelig å være briter og menn fra våre nordiske naboland. Den andre serien er to esker med kinesere. Disse er så vidt omtalt i Guri Hjeltnes’ bind av Handelsflåten i krig 1939–1945. Hun skriver:
“Linjebåter som gikk på Østen hadde gjerne kinesisk mannskap og norske offiserer. Båtene “gikk med Kina-crew” som det het, sjøfolkene imellom. På skip som gikk i europeisk fart eller fart mellom Europa, USA eller Afrika, var mannskapene overveiende norske.”
Disse kortene gir antakelig en komplett oversikt over henholdsvis “vestlige” – inkludert amerikanere, australiere og enkelte “slengere” fra Afrika og Midt-Østen – og kinesere på norske skip fra 1940 til omkring årsskiftet 1945/46.
Totalt var det gjennom hele krigen ca. tretti tusen mann i Nortraship-flåten. Av disse omkom ca. tre tusen. Det var altså et stadig behov for nye mannskaper, og tilgangen fra Norge var som kjent begrenset. Antallet utlendinger på skip med “hvitt mannskap” økte fra 1119 i april 1940 til 3851 midtsommers 1943. Antallet kinesere i Nortraships flåte gikk derimot ned. På flere skip ble de skiftet ut under krigen, ofte erstattet med indere. Inderne finnes det ikke noe kartotek over, men hvem var kineserne, og hva slags jobber utførte de på Nortraships båter?
Boys i alle aldre
Om lag to tusen kinesiske sjømenn er registrert i “London-kartoteket”. Noen av dem seilte i lengre tid under norsk flagg, andre var bare om bord på én tur. De mønstret på i alle mulige havner, rett nok flest i Hong Kong og andre kinesiske havnebyer. Senere, når japanerne hadde okkupert disse havnene, kom mange på i Calcutta og Singapore, men også en god del i Amerika. De måtte med andre ord ha seilt på skip av andre nasjonaliteter tidligere. Kineserne var en del av en gruppe uteseilere som tok hyre på de båtene som bød seg, uansett nasjonalitet.
Mange av de kinesiske sjøfolkene var hele tiden på skip med “kina-crew”, der bare noen få offiserer var norske og mannskapet for øvrig kinesisk. Et ikke ubetydelig antall var på skip der det bare var noen få kinesere om bord og hvor det øvrige mannskapet var rent norsk eller norsk med noe britisk, kanadisk eller svensk innblanding. Ved gjennomgang av ca. en sjettedel av kortene for kinesiske sjømenn i kartoteket ser vi at minst 120 skip i perioder hadde kinesere om bord, men bare ca. tjue av disse seilte med hovedsakelig kinesisk mannskap.
Hvis vi ser på stillingsbetegnelsene som brukes på kortene, finner vi også en sammensetning av disse som viser at de fleste måtte ha vært på skip med blandet mannskap. De største stillingsgruppene er forskjellige typer “boys”, det vil si messe-, salong- og byssegutter. De utgjør godt over tredjeparten av alle kineserne. De var ofte slett ikke unggutter, og kunne være helt oppe i 50-årene. Et betydelig antall står også bare som “sailor”, en del var fyrbøtere, en del kokker og kvartermestre. Men en rekke yrker forekommer, som båtsmenn, smørere, stuerter, maskinfolk og håndverkere. Det var altså stor spredning på yrker, men det overveldende flertallet var i de dårligst betalte jobbene.
Ut fra dette må vi slutte at der det bare var noen få kinesere om bord, var disse stort sett “boys”, “sailors” og fyrbøtere. Dette får vi også bekreftet i sjøforklaringer etter at skip er blitt torpedert. Motortankeren Beduin ble senket på vei fra Aruba i Karibia til Clyde, Skottland i mars 1941. Av et mannskap på 34 ble 30 reddet, blant dem tre kinesere, alle med hjemsted Singapore. De hadde stillinger som bysse-, messe- og salonggutt. Et år senere gikk motortankeren Eidanger ned på vei fra Belfast til Mobile i Mexicogulfen. Hele mannskapet ble reddet, blant dem tre mann fra Hainan. Også de var bysse-, messe- og salonggutt om bord.
Lite tyder på at det var mange førstereisgutter blant kineserne. Under fem prosent er oppgitt med alder under tjue år. Et betydelig antall, ca. femten prosent, er det ikke registrert noen alder på, men de øvrige sprer seg over en bred aldersskala. Størst andel er i tretti-årene, men mange er også i tjue-årene og en del tidlig i førti-årene. Få har passert femti.
En nærmere analyse hvor mannskapet på båter med “kina-crew” sammenlignes mot båter hvor det bare var noen få kinesere om bord, ville kanskje ha avdekket flere mønstre. Men vi må gå ut fra at de aller yngste stort sett var på skip som seilte i Østen, og at det også var på disse båtene det var kinesere i “bedre” jobber om bord. Det store antallet godt voksne “boys” må ha seilt på skip med blandet mannskap.
