Av: Eva-Marie Syversen.
I et gammelt nummer av medlemsbladet til Hedmarksmuseets venner fant jeg en spalte som het «Siste nytt fra middelalderen». På en enkel og humoristiske måte oppsummerer denne vignetten en sentral innsikt i vårt forhold til fortiden. Selv om fortiden ligger fast, vil vår forståelse av fortiden gjerne endre seg når samfunnet omkring oss endrer seg og åpner for nye perspektiver både på nåtiden, framtiden og fortiden.
I vår tid ser vi ofte at gruppers og enkeltpersoners historisk nye erfaringer søker støtte i alternative fortidsoppfatninger. Det tverrfaglige feltet erindringsstudier eller memory studies supplerer historiefagets tilganger til fortiden med kollektiv eller kulturell erindring som kan omfatte så vel politikk som religion, mytologi, traumer, familie- og generasjonshistorie, kunst og litteratur. Erindringsstudier representerer altså en dreining av oppmerksomheten fra hvordan fortiden «egentlig» var til hvordan et kulturelt felleskap selv oppfatter fortiden. I et slik sammenheng er også fortellinger, anekdoter, overdrivelser, rykter og rene skrøner verdifulle kilder, skriver sosialantropologen Clifford Geertz (1926 – 2006). Når slike åpenbart «upålitelige» kilder kan tillegges vekt, kommer det av at spørsmålet om hvordan fortiden erindres blir like viktig som hva i fortiden som erindres. I dette perspektivet kan skjønnlitteratur vise seg å bli en verdifull kilde til vår forståelse av fortiden.
Både erindringen og litteraturen er forankret i evnen til å skape indre bilder av det som ikke er nærværende. Litteraturen etterligner, viser fram og iscenesetter ulike erindringsformer og demonstrerer dermed helt konkret hvordan erindringen «virker». Litteratur kan på den måten også utfordre dominerende erindringsformer og holde liv i diskusjonen om hva den kollektive fortiden står for og hvordan den skal erindres. Jeg skal eksemplifisere dette ved å vise hvordan en liten og relativt ukjent litteratur, nemlig finnskoglitteraturen, demonstrerer, iscenesetter og konkretiserer tre ulike former for erindring. Men først noen ord om hva finnskoglitteratur er.
Finnskoglitteratur
Finnskoglitteratur betegner en litteratur som er knyttet til finnskogene i Norge og Sverige. Navnet Finnskogen skriver seg fra finner som innvandret til grenseskogene fra 1600-tallet og framover. Her drev de sitt spektakulære svedjebruk, det vil si at de satte fyr på deler av skogen og sådde rug i asken. Svedjebruket tok snart slutt, men finnene ble værende i grenseskogene og skaffet seg andre næringsveier. I 1999 fikk skogfinnene status som nasjonal minoritet i Norge. Kjente forfattere som kan knyttes til finnskoglitteraturen er Åsta Holt (1904 – 1999) og Hans Børli (1918 – 1989). Men finnskoglitteraturen omfatter også en rekke ukjente tekster og forfattere knyttet til den mer marginale hjemstavnslitteraturen fra begynnelsen av 1900-tallet. Den finske impulsen i den norske hjemstavnslitteraturen utgjør dermed en slags marginalens marginal, og det er denne litteraturen, her representert ved Olaf Hofoss (1889 – 1968) og Carl Vestaberg (1888 – 1936), som jeg skal konsentrere meg om i det følgende.
Et gjennomgående motiv i finnskoglitteraturen er det forlatte og forfalne finnetorpet. Igjen og igjen møter vi dette motivet på ulike måter i ulike tekster av ulike forfattere. Hvis vi benytter en psykoanalytisk sjargong kunne vi si at det forfalne torpet framtrer som et slags kulturelt fantasme, det vil i denne sammenheng si et traumatisert og påtrengende erindringsbilde som er både fascinerende og smertefullt og som stadig utfordrer den skapende fantasi og den poetiske formvilje. Slik sett kan finnskoglitteraturen karakteriseres som en erindringslitteratur som forsøker å forstå og komme til rette med fortiden ved å kretse om bestemte motiver, framfor alt det forfalne torpet.
