Når vi ser for oss tidlig nytid i Europa, ser vi vanligvis for oss et nokså statisk samfunn der de aller fleste ble født, levde livet sitt og døde på samme sted. Dette kan ha vært sant for mange, men likevel var europeerne i tidlig nytid langt mer mobile enn det vi vanligvis forestiller oss. Folk flyttet til nabolandsbyen eller nabobygda for å søke tjeneste eller gifte seg, de flyttet til nærmeste by for å søke nye næringsmuligheter, og noen flyttet også over landegrensene.
På 1600-tallet var Nederland et av de mest avanserte områdene i Europa, både politisk og økonomisk. Nederlendere reiste langt for å bedrive handel med mindre økonomisk utviklede områder, særlig rundt Nordsjøen og Østersjøen. Det var i veldig stor grad her de fikk råvarene sine fra: korn fra Danmark og Polen, tømmer fra Finland, Sverige og Norge. Sammen med råvarene kom også tusenvis av arbeidsinnvandrere, ikke minst fra kyststrøka i Norge. I masteroppgava mi tok jeg for meg de av dem som reiste fra Bergen med oppland til Amsterdam i en sekstiårsperiode fra 1661 til 1720.
Utvandring fra Norge
De aller fleste byer i tidlig nytid hadde et negativt befolkningsoverskudd, altså døde det flere enn det ble født. Derfor var byene avhengig av innvandring både for å holde folketallet oppe, – særlig om folketallet skulle øke. På 1600-tallet var Amsterdam den tredje største byen i Europa nord for Alpene, etter London og Paris. Byen hadde 200 000 innbyggere rundt 1660, mens Norge på samme tid hadde rundt 440 000 innbyggere. Hvor mange av innbyggerne rundt 1660 som var nordmenn er usikkert, men det må ha vært en god del: Nesten 12 000 nordmenn giftet seg i byen fra 1578 til 1810, og av disse giftet hele 8000 seg der mellom 1621 og 1720.
Lysningsregistrene forteller oss at utvandringa var et kystfenomen, og foregikk fra mange av de samme kyststrøka der nederlenderne var aktive handelsmenn. Ser vi kyststripa fra Bergen til Risør under ett, står disse områdene for nesten tre fjerdedeler av de norske ektefolka i Amsterdam. Av resten var litt over en femtedel fra Oslofjordområdet, mens et fåtall kom fra Nordvestlandet og Trøndelag.1 Vest-Agder, datidas Lister og Mandals Amt, sto for over førti prosent av de norske brudene og brudgommene i Amsterdam. På annenplass lå Norges største by, Bergen. Når det står ”Bergen” i kildene, kan det imidlertid i praksis være snakk om mange forskjellige steder i Hordaland eller Sogn og Fjordane. Det er ganske sannsynlig at mange av dem først reiste fra for eksempel Jølster til Bergen, og derfra til Amsterdam. I ett tilfelle lar dette seg belegge: Hans Danielsen Bugge står oppført i manntallet 1701 for Jølster som ”gift i Holland”. En rask titt i de nederlandske kildene viser at han ble gift i Amsterdam tre år tidligere, og også hadde vært i Batavia i ostindiakompaniets tjeneste.
Kilder
Det er ofte ei utfordring å få sikker viten om historisk demografi på 1600-tallet, ikke minst i Norge. De eldste bevarte kirkebøkene er som regel fra rundt 1625, og det første manntallet kom i 1660-åra. Før dette er kildene til å finne ut av vanlige folks liv temmelig sviktende. Ikke minst gjelder dette kvinnene: manntall talte ikke kvinner, og i kirkebøkene omtales kvinnene ofte ikke ved navn, bare som NNs ”Frue”, ”Quinde”, og liknende.2
I Nederland var dette annerledes: I Amsterdam var det mange menigheter, og hver av dem førte egne registre over døpte, viede, gravlagte, og så videre. Dessuten førte byadministrasjonen registre over alle som tok ut lysning før ekteskap. Disse er intakte helt fra den protestantiske maktovertakelsen i byen, altså i 1578, noe som gjør det mye lettere å spore opp vanlige mennesker tidlig på 1600-tallet i Amsterdam enn det er i Norge – det er sågar lettere å spore opp nordmenn der enn her hjemme! Derfor konsentrerte jeg oppgava mi rundt tre kilder, nemlig lysningsregistrene, kommunikantbøkene fra den lutherske kirka i byen, og skipssoldbøkene fra det nederlandske ostindiakompaniet.
