Krohgstøtten – et sted for nasjonsfeiring

Tekst: Tallak Moland, historiker og forfatter

Den 17. mai 1844 ble det første borgertoget arrangert gjennom Christianias gater. «Borgere og indvaanere af Christiania» samlet seg klokken fem om ettermiddagen på Grev Wedels plass, ordnet etter næringsvei eller korporasjon, tre menn i hvert geledd. I teten ble det båret et norsk flagg, deretter til høyre et norsk flagg og til venstre et svensk flagg. Så fulgte handelsstanden og håndverkerlaugene med sine faner, så et musikkorps og deretter studentene og etter dem preliminaristene. Videre i toget marsjerte de næringsdrivende som ikke dannet laug, utenlandske menn som ønsket å delta i hyllesten og til slutt de sjøfarende. Toget fulgte Kirkegata, deretter over Stortorvet, og videre gjennom Storgata til Krohgstøtten hvor det var en høytidelighet. Deretter returnerte toget til sentrum. Dermed var Krohg støtten etablert som et sted for nasjonsfeiring.

På dagen for borgertoget var Henrik Wergeland sengeliggende med lungebetennelse i Grotten, men han klarte likevel å komme seg opp av senga. «Afmagret og bleg som Døden, men med Syttendemais blikke, fór han nedover», skrev hans søster Camilla Collett. Dette var en begivenhet han ikke ville gå glipp av. Historien om tilblivelsen av 17. maifeiringen og etableringen av Krohgstøtten er også en historie om Henrik Wergeland.

Et byutviklingsområde

Utviklingen som førte til at det ble bygd en bro, et minnesmerke og en park ved nordenden av Storgata, hadde begynt to tiår tidligere. Byutviklingen startet med at byens myndigheter ønsket å lage en mer høvelig innfartsvei fra nord: «Entreen til byen fra nordre Side [er] lidet passende, ja, uanstændig for Rigets Hovedstad», skrev magistraten i et brev til borgerrepresentantene i februar 1823, og fortsatte:

Den [var] også i høieste Grad ubeqvem, fordi den var altfor smal og ei kunne blive udvidet, i det mindste ei for det hele, uden maaskee efter flere Menneskealders Forløb, eftersom de gamle Bygninger maatte nedrives og nye igjen opføres og disse kanskee kunne rykkes betydeligen ind.

Reisende nordfra hadde til da kommet Trondhjemsveien, nedover Lakkegata og over Vaterlands bru. Nå planla man en forlengelse av Storgata gjennom Ankerløkken til Akerselva der det skulle bygges ei ny bru. På den andre siden av elva skulle veien føres inn på den gamle Trondhjemsveien.

Et av de store spørsmålene var hvem som skulle finansiere veianlegget. Fra byens borgere ble det samlet inn 1000 spesidaler, og man regnet med å få et lån fra Auctionsfondet. Men kunne byen slippe med å betale bare for selve brua? Og kunne veien nord for brua bekostes av Akershus stift?

Borgerrepresentantenes brev med fire bilag og to tegninger ble oversendt av magistraten til stiftamtmannen, som støttet byadministrasjonen i ønsket om at stiftet skulle bekoste den nye veien nord for brua, men mente at byen måtte finansiere halvparten av brua. Nå var det blitt Justisdepartementet som hadde ansvaret for veisakene, og de var enig med stiftamtmannen. Det ble også vedtaket i regjeringen i september 1823.

Arbeidet med forlengelsen av Storgata ble organisert av byens veiinspektør etter tegninger utført av militæringeniør Claus Jacob Schive. Schive var en erfaren mann, som tidligere hadde ledet flere offentlige byggearbeider og var ansatt hos Kanal-, havne- og fyrinspektøren. Den nye brua ble tegnet av militæringeniør Henrik Arnold Aubert, mens bygge arbeidene ble ledet av Gunder Juel fra Sande i Vestfold. Brua over Akerselva ble bygd i 1827 og ble hetende Nybrua, også etter at den langt fra var ny.

