For de rundt 100.000 tjenestefolkene i Norge rundt 1800, fikk Grunnloven og hendelsene i 1814 få direkte konsekvenser. Tjenere fikk ikke stemmerett, og i stor grad var de underlagt de samme lovene i 1815 som i 1813.1 For tjenerne Bernt Fritz fra Nannestad og Arnt Gustav Sveden fra Stockholm, på den annen side, betydde den nye politiske situasjonen nye jobbmuligheter. Den svensk-norske unionen brakte også de to sammen. Det endte ikke så godt.
Av: Hanne Østhus, Høgskulen i Sogn og Fjordane
Historien om et overfall
5.oktober 1815 ble Arnt Gustav Sveden arrestert i Christiania for overfall på Bernt Fritz.2 Det var ikke uvanlig at tjenestefolk kranglet, selv om slike episoder relativt sjelden ble selvstendige politisaker. Unntaket var hvis krangelen ble voldelig, som i tilfellet Fritz-Sveden.3 Det som var uvanlig i saken mellom disse to tjenerne var hvordan de to involverte norske tjenerne iscenesatte det hele som en konflikt mellom svensker og nordmenn. Bernt Fritz og særlig vitnet Christian Halvorsen, også han norsk, framstilte det som svensken Sveden hundset de to fordi de var norske. Overfallet på Fritz ble skrevet inn i denne historien som den perverterte forlengelsen av Svedens generelle motvilje mot nordmenn.
Sveden, Fritz og Halvorsen forklarte seg alle på Christiania politikammer dagen etter overfallet, og det er i politiets forhørsprotokoll vi kan lese om hendelsene 5.oktober 1815. I utgangspunktet var saken en voldssak der offeret, den 17 år gamle Bernt Fritz, hevdet Arnt Gustav Sveden hadde gått til fysisk angrep på ham. Ifølge Fritz hadde Sveden overøst ham med både skjellsord og slag.4
Vitnet Christian Halvorsen støttet Fritz. Halvorsen kunne fortelle at «Sveden har ved flere Leiligheder været Grov mod de Norske Medtjenere deri huset, at han ofte har udskjelt dem for Lusekudske og saadane Folk som han holdt sig forgod til at være iblandt (…).». Halvorsen selv var formodentlig en av de «Norske Medtjenere» Sveden hadde vært grov mot. Det hele endte ifølge Halvorsen med med at Sveden nektet å ligge på rom med «de Norske Lusekudske» og flyttet sengen sin ut på gangen. Det er «semmere (…) Blod i Nordmanden end i Svensken enten de saa ere høje eller lave,» skal Sveden ha påstått.5
Den anklagede, Arnt Gustav Sveden, fortalte en helt annen historie. I hans forklaring hadde ikke nasjonalitetsspørsmålet noen plass. I stedet var uenigheten mellom han og Fritz et resultat av at Fritz’ hang til kortspill nattestid. Slik «Urolighed og uanstændig Spillen om Natten» mente Sveden var «urigtig».6 Selve overfallet påstod Sveden ikke var annet enn selvforsvar. Sveden tok rett og slett igjen etter at Fritz hadde sparket ham og truet ham på livet.
Heller ikke den andre svenske tjeneren som vitnet i saken, en 22-åring fra Uppsala som tjente hos stattholderen, nevnte noe om eventuelle nasjonale motsetninger. Likevel er det verdt å stoppe ved Fritz og Halvorsens narrativ. Om nasjonalitet ikke var den direkte årsaken til Svedens overfall på Fritz, forklarte det et slikt utfall i Halvorsens fortelling. Hos Fritz og særlig hos Halvorsen ble volden forklart med nasjonale motsetninger i stedet for personlig fiendskap. Et slikt narrativ forutsatte både at nordmenn og svensker var forskjellige fra hverandre, og at partene hadde klare oppfatninger om denne forskjellen.
Denne spesielle saken viser at møtet mellom svenske og norske tjenestefolk ikke alltid var uproblematisk, kanskje særlig ikke i 1815 da unionen mellom Sverige og Norge fortsatt var ganske fersk. Nå må vi likevel være forsiktige med å allmenngjøre det nasjonale elementet i denne konflikten. Tjenestefolk kranglet, også uten at det det lå nasjonale motsetninger bak. Det spesielle i denne saken er at den personlige motviljen synes å ha blitt forsterket av nasjonal mistro.
