Av: Fredrik Grønning Lie.
Fra oktober 1957 til utgangen av 1965 lanserte folkerepublikken Polen nedrustningsplanen Rapacki-planen tre ganger. Kjernen i planen var å opprette en atomvåpenfri sone bestående av Vest-Tyskland, Øst-Tyskland, Tsjekkoslovakia og Polen. I desember 1963 fremmet Polen en ny plan, Gomulka-planen, som gikk ut på å fryse antall atomladninger i de samme landene som Rapacki-planen skulle omfatte. Begge planene ble avvist av de ledende vestmaktene. Sovjetunionen var positive, spesielt til Rapacki-planen siden den ville endret maktbalansen til østblokkens fordel. Dette var fordi atomvåpnene NATO hadde stasjonert i Vest-Tyskland var ment å avskrekke Warszawapaktens tallmessige overlegne bakkestyrker i Sentral-Europa fra å angripe den vestlige delen av kontinentet.
Norge tilhørte de av vestmaktene som var mest positive til de polske planene og ville bruke dem som et diskusjonsgrunnlag for en nedrustning mellom øst og vest. Selv om Norges posisjon ble delt av NATO-medlemmene Canada, Danmark, Belgia og det nøytrale Sverige, var Norge på mange måter det vestlige landet som viste størst vilje til å diskutere planene, både med polske myndigheter på den andre siden av jernteppet og med sine allierte i NATO. Denne artikkelen vil redegjøre for motivene og drivkraften bak den norske holdningen.1
Historisk bakgrunn
Nikita Khrusjtsjov, som på midten av 1950-tallet sikret sin lederposisjon i Sovjet, ønsket lavspenning mellom øst og vest. Denne politikken har blitt kjent som «fredelig sameksistens», og den ble uttrykt gjennom en tale der Khrusjtsjov kritiserte Stalins metoder på det sovjetiske kommunistpartiets 20. partikongress i 1956. Talen, som var ment å være hemmelig, ble spredt til en rekke land i både øst og vest – og den dannet bakgrunnen for en forestilling om at ledelsen i de østeuropeiske folkerepublikkene kunne føre en mer selvstendig linje i forhold til Moskva enn tidligere, attpåtil med Sovjets godkjennelse.2 Denne forestillingen var sentral for oppstanden i Ungarn i 1956. Den samme forestillingen var også viktig for det polske regimeskiftet samme år – hvor Sovjet ikke grep inn.
Det stalinistiske lederskapet i Polen ble erstattet av den nasjonalt orienterte Wladyslaw Gomulka sommeren 1956. Både Gomulka og den nye utenriksministeren Adam Rapacki ønsket en mer selvstendig polsk rolle på den internasjonale arenaen. De så med skepsis på den mellomeuropeiske situasjonen og fryktet spesielt den vesttyske opprustningen.
Den polske regjeringen lanserte Rapacki- og Gomulka-planene for å oppnå Polens sikkerhetspolitiske hovedmål, lavspenning i Mellom-Europa. Polske styresmakter mente at planene kunne føre til en dialog mellom øst og vest som kunne lette på presset fra Sovjet. Polske myndigheter trodde også at en slik dialog kunne bremse den vesttyske opprustningen som var så sterkt fryktet i Polen. En frykt som ble forsterket av at personer med nazistisk bakgrunn bekledde sentrale posisjoner i Vest-Tysklands maktapparat.3
På slutten av 1950-tallet var Norge blant landene som var mest kritiske til samtidens våpenkappløp. Norske styresmakter anså de polske planene som reelle forsøk på nedrustning, og ønsket å imøtekomme Gomulka-regimets forsøk på å spille en selvstendig utenrikspolitisk rolle i forhold til Sovjet. Høsten 1957 hadde dessuten norske myndigheter et annet syn på Rapacki-planen enn sin viktigste allierte, USA. Eisenhower-administrasjonen ville på denne tiden utstyre sine allierte i Vest-Europa med egne atomstyrker, en viktig brikke i den militærstrategiske doktrinen massiv gjengjeldelse, som gikk ut på at NATO skulle imøtekomme Sovjets overtak i bakkestyrker i Sentral-Europa med atomopprustning.
Den første Rapacki-planen
Utenriksminister Rapacki lanserte den første Rapacki-planen på FNs generalforsamling 2. oktober 1957. Planen skulle forby produksjon av atomvåpen samt fryse eller fjerne eksisterende våpenlagre dersom begge de tyske statene sa seg villige til å gjøre det samme. Både den østtyske og den tsjekkoslovakiske regjeringen støttet forslaget.
Den første norske reaksjonen kom ved statsminister Einar Gerhardsens tale på NATOs rådsmøte i Paris to og en halv måned senere. Møtet var det aller første statsministermøtet i alliansens historie. Gerhardsen uttalte i det som er blitt kjent som hans «store tale» at Norge mente Rapacki-planen fortjente grundige undersøkelser fra vestlig hold.