Innfartsveiene til en hovedstad måtte ha en allé, og det ble Selskabet for Christiania Byes Vel som påtok seg oppgaven med beplantningene langs veikantene. Et av prosjektene var treplanting langs innfartsveien fra Gamlebyen gjennom Grønland og på begge sider av Vaterlandsbrua «svarende til de Fordringer man med Billighed kan gjøre ved en af Hovedentreerne til Hovedstaden». Et annet prosjekt var alléplanting langs den nye innfartsveien nordfra. Planen var å plante trær på begge sider av Nybrua og oppover nedre del av Trondhjemsveien bortover til Botanisk hage på Tøyen. Tanken var at en allé ville gi veien et verdig utseende, samtidig som trærne ville gi dem som spaserte til Botanisk hage en behagelig skygge. Etter en henvend else til borgerrepresentantene ble man enige om «at tage Terrenget i øiesyn». Etter det ga borgerrepresentantene prosjektet sin støtte, og «Selskabet» fikk overlatt en stripe på 10 alen på hver side av Storgata opp til Nybrua. På den andre siden av brua og mot Tøyen måtte foreningen kjøpe seks alen brede striper langs veien av grunneieren. Betalingen ble ordnet som et spleiselag med bidrag fra foreningens kasse og fra formannens lommebok, mens de resterende midlene ble skaffet til veie ved donasjoner fra medlemmene.

Etter at eierforholdene langs veien var avklart, kunne grunnen opp arbeides og trær plantes ut. Popler og lønnetrær ble plantet med 6 alens mellomrom. Det var meningen at poplene skulle være provisoriske, og at de skulle hogges ned når lønnetrærne hadde vokst opp og ga tilstrekkelig skygge. Kaptein Michael Smith Arentz på Akershus festning mente at det ville være fint med steinbenker langs alleene. Han laget tegninger av benker han hadde sett i utlandet, og gjorde avtale med en steinhugger. Men Arentz møtte liten velvilje i Rådstuen. Kanskje var ikke finansieringen klarlagt? Kanskje var byens myndigheter usikre på hvem som skulle vedlikeholde benkene? Eller var de usikre på om benker så langt unna byens sentrum ville bli brukt? Resultatet ble i hvert fall at steinbenkene aldri ble laget.

Initiativ til et minnesmerke

Ennå hadde ingen tenkt at området ved Nybrua skulle bli sted for etablering av et nasjonalmonument. Det var bare gjort forsiktige forsøk på å feire grunnlovsdagen 17. mai. De første feiringene ble gjort innendørs, i private selskaper, og kunne ikke stoppes av myndighetene. Større usikkerhet var det rundt forsøkene på feiringer utendørs, på offentlige plasser. I forbindelse med et besøk i Norge i 1828 holdt Karl Johan en tale på Stortinget der han uttrykte sin misnøye med nordmennenes feiring av Grunnloven. Det ble statholder Baltzar von Platens oppgave å følge opp kongens motvilje.

Omtrent samtidig kom det et initiativ fra «Tre patriotiske Trøndere» som ønsket å reise en minnestein over stortingsmann og statsråd Christian Krohg. Han hadde fått en sterk posisjon i det norske folkets bevissthet da han som folkevalgt forsvarte Grunnloven mot forsøk fra kong Karl Johan på å utvide kongemakten. Posisjonen var ikke blitt svekket av at Krohg i november 1828 valgte å avslutte sitt eget liv. I mars 1829 skrev Wergeland et innlegg i Morgenbladet med tittelen «Om et Hædersminde for afdøde Statsraad Christian Krohg». Her ga han sin støtte til innsamling av penger for å «bære en Sten til Mindet». «Isandhed, Hædersminder ere det eneste Adelskab og Ridderorden Folket kan uddele», skrev Wergeland. Trønderne hadde ønsket å reise minnesteinen i Trøndelag, Krohgs hjemsted. Wergeland mente derimot at minnesteinen burde plasseres i Stortingssalen. Han så for seg at det ble laget en byste i marmor plassert i «vor Friheds Tempel».

