Cricket i Oslo

Av: Thomas Michael Walle.

Allerede mot slutten av 1800-tallet ble det spilt cricket i Oslo, og hadde Mr. Whittons plan for «Parkanlæg ved Frogner» blitt gjennomført hadde en cricketbane blitt anlagt der Gustav Vigelands skulpturer i dag troner. Det var imidlertid grunnet den pakistanske innvandringen til Norge fra slutten av 1960-tallet og framover at cricket skulle få fotfeste i byen.

Sportsimperialisme på 1800-tallet

Det vi i dag omtaler som idrett eller sport kan spores langt tilbake i tid og har nok vært et element i de fleste samfunn. Beslektede former har eksistert på ulike steder, men med lokale regler og særpreg. Under Dronning Victorias lange regjeringstid i Storbritannia (1837-1901) ble ulike idrettsformer fremmet ut fra idealet om den sunne, siviliserte og kristne mannen – begrepsfestet i ideologien om Muscular Christianity. Samtidig skjedde det en standardisering av reglene, og mange moderne idretter ble formalisert i andre halvdel av 1800-tallet. Dette førte til etablering av sportsklubber og muligheter til å konkurrere på tvers av lokale, regionale og etter hvert nasjonale grenser. Storbritannia var en politisk og kulturell stormakt, og de nye sportene spredde seg til mange land.

Sport kan tjene både som en motor for og et mål på transnasjonale endringer. Sport «reiser» og sprer seg, men noen sportsformer reiser bedre enn andre. En kombinasjon av egenskaper ved sporten og lokale forhold er med på å avgjøre hvorfor en sport slår rot et sted mens andre ikke fester seg. I Norge ble Christiania Footballclub stiftet så tidlig som i 1885, bare få år etter at de første standardiserte reglene ble utarbeidet i Storbritannia. I 1902 ble Norges Fotballforbund etablert, og også i mange andre europeiske land fikk fotballen tidlig bred oppslutning.

Motesport for byens herrer

Cricket, som på denne tiden var å betrakte som britenes nasjonalidrett, hadde derimot mer begrenset gjennomslag i Norge og i Europa forøvrig. Vi har ingen sikre opplysninger om når cricket ble spilt for første gang i Norge, men et bilde av det som skal være «Christiania Cricketklubb» fra 1865 tyder på at sporten ganske raskt ble tatt opp i enkelte miljøer. Selv om identiteten til de avbildete mennene så langt er ukjent, skal fotografiet ha vært i Ida Wedel Jarlsbergs (1855-1929) eie. Som datter av Peter Anker Wedel Jarlsberg og oppvokst på Jarlsberg gods, tilhørte hun det absolutte øvre sjikt i samfunnet. Dette kan gi oss noen indikasjoner på hvem som kjente til cricketsporten på dette tidspunktet. Hvorvidt Christiania Cricket-klubb hadde andre klubber å spille mot, finnes det lite informasjon om.

Mot slutten av 1880-tallet er det imidlertid flere eksempler på at sporten både er kjent i Norge og at det gjøres forsøk på å etablere cricket som en organisert idrett i hovedstaden. Utstyr kunne kjøpes i velutstyrte forretninger og Spilleaftener på Bygdøy bane annonseres i avisen.¹

Da Kristiania kommune kjøpte parken under Frogner Hovedgård i 1896, var det et mål å gjøre den tilgjengelig for publikum. Skotten James Whitton, ansvarlig for Glasgows kommunale parker, ble invitert til byen i 1900 for å utarbeide forslag til et parkanlegg der idrett og sportslige aktiviteter skulle vies stor plass.² Det opprinnelige forslaget fra 1902 satte av store arealer til «Kriket-pladse», men i et revidert utkast er en lekeplass tegnet over cricketbanene. Ingen av forslagene ble gjennomført etter planen, men Frogneparken slik vi kjenner den i dag har like fullt større arealer avsatt til sportslig rekreasjon. Så sent som i 1908, i en avisartikkel om sportens påvirkning på herremoten, omtales cricket som en av de mest moderne sporter – som forhåpentligvis vil erstatte Lawntennis i følge artikkelforfatteren.³ Cricketsporten fikk imidlertid ikke den arenaen som kunne ha ført til et gjennombrudd i hovedstaden.

