To skritt tilbake og ett skritt fram i kulturminnevernet?

Av: Morten Haave.

Ved at en industribygning rives, vil et industrikulturminne gå tapt. Rådmannen mener at forslaget vil bidra til at området totalt oppgraderes og smiebygningen vil kunne gjøres mer kjent og tilgjengelig ved at det reguleres til bevaring, museum.

Slik konkluderte saksbehandleren i sak 007 som ble lagt fram for Bærum kommunestyre i 2010. Grei skuring, tenkte kanskje vintertrøtte lokalpolitikere. Vinn-vinn-situasjon, kalles det. Ut av to formodentlig utrangerte industribygg fikk man både tiltrengte serviceboliger og et museum! Forslaget som rådmannen hadde utarbeidet gikk enstemmig gjennom.

En gammel industribygning endte altså sine dager, mot at en liknende nabobygning som inneholdt smie skulle oppgraderes. Det vestlige bygget og dets historie skulle derimot bli «kjent og tilgjengelig». Ett skritt fram og to tilbake, kan man vel kalle en slik framgangsmåte, som er verdt å se litt nærmere på.

Fem år seinere så nemlig bygningen ut som i en spøkelseslandsby, helt til det plutselig en dag brant i smia igjen. Hadde kommunen gjort virkelighet av rådmannens fagre ord om stedet? Hva lå i at området «totalt» skulle oppgraderes?

Sterke frarådinger

La oss også etablere det motsatte synet av Bærum kommune: Akershus fylkeskommune mente ikke at rivning betød oppgradering. En kultur- og en planrådgiver frarådet rivningen «sterkt», begge industribygningene måtte bevares. Men det offentlige har jo stadig innsigelser. Det er dagligdags i et åpent samfunn der ulike hensyn nettopp veies mot hverandre gjennom høringsrunder, og beslutninger  må fattes. Alle parter kan ikke bli fornøyd i alle saker, politikere må skjære gjennom noen ganger.

Kanskje gjorde saksbehandlerens visjoner om «bevaring, museum» og å få området «totalt oppgradert» utslaget for kommunestyremedlemmene. Fylkeskommunen ble ikke bønnhørt, rivning ble altså enstemmig vedtatt. Rådgiverne ga opp, for det vestlige bygget hadde mest lokal verdi og ikke tilstrekkelig «nasjonal verdi eller vesentlig regional verdi» til at de formelt kunne fremme en innsigelse.

Var det likevel noe som skurret i visjonene? Bærum kommune framsto her med følgende metode for å skjøtte kulturminner: å gjøre én gammel bygning mer kjent ved å rive en annen ved siden av som likner. Er metoden anerkjent i bredere kretser? Spørsmål om holdbarheten i dette ble riktignok ikke stilt i offentligheten den gang. I dag kan vi vurdere framgangsmåten, samt se på om området faktisk har blitt oppgradert, og kulturminnet mer kjent.

«Enestående i sitt slag»

Det hele begynte med at noen festet blikket ved liten hjørnetomt på Stabekk i Bærum. Noen hundre meter langs skinnene fra togstasjonen, ubeleilig klemt mellom sviller, strømkabler og hurtig passerende tog på den ene siden, og en fordums hovedferdselsåre, Gamle Drammensvei på den andre. Ikke var det særlig pent der, og plassen ikke lett å utnytte til større bygg.

At industribyggene lå der, betød selvsagt at den sammenklemte tomta hadde passet til noens planer en gang i historien. Det var rundt 1900 at entreprenante mennesker reiste dem og startet virksomhet, i en periode som generelt var rik på «småindustri som ble etablert ved jernbanen». Her var på et tidspunkt bekfabrikk i den østlige bygningen og leketøysfabrikk i den vestlige. Ei smie i enden av det vestlige bygget skal ha produsert kabelfester til jernbanen. Med behov for en base for montører, anlegg og kabellager, bestemte Telegrafverket seg for å overta stedet i 1924. Bygget fulgte med videre til Televerket, seinere til Telenor. Telemuseet, seinere Telenor Kulturarv, fikk dermed en spesiell hånd om de mest sjeldne kulturminner på tomta. Men telegigantens historie i området er mer omfattende enn en hjørnetomt.

Her var nemlig opprinnelig snakk om to store tomter. I den ene enden fant man de to gule industribygningene og Televerkets hovedlager for fjernkabelmateriell. Hovedlageret inneholdt også alle mulige funksjoner for vedlikehold av disse kablene. Det vestlige, gule bygget som ble revet inneholdt sveiseverksted, bilverksted, smørehall og vaskehall, mens det østlige bygget hadde altså ei smie.