Det gikk noen måneder før det i Christiania ble etablert en komité for å samle inn penger til minnesteinen. I mellomtiden skjedde det ting i byen som fikk betydning for mulighetene for å feire grunnloven. Henrik Wergeland ble delaktig også i denne hendelsen.

Opptakten

Byens myndigheter visste godt at Karl Johan ikke ville like at denne dagen ble etablert som en festdag, og de hadde gode grunner til å følge spesielt godt med i 1829. Dette året ville nemlig 17. mai falle på en søndag, og dermed ville det sannsynligvis være mange folk i gatene. En annen tilfeldighet var at statens nye dampskip «Constitutionen» etter ruteplanen ville ankomme Christiania samme ettermiddag. Dette var i dampskipsfartens barndom, fartøyet ble regnet som et teknisk vidunder og ble ved ankomst alltid hilst med hurrarop av folk som møtte opp på brygga. Myndighetene fryktet at hurrarop for «Constitutionen» ville bli oppfattet som hurrarop for Grunnloven.

Noen dager i forkant ble det funnet sedler påskrevet nettopp «17de mai». På mange porter og gatehjørner var det skrevet til svarende inskripsjoner med kritt. Politimester Ole Gjerdrum fant ut at det var best å utvide politi- og vekterkorpset med frivillige. Før denne helgen fikk håndverksmestere og andre i samme samfunnsklasse anmodning om å assistere politiet «i at overholde Orden og Rolighed». Enkelte av politiassistentene fikk i oppgave å patruljere i gatene natten til 17. mai. Tre og tre i følge gikk politibetjenter og assistenter rundt i den sovende byen. Intet unormalt ble observert, bortsett fra at det ble funnet flere sedler påskrevet «17de mai», eller bare tallet «17». På noen av sedlene var budskapet mer tydelig: «Venner af 17de mai Hurra».

En ny gruppe av politibetjenter og assistenter hadde som oppgave å patruljere i gatene på selve dagen. Det var solskinn og varmt vær, den første gode sommerdagen. Om formiddagen skjedde det lite, om ettermiddagen ble det mer folksomt i gatene. I ettertid rapporterte Morgenbladet at «den største Deel av denne Stads agtværdige Embedsmænd og Borgere med deres Hustruer og Børn spadserede i Gaderne denne Dags skjønne Mai-Aften og udgjorde følgelig talrige Flokke». Mange beveget seg nedover mot Festningen og havnen, der dampskipet «Constitutionen» etter planen skulle ankomme ved sekstiden. «Constitutionen» ankret opp ute på havnen godt synlig for folk som hadde samlet seg på brygga. Det lød hurrarop, og det ble sunget. De fleste sangene var trykt i et hefte med tittelen «Udvalgte nationale Sange til Brug ved Festligholdelsen syttende Mai», utgitt et par år tidligere. I folkemengden på brygga var det politibetjenter og assistenter.

Politimesteren var der, det samme var stiftamtmannen, stattholderen og kommandanten på Akershus, omgitt av noen offiserer. En iakttaker la merke til at kommandanten gikk «rundt om iblandt Mængden, især paa de Steder, hvor Raabet og Sangen var stærkest». Etter at passasjerene på skipet var rodd i land og hadde banet seg vei gjennom folkemengden, døde velkomsthyllesten hen. Etter dette beveget folkemengden seg oppover i gatene. Politiets folk hysjet på dem som ropte hurra, og befalte dem å beholde hatten på hodet og oppføre seg som sindige borgere. Folkemengden samlet seg utenfor studentenes festlokale i Øvre Slottsgate 7, der studentene feiret grunnlovsdagen. Flere hundre mennesker skal det ha vært. Hurrarop hørtes rett som det var, mest fra store og små gutter. Politibetjentene forsøkte å spre folkemengden, men lyktes ikke helt med det. Markeringen av 17. mai i 1829 utviklet seg slik at myndighetene mistet kontrollen over gaterommet.

