Åndelig føde fra dissenterne i Jarlsbergske frimenighet

Da foreldrene mine skulle pusse opp den gamle slektsgården kom de over et stort antall brev som var brukt som vindsperre under et lag med isolasjon. Disse brevene var etterlatt av Tipp-tipp-oldefaren min Nils Andersen Askjær (1829–1901), som var tilsynsmann eller biskop i «Den evangelisk lutherske frimenighet i Jarlsberg grevskap med flere steder». De rundt 70 brevene og brevfragmentene inneholder mye religiøse grublerier og materiale for slektsgranskere, men formålet med denne artikkelen er å sette dem inn i en større historisk sammenheng.

Av: Henrik Askjer

Frimenigheten i Jarlsberg sprang ut fra haugebevegelsen, som fikk godt fotfeste i grevskapet etter Hans Nielsen Hauges besøk i 1802.¹ I sitt testamente rådet Hauge tilhengerne til å holde seg innenfor statskirken, noe de fleste gjorde. En gruppe haugianere i Vestfolds indre bygder valgte imidlertid å bryte ut fra statskirken i 1872, hovedsakelig på grunn av de skolereformene som ble satt i verk etter loven om allmueskolen i 1860. Myndighetene begynte å ta de første grepene for å sekularisere skolen, og rent konkret var det særlig den nye P. A. Jensens lesebok som skapte store protester fra konservative kristne landet over. Leseboka var et forsøk på å innføre mer allmenndannende og verdslige tekster ved siden av de tradisjonelle bibelfortellingene, de ville med andre ord få barna til å lese eventyr og annet «oppdiktet stoff».

På de fleste steder stilnet protestene etterhvert, men i Nordre Vestfold resulterte det altså i at noen brøt ut av statskirken for å kunne innsette egne prester og lærere til å holde konfirmasjon og drive privatskoler.² De valgte Nils Christoffersen Heierstad som tilsynsmann, men da han døde allerede i 1877 tok Nils Askjær over året etter og virket til sin død i 1901. Brevene i kildefunnet er datert fra årstall i hele denne perioden.

Med flere steder

Haugianismen i Nordre Vestfold hadde nok ikke fått den samme utbredelsen hadde det ikke vært for den omreisende predikanten Elling Eielsen fra Voss. I 1839 emigrerte han og etablerte den første norske lutherske frikirken i Amerika i 1846. I 1868, da konflikten i Vestfold stod på som verst, sendte jarlsbergerne et brev til Eielsen og forhørte seg om de skulle trosse Hauge og bryte med statskirken. Med Dissenterloven av 1845 i tankene svarte Eielsen: «Nu har Gud skaffet Eder Religionsfrihed og I vil ikke benytte den». Vestfoldingene tok til seg rådet og grunnla kirkesamfunnet etter mønster av Eielsensynoden i Amerika. De kopierte Eielsens kirkekonstitusjon og tilpasset den til norske forhold ved å fjerne en paragraf om dobbel språkopplæring og en fordømmelse av slaveriet.³ Kontakten de hadde til moderkirken i Amerika kommer tydelig frem i kildefunnet. Fem av brevene er sendt fra Menekaunee i Wisconsin, og i ett av dem kommer det frem at norsk-amerikanerne ventet på en forsendelse av norske lærebøker og religiøs litteratur.

Siden mange av menighetene i Nordre Vestfold hadde kort reiseavstand til sognet Ramnes der tilsynsmannen holdt til, kommer de fleste av brevene fra Telemark, Buskerud og Rogaland. Mange av dem er ufullstendige eller uleselige, men godt over halvparten av dem inneholder både dato, sted og forfatterens navn, samt en håndskrift som med litt tålmodighet er fullt leselig. De fleste av dem er sendt fra eldste – prester og lærere i disse fylkene – der de forteller hvordan det går med skolen eller menigheten, og gjerne spør om brev tilbake eller om å få snakke med tilsynsmannen neste gang han kommer for å forkynne. Som nevnt har de fleste brevene også en del religiøst innhold, som gjerne flettes sammen med det rent praktiske og administrative, som i disse utdragene fra et brev skrevet i 1890 av presten Ole Fosse i Telemark:

Fossi 28de Oktober 1890

Nils Askjær!
Dissi Penge er en velmend Erindring fra Saude Lunde og Holden til dig for dine besøg her til Tellemarken, de er frivilligen indkomne som af dig vel fortjend, og som Frugt af den Taknemlighedsgjæld vi staar i til dig som vor Tilsynsmand (Biskop) Her staar til i Menigheden omtrend ved det samme. […] Maatte Gud faa styre med os i alle vore Sager, da er han mægtig i de svage og har Vei allevegne. Det seer nok Trengselfuldt ud for os med Skolen efter denne nye Skolelov,⁴ Gud ved hvorledes det vil gaa. Pauli Formaning til de Ephesere er blandt andet, at iføre sig Guds fulde Harnisk for at kune modstaa paa den onde Dag. […] Pengene til Testamenttrykkingen kan jeg ikke sende nu da ikke alle er indkomet. Jeg har nylig haft Brev fra Stavanger jeg var glad i Inholdet da det saa ud til dem arbeidede trolig paa at beholde Aandsens Enighed i Fredens B[?] som vist gjælder for os alle saalenge vi ere paa denne Stridsplads.