Øst for dette igjen hadde Televerket et annet stort lager, men da for Oslo distrikt. Etter at det her ble oppført et montørbygg på 1980-tallet, fikk denne tomta preg av kontorlokaler. Tekniske telekommunikative revolusjoner, fra analogt til digitalt, betød dessuten mindre behov for industriflater til tunghåndterlig kabelmateriell. Fiberkabler erstatter gradvis kobberkabler med blymantel,¹ installasjon ble satt ut til Bravida og seinere Relacom.

Smia fungerer den dag i dag. Verktøyet er fortsatt på plass, ambolten står midt på gulvet, og essa kan fyres opp i. Men finnes det smeder? Noen som holder kulturminnet ved like? Industriens svar på gårdsdriverne som skal hindre at landet gror igjen? På dørskiltet sto det ingenting om åpningstider. Kanskje hadde tida løpt fra dette stedet – tilsynelatende uten nyere livstegn enn Telenors 1990-tallslogo ved en stengt inngangsdør.

En mulighet manifesterer seg

Telenor bestemte seg for å avvikle sin tilstedeværelse i området. I 1997 ble det annonsert «utviklingstomt» til salgs. Bygningene var «ledig for kjøper»; eneste heftelse var at Telenor hadde en kontrakt på kontorbygget for fem år framover. I 1999 fikk statsselskapet solgt for 27,4 millioner, men først etter å ha sørget for at smia ble vernet som «enestående i sitt slag» i Telenors landsomfattende verneplan av 1998.

Vern eller bevaring legger betydelige føringer på offentlige reguleringer, selv om vernestatus er et hakk under fredning. I år 2000 ble det likevel fremmet en reguleringsplan for begge de tidligere Televerket-tomtene. Her skulle komme seniorboliger og kontor! Dette var det likevel bare FrP som støttet, ifølge avisreferatet «fordi bygningene som er planlagt er for høye». Visstnok var det også uavklart om området måtte avses til vei eller jernbane.

Det ville vært lettere å stykke området opp, og som sagt, så gjort. I 2006 ble det vedtatt å bygge et ganske stort bo- og behandlingssenter på Oslo distrikts gamle tomt. Det var bare å bygge om og utvide det eksisterende kontorbygget. Fylkeskommunen hadde ingen kritiske merknader, fordi det allerede var omgjort til kontorpreg. Det var bare den vestlige tomta med det tidligere fjernkabellageret som kunne kalles «eldre industrimiljø», og fylkeskommunen tenkte ikke at utbyggingen kunne ha noen følger for dette.

Ingen festet seg nevneverdig ved at utbyggeren av bo- og behandlingssenteret hadde «opsjon på å kjøpe» fjernlagertomta med de over hundre år gamle industribygningene, at utbyggeren så et slikt kjøp som «aktuelt dersom prosjektet blir noe av» og at de i så fall så for seg «utbyggingsmuligheter for bolig m/service».

Rundt 2008 begynte disse «utbyggingsmuligheter» å konkretisere seg på papiret. Nye arkitekter kom til. Personer har spasert rundt på tomta mens de tenkte visjonært. Tomta måtte kunne brukes til noe nytt. Trafikkadkomsten var grei nok, men byggene som sto der var rett og slett ikke brukbare. Fikk man revet tre mindre lagerbygg som var «lite estetisk tilpasset område[t]», kunne man klarne tankene for å tenke litt større. De lave, langstrakte bygg kledd i gul murpuss huset nå en veterinærklinikk og en flisbutikk. Easy match. Velkommen til en «tomt med muligheter».

Fjern hindringen – lett å utnytte

Meinich Arkitekter ble aktøren som satt seg fore å åpne opp. «Mulighetene er mange!», het det optimistisk i situasjonsplanen som arkitektfirmaet la fram i 2009. Lokalpolitikerne fikk nå sjansen til å oppgradere området «totalt».

Hovedsakelig var muligheten begrenset til at det skulle etableres boliger med service, som det ble antydet da bo- og behandlingssenteret ble bygd et par år tidligere. Nye boliger ved siden av dette ville slik sett bety en naturlig tilvekst til området. Eldre og andre som ikke klarer seg så godt selv, kunne bo på senteret; ved siden kunne det flytte inn personer som klarer mer av bosituasjonen på egen hånd.