Millitæraksjonen
Etter hvert samlet mange av de som hadde toget rundt i gatene seg på Stortorvet, og dit kom også andre spaserende borgere som ikke var vant til at det skjedde noen ting i denne byen. Til sammen var det noen hundre personer, neppe over tusen, som samlet seg på torget og i gatene omkring. Stemningen var spent. Ved titiden begynte politiet å be folk om å gå hjem fra torget, uten at dette ble etterkommet. De tilstedeværende ville ikke gå glipp av det hvis noe ekstraordinært skulle skje.

Etter hvert ga byens sivile øvrighet av politi og deres assistenter opp å fjerne folkeansamlingen. Magistraten ble tilkalt, og borgermesteren stilte seg opp på torget og leste lovens opprørsbestemmelser. Mange påsto senere at de ikke hadde hørt det som var blitt lest opp. Borgermesteren var liten av vekst og manglet stemmekraft som kunne bære budskapetutover torgrommet. Dessuten snakket han med dansk aksent. Advarselen ble heller ikke gjentatt andre steder på eller rundt torget eller markert med signaler som tromming eller plakater.

Mens dette pågikk, var militære styrker beordret ut fra Akershus festning, og ved ellevetiden ble en rytteravdeling satt inn mot folkemengden. Med hevede sabler red de over torget. Enkelte borgere falt under hestene, mens andre vek til side eller søkte tilflukt oppe på steinhaugene. To ganger til red kavaleriet over torget, nå med sablene ved hoften. Etter det ble fotsoldater satt inn for å jage folk bort med kolbestøt og slag.

Intet tyder på at det var noen opprørsstemning på torget, og derfor kom selve militæraksjonen som en brutal overraskelse på de aller fleste. Historiker Odd Arvid Storsveen har analysert hendelsen og skriver at bare tilfeldigheter forhindret en større batalje. Hadde borgerne ytt motstand eller organisert motangrep med stokker eller gatesteiner som lå på torget, kunne det blitt løsnet skarpe skudd. Soldatene var sendt ut for å gjenopprette ro og orden, om nødvendig med bruk av skytevåpen.

Hvem kunne i så fall ha ytt slik motstand, spør Storsveen. Hans svar er at det ikke kunne vært allmuen, heller ikke de jevne borgere som var ute for å feire en fridag, men kanskje byens lille elite av studenter. De ivrigste forkjemperne for 17. mai arrangerte imidlertid sin egen fest i Studentersamfundet. Hadde de vært til stede på torget, er det ikke utenkelig at de kunne ha begynt å slåss med soldatene.

Henrik Wergeland var kanskje den eneste studenten som var til stede på torget denne søndagen. Han holdt seg i utkanten under militæraksjonen. Hvorfor var han til stede på torget i stedet for å feire dagen sammen med sine medstudenter? En forklaring kan være at Wergeland antok at noe ville skje etter prologen på havna tidligere på dagen. En annen forklaring kan være hans interesse for hvordan folkemeninger kunne uttrykkes i det offentlige rom. Wergeland hadde selv ropt «Leve Constitutionen! Hurra!» fra festningsvollen da skipet var utenfor Akersneset, men erfarte at ingen fulgte opp, trolig fordi det ikke var skikk å hilse dampskipet med hurrarop fra andre steder enn på brygga.

Etter militæraksjonen drev Wergeland gatelangs inntil han ved midnatt ble observert av en patrulje kavalerisoldater som var på vei tilbake til festningen. En av de mest nidkjære soldatene ga ham et rapp over ryggen, tilsynelatende ganske umotivert. Dagen etter prøvde Wergeland å overlevere den opprevne studentuniformen til myndighetene sammen med et brev der han kritiserte myndighetenes oppførsel.

