Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten
Hilde Henriksen Waage
Cappelen Damm Akademiske, 2013
Meldt av: Anilton Paulina Delgado
Boken Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten, skrevet av historieprofessor Hilde Henriksen Waage, gir et godt innblikk i hvorfor dagens Midtøsten er konfliktfylt. Verket dekker mange forskjellige konflikter. For eksempel får leseren god innsikt i årsakene til det hatefulle forholdet mellom Israel og Syria. Hovedtemaet i boken er konflikten mellom staten Israel, palestinerne og de arabiske nabolandene.
De første kapitlene
Konflikt og Stormaktspolitikk i Midtøsten er på 509 sider inkludert litteratur- og stikkordsliste, og består av 13 kapitler pluss et kort og informativt innledningskapittel som redegjør for bokens formål, innhold og kildebruk. Deretter følger tre kapitler om bakgrunnen for opprettelsen av staten Israel i 1948. I de to første kapitlene gjennomgås jødenes og arabernes historie til og med 1900-tallet. Leseren lærer også om at sionistene ønsket å opprette en jødisk stat på grunn av de mange problemene jødene møtte i Europa. Kapittel tre handler om britenes mandatstyre i Palestina fra 1920 til 1948, og om hvordan britene taklet konflikten mellom de arabiske innbyggerne og de nye jødiske innvandrerne. Storbritannia fikk etter hvert store problemer med å holde roen i mandatområdet. Disse tre kapitlene presenterer store mengder informasjon i et klart og forståelig språk, og gir en god bakgrunn for kapitlene som kommer i etterkant.
Opprettelsen av staten Israel
Opprettelsen av staten Israel, og det historiske bakteppet for opprettelsen er tema for kapittel fire, som dekker både internasjonale diplomatiske runder i FN og to kriger. Den første krigen var mellom jøder og araberne i Palestina, mens den andre krigen var mellom jødene og deres arabiske nabostater. I den andre krigen var de arabiske statene i teorien militært sett sterkere enn jødene. Men som historien har vist vant jødene den krigen og kunne danne den første og eneste jødiske staten i verden. Samtidig fantes det splid på arabisk side, Jordan og Egypt forsynte seg av landområder i det tidligere mandatområdet Palestina; «Med Transjordan [dagens Jordan] og Egypt i spissen ønsket de arabiske landene å ta det de kunne av Palestina. Den arabiske krigføringen ble aldri noe forsvar for palestinerne og deres tiltenkte stat.»
I kapittel fem og seks får vi et innblikk i det politisk ustabile Midtøsten. Leseren lærer om flyktningproblemet blant palestinerne etter krigene om det tidligere britiske mandatområdet og om den spente situasjonen på Israels grenser, ikke minst etter at den kalde krigen ankom Midtøsten på 1950-tallet. Israel fikk støtte fra USA, mens Syria og Egypt ble støttet av Sovjetunionen. Waage gir et nyansert bilde av forholdet mellom USA og Israel. Hun forklarer at forskjellige amerikanske administrasjoner hadde ulik holdning til Israel, og at USA ikke ga uforbeholden støtte til Israel.
Suezkrisen og Israels naboer
Kapittel syv tar for seg Suezkrisen i 1956 og stormaktskonflikten i forbindelse med den. Storbritannia og Frankrike hadde et dårlig forhold til Egypt og ønsket ikke velkommen landets nasjonalisering av Suezkanalen. Dette førte til et militært angrep på Egypt fra Storbritannia og Frankrike, som også fikk Israel med på angrepet. Men målsettingen om å stoppe nasjonaliseringen av Suezkanalen ble aldri fullført. På grunn av press fra USA og Sovjetunionen måtte de tre angripende statene stoppe sitt militære angrep. Waage hevder at «[f]or Storbritannia og Frankrike betydde Suez-eventyret slutten på deres en gang så mektige innflytelse i Midtøsten. Suezkrisen bante veien for Sovjetunionens og USAs inntreden i regionen.» I dette kapittelet klarer Waage på en god måte å forklare årsakene til Suezkrisen, samtidig som hun fortelle om endringen av maktbalansen i Midtøsten. Storbritannia og Frankrike hadde mindre innflytelse i regionen etter 1956.