Kommunen behøvde flere slike bygg, og rådmannen var positiv til situasjonsplanen. «Utbygging av omsorgsboliger i kommunen er høyt prior[i]tert oppgave», skreiv kommunens saksbehandler, og la til at utbygging var «urealistisk dersom begge industribygninger skal stå». Hvis begge de gule, nå 110 år gamle byggene skulle stå, måtte man nøyd seg med et mindre boligkompleks – og som kommunens utbyggingssjef seinere forklarte, er det «viktig at det er en viss størrelse på boligprosjektene». Så snart «reguleringsplanen eventuelt er vedtatt til ønsket formål», boliger med service, ville kommunen dessuten erverve tomta fra de private eierne.

Eiendommen var i det hele tatt «vanskelig å utnytte pga verneverdig industribebyggelse», het det i rådmannens innstilling. Hva gjør man med slike vansker? Slutningen som umiddelbart fulgte: «Det foreslås derfor å fjerne det østlige industribygget».

Øst og vest

«Oh, East is East and West is West, and never the twain shall meet». Rudyard Kiplings kjente linje fra The Ballad of East and West (1889) har blitt tolket – muligens i strid med intensjonen – som en konstatering av at øst og vest er vesensforskjellige og bør holdes atskilt. I denne utbyggingssaken ble det østlige og vestlige bygget ikke behandlet som et sammenhengende bygningsmiljø, men skilt fra hverandre. For ønsket tomteutnyttelse måtte ett bygg velges, og ett bokstavelig talt vrakes.

Meinich Arkitekter, de med mulighetene, slo fast: «Lokalhistoriske bygg i og ved eiendommen som kan benyttes til felles arealer, bygges om til boliger eller beholdes som lokalt næringsbygg». Riktignok skulle det ene bygget, det i øst, rives, mens bygget i vest som inneholdt «den gml. ‘smia’» var «tiltenkt benyttet som dagsenter for boligene, der en finner resepsjon, personalbase og aktivitetssenter». Vi skal komme tilbake til arkitektkontorets bruk av ordet smie i anførselstegn.

Akershus fylkeskommune kunne ikke vært mer uenig. Begge bygningene måtte bevares. Smia i det østlige bygget måtte vernes slik den var, men også det østlige bygget som hadde «detaljer som søyler, kapiteler og tempelmotiv i gavlene». Hovedargumentet for at også dette måtte bevares, var imidlertid at to bygg utgjorde et kultur-miljø med «kulturhistorisk og arkitektonisk verneverdi». Smias verneverdi var heller ikke optimal uten at denne kunne «sees i sammenheng med anlegget som helhet». I beste fall kunne en påbygd del av det ene bygget bli revet, mente plan- og kulturfagfolkene som fylkeskommunen hadde satt på saken.

Bærum kommunes saksbehandlere var litt uenig med begge. Det østlige bygget måtte helt klart rives, kapiteler og tempelmotiver til tross. Smia kunne derimot «gjøres mer kjent og tilgjengelig ved at det reguleres til bevaring, museum», tenkte kommunen seg. Resten av det vestlige bygget skulle dermed ikke brukes som personalbase til serviceboligene, slik Meinich foreslo, men bli «bevart og nyttet til allmennyttig formål, kafe e.l.».

Dette het det i hvert fall ett sted i innstillingen. Et annet sted i samme innstilling uttrykte saksbehandleren at bygget «forhåpentligvis leies ut til foretak som har synergieffekt av plasseringen av omsorgsboligene og sykehjemmet». Det tok flere år før kommunen nærmet seg et valg mellom disse ulike formålene.

Å vekke smieminner

Uttrykket «synergieffekt» kan vel bety forskjellige ting. Gitt konteksten tenkes det vel først og fremst på aktører som kunne få områdets pleietrengende som en kundebase. «Foretak» kan også bety så mangt, både offentlige og kommersielle aktører. En effekt som det er vanskelig å tro at noen hadde tenkt på i 2009, er denne: Blant beboerne, både på behandlingssenteret og i serviceboligene, kunne det befinne seg pensjonerte smeder, eller andre personer som hadde syslet med lignende verktøy i et langt yrkesliv eller på hobbybasis. Med kulturhistorisk aktivitet i bygget som ble bevart kunne minner og sanser stimuleres, en «effekt» man ikke kan kimse av. Kanskje kunne de eldre lære bort et triks eller to?