Slike kulturelle fantasmer, arketyper eller faste motiver som over tid gjør seg gjeldende innenfor en større eller mindre kulturkrets, kan sies å virke konstituerende for den kulturen det gjelder. Litteraturteorien har et eget begrep for denne type motiver, nemlig litterære topoi (fra gresk: topos = sted). Begrepet er utmyntet av litteratur- og kulturteoretikeren Ernst Robert Curtius (1886 – 1956). Curtius ville med dette begrepet vise hvordan en litteratur og en kultur bindes sammen av et knippe felles motiver eller topoi, for eksempel «forfedrenes bragder», «det idylliske stedet», «den gamle mannen og barnet» og andre topoi som stadig og over tid dukker opp i ulike tekster av ulike forfattere innenfor en kulturkrets. På denne måten kan en si at «det forfalne torpet» som litterær topos bidrar til å konstituere finnskoglitteraturen og i videre forstand finnskogkulturen.
Med utgangspunkt i toposen «det forfalne torpet» skal jeg i det følgende rekonstruere tre ulike former for erindring som kommer til uttrykk i finnskoglitteraturen slik jeg leser den. Den første erindringsformen har jeg kalt den elegiske erindring, altså erindring som sorgarbeid der blikket er rettet mot fortiden; den andre har jeg kalt den kiastiske erindring, det vil si erindring som fokuserer på vekselvirkningen mellom fortiden og nåtiden, og den tredje har jeg kalt den økosentriske erindring, en erindring med fokus på miljøet der menneskets tid betraktes i samspill med ulike tider innenfor et større økosystem. Jeg vil også vise hvordan disse tre erindringsformene i finnskoglitteraturen fra første halvdel av 1900-tallet kan gjenfinnes i nyere finnskoglitteratur, nemlig foto-boka Bilder fra grenseland fra 2014 av Øyvind G. Antonsen med tekster av Roy Lønhøiden.
Elegisk erindring
Elegi kommer av gresk og betyr sørgesang. Noe av det mest iøyefallende ved «det forfalne torpet» i finnskoglitteraturen er den tapsfølelse denne toposen gir opphav til. Den elegiske erindringsformen som fokuserer på tap og savn knyttet til fraflyttede boplasser, finner vi et eksempel på i avslutningen av fortellingen «Finn-Tørkjell indpaa Kjølensvidden» fra 1922 av Olaf Hofoss:
Roggfinnens røkstue indpaa kjølensvidderne er forlængst gåt i forraatnelse. Nogen svakt merkbare forhøininger under grønnmaasaaen vidner om fordums stokverk, og tjener som et yndet tilholdssted for røskat og firfisler. – / Men i resternes midte staar ildstaen, en svart murrøis. Et frø som viddens storme har feid indmellem de sotete stene er vokset op og blit til en stor bjørk med mykt hængende ris, der paa sitt uforstaaelige, dulgte spraak hvisker roggfinnens saga utgjennem tiderne.
Den elegiske erindring kretser omkring fraværet av fortidens produksjonsformer, levemåter og kulturuttrykk. Tomrommet fylles opp av følelser av tap og savn. Forhøyningene under grønnmåsåen og den svarte murrøysa blir monumenter over en svunnen tid.
I forlagets baksidetekst til boka Bilder fra grenseland kan vi spore den samme erindringsmåten. Her står det blant annet at bildene formidler «en følelse av tap av viktige kulturelle identitetsmarkører. Bygningene og kulturlandskapet er forlatt og fraflyttet og står som vitner om de forandringene som har skjedd». Antonsen skriver selv i forordet om sine refleksjoner under vandringene på Finnskogen med kamera:
Jeg kjenner et visst vemod når jeg besøker slike plasser. Jeg tenker på hvordan de ryddet jorda og bygde opp sine bruk med muskelkraft. Jeg tenker på alt strevet, dag ut og dag inn, for et marginalt utkomme. Og jeg tenker på alle de utslitte kroppene og de krumme ryggene, etter et liv med hardt arbeid.
Begge disse kommentarene understreker i likhet med avslutningen på Hofoss’ fortelling den følelsen av tap, savn og vemod som kan oppstå i betraktningen av bosettinger som er i ferd med å vende tilbake til den natur de oppstod av. Den elegiske erindringsformen synes altså å være en form for sorgarbeid og framstår umiddelbart rimelig og forståelig enten det gjelder finnskogkulturen eller andre kulturer og tradisjoner som den moderne utvikling har valset over. Men den elegiske erindringen står sjelden alene i finnskoglitteraturen.