Jeg valgte herkomststedet Bergen fordi byen og opplandet var på annenplass blant herkomststedene i Norge. Hva så med avgrensningen i tid? Utvandringa kom for alvor i gang i 1630-åra, og nådde toppunktet rundt 1660, for så å gradvis synke igjen. Antall norske ektefolk per år sank sakte, men sikkert fram mot 1720. Tidsramma jeg satte, betinget altså et studium av ei utvandring i tilbakegang.
Grunnen til at jeg likevel gjorde det slik, er kildene jeg hadde til rådighet i nettopp denne perioden. Jeg har allerede nevnt lysningsregistrene – lister over folk som skulle gifte seg – og at disse er intakte helt fra 1578. Hadde jeg skullet studere perioden før 1660, hadde dette i praksis vært den eneste lett tilgjengelige kilden til utvandringa. Etter 1660 er det imidlertid bevart to kilder til, nemlig lutherske kommunikantbøker og skipssoldbøker fra det nederlandske ostindiakompaniet.
Kommunikantbøker er registre over folk som gikk til nattverd. Dette er noe nordmennene gjorde hjemme i Norge, som det var naturlig for mange å fortsette med etter at de utvandret. De som gikk til nattverd i Amsterdam, gjorde det imidlertid i et internasjonalt miljø: I kommunikantbøkene til den lutherske kirka i Amsterdam finner vi foruten personer fra Amsterdam og andre nederlandske byer også folk fra Tyskland, Danmark, Norge, Sverige og flere steder lenger øst langsmed Østersjøen. Her finner vi også navn på mange nordmenn som ikke giftet seg i Amsterdam – enten dette var fordi de allerede var gift, eller fordi de ikke giftet seg. Ulempen med denne kilden er at den bare ble ført fra 1663, og dessuten at et par årganger også etter dette er gått tapt.
I både lysningsregistrene og kommunikantbøkene finner vi navn på både kvinner og menn. Den siste kilden, skipssoldbøkene fra ostindiakompaniet, omfatter bare menn. Grunnen er enkel nok: kvinner skulle offisielt ikke ta hyre. Det finnes ifølge denne databasen 51 eksempler på at kvinner tok hyre, og senere ble oppdaget og fikk sparken.3 Kildene sier ingenting om hva som skjedde med dem videre…
Skipssoldbøker var rett og slett bøker som fortalte hvor mye det enkelte mannskapet skyldte kompaniet eller hvor mye han hadde til gode, samt når han hadde reist ut og når han hadde kommet tilbake, eventuelt når og hvor han omkom hvis dette skjedde i tjeneste. Jeg brukte en database fra Nationaal Archief med digitaliserte nøkkelopplysninger fra disse bøkene, og er ei skattkiste til både nordmenns og andres bevegelser på 1600- og 1700-tallet. Ulempen med denne kilden er at den er svært sparsommelig før 1680, og det var følgelig ikke mulig å bruke den for hele perioden jeg hadde valgt meg.
Resultater og konklusjoner
Grunnen til at jeg ville bruke alle de tre kildene, og til at jeg var nødt til å velge den perioden jeg valgte, var følgende: Jeg ville sammenlikne navnene i de forskjellige kildene for å se hvor mange personer som gikk igjen i en, to eller tre kilder. Jeg satt altså med excel-ark med transkriberte navn fra disse kildene, og jevnførte hvilke navn som gikk igjen i de forskjellige kildene. Denne metoden har Sølvi Sogner brukt i begge bøkene sine om utvandring fra Norge til Nederland, Ung i Europa og «Og skuta lå i Amsterdam…». Den er ganske krevende, både fordi mange personnavn er ganske vanlige, og fordi man ofte ikke har opplysninger utover navn og herkomststed. Målet med dette var å få sagt noe om omfang og struktur på utvandringa, og det håpet fikk jeg innfridd.