Det er lett å tenke at tiden var i ferd med å løpe fra cricketspillet, med kobling til en britisk overklassekultur som gradvis svekket sin globale innflytelse.⁴ Kanskje er dette også forklaringen på at cricket ikke ble en masseidrett i Norge. Samtidig levde cricketen videre blant annet i England og Australia. Også i de britiske koloniene, der cricket først var en adspredelse blant koloniherrene, ble sporten gradvis introdusert for større deler av befolkningen. Gjennom avkoloniseringsprosessen fikk cricket en viktig symbolsk rolle i etableringen av en nasjonal identitet, blant annet for India, Pakistan og de Vest-Indiske øyer. Å slå de tidligere koloniherrene i deres egen idrett ble en milepæl for mange av de nye nasjonene, som etter hvert gjorde cricketspillet til sitt. Cricket er i dag en verdenssport, men få nye land har meldt seg på blant de beste nasjonene som hvert fjerde år møtes i verdenscupen.

Mer enn «arbeidsinnvandrere»

I årene rundt 1970 kom en ny gruppe arbeidsinnvandrere til Norge. Fenomenet var i seg selv ikke nytt, selv om innvandrerandelen hadde vært lav i årene etter andre verdenskrig. Det nye var at arbeidsinnvandrerne av utseende og opphavsland skilte seg fra tidligere innvandrergrupper. En stor andel var unge pakistanske menn, i hovedsak ugifte, men også noen som hadde reist fra ektefeller og barn. For de fleste var nok planen å jobbe i Norge et begrenset antall år, før de reiste tilbake til Pakistan for å (re)etablere seg der. Med bakgrunn i dette har mye av den tidlige historien om den pakistanske innvandringen til Norge dreid rundt hardt arbeid og kummerlige boforhold. Dette forstås ut fra at mennene i ett og alt hadde fokus på å tjene opp penger til et bedre liv for seg og familien i Pakistan. Fortellingen om de tidlige innvandrerne som ofret seg for sin familie er blitt en del av den felles hukommelsen i det norskpakistanske miljøet. Historien gjenfortelles og lever videre hos nye generasjoner, og bidrar til å skape lojalitetsbånd til foreldre- og besteforeldregenerasjonen.

Det vil alltid skjule seg mange alternative fortellinger bak slike offisielle historier, og en av disse handler om cricket. Noen av de pakistanske mennene hadde fått jobb på Kværner i Lodalen. Med cricketutstyr medbrakt fra Pakistan begynte de å slå ball på fritiden, mellom brakkene på industriområdet der de også bodde. Fra å være en motesport for den bemidlete byborger rundt århundreskiftet med ambisjoner om et større cricketanlegg på Oslos vestside, gjenoppsto cricket på østsiden av byen blant en gruppe industriarbeidere.

Nå bidrar imidlertid denne framstillingen til å tilsløre et vesentlig skille innenfor gruppen av arbeidsinnvandrere fra Pakistan. Det var i all hovedsak menn med bybakgrunn som spilte cricket i denne fasen, og de utgjorde et mindretall i en innvandrergruppe der majoriteten kom fra landsbygda. Dette skillet sier nok også noe om utbredelsen av cricket i Pakistan på 1970-tallet, med oppslutning spesielt i byene og blant landets overklasse. Et annet vesentlig element var at de med bybakgrunn i større grad kom som individuelle innvandrere, mens de som kom fra landsbygda gjerne hadde slektskapsrelasjoner til hverandre. Cricket kan derfor ha utgjort en aktivitet som knyttet mennene sammen, på tvers av slekt, opphavssted og også religion.⁵

Byen tas i bruk

Mulighetene til å spille cricket på Kværners industriområde var selvsagt begrenset, men Ekebergsletta lå ikke langt unna. Dette friluftsområdet ble brukt av byens befolkning til både organiserte og uorganiserte fritidsaktiviteter, og var bedre egnet for å spille skikkelig cricket. Mennene begynte å gå opp til platået på søndagene da de hadde fri, og dette var starten på cricketens nye liv i Oslo. Etter hvert ble også Muselunden, grøntområdet på Sinsen, tatt i bruk, og det etablerte seg to grupperinger som skulle danne grunnlaget for framtidige cricketklubber.