Det var ikke bare Wergeland som mislikte politiaksjonen på Stortorvet. Mange av innbyggerne i Christiania reagerte kraftig på det som hadde hendt, og på stattholderens brutale avgjørelse. Raseriet førte til debatter og avisinnlegg hele sommeren. Også borgerrepresentantene i Christiania mislikte det som hadde skjedd. De klaget til kongen over at mandatet til undersøkelseskomiteen var begrenset til å omfatte «Folke-Forsamlingens Oprindelse og Opførsel», men ønsket en vurdering av om «de civile og militaire Authoriteter tilligemed deres Underordnede have opfyldt eller overtraadt deres Pligt».

Hendelsen på Stortorvet i 1829 ble senere kjent som «Torgslaget». Henrik Wergeland bemerket ved en senere anledning at «vor Nationalfest har vundet ved den Modstand, den mødte». Det var selvfølgelig utenkelig å lage en nasjonalfeiring med marsjerende soldater etter denne hendelsen. I stedet ble det borgertog og barnetog som kom til å dominere nasjonalfeiringene.

Minnesmerket ved nybrua

I Riksarkivet finnes protokollen etter kommisjonen som gikk i gang med å reise et minnesmerke over Christian Krohg. Den første innførselen er fra september 1830. Ett av medlemmene i kommisjonen var arkitekt Christian Heinrich Grosch, som i 1827 hadde fått stillingen som stadskonduktør i Christiania. Et annet medlem var kjøpmann og byutvikler Jørgen Young. Et tredje medlem var kjøpmann Ludvig Mariboe. Alle disse var sentrale menn i byens liv.

I dokumentene fra kommisjonen kan vi følge hvordan arbeidet skrider frem. Først arbeidet kommisjonen med pengeinnsamlingen. Et trykt formular ble sendt ut, og penger kom inn fra hele landet. Senere arbeidet de med å få laget minnesteinen, og ansvaret for dette ble gitt til ett av kommisjonens medlemmer, arkitekt Grosch. Sammen med maleren Johannes Flintoe laget han en nøktern obelisk støpt i jern med en riksløve liggende nederst som en Grunnlovens forsvarer.

Etter at statuen var ferdig, skal det ha vært diskusjoner om når den skulle avdukes. Det skal også ha vært diskusjoner om hvem som skulle holde tale ved avdukingen. Den ene etter den andre avslo av frykt for konsekvensene. Til slutt ble den 25-årige teologistudenten Henrik Wergeland spurt, og han sa ja. Dette ble hans første offentlige opptreden i Christiania.

Tidlig om morgenen 17. mai 1833 toget en mengde mennesker ut av byen i retning Nybrua. Før selve avdukingen ble Wergelands nyskrevne sang om Krohg framført av et tallrikt sangkor. Deretter talte Wergeland, bare avbrutt av et tre ganger tre hurra første gang han
nevnte Krohgs navn. Etter dette forholdt tilhørerne seg rolig til den ganske lange talen – som de som sto lengst unna, neppe kunne høre mye av. Antakelig var mange av byens borgere møtt fram. Til slutt istemte forsamlingen nasjonalsangen, ledsaget av «et længre gjentaget Hurra og Trommer og Trompet-skral», skrev Morgenbladet.

Det var en modig handling å etablere et monument over mannen som framfor noen hadde forsvart grunnloven i årene etter 1814. Historiker Odd Arvid Storsveen skriver at avdukingen av Krohg-støtten ble et vendepunkt for 17. mai-markeringene i Christiania. Heretter fikk de en uoffisiell godkjenning så lenge markeringen foregikk i varsomme former. Denne forsiktigheten varte ved helt til Karl Johan døde i 1844.

