Av: Kenneth Kreppen.
Holocaust blir i dag regnet som en av de sentrale hendelsene under Den andre verdenskrig. Slik har det ikke alltid vært. I Norge rådet det lenge en stillhet om jødenes skjebne. Ikke i den forstand at nordmenn flest ikke var klar over den, men at deres historie ble sett på som underordnet den større nasjonale tragedie som okkupasjonen var.
Minnekulturelt og historiografisk deles gjerne Europas forhold til Holocaust inn i fire faser. Et interessant spørsmål er om dette også gjelder her til lands. En gjennomgang av hvordan jødenes skjebne under krigen har blitt fremstilt i norsk okkupasjonsforskning viser at Norge på ingen måte har vært noe foregangsland. Heller tvert i mot, her måtte Holocaust lenge vike for en samlende nasjonal fortelling om okkupasjonsårene.
Stillhet (1945-1960)
Internasjonalt var den første etterkrigstiden kjennetegnet av stillhet. I Norge var jødenes skjebne kjent, men det som skiller denne fasen fra dagens situasjon, var at jødene ble sett som medlemmer av en større gruppe, de norske ofrene for tysk undertrykkelse. Gjennom å inkludere jødene i en større gruppe av ofre anerkjennes ikke deres spesielle plass i nasjonalsosialismens ideologi. Dette har vært en vedvarende svakhet i norsk okkupasjonshistorie.
I denne tidlige fasen var norsk okkupasjonshistorie preget av et ønske om en felles nasjonal fortelling der «gode nordmenn» sto mot tyskerne og deres medløpere i Nasjonal Samling. Jødene ble derfor viet liten plass i det første standardverket om okkupasjonsårene. I Norges Krig, utgitt mellom 1947 og 1950, har ikke jødedeportasjonen og Holocaust fått noe eget kapittel, de er inkludert i fremstillingen om de som ble tatt av tyskerne.
Kapitlet, med tittelen De som ble tatt, er i seg selv problematisk. Noen ble tatt, men hvem som tok dem forblir uklart utover at det skyldtes den tyske okkupasjonen. Det er en stillhet rundt hvem som helt konkret hadde deportert jødene. Motviljen til å erkjenne at også nordmenn deltok i jødedeportasjonen har vært en annen svakhet ved norsk okkupasjonshistorie.
Offentlighet (1960-1978)
Internasjonalt var 1960 og 70-tallet preget av at Holocaust dukket opp i den offentlige debatten. Blant annet fikk rettsaken mot Adolf Eichman i 1961 stor oppmerksomhet. Situasjonen i Norge var annerledes. Her var perioden preget av en konsolidering av den nasjonale fortellingen om krigen. I så måte var den en forlengelse av «stillheten» fra den første etterkrigstiden. På tross av dette finner vi de første tegn til sprekker i den nasjonale fortellingen. Debatten rundt to daværende Stortings-representanter, Hanna Kvanmo og Kåre Øystein Hansen, som begge hadde en fortid som NS-medlemmer og var landssvikdømte, vitner om dette. Deres saker bidro til å åpne for en revurdering av andre temaer, blant annet Holocaust. Tidligere hadde deportasjonen blitt sett på som en ren tysk aksjon, men med den gryende revisjonismen av norsk okkupasjonshistorie ble fokuset rettet mot de norske medhjelperne i NS-regimet. Men det store skille skulle komme mot slutten av tiåret, i form av en tv-serie fra USA.
Amerikanisering (1979-1988)
Det neste tiåret var kjennetegnet av det som har blitt kalt «amerikaniseringen» av Holocaust. Resten av verden tok til seg den amerikanske forståelsen av folkemordet på jødene. Sentral her var tv-serien Holocaust som gikk på NRK i 1979. Den ble et vendepunkt for jødedeportasjonenes plass også i norsk okkupasjonsforskning. Noe av det første som skjedde etter at serien var sendt var at de norske jødene som hadde overlevd kom frem med sin egen historie.
1980-årenes okkupasjonsforskning var ellers preget av en revisjonisme som også skulle påvirke norsk Holocaust-forskning. En yngre generasjon historikere, som Øystein Sørensen, Hans Fredrik Dahl og Nils Johan Ringdal, fokuserte på Nasjonal Samling og kollaborasjon med tyske okkupasjonsmyndigheter. De tok for første gang NS og partiets ideologi på alvor.
Tiårets store okkupasjonshistoriske verk var Norge i krig i åtte bind utgitt av Aschehoug i perioden 1984-87. Hovedredaktør var en nestor på feltet, Magne Skodvin, som hadde med seg en rekke profilerte okkupasjonsforskere. Nasjonal Samling og partiets ideologi ble gitt mer plass enn tidligere, men antisemittismen ble av historiker Berit Nøkleby fremstilt som noe unorsk. Hun la også stor vekt på nordmenns manglende kunnskap om tyskernes massedrap på jøder.
Globalisering (1989 til i dag)
De siste par tiårene har vært kjennetegnet av et transnasjonalt perspektiv på Holocaust. Dette er fasen da forskningen på de norske jødenes skjebne i større grad har blitt integrert i internasjonal Holocaust-forskning.