Det er ikke uvanlig at en gruppe venner benytter et åpent område til uorganiserte sportsaktiviteter. Et fotballmål kan markeres med sko og klær, og hjørnene antyder banens rektangulær form. Cricketspillerne opplevde imidlertid problemer med andre brukere av området, særlig på Muselunden. I en cricketkamp foregår mye av aktiviteten på midtstykket av banen, den såkalte pitch, mens mange spillere følger med på det som skjer på avstand, klar til å fange ballen hvis den skulle komme i deres retning. Og mens pitch’en er rektangulær og avlang, er yttergrensen av banen oval. Det er derfor kanskje ikke så merkelig at en utenforstående ikke forstår hvor grensene er. De prøver å gå rundt, men i stedet befinner de seg plutselig i kampområdet. Også senere, etter at permanente baner ble etablert, har det imidlertid vært konflikter der enkelte bevisst har ignorert banens yttergrense med et tydelig ønske om å provosere, samtidig som lokalbefolkningen har gitt uttrykk for at cricketspillerne tar seg urettmessig til rette på definerte fellesarealer.⁶ En kombinasjon av spillernes bakgrunn og manglende kunnskap om spillet er nok medvirkende årsak til slike konflikter.

Det var også andre begrensinger ved de områdene de til nå hadde benyttet. Gressmatten på Ekebergsletta var preget av at området ble brukt til fotball, noe som gjorde den mindre egnet til cricket, der matten helst skal være tørr, så jevn som mulig og med kortklippet gress. Oslo Park- og idrettsvesen ble kontaktet, og etter lengre forhandlinger fikk cricketspillerne tildelt et område på Grønmo de kunne benytte, på en eldre og gresslagt del av byens gamle søppelfylling. En sammenleggbar pitch av jute, 22 meter lang, 3 meter bred og av forståelige grunner veldig tung, måtte transporteres opp til banen hver gang de skulle spille.

Organisering og integrering

Det er interessant at samtidig som myndighetene betraktet de pakistanske arbeidsinnvandrernes opphold i Norge som midlertidig, en oppfatning de i stor grad delte med innvandrerne selv, ble det tatt aktive grep for å etablere cricket som en organisert idrett i Norge. Det er tydelig at mennene ikke anså sin situasjon som innvandrer som meningsfull utelukkende gjennom en forestilt framtid i Pakistan, men la vekt på å finne glede og engasjement i livet i den situasjonen de var i der og da. Cricket var nok for mange også en vesentlig del av deres identitet. Utsagnet fra en av spillerne om at «Cricket er min andre religion» sier mye om at dette er et viktig element i en kultur de ønsket å opprettholde.⁷

Også på andre måter kan prosessen med å skaffe bedre fasiliteter for cricketspillet sies å peke framover mot en mer permanent tilværelse i Norge. Kontakten med myndighetene tjente som en skole for å forstå det norske byråkratiet. Det ble lagt vekt på å argumentere på vegne av en idrett som var likestilt med andre sportslige aktiviteter, heller enn å fremme krav som en minoritetsetnisk gruppe. På begynnelsen av 1980-tallet hadde da også de som spilte cricket en ganske variert bakgrunn, med deltakere både fra India og Storbritannia i tillegg til et økende antall med bakgrunn fra Pakistan. Samtidig åpnet lederskap i cricketen for innflytelse og posisjoner også på andre områder, og dette forsterket koblingen mellom det norskpakistanske miljøets interessekamper og makthierarkier på den ene siden og organiseringen av cricket på den andre. Særlig de indiskættede spillerne trakk seg ut, og da den norske cricketligaen ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet med seks klubber, var den pakistanske dominansen tydelig.