Beplantningsanlegg ved Krohgstøtten

I 1835 påtok Selskabet for Christiania Byes Vel seg ansvaret for å vedlikeholde Krohgstøtten og plassen omkring. Foreningen var imidlertid ikke fornøyd med forholdene omkring minnesmerket; de erfarte at stedet ble brukt til dumping av gjødsel, og ønsket å rydde opp. Foreningen mente området rundt minnesmerket burde beplantes, og sendte i april 1837 en søknad om dette til kommunen. De lovet å beplante området med trær «paa en passende Maade» og «sætte Chausseen i fuldkommen Stand». Christiania kommune hadde fortsatt
lite penger til å forskjønne byen, men magistraten så med velvillige øyne på foreningens initiativ. Resultatet av bystyrets behandling ble at foreningen skulle få disponere et areal rundt minnesmerket i 20 år. Forutsetningen var at stedet skulle «beplantes med Træer og tjene Byens Indvaanere til Promenadeplads».

«Selskabet» ba arkitekt Hans Ditlev Frants Linstow utarbeide en beplantningsplan. Linstow var på dette tidspunktet i gang med å tegne den nye kongeboligen på oppdrag fra kongen. I sin innstilling skrev han at:

den Siden som vender mod Fjerdingen bør tilplantes med Trær som bliver meget tætte og høie, da de mange Baghus fra den Kant ikke frembyder nogen indbydende Prospect, derimot Alt det som vender mod Veien og Elven bedst egner sig for bare blomstrende Busker. Dog bør nogen enkelte høiere Grupper ogsaa findes midt i Anlægget i Afvæksling og Skygge. Det vilde maaske være at anbefale om der i det østre Hjørne blev anbragt en liden let og ikke kostbar Pavillon i Form af en chinesisk Skjærm, hvor lidt Forfriskning, saasom Øl, Limonade og deslige maaske med Undtagelse af Spirituosa, kunde være tilfalds.

Linstow hadde hatt hjelp av gartner Martin Mortensen til å utarbeide beplantningsplanen, og han ble også engasjert i det påfølgende gartnerarbeidet. En stor del av trærne fikk man billig fra kaptein Arentz’ planteskole på Akershus festning, andre trær kom fra Botanisk hage og fra gårder i omegnen. Det var kastanjer, popler, lønnetrær, lerketrær og massevis av ville trær. I optimistiske vendinger ble det rapportert at området var forvandlet fra «en øde uhyggelig Plads – hvortil alt muligt Skarn fra Byen blev henført – til en med Tiden forhaabent lig smuk Promenadeplads».

I 1842 var «Promenadepladsen ved Krohgstøtten» på det nærmeste fullført. Parken ble senere nedbygd, men noen av de opprinnelige trærne står der fortsatt, om enn litt medtatte, langs Storgata ved Legevakta.

Trærnes forsvarer

Gjennom 1830-årene utga Henrik Wergeland tidsskrifter i folke opplysningens tjeneste. Først kalte han tidsskriftet «For Almuen», deretter «For Menigmand», og fra 1839 «For Arbeiderklassen». I nr. 2 fra dette året har han en lang beskrivelse av hvordan de nyplantede trærne ved Krohgstøtten er blitt ramponert:

Men hvad opdagede jeg vel en Sommermorgen, da Arbeiderne fra Forstæderne just gik paa Arbeide rundt om ude paa Løkkerne. Solen var endnu ikke ganske oppe, men Lærkerne dirrede høit oppe under de smaae røde, spraglede Skyer, der saae du som den deiligste Silke, opplukket, som driftige Huusmødre gjør af gamle Lapper for igjen at spindes ut til noget Smukt og Nyttigt. Det var en Morgen til at bede og at fryde sig i, men ikke til at tænke ondt i, som Det, jeg saae. Den var til at synge eller fløite eller paa hvilken somhelst Maade at give Glæden Luft i, men ikke til at tænke eller øve noget ondt, afskyelig i, som Det jeg tilfældigviis fik at see. En ung Arbeider, som sae ud til mere af Naade og Barmhjertighed at have faaet Arbeide, end fordi han kunde gjøre noen Nytte, gaaer ud ad Vejen ved den nye Bro, hvor Selskabet for Christiania Byes Vel saa ofte har maattet plante Alletrærne om igjen, fordi de ødelagdes af uforsiktige Bønder, og skadefro Skøiere fra Byen. Den unge Arbeider standser under en af de skjønneste Popler, som var bleven skaanet, og allerede var tæt nok med Løv til at skygge; han seer sig om som en Ulv, der vil bryde ind, og saa – een, to, tre! – der ligger den unge Poppel med sin Krone; Skurken tilbens da, men alt som han løb, knak Grenene efter ham hele Alleen nedigjennem, og han endte først med at vælte overende en af de Bænke, som hiint velgjørende Selskab har ladet udsætte til Hvile for Alle, − ogsaa for den Fattige, ogsaa for Eder, ogsaa for hiint Umenneske og hans Fader, naar han kom træt af Arbeide. Og da skulde ogsaa Poppelen skygget den Gamle.