I 1995 kom Norsk krigsleksikon 1940-45, utgitt av J.W. Cappelens forlag med Hans Fredrik Dahl, Guri Hjeltnes, Berit Nøkleby, Nils Johan Ringdal og Øystein Sørensen som redaktører. De to siste hadde stått i front for den revisjonistiske linjen i norsk okkupasjonshistorie mens Hjeltnes og Nøkleby hadde bidratt til Norge i krig.
Norge i krig var et oppslagsverk, og jødenes skjebne ble således behandlet i flere artikler. Et positivt trekk var at den norske deltagelsen i deportasjonen nå ble drøftet inngående. Mer problematisk er det at teksten fortsatt antyder at deportasjonen neppe kom som noen stor overraskelse på de som fulgte med. Her tillegges underforstått jødene noe av ansvaret for sin egen skjebne.
På midten av 90-tallet ble det oppdaget at det fortsatt fantes penger i sveitsiske banker som stammet fra beslag av jødiske formuer. I den forbindelse ble det i Norge satt ned et offentlig utvalg, Skarpnes-utvalget, som skulle granske den økonomiske likvidasjonen av de norske jødene.
Skarpnes-utvalget delte seg, men det spesielle skjedde at mindretallet, som ønsket en erstatningsordning utover det som var blitt gitt etter krigen, fikk offentlighetens og etter hvert myndighetenes støtte. Resultatet ble en erstatning til norske jøder som hadde overlevd Holocaust samt deres etterkommere. En av medlemmene i utvalget, Bjarte Bruland var en viktig pioner innenfor norsk Holocaust-forskning. Med sin hovedfagsoppgave fra 1995 la han mye av det empiriske grunnlaget for senere forskning.
Et annet resultat av denne prosessen var opprettelsen av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i 2001. Senteret har bidratt med ny og viktig grunnforskning. Verdt å nevne er Terje Emberland, Matthew Kott og Sigurd Sørlies forskning på norske frivillig i Waffen SS. Her legges det ikke skjul på nordmenn bidro under folkemordet, ikke bare hjemme i Norge, men også under krigen på østfronten.
Vergangenheitsbewältigung på norsk
Behandlingen av Holocaust i norsk okkupasjonshistorie har endret seg gjennom etterkrigstiden. De første tiårene etter krigen ble deportasjonen av og drapene på de norske jødene sett på som en liten detalj i et større nasjonalt drama. Selv om deres skjebne var kjent i det norske samfunnet fikk den lite plass i norsk okkupasjonshistorie. I så måte kan vi snakke om en «stillhet» rundt folkemordet på jødene. Det spesielle i Norge var at denne stillheten strakte seg lenger frem i tid enn i resten av Europa. Først med tv-serien Holocaust i 1979 kom jødenes skjebne i søkelyset. På tross av en økende mengde memoarlitteratur fra de som hadde overlevd skulle det gå over et tiår til før den første systematiske gjennomgangen av Holocaust i Norge. Og først på 2000-tallet kan jødenes skjebne sies å ha blitt et selvstendig felt innenfor norsk okkupasjonsforskning.
Revurderingen av norsk okkupasjonshistorie, som ble innledet av generasjonen til Dahl, Sørensen og Ringdal var viktig for senere Holocaust-forskning. Ved å fokusere på Nasjonal Samling, deres ideologi og regime samt på «vanlige» nordmenns kollaborasjon med tyske okkupasjonsmyndigheter la de grunnlaget for den senere erkjennelsen av at også «vi» var delaktige i folkemordet på europas jøder.
Holocaust sin endrede plass i norsk okkupasjonshistorie kan sees på som en del av en større prosess der det norske samfunnet gradvis har tatt innover seg hva som faktisk skjedde i Norge mellom 1940 og 1945. Det som på tysk kalles vergangenheitsbewältigung.
Kenneth Kreppen er master i historie fra Universitetet i Oslo med oppgaven Fra partipolitikk til kulturkamp: Valg av politisk strategi blant norske nasjonalsosialister 1933-1940 (2015).
Litteratur
- Corell, Synne. Krigens ettertid: Okkupasjonshistorien i norske historiebøker. Oslo: Scandinavian Academic Press, 2010.
- Emberland, Terje og Matthew Kott. Himmlers Norge: Nordmenn i det storgermanske prosjekt. Oslo: Aschehoug, 2012.
- Holmila, Antero og Karin Kvist Geverts. «On forgetting and Rediscovering the Holocaust in Scandinavia: introduction to the special issue on the histories and memories of the Holocaust in Scandinavia» i Scandinavian Journal of History 36:5. 2011.
- Maerz, Susanne. «Okkupasjonstidens lange skygger» i Nytt Norsk Tidsskrift, nr. 4, 2007.
- Sørensen, Øystein. «Forskningen om krigen i Norge: Tradisjonelle og nye perspektiver» i Nytt Norsk Tidsskrift nr. 1 1989.
Illustrasjonen viser innsiden av omslaget på den inbundne utgaven av annet bind av Norges Krig 1940-45 som er digitalisert på bokhylla.no.
