Ogsaa den tilsyneladende saa lille strid om Dragten er en Kulturkamp, thi den hænge paa det allernæreste sammen med den sande Kvindeligheds Frigjørelse; blot den kan forløse os fra Modens Dumheder. (Lorentz Dietrichson)
I andre halvdel av 1800-tallet var det ikke kroppen som forma klærne, men klærne som forma kroppen. Moteklærne var så komplekst konstruerte at den faste basen et korsett ga, var en nødvendighet for å få klærne til å sitte som de skulle. Over tid endra korsettene form, og belasta kroppen på nye måter, – hver med sitt ubehag. Skjønnhet handla i mindre grad enn i dag om å holde seg i form, men snarere om å ha disiplin og styrke til å bære klær som var ubehagelige og upraktiske.
Som en motreaksjon mot dette kom draktreformbevegelsen, en samlebetegnelse på en stor og mangslungen bevegelse som på slutten av 1800-tallet jobba for å skape en kvinnemote som var både sunn, pen og praktisk. Det var flere årsaker til at folk ønska en draktreform, og de fleste var knytta til kvinners helse, samfunnsdeltagelse og yrkesaktivitet. Draktreformbevegelsen ville styre moten over i en retning hvor klærne ikke lenger var hemmende for damenes yrkesdeltagelse og daglige gjøremål.
Av: Marthe Glad Munch-Møller
I Norge og Sverige
1886 gikk startskuddet for den nordiske draktreformbevegelsen. Sverige fikk som eneste skandinaviske land sin egen draktreformforening. I Oslo ble bevegelsens program lansert med brask og bram av kunsthistorieprofessor Lorentz Dietrichson, som var inspirert av det svenske reformarbeidet, og som holdt tre foredrag for fulle hus i Universitetets festsal. Det første foredraget, «modedaarskabens historie», ble så populært at han satte det opp tre ganger.
Norge fikk aldri noen egen draktreformforening, men bevegelsen hadde aktive norske ambassadører og et engasjert publikum. Den svenske foreninga solgte sine manifester og symønstre i bokhandler og på postordre, og reformklær ble solgt i garnbutikker, undertøysmagasiner og til og med på Steen & Strøm. En periode fantes det til og med en egen turist- og reformdraktforretning.
Fra 1895 etablerte læreren og sydama Kristine Dahl seg i Oslo. Hun produserte dameklær og agiterte for en radikal draktreform, hvor korsett og høye hæler skulle bannlyses fullstendig. I motsetning til Dietrichson, var Dahl inspirert av den amerikanske draktreformbevegelsen. Hun hadde vært lærer ved adventistenes pikeskole i Battle Creek i USA, og sanatoriet i samme by var en viktig stemme i helsereformbevegelsen blant annet gjennom vannkurer, gymnastikk og undertøysreform.
Det sunne
Noen av de første som ropte ut mot moteklærne var leger som hos sine kvinnelige pasienter hadde behandla tidens vanlige lunge- og ryggproblemer. De hadde observert at damer generelt hadde dårligere helse enn menn, men selv om dette var en vanlig oppfatning i samtida, mente de ikke at kvinners helseproblemer bare skyldtes kvinnekroppens natur. Korsetter og høyhælte sko ble ansett som sannsynlige årsaker til rygg- og hofteproblemer, og korsettet som årsak til lunge- og fordøyelsesbesvær. Ifølge den svenske draktreformforeningas manifest var kvinner «fullkomligt okunniga om, hvilka följder denna ’vackra figur’ skulle medföra».
Draktreformbevegelsen var en allianse mellom kvinnesaksbevegelsen og enkelte framsynte leger. I Norge holdt Ibsens livlege Edvard Bull, som selv var medlem i Norsk kvinnesaksforening, fordrag om korsettbruk og kvinnehelse, og ga slik bevegelsen medisinsk tyngde.
Motens helseskadelige virkninger var det mest brukte argumentet for en ny og reformert drakt. Men det var ikke bare korsetter og høye hæler som fikk skyts retta mot seg. Også det at klærne ble båret fra hoftene heller enn skuldrene ble kritisert for å forårsake mage- og ryggproblemer. Fordi klærne gjorde at forskjellige deler av kroppen holdt forskjellig temperatur, – om vinteren kunne en fryse på føttene og svette på korsryggen, ble dessuten klærne anklaga for å forårsake forkjølelse og annen sjukdom.