Jeg faar nu afbryde for denne gang med en hjertelig Hilsen til deg og dit Huus fra mig Eders ringe Medstrider

Ole N. Fossi

Oppsiktsvekkende mange av brevene er fra avsendere i Rogaland, både de eldste og andre medlemmer i den lille menigheten i Time på Jæren, men også fra Stavanger og Haugesund. Denne nære kontakten med Rogaland er ikke enestående, for på denne tiden begynte en betydelig innflytting til Vestfold og Telemark fra disse traktene.⁵ En stund etter at den lille menigheten i Time sluttet seg til kirkesamfunnet i 1881 valgte også flere av disse å reise til lettere kår i øst, og rundt århundreskiftet hadde de fleste av dem flyttet til Telemark.⁶

Prektige hatter og andre hamskifter

I ett av brevene forteller en menighetsleder i Telemark at tilsynsmannens siste besøk hadde ført til utglidninger blant medlemmene:

Da jeg har længtet saa at faa høre fra dig hvorledes det staar til med din Helbred, saa vil jeg skrive knappe ord og fortælle dig lit hvordan det er bliven her hos os siden Mødet som blev holdt i Sommer. Som du ved saa blev det talt om Hatter for Kvinderne, men som jeg hørte om samme af dig, saa blev det ikke givet noget lov eller Forbud, men at enhver skulde prøve sin egen Gjerning, men efter Møtet saa blev det bekjendt af mange at de fik fuldt lov, og saa begyndte den ene efter den anden især i Holden og Gjerpen at kjøbe samme, og paa samme tid mere ifølge dermed som ikke før er bleven bruget i Samfundet.

Det er usikkert når og av hvem dette brevet ble skrevet, men siden avsenderen senere i brevet klager over at Ole Fosse, prest i Telemarkmenighetene 1886–1921, ikke har noe imot den nye praksisen, så er det trolig skrevet av en annen menighetsleder i distriket. Han ber også tilsynsmannen om å sende et irettesettende brev dersom helsen tillater det, noe som tyder på at brevet er sendt rundt 1900 da Askjærs helse begynte å svikte.

Budskapet i brevet er at man må vokte seg for «Verdens prakt» og «verdens vesen». En slik holdning til omverdenen var vanlig i kirkesamfunnet, og gjorde seg gjeldende da de nektet å ta i bruk P. A. Jensens allmenndannende lesebok på 1860-tallet. En av Heierstads tilhengere skal også ha kritisert bruken av verdenskart i klasserommene: «Vi haver nok af Verden, om vi ikke skal have den paa Væggen.»⁷

Det var ikke bare klesplagg som hørte til «Tidsaandens Værk»; landbruksmaskiner, som hadde vært i bruk siden 1860-tallet, ble etter mye diskusjon erklært forbudt av menighetskomiteen. Det sies at naboene ristet på hodet og lurte på om de hadde smurt redskapene godt før de senket dem i elva, mens en annen versjon av denne vandrehistorien vil ha det til at de smurte maskinene i håp om å ta dem i bruk igjen hvis menighetsledelsen skulle skifte mening. Maskinforbudet ble innført med noen av de samme argumentene brukt av Luddittene eller maskinstormerne i England på starten av århundret: maskinene tok arbeidet fra folk.⁸ En viktig forskjell var at mange av jarlsbergerne tapte penger på å utføre arbeidet på gamlemåten, og de ulempene forbudet medførte gjorde etterhvert at flere av de eldste tok til orde for å oppheve det. Rundt århundreskiftet kunne redskapene hentes opp av elva.⁹ Det som kanskje heller var årsaken, var at et mer effektivt landbruk gjorde at ungdommen reiste bort for å skaffe seg arbeid andre steder, og ville derfor lettere kunne falle fra menigheten?¹⁰ I brevsamlingen er det flere av avsenderne som uttrykker bekymring over ungdommen. I et brev datert 8. november 1896 skriver for eksempel Hans Eliassen, Prest i Buskerud følgende:

Den almindelige Fristelse for Ungdommen er at faae ere tilfreds med den Eenlige stand, og her i Samfundet ere mange Piger og faa Unge Manspersoner Saa det seer ud nu at Guds Straf kunde komme Over os som i Noia¹¹ Dage den gang fik Guds Sønner lyst til Menneskenes Døtre. Men nu seer det ud til det modsatte.