En konklusjon var at jeg klarte å komme til et noe velbegrunnet anslag over hvor mange som utvandret fra Bergen til Amsterdam. Ved å se på overlappet mellom kildene, og derigjennom å anslå hvor mange som sannsynligvis faller utenom alle kilder, kom jeg fram til at om lag 2400 menn utvandret fra Bergen til Amsterdam mellom 1661 og 1720. Av disse var det bare 600 – en fjerdedel – som giftet seg på stedet. I denne perioden må altså antallet fra lysningsregistrene firedobles hvis vi skal komme til omtrent riktig antall utvandrere.
For kvinnene viste dette seg vanskeligere – jeg kom fram til om lag 600 utvandrere i samme periode, litt over dobbelt så mange som de som giftet seg. Jeg er ikke helt fornøyd med dette anslaget, siden jeg tror det er for lavt. Jeg lot det likevel stå, siden jeg ikke hadde noe bedre å bygge på.
En annen konklusjon jeg kom til, var at jeg fikk stadfestet følgende: Vi har ikke representative kilder til norsk utvandring til Amsterdam. Lysningsregistrene og kommunikantbøkene fanger bare opp de som var relativt bofaste, og som klarte å integrere seg sånn noenlunde i et lokalsamfunn i byen. Skipssoldbøkene, på den annen side, viser i all hovedsak de som ikke hadde noen særlig tilknytning til byen. Mange av dem satte knapt sine ben i Amsterdam før de tok hyre og reiste ut til Asia. Ostindiakompaniets skipssoldbøker har vi, men andre, tilsvarende ”flyktige” grupper av utvandrere har vi ikke oversikt over. Det er bare ved å sammenlikne kildene vi kan nærme oss et representativt bilde av utvandringa.
Vegen videre
Det er fortsatt mye vi ikke vet om disse utvandrerne, og det er fortsatt mye jeg har lyst til å finne ut. Jeg kan nevne noen eksempler: Mange nordmenn er ikke å finne i den lutherske kirka. Jeg har en mistanke om at noen av dem kan ha konvertert til andre denominasjoner, særlig kalvinismen, som er den vanligste protestantismen i Nederland. Andre kan godt tenkes å ha gått til katolisismen – Hans Mortenssøn Rygh, opprinnelig fra Båhuslen, skal ha vært katolsk prest for nordmenn i Amsterdam på 1640-tallet.
Et annet eksempel er at vi vet en del om hvor mange nordmenn som reiste til Asia, men vi vet veldig lite om hva de gjorde når de faktisk kom dit. Mange av kildene til kompaniets virksomhet finnes i Nederland, men desto flere finnes i Jakarta. I forbindelse med studiet av utvandring fra Norge er det ingen av oss historikere som har sett på kilder ved det indonesiske nasjonalarkivet, og det ønsker jeg å gjøre noe med!
Aslak Kittelsen jobber som vit.ass ved Norsk lokalhistorisk institutt.
Alle bildene over er utsnitt av dette bildet.
Litteratur
- Aslak Kittelsen. Mellom sju fjell og sju hav – utvandring fra Bergen til Amsterdam 1661-1720. Masteroppgave i historie, Universitetet i Oslo, 2013.
- Sølvi Sogner. Ung i Europa. Norsk ungdom over Nordsjøen til Nederland i tidlig nytid. Universitetsforlaget, Oslo, 1994.
- Sølvi Sogner. «Og skuta lå i Amsterdam…» Et glemt norsk innvandrersamfunn i Amsterdam 1621-1720. Aschehoug, Oslo, 2012.
- Sølvi Sogner. «Kvinners rettigheter i tidlig nytid». Artikkel i Fortid 4/2012, Kvinner i hundre. Oslo, 2012.