I de tre neste kapitlene gjennomgår Waage historien til Libanon, Syria og Jordan. Leseren får kunnskap om utviklingen i disse landene fra før de ble opprettet fram til i dag. Særlig er Libanons historie konfliktfylt på grunn av de ulike religiøse grupperingene som finnes i landet. I kapitlene om de tre arabiske landene, blir også forholdet til Israel trukket opp som en viktig variabel i statenes historie. Plasseringen til de tre kapitlene vil jeg si ødelegger flyten i boken. Waage kunne kanskje heller ha plassert kapitlene om de arabiske landene senere i boken, slik at den historiske kronologien om Israel og palestinerne hadde gått ubrutt.
Fra seksdagerskrigen til i dag
Fra kapittel elleve til tretten behandles utviklingen i Midtøsten fra 1967 til i dag. I 1967 endte seksdagerskrigen med at Israel okkuperte Golanhøydene, Vestbredden, Gaza og Sinaihalvøya. Egypt, Syria og Jordan tapte en del av sitt territorium som følge av det. Konsekvensen av Seksdagerskrigen var at det gamle Palestina kom under israelsk herredømme: «Hele det gamle Palestina var nå under israelsk kontroll. Den palestinske staten var enda lenger unna virkelighetens verden enn den hadde vært i 1948. Palestinerne befant seg enten under israelsk styre eller som flyktninger i de omkringliggende arabiske landene.» Men palestinerne ga ikke opp sin kamp, og mange meldte seg inn i forskjellige gerilja- og terroristgrupperinger.
Videre i boken, forteller Waage om Yom Kippur-krigen/Oktoberkrigen og deretter om prosessen fram til Camp David-avtalen mellom Israel og Egypt. Da Yom kippur-krigen ble startet i 1973 av Syria og Egypt, var ikke Israel forberedt på angrepet. Men Israel vant likevel til slutt, selv om seieren ikke var like overbevisende som i Seksdagerskrigen. På tross av Yom kippur-krigen kunne Israel og Egypt skrive under på en fredsavtale på Camp David, bare fem år senere. Avtalen ga Sinaihalvøya tilbake til Egypt. Men som en konsekvens av Camp David avtalen ble Egypt isolert i den arabiske verden. Her synes jeg at det er bra at Waage bruker plass på å forklare hva fredsavtalen medførte for Egypt. Det viser at det kan være kostbart for et arabisk land å skrive under på en fredsavtale med Israel. I det siste kapittelet, med tittelen «Freden som uteble», går Waage gjennom konflikten mellom Israel og palestinerne fra 1980-tallet til idag. Blant annet blir den israelske bosetningspolitikken og forsøkene på en tostatsløsning behandlet. I tillegg viser Waage at Israel ofte har vært et hinder for fred mellom seg selv og palestinerne.
En god innføringsbok om en kompleks region
Konflikt og stormaktspolitikk i Midtøsten er en solid bok som forklarer de mange konfliktene i Midtøsten. I starten av boken stiller Waage spørsmålene: «Hvorfor er det så urolig i Midtøsten? Hvordan skal vi forstå de mange konfliktene vi er vitne til?» Disse spørsmålene klarer Waage langt på vei å svare på i boken. Boken har for min del vært oppklarende, lettlest og meget interessant. Særlig interessant har det vært å lese om de skiftende stormaktenes rolle i Midtøsten.
Jeg savner et oppsummerende og konkluderende sluttkapittel. Et slikt kapittel kunne vært nyttig for å samle trådene og peke på eventuelle mønstre. I tillegg kunne kanskje et eget kapittel om Egypt vært på sin plass, selv om mye stoff om landet kommer fram underveis. Samtidig er det også en svakhet ved boken at Waage bryter opp kronologi ved å sette inn de tre kapitlene om Libanon, Syria og Jordan. En siste svakhet ved boken er at kilder fra arabiske arkiv ikke er inkludert. Det gjør beklageligvis at ikke alle vinklinger i konflikten er med i boken. Men som Waage påpeker, skyldes det at arkivene i arabiske land ikke er åpne. Alt i alt er likevel Konflikt og Stormaktspolitikk i Midtøsten en god innføringsbok i Midtøstens historie.
Anilton Paulina Delgado (f. 1987) avsluttet mastergrad i historie ved Universitetet i Oslo høsten 2012. Tema i mastergraden: studentpolitikk på Universitetet i Oslo på 1970-tallet. Faglige interesser: 1968-opprøret, Israel/Palestina konflikten, arbeiderbevegelsens historie (Norge og internasjonalt), første og andre verdenskrig.