Nye grep for å profesjonalisere organiseringen av cricketen ble tatt på 2000-tallet. Et nytt område av Ekebergsletta ble tilrettelagt for cricketkamper, med skikkelig pitch og treningsområde for å kaste og slå ball. En bane nummer to ble etablert på Rommensletta på Stovner, noe som ga mulighet for flere lag både å trene og spille kamper i løpet av den korte norske cricketsesongen (mai-september). Antall lag i ligaen vokste raskt, og i 2003 var det 19 lag fordelt på to divisjoner. I tillegg ble et norsk cricketlandslag etablert, og i 2007 ble sporten endelig tatt opp som særidrett under Norsk Idrettsforbund. I 2013 ble det spilt cricket i fem divisjoner, i tillegg til én jentedivisjon og tre aldersbestemte ungdomsdivisjoner.

På 40 år har cricket vokst til å bli en stor sport, som speiler endringen i samfunnet i løpet av den samme perioden. Samtidig er behovet for egnete baner og treningsområder fortsatt en stor utfordring. I 2005 ble luftige planer for et idrettsstadion på Sørenga lansert under navnet «Enga Amfi», inkludert fasiliteter for cricket.⁸

Selv om denne cricketbanen ser ut til å lide samme skjebne som Mr. Whittons Kriketplads i Frognerparken, er det grunn til å tro at cricketen omsider, etter over 150 år og en tur innom Pakistan, har klart å slå rot i Oslo.

Thomas Michael Walle (f.1970) er Førstekonservator ved Norsk Folkemuseum. Han er utdannet sosialantropolog ved Universitetet i Oslo, og har i sin doktorgradsavhandling skrevet om maskulinitet og etnisitet med utgangspunkt i cricketmiljøet i Oslo.

Innlegget er den av historieblogg.no sitt samarbeid med Lokalhistorisk magasin. Teksten er tidligere  trykt i lokalhistorisk magasin 1/2014.

Litteratur

• Khan, Mahmona: Tilbakeblikk – Da pakistanerne kom til Norge Pax Forlag, Oslo 2009.
• Mangan, J.A.: Athleticism in the Victorian and Edwardian public school Frank Cass, London 2000 [1981].
• Roede, Lars: Frogner hovedgård – Bondegård, herskapsgård, byens gård Pax Forlag, Oslo 2012.
• Stoddart, Brian og Sandiford, Keith A.P. (red.): The Imperial game: Cricket, culture and society Manchester University Press, Manchester 1998.
• Tjelmeland, Hallvard og Brochmann, Grete. Norsk innvandringshistorie: I globaliseringens tid, 1940-2000 Pax Forlag, Oslo 2003.
• Walle, Thomas Michael: A Passion for Cricket – Masculinity, ethnicity, and diasporic spaces in Oslo PhD-avhandling, Universitetet i Oslo 2010.

1. Aftenposten, 24.07.1890  ↩

2. Roede, Lars 2012:186-88  ↩

3. Ukjent forfatter, «I Dagens Løb», Aftenposten, 12.04.1908  ↩

4. For eksempel argumenterte Oscar Nissen, som representerte Arbeiderpartiet, under debatten i bystyret for at idrettsanlegg ikke var noe for vanlige folk.  ↩

5.  I et intervju i forbindelse med doktorgradsarbeidet ble det påpekt at han som tok med det første cricketutstyret til Norge tilhørte Pakistans kristne minoritet.  ↩

6. Hanken, Anita, «Går over streken», Lokalavisen, 11.06.2009  ↩

7. Walle, Thomas Michael 2010:235 ↩

8. Lundegaard, Hilde, «Vil ha badeland og stadion», Aftenposten Aften, 21.09.2005 ↩