Problemet med hærverk på trærne som «Selskabet» hadde plantet langs innfartsveiene, må ha vært diskutert i foreningens styrende organer, og i 1841 ga foreningen Wergeland i oppdrag å skrive et opprop som skulle trykkes i 500 eksemplarer og stiftes opp rundt om i byen. Oppslaget fikk denne ordlyden:

«Til Almeenheden.
Offentlige Anlæg have kun til Hensigt, at skaffe Alle og Enhver Nytte og Fornøielse, og de bør derfor staae under Almeenhedens egen Beskyttelse. De kunne heller intet bedre og sikrere Forsvar have end almindelig Mands egen Sands for det Nyttige og Forskjønnende. Thi da hverken vil eller vover Nogen at ødelægge hvad der dog tilhører Enhver, Fattig som Riig. I Tillid hertil, anbefaler derfor Selskabet for Christiania Byes Vel saavel dette herværende, som ethvert andet, offentlig eller privat, Anlæg med sine Træplantninger, Indhegninger, Bænke og øvrige Tilbehør til ethvert veltænkende Menneskes, Ældres som Unges, Omsorg og gode Behandling.

I sin oversendelse til «Selskabet» kom Wergeland med forslag til steder der oppslaget skulle festes opp. «Alle Byens Udgangsveje» og «Hist og her paa Hjørner i Forstæderne» er steder han foreslår. I tillegg ble oppslaget trykt i hans eget tidsskrift med en appell som begynte slik:

«Men hvorledes er det hos Os? Hvem vover at plante et Træ, at sætte en Blomst i et aabent Bed, eller vel endog paa de Dødes Grav, alles Angst for at se det inden kort Tid ødelagt, oprykket, sønderrevet.»

Sted for meninger

I Christiania hadde det vært lite vanlig å bruke byrommene som politisk arena. Dette var noe nytt som kom med grunnlovens paragraf om ytringsfrihet. I ettertid kan en spørre hvorfor minnesmerket over Christian Krohg ble plassert der det ble, i utkanten av byen. En grunn kan være at denne plasseringen ville virke mindre utfordrende på kongen enn en plassering i sentrum. En annen grunn kunne være at området rundt Nybrua var et slags byutviklingsområde. Dette var den nye innfartsveien fra nord. Historiker Odd Arvid Storsveen har uttrykt betydningen av Krohgstøtten på denne måten: «Med denne plasseringen fikk støtten en symbolsk virkning, som en påminnelse til alle som kom landeveien til Norges hovedstad om at man kjente sine
konstitusjonelle rettigheter og voktet over dem.»

Da det første barnetoget gikk gjennom Christianias gater, gikk også dette toget til Krohgstøtten. Året var 1870, og Bjørnstjerne Bjørnson hadde underskrevet invitasjonen på vegne av fest komiteen. Ifølge programmet skulle «Smaagutternes Nationalsang» synges og «Tale holdes» ved Krohg støtten. Nå var det ikke lenger noen som stilte spørsmål om gatene og plassene skulle brukes til å feire Grunnloven.

Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og Tobias, og publiseres også i Tobias 2004, som slippes idag.
Tallak Moland (f. 1952) er historiker og sivilingeniør, og er i år aktuell med boka Oslos byrom gjennom 200 år. Artikkelen bygger på kapittel 2 i denne boka.