Kiastisk erindring
Kiasme kommer av det greske navnet på bokstaven X, nemlig Khi, og betegner gjerne en struktur i en setning eller en tekst der elementene opptrer i en krysstilling eller som en speiling av hverandre i tråd med modellen A B, B A. Et berømt eksempel på setningsnivå er president John F. Kennedys ord: «Ask not what your country (A) can do for you (B), ask what you (B) can do for your country (A)». Et annet eksempel er den strukturen vi ofte finner i kriminalromaner. Slike romaner begynner gjerne i nåtiden med resultatet av en kriminell handling. Midtpartiet består av en opprulling av det i fortiden som ledet opp til den kriminelle handlingen. Ved avslutningen av romanen er vi tilbake i nåtiden. Både begynnelsen og slutten dreier seg om nåtiden, bare med den forskjell at nåtiden i begynnelsen mangler all den informasjon, innsikt og forståelse som nåtiden i avslutningen besitter.
Den fortellingen av Hofoss som jeg siterte slutten på ovenfor, har en innledning om finnene som en gang for lenge siden «bygde sig røkstuer indved sjøerne; levet av jagt og fiske og rug som de sadde i brændingerne». Både innledningen og avslutningen på fortellingen har altså et nåtidsperspektiv. I midtpartiet zoomer imidlertid fortellingen inn på en av disse røkstuene på den tiden da den ennå rommet folk, liv og røre, ved å la finnen Sifris-Tørkjell stå og betrakte «solskiven som dukket kveldsrø bak aaskammene i vest». Midtpartiet fortsetter med en rekke dramatiske begivenheter som fører til at døtrene til Sifris-Tørkjell forlater torpet for aldri mer å vende tilbake. Midtpartiet beretter altså om hvordan det gikk til at Sifris-torpet ble forlatt og hvorfor det nå bare er igjen noen «svakt merkbare forhøininger under grønnmaasaaen».
Fortellingen begynner og slutter med nåtidsperpektivet og har således en kiastisk struktur. Erindringen i midtpartiet skaper imidlertid en kvalitativ forskjell mellom nåtiden i begynnelsen av boka og nåtiden på slutten av boka. Midtpartiet spenner ut en avstand mellom en distansert, summarisk og nødtørftig informasjon om finnene i innledningen og en informert, betydningsmettet, empatisk, fortolkende og reflekterende betraktning av sporene etter disse finnene i avslutningen når fortellingen er lest. På den måten representerer toposen «det forfalne torpet» ikke bare sluttpunktet for en kultur, men også et startpunkt for kulturens fortsettelse i en prinsipielt ustoppelig fortolkende erindring om denne kulturen og hva den innebar.
På samme måte kan en si at bildene av ruiner på Finnskogen i boka Bilder fra grenseland, like gjerne kan representerer et startpunkt som et sluttpunkt. Som startpunkt uløser disse bildene en fortolkende erindring som nok inneholder slit og krumbøyde rygger, som Antonsen skriver, men åpenbart også dristighet, livmot, trygghet og besluttsomhet nok til å ta fatt på andre virksomheter andre steder, kanskje på andre kontinenter. Og hvem vet – kanskje den vackraste visan om kjærleken, den som aldri kom på prent, ble sunget eller spilt nettopp her i denne koja der bærebjelkene nå har falt inn og der røskatt og firfisler romsterer. «Det forfalne torpet» i disse bildene kan således bli utgangspunkt for en fortolkende erindring som gir rom for stadig nye betydningsdannelser.
Økosentrisk erindring
De to første erindringsformene, den elegiske og den kiastiske, dreier seg om det menneskelige, ikke minst den tidsforståelse som er knyttet til menneskelivets varighet. En økosentrisk erindringsform derimot innebærer at toposen «det forfalne torpet» blir utgangspunkt for en erindring som omfatter både naturens tid og menneskenes tid. Denne erindringsformen så vi også spor etter i det første utdraget fra Hofoss’ fortelling der andre livsformer og tidsperspektiver enn de menneskelige inntar fokus, for eksempel frøet i muren som vokser opp til ei stor bjørk og firfislene som også finner livsvilkår i ruinene.