Dr. Jäger
En vitenskapelig fundert draktreform for begge kjønn sto på programmet til dr. Gustav Jäger, professor i zoologi og fysiologi ved Den polytekniske skolen i Stuttgart. Der moteverdenen brukte ord som kolleksjoner, nøyde Jäger seg i likhet med mange reformforkjempere seg med det mertekniske ordet system. Sentralt i Jägers system sto ullklærnes fortreffelighet, først og fremst som materiale for undertøy, men ideelt sett også for resten av klesdrakta. Ullklær, argumenterte Jäger, behøvde ikke å vaskes like ofte som plagg lagd av plantefibre. Dessuten mente han at ullklærne tiltrakk seg behagelige kroppsdufter, slike kroppen utsondrer når en opplever noe trivelig eller er i en avslappa sinnsstemning. Ullstoffer skulle også støte fra seg den stramme svettelukta som fulgte av stress, sinne og fortvilelse. For Jäger var det skadelig for allmenntilstanden å gå i klær som oste av slike negative lukter.
Jägers ”normaldragt”, som også omfatta et ullkorsett, ble spredd gjennom det britiske klesmerket som fremdeles bærer hans navn. Jägerdrakta var populær både i Tyskland og England, og ble også solgt i flere butikker i Kristiania på 1880-tallet. Økt status fikk dessuten Jägers klær ved at flere av samtidas berømtheter sverga til Jägers system. For eksempel mente George Bernard Shaw at tidens moter reproduserte og økte klasseforskjellene. Han var på jakt etter en drakt som var praktisk og passende for flere sosiale lag, noe han mente å finne i sin strikkede Jägerdress.
Jägers system representerte en form for antimote; hans normalklær var ment å bæres av alle medlemmer av samfunnet, uavhengig av klsse og sosial tilhørighet. Jägers ambisjon om å totalreformere drakten forble i stor grad en drøm, men klærne hans solgte godt. Siden undertøy var lettere å bytte ut uten at helhetsinntrykket framsto som altfor avvikende fra normen, var det reformundertøyet som i størst grad slo gjennom, og i Aftenposten var det særlig Jägers undertøy det ble avertert for på 1880-tallet.
Sport og fritid
Ett av de første satsningsområdene, og en av de første seirene, handla om sportsklær. Draktreformbevegelsen hadde tett forbindelse med ulike helsebevegelser. Dette ser vi også spor av i Norge, blant annet vet at draktreformagitator Kristine Dahl også underviste i gymnastikk. Dessuten ser deler av Kristianias avholdsbevegelse ut til å ha vært åpne for ideer om draktreform. I 1887 holdt Lorentz Dietrichson sitt foredrag om ”modedaarskabernes historie” for medlemmene av IOGT-losjen «Strid og seier».
Da skisport og fotturer ble en populær aktivitet for bydamer på 1880-tallet, skapte dette en ny arena for reformklærne. I dagspressen ble det ironisert over damer som gikk på ski med kø og lange skjørter, og som et svar på dette designa Johanne Bjørn, i samarbeid med Norsk kvinnesaksforening, en reformturistdrakt for damer i 1886. Denne drakta ble omtalt i kvinnesaksforeningas tidsskrift Nylænde, som også via oppmerksomhet til draktreformen forøvrig. Turistdrakta fikk positiv oppmerksomhet, men ble også kritisert for at den ikke våga å være riktig så praktisk som en turdrakt ideelt sett burde være. Drakta hadde i fornuftens navn bukser under skjørtet, men buksene ble kritisert for å være for vide og for posete, og skjørtet for å være uhensiktsmessig langt. Overlevende skidrakter fra denne perioden vitner om eksperimentering med mønstre og materialer. Bildene av skidrakta som Eva Nansen bar da hun gikk over Norefjell med sin mann i 1890 ble en inspirasjon for skiklær som ble sydd i denne perioden.
En like positiv inflytelse hadde sykkelens inntog på 1890-tallet. Ikke bare ga sykkelen en ny bevegelsesfrihet for begge kjønn, men siden det var vansjelig og til dels smertefullt å sykle i trangt korsett, fordra sykkelmoten endringer i klesdrakten. De mest radikale forsøkte dessuten å innføre sykkelbukser for damer på 1890-tallet, men det ble heftig karikert og slo ikke an, – i Norge ser disse ikke ut til å ha vært videre utbredt. Alt i alt gjorde det nye turtøyet det lettere for damer å ta del i morsomme og sunne aktiviteter.
Det skjønne
Framveksten av egne friluftsklær representerte et reelt fremskritt, – men damene som gikk på ski til Holmenkollen fortsatte gjerne å snøre seg stramt på Karl Johan. Det skulle mer enn komfort til for å overbevise det sene 1800-tallets kvinner om å bære reform i dagliglivet. Siden reformklærne ikke var fokusert rundt en smal midje – selve symbolet på det kvinnelige – ble de oppfatta som uskjønne. Dette var et hinder som måtte overkommes om draktreformen skulle bli en realitet.