Del av en utvandringsbølge
Mange av kineserne var hjemmehørende i kinesiske havnebyer, men et påfallende stort antall oppga hjemadresse langt fra Kina. En “kineser” var altså etnisk definert, og det kan ha hatt betydning for hva slag kontrakt og lønnsvilkår han fikk.
For nærmere en firedel av kineserne har Nortraships kartotek ingen opplysninger om hvor de kom fra, men for de fleste finnes en hjemstedsadresse. For andre er det oppgitt fødested. Hvis vi ser på hjemstedene, oppga mer enn en tidel av dem det er opplysninger på, at de bodde i Singapore. En del oppga også Calcutta, New York eller Bombay. Om en mann oppgis det at han var født i Portland og bosatt i Kingston, Jamaica. Noen er altså helt klart en del av den store utvandringsbølgen fra Kina som startet allerede tilbake på 1800-tallet. Og trolig var det flere som etter krigen ikke vendte tilbake til et Kina herjet av japanske okkupanter og senere av borgerkrig.
De fleste, det finnes opplysninger om føde- eller hjemsted for, var fra viktige kinesiske havnebyer. Mange var fra Shanghai eller Swatow, nå kalt Shantou. Flere oppgis også å være fra Kwantungprovinsen, som ligger mot grensa til Vietnam. Hainan-øya, Canton og Hong Kong forekommer heller ikke sjelden. Og sørkinesiske havner som Foochow, nå Fuzhou, og Ningpo er også godt representert. Nord-kineserne er helt klart i mindretall, men noen oppgir å være fra Tientsien eller Shantung-provinsen. Svært få oppgir fødesteder i innlandet.
Billig arbeidskraft?
Særlig i 1941 og 1942 ble mange kinesere hyret på norske skip. Utover i 1943 ble de erstattet med indisk mannskap på mange båter som gikk i Østen, men forhyringene av kinesere til skip i atlanterhavsfart eller på fart mellom Asia og de amerikanske atlanterhavshavnene holdt fram. Om lag en femdel av de registrerte fikk sin siste hyre på en norsk båt i 1943, noen flere året etter.
Det er lett å tenke seg at mangelen på mannskap hjemmefra tvang rederne til å hyre det mannskapet som fantes i markedet. Og det kan godt være at et betydelig antall kinesere har arbeidet på norske båter også lenge før krigen. Det vil det imidlertid være vanskelig å kartlegge. Slike opplysninger har bare eksistert i rederienes arkiver, og få av dem er bevart. Mon tro om det også var en annen grunn til at så mange kinesere ble hyret på norske båter.
Var det billigere?
For den delen av flåten som gikk med “kina-crew”, finnes det ikke lønningslister i Nortraship-arkivene. Mannskapet ble ansatt gjennom et kontraktørsystem, der de kinesiske skipsoffiserene fikk betaling som de så delte ut til mannskapene. Å si noe om lønningene til disse vil derfor være vanskelig, men for de som seilte på skip med mest norsk mannskap, finnes det rikelig med lønnsoppgaver. Disse viser imidlertid store sprik innenfor alle grupper.
Noen få dykk i hyreregnskaper viser at norske og britiske kokker kunne tjene fra ca. 230 til 350 kroner måneden, mens de kinesiske kokkene på for eksempel Utsire tjente mellom 133 og 192 kroner. Messegutter kunne tjene fra under 60 til over 170 kroner måneden. Det er norske sjøfolk i begge ender av skalaen. Kineserne var i dette tilfellet på midten eller blant de best lønnede. Lønna var nok i stor grad avhengig av alder og erfaring.
Det kan være rimelig å anta at kineserne på de skipene som seilte på Vesten, ble hyret på grunn av kvalifikasjoner og at det var mangel på folk med fartstid til de lavere stillingene. For de skipene som seilte med “kina-crew” på Østen, spilte nok også mangelen på norsk mannskap inn, men det økonomiske insitamentet var sannsynligvis det sterkeste. Dette kan også ha vært årsaken til at kineserne utover i krigen ble erstattet med indere, men denne delen av vår skipsfartshistorie er i det store og hele lite utforsket. En del viktige kilder finnes i arkivene etter Nortraship, men disse må nok sammenholdes med en rekke andre kilder før man kan skrive den store framstillingen av historien om fremmedarbeiderne i Nortraship-flåten.
Leif Thingsrud er arkivar ved Riksarkivet.
Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og arkivMagasinet, og er tidligere publisert i arkivMagasinet 2/2015.
Kilder
- RA/S-2081 Det norske lønns- og trekkontor i Oslo: serie Fec
- RA/S-2158 Nortraship, hyreregnskaper
Litteratur
- Hjeltnes, Guri: Handelsflåten i krig 1939–1945, bd. 3, Oslo 1995
- Sjøforklaringer fra 2. verdenskrig. Norsk Sjøfartsmuseum, Oslo 2003
- Wikipedia: Nortraship