Den økosentriske erindringsform står særlig sterkt hos forfatteren Carl Vestaberg. I flere av Vestabergs fortellinger forskyves tyngdepunktet fra mennesket til naturen. Et eksempel på det er når Vestaberg i boka Rev fra 1929 beskriver erosjon i Grevlingberget i Ynshøgda, «en råtten bergenese i slake østhellingen»:
Veldige stener er løsnet ut fra selve fjellnesen. Flatsidene deres viser tydelig at de har hørt til det faste; linjene og lagene i dem er som i fjellet. / I utraset har de møljet av seg løsstein og pligget under seg. Siden har regn og is, vær og vind røitet videre. Brun måså prøver å skjule over skrøpeligheten, men rekker ikke alle steds til. År om annet kan en måsåfeld synke, briste og åpne et svart øie. / Av alskens rusk og rask gror øiet igjen etter lange tider.
Her er det menneskelige redusert til metaforen «et svart øie» som kun tjener til å kaste lys over samspillet mellom geologiske og biologiske betingelser for mose, altså plantearten Bryophyta, og hvordan dette samspillet arter seg over tid, en tid som skiller seg tydelig fra menneskelig tid. Et annet eksempel er der Vestaberg beskriver hvordan det foregår når et torp forfaller. Det dreier seg om Emmanuelstorpet ved Barsjøen i fortellingen «Mårhiet» fra 1937.
De nederste rester av murpipen i Emmanuelstorpet står og griner mellem trærne. Storslumpen dens ligger styrtet ned på utsiden. / Tømmerveggene er revne ut og dratt vekk, stokkene brukt til fiskerflåte i sjøen, til nattvarme for skogsfolk, et som annet. / Umerkelig litt om senn er de pillet bort efter behov. De osteformede peissteinene er kjørt til en nærliggende seter og lagt under mjølkebua. / Og der hvor tyrirøken i farne tider dammet op mellem sotlavet, står nu en frodig unggran og svaier i vinden [….] op av den langsmale hellen kloss attåt murbolken kommer en liten dyreskalle stikkende ut i dagen. / Den stanser for et pust. / Snuten er langspisset, og øinene skinner som lysved mot viftende kvister.
Det er en liten mårunge som titter fram her. Andre livsformer overtar boplasser som menneskene av ulike grunner ikke lenger skjøtter. Det som fra et menneskelig perspektiv ter seg som en forfallsprosess er nettopp det som gir livs- og vekstvilkår sett fra unggranas og mårens perspektiv.
I boka Bilder fra grenseland finner vi et bilde av maur som kryper oppover og nedover en plankevegg. Følgende dikt av Roy Lønhøiden er satt inn på motstående side som en kommentar til bildet:
FRA TUE TIL VEGG
Vi fant en vei
til en vegg
Rart at ingen vil bo her?
Vi har det best i tua
Men nå kan vi gå på ferie
til veggen
hvor vi arbeider litt mindre
enn hjemme
Med et anstrøk av mild humor viser bildet av mauren på plankeveggen og diktet som hører til, en slags dobbeleksponering av menneskets tid og naturens tid, av menneskets orden og naturens orden, av det bitte lille og det helt store. Tyngdekraft, erosjon, oksydering, jordbunnens grokraft, mår, maur og mikrober tumler omkring med folks etterlatenskaper og gjør akkurat som de vil – og må – med menneskenes skjøre installasjoner. Den økosentriske erindringsformen som er representert hos Vestaberg og i bildene av de forlatte husene i Bilder fra grenseland gjør tydelig for oss at menneskets tid, livsform og orden er innvevd i og forbundet med utallige andre tider, livsformer og ordener. Å huske på dette, eller å huske på denne måten, er kanskje viktigere i dag enn noen gang før.
Avslutning
Jeg har i det foregående skissert hvordan en sentral topos i finnskogkulturen, nemlig «det forfalne torpet», kan gi opphav til tre ulike erindringsformer; den elegiske erindring, den kiastiske erindring og den økosentriske erindring. Trolig finnes det ansatser til mange flere erindringsformer knyttet til denne toposen i finnskoglitteraturen. Kulturuttrykk som litteratur og fotografi er flertydige på samme måte som erindringen er flertydig. Ingen erindringsformer, heller ikke de tre jeg har skissert, kan forvalte fortiden alene. Elementer av ulike erindringsformer vil gjerne opptre sammen slik vi har sett eksempler på både i finnskoglitteraturen og i bildene i boka Bilder fra grenseland. Kanskje er det kunstens og kulturuttrykkenes særlige bidrag å nyansere våre fortolkninger av fortiden, skape et mangfold av erindringsmåter som kan sette nåtiden i forbindelse med fortiden slik at både nåtiden og fortiden får tilbake den fylde og tetthet som ofte synes å være truet i vår tid.