Mange av oss har vokst opp i et samfunn uten nevneverdig nærkontakt med funksjonelle smier. Grunnen til at arkitektkontoret skreiv ordet smie i anførselstegn kan ha vært at smia for dem føltes som en mytologisk størrelse. Historikerne blant oss har kanskje ikke kommet nærmere enn å lese Knut Kjeldstadlis forskning på jern- og metallindustrien. Kjeldstadli framholder at «kunnskaper spilte en like avgjørende rolle i industrielt arbeid som i arbeid med informasjon». Som eksempel har han lagt fram sju aspekter ved smedens arbeid som fordrer svært nyanserte tolkninger av egenskaper ved metallet.

Kan et «kunnskapssamfunn» være bekjent av at slik kunnskap ikke videreføres? Antakelig ikke, og nettopp derfor la nok rådmannen fram forslaget om at smia skulle «gjøres mer kjent og tilgjengelig ved at det reguleres til bevaring, museum» og resten av bygget bli «bevart og nyttet til allmennyttig formål, kafe e.l.». Så var det politikernes tur til å få si sin mening.

Lite James Bond over området

Alle som har sett James Bond har lov til å stille forventninger til sak 007 i et kommunestyre. Hvert år, ganske tidlig på året, får politikerne sjansen til å behandle et forslag med akkurat dette nummeret. Behandlingen falt i dette tilfellet nesten midt mellom to kommunevalgkamper, og hvor også viraken etter et stortingsvalg hadde lagt seg. På slike tidspunkter må alle unne lokaldemokratiets helter å få et fyrverkeri av en sak, i James’ ånd, på sitt bord.

Men i januar 2010 forble kruttet ubrukt. Rådmannens innstilling, som i det vesentlige bygde på ideene til Meinich Arkitekter med noen modifikasjoner, ble enstemmig vedtatt. Boliger med service ville alle ha. At politikerne fra Rødt til FrP mente det østlige bygget med sine kapiteler måtte vike for velferdsbehov, er vel en ærlig sak. Politikere og myndigheter må prioritere.

Derimot kunne grundige øyne ha observert de noe uklare uttalelsene i dokumentet om hva det vestlige, gjenstående bygget nå skulle brukes til. Hva var «allmennyttig formål» og «foretak som har synergieffekt», og var dette forenlig? Og var det egentlig klart nok at det gjenstående bygget skulle bli «bevart»? Disse positive lovnadene var tross alt begrunnelsen for å rettferdiggjøre rivningen av et bygg som verneinteressene ville beholde. Noe nytt skulle komme der noe gammelt skulle henrulle.

Flisene og dyrepasientene forsvant riktignok raskt. Ned med det østlige bygget, opp med serviceboligene i en rask konstruksjonsperiode. Herfra og ut så det ut som om stedet aldri hadde blitt brukt til annet. Bygget som står igjen inneholdt som sagt en fungerende smie, men i resten av bygget sto bare en eneste potteplante. Fasaden kunne sett verre ut, bortsett fra noen hull i veggen, litt tagging, viltvoksende ugress og liknende. En døråpning som er stengt med et trebord, gir en liten smak av de kondemnerte byggene i fattige Baltimore slik vi så dem i siste sesong av The Wire. (( Ble Meinich Arkitekter sine visjoner for området rundt bygningene fulgt opp i praksis? Sittegrupper med nyplantede trær og blomsterkasser samt en «vandresløyfe – gangsti hvor sansene skal tilfredsstilles» ble realisert. Her skulle også være opptil flere vannspeil, skulptur, gressplanting på en del av parkeringsplassen samt «frukttrær & bær». Man kan ikke få alt her i livet. Også hadde de glemte å tegne inn søppelskurene som nå er på plass. Det er morsommere å være visjonær enn å tegne søppelskur. ))

Smia i gang, hva med resten?

Om ikke smieminnet ble mer tilgjengelig i de første årene etter 2010, ble det likevel ørlite mer kjent. «Stabekksmia» hadde gitt null Google-treff, hadde det ikke vært for at kommunen brakte saken på banen, og denne teksten hadde heller ikke blitt skrevet.

Fem år seinere skjedde det så plutselig noe. Bærum hadde fått ny rådmann, ny ordfører og nytt kommunestyre siden sist, livet gikk sin gang, og ten tidligere markedsføreren Therese Mathiesen hadde omskolert seg til metallkunstner. Skal man lage ting i metall trenger man selvfølgelig en smie. Via veilederen på Kunsthøgskolen og en kontakt i Telenor fikk Telenor Kulturarv åpnet smia for Mathiesen og kolleger av henne. En septemberdag i 2015 ble det sågar holdt åpen dag med pølsegrilling over essa! Allerede før dette hadde hun tiltrukket seg nysgjerrigheten til eldre beboere i området, som satte pris på gjensyn med verktøy og arbeidsprosesser fra tidligere i livet.