Å være oppvarter og tjener
Fritz og Sveden delte soverom, og dette bidro nok også til at forholdet mellom de to ble så ampert at det endte i vold. Det var på dette fellesværelset overfallet skjedde og det var her Sveden nektet å tilbringe natten. Det var i seg selv ikke uvanlig at tjenestefolk delte rom. Det som var mindre vanlig var at slike samboende tjenere arbeidet for hver sin arbeidsgiver slik Fritz og Sveden gjorde. Deres arbeidsgivere var svenske embetsmenn som var sendt til Christiania for å hjelpe stattholderen med tillempingen av de nye maktforholdene. Her skilte Fritz og Sveden seg fra de fleste tjenestefolk i Norge og Christiania på samme tid: Få var plassert like tett på den nye makten som disse to. Sveden var i tillegg en slags tilkallingshjelp i stattholderens hus. Her serverte han ved i hvert fall ett tilfelle: Dagen før det påståtte overfallet på medtjener Fritz var nemlig Sveden «beordret til Opvarting» da Christianias elite feiret arveprins Oscars navnedag.7
Slottspresten på Akershus, Claus Pavels, var også til stede, men – i motsetning til Sveden – som gjest. Presten Pavels kunne styre sin begeistring for denne type festligheter. Navnedager, skrev han i dagboken sin, var noe man «i Sverige og flere Lande gjør megen Væsen af», men, spurte han seg selv retorisk, «hvortil i Guds Navn skal man gratulere på en Navnedag?»8 Gikk på festen gjorde han likevel, og Arnt Gustav Sveden var muligens en av dem som fylte slottsprestens glass og tallerken. Likevel, og typisk for tiden, fikk hverken han eller de andre tjenestefolkene noen plass i Pavels dagbokutlegning om navnedagsfeiringen. Selve oppdekningen ble dog påspandert noen ord: Bevertningen var «som sædvanlig og de officielle Skaaler ligesaa».9
Fritz og Sveden var det britene kaller «liveried servants», altså livrékledde eller uniformerte mannlige tjenestefolk som først og fremst drev med oppvarting og personlig pleie.10 De fleste tjenestefolk i Norge på begynnelsen av 1800-tallet var imidlertid kvinner, og spesielt var det mange kvinnelige tjenestefolk i byene. I Christiania i 1801 var så mange som åtte av ti tjenere kvinner.11 Kjønnsfordelingen var likevel ikke like skjev overalt i byen: I bydelen Søndre Qvarter, der mange av byens rikeste bodde og Fritz og Sveden nok også oppholdt seg, var det i 1815 ikke mer en dobbelt så mange kvinnelige som mannlige tjenere.12
Også hvis vi bare holder oss til de mannlige tjenerne i Christiania var det relativt få oppvartere av samme type som Fritz og Sveden. I 1830-årne kunne Henrik Wergeland skryte av at “livrétjenere [var] næsten likesaa sjeldne som excellencer” der i byen.13 Wergeland overdrev nok, samtidig som tettheten av livrétjenere sannsynligvis var noe lavere på 1830-tallet enn den hadde vært i 1815.
Synet på arbeid
Livrétjenere hadde først og fremst én funksjon; å kaste glans over sine arbeidsgivere. Hva de gjorde var mindre viktig. Faktisk var det en fordel at de gjorde så lite som mulig da det bare var de rikeste og fornemste som hadde råd til å ansette tjenere som ikke arbeidet. Slike tjenere signaliserte dermed at arbeidsgiveren var rik på både formue og posisjon.
Nå var dette i bunn og grunn et spørsmål om definisjonen av arbeid; det vil si hva de som ikke utførte manuelt arbeid definerte som arbeid. Det er høyst sannsynlig at Fritz og Sveden faktisk arbeidet. Politiforhøret røper imidlertid lite om hvilke arbeidsoppgaver de to hadde, men vi vet i hvert fall at Sveden serverte ved en anledning for så å hjelpe til å rydde etter festen dagen etter. Avisannonser fra 1700-tallet kan i tillegg fortelle oss om en rekke andre ferdigheter denne type tjenere tilbød potensielle arbeidsgivere. En spesielt dyktig mann som søkte jobb som «Kammertiener eller Taffeldekker» i Københavns Adresse-Avisen på midten av 1700-tallet averterte med at han ikke bare hadde «reyst og beseet adskillige Steder i Verden», men at han han også forstod «det Franske, Tydske, Russiske, Polske, Svenske og andre Sprog».14 Det var stattholderens «Taffeldekkere» Sveden hadde hjulpet på arveprins Oscars navnedagsfeiring. En «Taffeldekker» var en som forstod seg på «fornem» borddekning og som vi ofte ser portrettert i britiske tv-serier som Downton Abbey. Men i motsetning til Downton Abbeys «footmen» kunne Adresse-Avisens «Taffeldekker» en rekke ting vi i dag forbinder med sekretærarbeid heller enn husarbeid.