Eva-Marie Syversen tok sin doktorgrad med avhandlinga «Skogen, hjemmet og veien. Kulturelle erindringssteder i Finnskoglitteraturen 1920 – 1940» .
Alle fotografier er fra boka Bilder fra grenseland, og er tatt av Øyvind Antonsen. Må ikke gjenbrukes.
Litteratur:
- Assman, Jan. 1992. Das kulturelle Gedächtnis: Schrift, Erinnerung und politiske Identität in frühen Hochkulturen. München: C.H. Beck.
- Brooks, Peter. 1984/2003. Reading for the Plot: Design and Intention in Narrative. Cambridge, Massachusets: Harvard University Press.
- Burke, Peter. 2011. «History as Social Memory». I: Olick, Jeffery K., Vinitzky-Seoussi, Vered & Levy, Daniel (red.), The Collective Memory Reader, s. 188 – 192. Oxford: Oxford University Press.
- Curtius, Ernst R. 1953/1990. European Literature and the Middle Ages. Princeton, New Jersey: Princeton University Press.
- Deleuze, Gilles & Guittari, Felix. 1975/1994. Kafka – for en mindre litteratur. Oslo: Pax.
- Erll, Astrid & Nünning, Ansgar (red.), A Companion to Cultural Studies, s. 1-15. Berlin: de Gruyter.
- Geertz, Clifford. 1983. Local knowledge: Further Essays in Interpretive Anthropology. Michigan: University of Michigan.
- Halbwachs, Maurice. 1950/1992. On Collective Memory. Chicago: The University of Chicago Press.
- Hofoss, Olaf. 1922a. «Finn-Tørkjell indpaa Kjølensvidden». I: Finn-Tørkjell indpaa Kjølensvidden: Bygdefortællinger, s. 5 – 42. Kristiania: O.A. Vindhols Forlag.
- Huyssen, Andreas. 2011. «From ‘Present Pasts: Media, Politics, Amnesia’». I: Olick, Jeffery K., Vinitzky-Seroussi, Vered & Levy, Daniel (red.), The Collective Memory Reader, s. 430 – 436. Oxford: Oxford University Press.
- Lachmann, Renate. 1990/1997. Memory and Literature: Intertextuality in Russian Modernism. Minneapolis: University of Minesota Press.
- Lachmann, Renate. 2010. «Mnemonic and Intertextual Aspects of Literature». I: Erll Astrid & Nünning, Ansgar (red.): A Companion til Cultural Memory Studies, s. 301 – 310. Berlin: De Gruyter.
- Neuman, Birgit. 2010. «The Literary Representation of Memory». I: Erll, Astrid Nünning, Ansgar (red.): A Companion til Cultural Memory Studies, s. 333 – 343. Berlin: De Gruyter,
- Nora, Pierre. 2007. «From ‘Between Memory and History: Les lieux de mémoire’». I: Rossington, Michael & Whitehead, Anne, Theories of Memory: A Reader. s. 144 – 149. Baltimore: The John Hopkins University Press.
- Olick, Jeffery K., Vinitzky-Seroussi, Vered & Levy, Daniel. 2011. «Introduction». I: Olick, Jeffery K., Vinitzky-Seroussi, Vered & Levy, Daniel (red.), The Collective Memory Reader. Oxford: Oxford University Press.
- Pavel, Thomas G. 1986. Fictional Worlds. Cambridge, Massachusets: Harvard University Press.
- Summer, Doris. 1993. Foundational Fictions: The National Romances of Latin America, Los Angeles: University of California Press.
- Terdiman, Richard. 1993. Present Past: Modernity and the Memory Crisis. Ithaca, New York: Cornell University Press.
- Vestaberg, Carl. 1928. Rev. Oslo: Gyldendal.
- Vestaberg, Carl. 1937. «Mårhiet. Et efterlatt arbeid». Føljetong. I: Kongsvinger Arbeiderblad, desember.
- White, Hayden. 2003. «Den historiske teksten som litterært artefakt». I: White, Hayden, Historie og fortelling, s. 29 – 54. Oslo: Pax Forlag.
- Whitehead, Anne. 2009. Memory. London: Routledge.
