Sædfuck på Bøler: den korte og uavslutta historien

Helt siden 1986 har forbipasserende kunnet lese ordet «sædfuck» skrevet med store bokstaver på betongveggen under Bølerbrua. Ved siden av står ordene «David Bowie» og «kniv». Hver gang skriften har begynt å falme eller har blitt malt over, har andre graffitiartister og dedikert, men anonym, lokalbefolkning malt dem opp igjen. Hva er det som gjør akkurat denne vulgære gatekunsten så spesiell?

Av: Ida Tolgensbakk.

Lenge var det få som visste hvem som opprinnelig sto bak, og graffitien var heller ikke kjent særlig vidt ut over lokalmiljøet. Men tjueto år etter sin fødsel ble sædfuck en mediesak, graffitien videre kjent, og opphavsmennene sto fram. I Nordstrand blad i februar 2008 ble det avslørt at det var Bølerguttene Paul Vidar Sævarang og Ole Kristian Stavnsborg som hadde skrevet sædfuck på veggen en gang i 1986.¹ Seinere har man også funnet opphavsmennene bak de andre ordene på veggen – lokalavisa kunne i 2011 melde at det var to andre unge menn, Jarle Ring og Bent Høitomt, som sto bak Bowie-graffitien, som var enda eldre – fra 1981. Paul Vidar og Ole Kristian hadde lagt til «kniv» (som en referanse til Bowiekniver) når de skrev sædfuck. Forklaringen på det konstruerte ordet sædfuck var rett og slett at de ville skrive det «styggeste ordet de kunne».

Det er flere grunner til at sædfuck-graffitien er interessant. For det første er det svært få veggytringer som blir stående særlig lenge. Unntakene i Oslo er noen få anonyme klotringer i byens utkanter (av den typen som lever et usynlig liv på drabantenes mest bortgjemte betongflater), og den eneste graffitien beskyttet av kommunal myndighet, Vær tro mot H7-veggslagordet i Uranienborgveien.

Graffiti som har gjenoppstått

Vanligvis er en Oslograffitis levetid på kanskje noen dager hvis den males opp på en sentrumsvegg, noen uker eller måneder om den er plassert mindre tilgjengelig. Oslo kommune forholder seg fremdeles til nulltoleransepolitikken fra 90-tallet,² i tillegg til at kunst og kludder på utendørs flater generelt lever et farlig liv. Vær og vind sliter på maling, i tillegg til at det fort kan skje at en ytring males over av andre ytringer. Dødsårsaken til veggslagordet Partysvensker; GO HOME! i Sankt Olavs gate (som levde i hele tre år, fra 2008 til 2011) var rett og slett at et nytt bygg ble satt opp på tomta.³ At graffiti varer i mange år, til og med flere tiår, er egentlig høyst merkverdig.

For det andre er det i dette tilfellet egentlig ikke snakk om en graffiti som har overlevd, men en graffiti som har gjenoppstått – og det ikke bare én, men mange ganger. Sædfuck-graffitien har blitt malt over, den har falmet og blitt slitt, og den har blitt dekket av annen graffiti. Igjen og igjen har den blitt restaurert. I følge en anonym wikipediaskribent ble det første gang gjort i 1991, av graffitiartistene Reach og Trade.⁴ Farger og til dels stilen på bokstavene har endret seg, men den mildt absurde sammensetningen av ordene sædfuck, Bowie, David og kniv, har bestått.

Vernedebatt

For det tredje har sædfuck-graffitien blitt gjenstand for tilløp til vernedebatt. «Bare» Egil Hegerberg og andre argumenterte i 2008,⁵ og under Kulturminneåret i 2009,⁶ for at graffitien burde nomineres til Bølers kulturminne. Debatten inkluderte både T-skjortetrykk, Facebook-opprop og avisoppslag. På tross av kommunens offisielle uforsonlige holdning til graffiti, var til og med en lokalpolitiker med på laget. Det ble imidlertid aldri til noen formell fredning av graffitien.

Ikke før i oktober 2016. Aftenposten kunne da melde at graffitien i undergangen sto i fare for å forsvinne i forbindelse med rehabilitering av Bølerbroa. Ved kontakt med Bymiljøetaten fikk man imidlertid forsikringer om at selv om det meste skulle males hvitt, skulle nordsida av betongkonstruksjonen få bli stående som den var – og altså med sædfuckgraffitien intakt . Med andre ord: selv om ingen egentlig verneinstans hadde blitt involvert, skulle Oslo by få sin andre bit av graffitihistorien bevart. Krigsårenes Vær tro mot H7 skulle få stå side om side med 80-tallsungdommen på Bøler sin lokale stolthet. Så man sprekker i Oslo kommunes steile motstand mot all slags kludring på offentlige vegger?

Sædfucks trygge tilværelse varte ikke lenge. Fire dager etter Aftenpostens oppslag, var skriften griset over med hvit maling og ordet «vekk» skrevet i svart. Kanskje er ikke den lokale kjærligheten til sædfuck-graffitien så sterk som de siste årenes medieengasjement har kunnet tyde på? Hadde sædfuck hatt godt av en pleksiglassplate av den typen graffitien i Uranienborgveien har fått? Eller er det rett og slett slik at gateytringer sjeldent har godt av for mye oppmerksomhet? Det kan bli for mye av det gode, og ukritisk begeistring har lett for å avføde motstand.

Når disse ord skrives kan facebookgruppa «Bevar SÆDFUCK og BOWIE taggen på Bøler» stolt melde at sædfuck igjen er oppe og står på veggen. Det kan hende det blir flere kapitler av denne historien.

Ida Tolgensbakk er doktor i Kulturhistorie fra Universitetet i Oslo, med avhandlinga Partysvensker; GO HARD! En narratologisk studie av unge svenske arbeidsmigranters nærvær i Oslo, og jobber idag ved Norsk etnologisk granskning.

1. Andreas Holje Stjernvang, «Vil frede ‘sædfuck’-taggen.» P4 nyheter, 06.02.2008.  ↩

2. Om Oslo kommunes nulltoleransepolitikk (og de uheldige virkningene av den), se kriminolog Cecilie Høigårds bok Gategallerier fra 2002.  ↩

3. Tolgensbakk, Ida 2015: Partysvensker go hard, PhD-avhandling UiO, side 105  ↩

4. «Sædfuck» på bokmålswiki, Versjonen fra 11.04.2011.  ↩

5. Kristin Granbo, «Vil beholde Sædfuck» på NRK østlandssendinga 06.02.2008.  ↩

6. Øystein David Johansen, «Kristopher Schau viste Black Debbath-fansen Bøler». VG, 01.02.2009.  ↩