Dette åpner selvsagt nye muligheter for resten av bygget, det som skulle bevares og være allmennyttig. Kunstnerne selv ønsker et kunstsenter der. Som følger av åpen dag i smia kom det også fram at en tidligere ingeniør i Teledirektoratet har flere filmer med bilder av anlegget fra 1989. En historisk perle, og det skal bare være toppen av isfjellet – leting etter annet fotomateriale er i gang. Vellet i området er ellers i støtet med å registrere og opplyse om kulturminner. «Mulighetene er mange!», for å sitere Meinich Arkitekter. Allmennyttige formål er tross alt ikke noe som en drømmer har sittet og funnet på, det er noe som har blitt vedtatt i kommunestyret.

Kommunen kan da også skilte med planer, etter fem år med venting. Det skal etableres 17 boder tilhørende serviceboligene i deler av bygget, forteller prosjektansvarlig. «Resterende areal skal klargjøres for utleie», og skal stå ferdig om et år. «Det er ikke avklart hvilken type virksomhet som skal inn i bygget», heter det, men prosjektansvarlig følger likevel opp med at eiendomsavdelingen kanskje følger opp kommunestyrevedtakets ord om allmennyttige formål. Det «har vært snakk om kafe, galleri, eller lignende, men dette er ikke avgjort». Så når Bærum kommune tok to skritt tilbake i kulturminnevernet, gjenstår det å se hvor mange skritt de vil ta framover.

Kilder

• Kjeldstadli, Knut (2009). «Fra kapitalistisk samfunn til kunnskapssamfunn?», spesielt s. 285-286, i: Collett, Myhre og Skeie (red.). Kunnskapens betingelser. Festskrift til Edgeir Benum. Oslo: Vidarforlaget.
• Notiser om næringseiendom, Aftenposten 17.12.1997 og 7.3.2005, samt Asker og Bærums Budstikke 22.10.1999.
• Referat fra kommunestyremøte, Asker og Bærums Budstikke 2.6.2000
• «Bærum kommune – reguleringsplan for gnr. 14/169 Nordraaks vei 75 Stanekk [sic]. Varsel». Brev fra Akershus fylkeskommune, sentraladministrasjonen, 6.1.2006.
• «Reguleringsplan for Nordraaks vei 75, Morgenstjernen sykehjem». Bærum kommune, journaldato 18.7.2006
• «Bærum kommune – reguleringsplan for Gamle Drammensvei 25 – gnr 14 bnr 169 – uttalelse til offentlig ettersyn». Brev fra Akershus fylkeskommune, sentraladministrasjonen, 11.9.2009.
• «Reguleringsplan for Gamle Drammensvei 25». Bærum kommune, journaldato 20.11.2009.
• «Gamle Drammensvei 25, Stabekk situasjonsplan». Meinich Arkitekter AS, sist revidert 24.11.2009.
• Møteprotokoll. Bærum kommunestyre, 3.2.2010.
• «Industriminne kan bli revet», Budstikka 6.1.2010.
• «Omsorgsboliger til 83 mill.», Budstikka 29.10.2010.
• «– Jeg er lykkelig og full av sot», Budstikka 11.9.2015.
• Synfaringer september 2015.
• Muntlige kilder:
  • Kåre Jenshagen, pensjonert lagersjef ved fjernkabellageret.
  • Harald Svensen, pensjonert avdelingsingeniør i Teledirektoratet.
  • Laila Andersen, Telemuseet og Telenor Kulturarv.
  • Therese Mathiesen, metallkunstner.
  • Prosjektansvarlig i Bærum kommune.

Flere av de muntlige kildene har også gitt hjelpsomme kommentarer til teksten. Takk!

Morten Haave er master i historie fra Universitetet i Oslo (2012). Faglig hovedinteresse er politiske strømninger i moderne tid, særlig motstrømsbevegelser som antimilitarismen, som masteroppgaven Fredrik Monsen og antimilitarismen fram til 1915 handlet om. Andre interesser er idrettshistorie og lokalhistorie.

1. Fjernkabellageret inneholdt også et rom for prøving av fiberkabler, så man fulgte med på de tekniske framskrittene.  ↩