På den ene siden ble det arbeidet for at reformklærne skulle være så vakre som mulig. For at den ukonvensjonelle drakta likevel skulle være pen å se på, var det i sverige kunstneren Hanna Winge som sto for designet. Også i Norge var det planer om en kunstnerskapt drakt, noe som riktignok ikke ser ut til å ha blitt noen realitet. Det var også en uttalt målsetning at Kristine Dahls klær skulle være vakre, – men når hennes foredrag ble anmeldt i pressen ble det gjerne lagt vekt på at det mest var Dahls unge og slanke kropp som gjorde at hun tok seg godt ut iført Kristine Dahls system.
Dahl selv var av motsatt oppfatning – og argumenterte for at det var selve skjønnhetssansen som måtte reformeres. Hun mente at klærne hennes var vakre nettopp fordi hun forkasta både korsettet og draktreformforeningas eget reformliv til fordel for hennes eget patenterte brystbaand. Dahl definerte motedrakten som unaturlig, fordi kø, korsett og høye hæler ga kroppen en silhuett som den aldri kunne få på egenhånd, – kroppen som var formet av disse klærne omtalte hun som vanskapt.
Et eksempel på denne holdningskampen ser vi i et intervju Christian Krogh gjorde med Kristine Dahl i 1895, – hvor Dahl omtalte kvinners vrikkende gange som en uskjønn konsekvens av høyhælte sko. Da Krogh innvendte at han selv syntes det vrikkende ganglaget var attraktivt, svarte Dahl at Kroghs holdning var skapt «av ukyndige dikteres lovsanger». Hun forklarte både ham og leserne at en kvinnekropp som ikke var deformert av uvettig klesbruk slett ikke var stygg. Både menn og kvinner måtte læres opp til å innse at en naturlig kropp var vakker.
Ti år tidligere hadde også Lorentz Dietrichson uttalt at tidas undertøy, særlig korsettet, deformerte kroppen. Han gikk så langt som til å erklære at «Det som kalles en ‘en vakker figur’, er i virkeligheten en vanskabning». Dietrichson argumenterte med at legemet var vakrest slik det var «udgaaet fra skaberens haand, saaledes, som vi beundrer dets bygning i naturen som i den græske statue». Hvordan kunne en kropp som var omforma til det ugjenkjennelige, med «stiv overkrop, hvepsetaille og paafuglhale», være vakrere enn selve skaperverket? Han avslutta resonnementet med at «Hvad skjønnheden angaar, er nu det et spørgsmaal mellom skaberen og syjomfruen. Jeg staar paa skaberens side; en mængde damer staar paa syjomfruens».
Avslutning
I 1900-tallets første tiår sto kampen for kvinners politiske rettigheter sentralt for den norske kvinnebevegelsen, – mens arbeidet for draktreform fikk stadig mindre fokus. Ettersom moten forandra seg, og vepsetaljen ikke lengre var et ideal, mente også mange at det ikke lengre var noe behov for å reformere kvinneklærne.
Det er i ettertid uenighet om hvorvidt draktreformbevegelsen var et vellykka prosjekt, eller om det er deres hovedantagonist, moteindustrien, som skal ha fortjenesten for at korsettet til sist ble forkasta til fordel for mosjon og kosthold. En ting er i alle fall sikkert – i løpet av 1880- og 90-tallet introduserte draktreformbevegelsen nye måter å diskutere kropp og klær som del av en kjønnspolitisk virkelighet.
Litteratur:
- Bjerkan, Ellen. Smak, omtanke og utpreget selvkritikk, den borgerlige kvinnens mote- og skjønnhetsideal i tiden 1910–1930. Upublisert mastergradsavhandling, UiO, 2009.
- Bugge, Astrid. Touristinder og andre sportspiker. Tanum, Oslo 1961.
- Bugge, Astrid. Reformdrakten i Norge. Norsk folkemuseum. Oslo 1984.
- Cunningham, Patricia A. Reforming women’s fashion 1850–1920. Kent, Ohio 2003.
- Dietrichson, Lorentz. Mode og dragtreform. Tre foredrag holdte i universitetets festsal i mai 1886. Alb. Cammermeyer, Kristiania 1887.
- Garborg, Hulda. Norsk klædebunad. Norigs ungdomslag og Student-maallaget, Oslo 1903
- Skre, Arnhild. Hulda Garborg, nasjonal strateg. Samlaget, Oslo 2011.
- Østlyngen, Trine og Turid Øvrebø. Journalistikk: metode og fag. Gyldendal 1999.
- Meddelande til allmänheten angående reformdrägten. A. L. Normans boktryckeri-aktiebolag. Stockholm 1886.
- Reformdrägten. En bok för qvinnor skrifven af qvinnor. Looström & Komp. Stockholm 1885.
Marthe Glad Munch-Møller er vit.ass på Norsk lokalhistorisk institutt.