Det var uenighet innad i regjeringen om innholdet i Gerhardsens tale. Spesielt utenriksminister Halvard Lange og hans krets mente møtet var feil arena å fremme et nedrustningsforslag fra øst på – og ønsket at statsministeren i stedet skulle ha understreket alliansesolidariteten med de øvrige medlemslandene – noe som også var møtets hensikt. Lange visste at mange i vest trodde at Sovjet var arkitekten bak Rapacki-planen, en forestilling som ble delt av enkelte på Stortinget.
Under Stortingets behandling av Rapacki-planen i januar 1958 fant man planens største tilhengere blant «venstrefløyen» i norsk politikk. Denne bestod av Norges Kommunistiske Parti og Arbeiderpartiets venstreside. Det var også enkelte fra de borgerlige partiene og fra Arbeiderpartiet – som ikke tilhørte venstrefløyen – som etterlyste en mer imøtekommende norsk politikk, og som mente regjeringen burde drøfte Rapacki-planen seriøst.
Norsk politikks «Høyrefløy», som bestod av partiet Høyres høyreside samt enkelte fra Bondepartiet, inntok motsatt posisjon og mente at planen var et livsfarlig russisk påfunn. Det mente også enkelte fra høyresiden i Arbeiderpartiet.
Regjeringen inntok en mellomposisjon og ville hverken akseptere eller avvise planen. Noe av årsaken til dette var sannsynligvis at regjeringens linje fikk støtte fra flesteparten av stortingsrepresentantene – og da Utenriksminister Lange i ett av sine innlegg uttalte at regjeringen var interessert i å undersøke planen, fikk Lange støtte både fra eget parti og fra borgerlig hold. Denne støtten kan ha medvirket til at regjeringen ikke avviste den første Rapacki-planen, til tross for at den på nyåret 1958 ble avslått av de ledende vestmaktene i NATOs råd og av USAs utenriksminister John Foster Dulles.
Den norske regjeringen lanserte merkverdig nok en revidert norsk versjon av Rapacki-planen i NATOs råd i juni 1958. Denne planen, som for øvrig bare var et diskusjonsinnlegg, omfattet hovedelementene i Rapacki-planen – men også et kutt i styrkene i Sentral-Europa som ikke hadde atomvåpen. Den norske planen ble ikke fulgt opp av de ledende vestmaktene og rant bort i sanden – noe som heller ikke overrasket norske myndigheter.
Rapacki-planens andre og tredje versjon
Rapacki fremmet den andre versjonen av Rapacki-planen på en pressekonferanse 4. november 1958. Denne skulle fastfryse antall atomvåpen og leveringsmidler i de fire landene og den ville kutte i styrkene som ikke hadde atomvåpen. Sistnevnte var et gjentakende vestlig krav til den polske ideen på bakgrunn av Sovjets overtak i antall stridsmidler uten atomvåpen i regionen – og en innvending Lange hadde påpekt overfor Rapacki da han som første utenriksminister fra Østblokken besøkte Norge.4 Dette besøket skjedde rett før den andre planen ble lansert, og Polens ambassadør til Norge uttalte at norske styresmakter var blant de som hadde påvirket den andre versjonens innhold – men også denne ble avslått av de vestlige stormaktene.
Hovedårsaken var at den kalde krigen frøs til som følge av Berlin-krisene, som forløp med vekslende spenning fra november 1958 til utgangen av 1962. Denne kriseperioden – som ble styrket av Cuba-krisen høsten 1962 – gjorde det vanskelig for Polen å holde Rapacki-planen på dagsordenen. Spenningen rundt Berlin førte til at polske styresmakter ikke så det formålstjenlig å presentere den andre utgaven offisielt. Polakkene gav også uttrykk for vanskeligheten med å fremme planen til norske styresmakter.
Til tross for det kjølige internasjonale klimaet lanserte Polen en tredje Rapacki-plan på den internasjonale nedrustningskonferansen i Genève i mars 1962. Det nye med denne utgaven var at alle interesserte land kunne slutte seg til. Denne fikk likevel lite oppmerksomhet, noe Cuba-krisen bidro til. Det fjerde polske forslaget ble bedre mottatt – men da var også den sikkerhetspolitiske konteksten en ganske annen.
Gomulka-planen
Gomulka-planen ble fremmet av Polens leder Wladyslaw Gomulka 28. desember 1963. Forslaget tok til orde for å fryse de eksisterende kjernefysiske rustningene i de fire landene, samt at de væpnede styrkene i området ikke skulle bruke atomvåpen i sonen. Norge tilhørte landene som ville drøfte forslaget i NATO. I motsetning til Rapacki-planene stilte de fleste vestlige land seg mer positive til Gomulka-planen, en plan som flere av vestmaktene roste til tross for at de avviste den. Norske styresmakter stilte seg også mer positive til Gomulka-planen enn til Rapacki-planene. På landsmøtet våren 1965 vedtok blant annet daværende regjeringsparti, Arbeiderpartiet, at Norge skulle arbeide for å realisere nedrustede soner. Hvorfor?