«Socialistiske tilstande»

I de politiske drakampene på slutten av 1800-tallet ble jarlsbergerne kontaktet av både venstrefolk og høyrefolk som ville verve støttespillere. Med sine konservative verdier stod de nærmest Høyre, men de besluttet på et komitemøte i 1897 å advare medlemmene mot å stemme ved kommune- og stortingsvalg.¹² I kildefunnet var det et brev fra 1898 der en venstremann forsøkte å mobilisere til politisk deltagelse. Han skrev at de ville kjempe for unionsoppløsning og allmenn stemmerett, og tilskyter at sistnevnte ikke nødvendigvis ville «medføre socialistiske tilstander». Han avviste Høyres påstander om at de er motstandere av kongedømmet, men med noe utydelig skrift så han ut til å klage på de «Ran» som har blitt begått i 83 år. Brevet falt nok ikke i god jord for de kongetro jarlsbergerne som på 1870-tallet uten hell hadde sendt brev til kongen i Stockholm med bønn om å få danne kirkesamfunn for å drive skoler. Tiden da man i konflikter med embedsverket kunne sende klageskriv eller supplikker til en eneveldig konge var forbi, så de ble til slutt nødt til å ordne saken med de lokale myndighetene.

Utover på 1900-tallet så jarlsbergerne seg etterhvert nødt til å stemme ved politiske valg. Menighetskomiteen, som rundt 1914 tok til å kalle seg «menighetsstyret», øvet en viss kontroll over hva medlemmene foretok seg, og statskirkepresten Theodor Kielland beskyldte dem i boken To sekteriske Retninger i vore Menigheder for å være det trossamfunnet i Norge som stod nærmest pavekirken og ledet av «en Lovens Aand istedetfor at ledes af Evangeliet».¹³ Medlemmene ble på starten av 1900-tallet anbefalt å stemme for å motarbeide landsmålet og avholdssaken. Det var også viktig å demme opp for Arbeiderpartiets vekst og forhindre det som i brevet omtales som «socialistiske tilstander». I 1936, året etter at Arbeiderpartiet fikk regjeringsmakt, anbefalte de til og med kvinnene å stemme, og de oppfordret prestene til å holde en bønn for myndighetene under gudstjenestene.¹⁴

Jarlsbergernes holdninger kan virke ekstreme sett med dagens øyne, også for de som er medlemmer av kirkesamfunnet som nå heter Det evangelisk-lutherske kirkesamfunn, men man må ta i betraktning at disse menneskene levde i et samfunn under rask utvikling, midt i det historikere har døpt det store hamskiftet. Industrialisering, nasjonsbygging og sekularisering truet det tradisjonelle levesettet i de indre vestfoldbygdene og gav næring til reaksjonære holdninger.

Litteratur

• Aakerholdt, Arne. Hovedtrekk av haugebevegelsen i Nordre Vestfold og den evang. Luth. Frikirkelige menighets forhistorie. Tønsberg: Tønsberg Aktiertrykkeri, 1945.
• Gjerpe, Otto. Fedrearv og barnefostring. Oslo: Luther Forlag, 1978.
• Kielland, Theodor. To sekteriske retninger i vore Menigheder. Kristiania: Den Norske Lutherstiftelses Forlag, 1885.
• Rønningen, John. De bedrøvede menn – En beretning om Den jarlsbergske frimenighet. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag, 1972.

ARKIVMATERIALE

• Brev tilsendt Nils Askjær mellom 1876 og 1901, oppbevart på Det evangelisk-lutherske kirkesamfunns hovedkontor i Tønsberg, Åslyveien 19, 3170 SEM.

Henrik Askjer er masterstudent i historie ved Universitet i Oslo

Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historiebloggen og studenttidskriftet Fortid, og er tidligere publisert i Fortid 2/2014.

1. Aakerholdt, Hovedtrekk av den haugianske bevegelse i Nordre Vestfold, s. 9.  ↩

2. Rønningen, De bedrøvede menn, s. 173.  ↩

3. Aakerholdt, s. 39–40.  ↩

4. Folkeskoleloven av 1889.  ↩

5. Rønningen, De bedrøvede menn, s.11.  ↩

6. Gerpe, Fedrearv og barnefostring, s. 111.  ↩

7. Rønningen, De bedrøvede menn, s. 50.  ↩

8. Rønningen, De bedrøvede menn, s. 50.  ↩

9. Samtaler med nåværende medlemmer som helst vil forholde seg anonyme.  ↩

10. Rønningen, De bedrøvede menn, s. 100.  ↩

11. Eliassen refererer sannsynligvis til «Noas dager» og 1. Mosebok 6.  ↩

12. Gjerpe, Fedrearv og barnefostring, s. 173.  ↩

13. Kielland, To sekteriske retninger i vore Menigheder, s. 5.  ↩

14. Gjerpe, Fedrearv og barnefostring, s. 237.  ↩