Utover 1700-tallet ble slike tjenere i økende grad sett på med mistro. Ivrige samfunnsdebattanter gjennomsyret av opplysningstidens forakt for det gamle samfunn definerte dem som unyttige. De tilhørte fortiden og et samfunn der adgangen til makten var gjemt i de dunkle korridorer og de avstengte gemakker. I Danmark-Norge kom slike holdninger blant annet til syne i det som har blitt kalt «lakeilitteraturen», et navn som er satt på en rekke pamfletter publisert på slutten av 1700-tallet med det formål å kritisere lakeier, oppassere og taffeldekkeres – det vil si folk som Sveden og Fritz – urettmessige framgang i embetsverket og verden for øvrig. Problemet, ifølge pamflettforfatterne, var at disse mennene ikke egnet seg til å fylle det embetet de hadde fått tildelt. De hadde bare fått jobben fordi deres tidligere arbeidsgivere var mektige. Ifølge pamflettforfatterne.15
Det vi ser uttrykt her er sosiologen Max Webers ideer om sammenhengen mellom framveksten av en moderne stat og et moderne byråkrati. En viktig bestanddel i Webers idealtypiske byråkrati er nettopp at ansettelse skal skje på bakgrunn av utdannelse, dyktighet og erfaring. Alt det pamflettforfattere av lakeilitteraturen mente tjenere manglet.
Hva som skjedde videre i saken mellom Fritz og Sveden vet vi ikke. Den lot seg ikke gjenfinne i politiets forhørsprotokoller, i politirettens domsprotokoller eller bytingets dommer.
Men det synes likevel klart at dette heller er en historie om avmakt enn makt. Svedens nærhet til makten førte han ikke fram her i verden. Heller tvert i mot. Han ble arrestert etter at stattholderen selv beordret pågripelse. Noen støtte hos stattholderen fikk han dermed ikke, uansett hvor behjelpelig han hadde vært med skjenkingen dagen før.
Hanne Østhus er førsteamanuensis ved Høgskulen i Sogn og Fjordane. Hun har en PhD fra European University Institute i Firenze med avhandlingen Contested authority. Master and servant in Copenhagen and Christiania, 1750-1850.»
Knut Dørum har imidlertid vist at selv om mannlige tjenestefolk var ekskludert fra å stemme ved stortingsvalg, søkte, og vant, enkelte politisk innflytelse lokalt. Knut Dørum, «Et oppgjør med eneveldet og standssamfunnet. Dannelsen av en folkelig offentlig i norske bygder 1814-1840», Historisk Tidsskrift 92, 1 (2013), side 102. ↩
Statsarkivet i Oslo (SAO), Oslo politidistrikt, forhørsprotokoll 2 (11.1.1815-28.1.1817), forhør 6.10.1815, ff. 57b, 58a, 58b og 59a, SAO/A-10085/I/Ic/Icb/L0002. ↩
Hanne Østhus, Contested authority. Master and servant in Copenhagen and Christiania 1750-1850, European University Institute, upublisert doktorgrad, 2013, side 290. ↩
Forhørsprotokoll 2, forhør 6.10.1815, ff. 57b, 58a, 58b og 59a. ↩
Samme sted. Interessant nok så forhørets administrator seg nødt til å forklare ordet «semmere» og satte inn en parantes i forhørsprotokollen der det gikk fram at semmere betydde «slettere». ↩
Samme sted. ↩
Samme sted. ↩
Claus Pavels og Claus Pavels Riis, Claus Pavels’ Dagbogs-Optegnelser 1815-1816, Christiania: Cappelen, 1867, side 237. ↩
Samme sted. ↩
Nå vet vi ikke om Fritz eller Sveden faktisk bar uniformer, men jeg har likevel kategorisert dem som livrétjenere fordi de målbar essensen av hva dette innebar ved å ta seg av oppvartning og personlig pleie framfor gårds-, hådverks- eller butikkarbeid. ↩
http://arkivverket.no/Digitalarkivet, Folketellingen av 1801, Christiania, kodet telling, yrkeskode 28 («tenestefolk»). ↩
Andelen mannlige tjenere er antakeligvis noe overdrevet fordi håndverkslærlinger sannsynligvis er inkludert i tjenerkategorien. SAO, Kristiania magistrat, «Innbyggere, Borgerskap, Folketellinger, valgmanntall m.v.», Folketelling for Christiania 1815, SAO/A-0711/F/Fa/L0001/0001. ↩
Sitat fra Jan Eivind Myhre, Hovedstaden Christiania. Fra 1814 til 1900, Oslo: Cappelen, 1990, side 110. ↩
Det kongelige bibliotek (København), Adresse-avisen: Kiøbenhavns kongelig allene priviligerede Adresse-Contoirs Efterretninger, 4.5.1759 ↩
Østhus 2013, side 217-218. ↩