For det første førte den internasjonale avspenningen som var tuftet på supermaktenes erfaringer fra kriseperioden 1958-62 – og som begynte for alvor våren 1963 – til et klima som la forholdene bedre til rette for dialog mellom øst og vest enn hva som var tilfellet på slutten av 1950-tallet. Den begrensede Prøvestansavtalen fra 1963 var en pekepinn på at dette klimaet også omfattet nedrustning og våpenkontroll.
For det andre var Gomulka-planen et mer realistisk forslag enn Rapacki-planene og var ifølge utenriksminister Lange et framskritt. Gomulka-planen tok mer hensyn til den sentraleuropeiske maktbalansen og inkluderte etter hvert også styrkene uten atomvåpen. I tillegg var ikke vestmaktene lenger avhengige av å stasjonere atomvåpen i Vest-Tyskland.
For det tredje fikk norske styresmakter inntrykk av at USA stilte seg mer positiv til Gomulka-planen enn til Rapacki-planene. På slutten av 1950-tallet kunne norske styresmakter ha holdt tilbake støtte til Rapacki-planen av frykt for å ødelegge forholdet til USA. Denne frykten gjaldt ikke Gomulka-planen siden amerikanerne selv var mer positive til sistnevnte – hovedsakelig fordi president Johnson i større grad enn sine forgjengere oppmuntret Polen og de andre østeuropeiske landene til økt selvstendighet.
For det fjerde kan det ha påvirket det norske synet at Vest-Tyskland ble mer positiv til øststatene fra midten av 1960-tallet. Vest-Tyskland var under sine konservative regjeringer på slutten av 1950-tallet den staten som var mest skeptisk til de polske planene. Derimot førte Willy Brandts Ostpolitik på slutten av 1960- og starten av 70-tallet til dialog mellom øst og vest, og oppfylte dermed Polens ønske med planene – noe som paradoksalt gjorde planene mindre aktuelle. Norske styresmakter hadde på sin side fått forvarsler om en mer positiv vesttysk holdning allerede våren 1965 – dermed kunne norske myndigheter da ha følt at man hadde både amerikansk og vesttysk støtte for å diskutere Gomulka-planen.
Konklusjon
På slutten av 1950-tallet var Norge, Canada, Danmark og Belgia de NATO-landene som ville drøfte Rapacki-planen som et grunnlag for nedrustning mellom øst og vest. Norge gikk likevel lengre enn sine meningsbrødre i NATO da regjeringen tok opp en revidert norsk versjon av planen i alliansen. Et norsk hovedmotiv for å støtte Rapacki-planen var å oppmuntre Polen til en mer selvstendig rolle i forhold tid Sovjet. Det ble imidlertid stadig mindre fokus på planen mot slutten av 1950-tallet og starten av 60-tallet – ikke minst på grunn av den sikkerhetspolitiske konteksten med kriser først i Berlin og så på Cuba.
Da Gomulka-planen ble lansert, hadde avspenningen som startet våren 1963 endret den sikkerhetspolitiske konteksten. Avspenningen gjorde på en annen side planen overflødig siden det bedrede klimaet gjorde at kontakten mellom øst og vest favnet stadig dypere og bredere – eksemplifisert gjennom Brandts Ostpolitik fra slutten av 1960-tallet. På dette tidspunktet hadde Norge og Polen oppnådd sitt ønskemål med de polske planene – et diskusjonsgrunnlag mellom øst og vest. Da dette ble nådd via andre kanaler enn den norsk-polske sonedialogen, konsentrerte Polen seg om neste steg på nedrustningsstigen – en europeisk sikkerhetskonferanse – også da med norske styresmakter som en av samtalepartnerne i vest.
Fredrik Grønning Lie har master i historie fra Universitetet i Oslo, og har tidligere jobbet med skandinavisk atompolitikk på International Law and Policy Institute. Lie jobber for tiden som arkivar på Nordlandsmuseet.
Bildet øverst i artikkelen viser en atomprøvesprengning i 1952, fra wikimedia commons.
Artikkelen er basert på følgende masteroppgave i historie fra Universitetet i Oslo: «En håndsrekning til øst – Norske myndigheters holdninger til og reaksjoner på Rapacki- og Gomulka-planen, 1957-1965» av Fredrik Grønning Lie. ↩
Khrusjtsjov uttalte i talen at atomvåpnenes skadevirkninger ved en potensiell krig var så omfattende at den kapitalistiske og den sosialistiske verden måtte endre kurs og lære å leve side om side. ↩
Jeg er ikke 100 % sikker på de polske motivene siden jeg ikke har undersøkt polske arkiver. De ovennevnte motivene har uansett blitt påpekt av polske styresmakter i norske kilder. ↩
Rapackis offisielle statsbesøk til Norge 27.-31. oktober 1958 var starten for de nære norsk-polske relasjonene som varte utover 1960-tallet – og det førte til et utvidet handels- og kultursamarbeid mellom Norge og Polen. Halvard Lange var for øvrig på gjenbesøk i Polen høsten året etter uten at Rapacki-planen ble drøftet. ↩
