Draktmetall

Hver gang du knepper en knapp eller trekker i glidelåsen på dongeribuksa di er du i nærkontakt med draktmetall. Knappene fyller en funksjon når de lukker buksesmekken, slik de funksjonelle aspektene ved draktmetall bestandig har hatt en framtredende posisjon. Metallenes beskaffenhet varierer i dag og har variert mye, samtidig som metaller kjennetegnes av varighet, de blir ikke så lett borte. De er blant arkeologenes viktigste gjenstandsgrupper, hvor draktmetallet utgjør en vesentlig del. Draktmetall er også analysert i ei rekke kulturhistoriske sammenhenger fra etterreformatorisk tid, som håndverksproduksjon – eller enda oftere som smykker knyttet til lokalt definerte folkedrakter. Det er denne siste innfallsvinkelen til draktmetall som er mitt utgangspunkt

Av: Bjørn Sverre Hol Haugen.

Om folkedraktmetallet er mitt utgangspunkt, så er det likevel ikke mitt analyseperspektiv. I stedet for å følge opp de mange oversiktene over søljer med geografiske variasjoner,¹ draktsmykkers norskhet og internasjonale sammenhenger,² eller håndverkerens metoder,³ velger jeg meg ei lita gjenstandsgruppe som jeg vil undersøke med et annet siktemål. Jeg velger meg ei gruppe lauslommelåser som er eller har vært festet til lommer av tekstil og/eller skinn. Lauslommer har ikke vært underlagt så mange undersøkelser tidligere, kanskje nettopp fordi de består av både metall og tekstil, og dermed faller mellom to stoler. Denne artikkelens lauslommelåser er først og fremst fra Hedmark, i den forstand at de er registrert i privat eie der eller befinner seg i museer hvor Hedmark er oppgitt som proveniens (herkomst) for disse gjenstandene. Så langt det er kjent har de vært brukt av bondekvinner, og flere av dem er datert til 1700-tallet.

Så snart søkelyset faller på norske bønders draktpraksiser følger det gjerne med et analyseperspektiv inspirert av antropologi. Bøndenes praksiser er analysert innenfor atskilte geografiske rom, som eventuelt kan sammenlignes med andre folkegrupper. Samtidig er det vanlig å relatere slike praksiser til historiske hendelser og perioder, eller å relatere draktgjenstander til definerte kunsthistoriske stilperioder. Ofte skiller tidsangivelsen for den lokale draktpraksisen seg fra den kunsthistoriske perioden den er preget av – den er forsinket. På denne måten konstrueres et skille mellom et sted eller ei gruppe mennesker som «er i den egentlige tida» og de norske bøndene som er i ei tidligere, ofte udefinerbar tid. Antropologen Johannes Fabian hevder at dette impliserer et syn på en kultur som underordnet en annen. Overført til dette materialet betyr det at de norske bøndene ikke er samtidige med borgerskap og embetsstand, men ligger bak dem og vil komme etter. Fabian kaller dette «fornektelse av samtidighet».⁴

Dette aspektet av forsinkelse, og antropologiens problematisering av det, lar jeg bli et utgangspunkt for å nærme meg et historisk gjenstandsmateriale på en alternativ måte. Jeg tar utgangspunkt i bevart gjenstandsmateriale fra et geografisk område, men lar et overblikk over bevart gjenstandsmateriale fra øvrige deler av Norge og noen sideblikk til andre land raskt sprenge den regionale ramma for undersøkelsen. Så diskuterer jeg relasjonen(e) mellom gjenstandene og menneskene i de praksisene de inngår i sammen. Dette lar jeg lede fram til en diskusjon om hvordan tid(er) materialiserer seg i denne gjenstandsgruppa. Jeg kaster ikke vrak på kunsthistoriens nitide inndeling av dekorative og formmessige trekk i ulike epoker med mer eller mindre presise tidsangivelser, men ved å følge gjenstandene inn i noen praksiser ønsker jeg å holde en åpen diskusjon om relasjonene mellom gjenstand(er), menneske(r) og tid(er).

Lauslommer og låser

Et viktig utgangspunkt for denne undersøkelsen er at noen gjenstander er bevart i dag og tilgjengelige for min analyse. Jeg nærmer meg dem som et etnografisk materiale som får sine grundige beskrivelser. Disse beskrivelsene lar jeg stå som en kursivert del av teksten, som visualisering av mitt møte med gjenstandene i dag.

Ved Odalstunet, lokalmuseet for de to kommunene Sør-Odal og Nord-Odal, er ei lauslomme med messingbeslag magasinert.⁵

Gjenstanden er satt sammen av mange biter i ulike materialer. Den har et ovalt formet framstykke som består av fem tekstilbiter, hvorav tre er i et mønstervevd silkestoff. De tre silkebitene utgjør et midtstykke og to sidestykker som dekker øverste halvpart av sidene. Under sidestykkene av mønstervevd grønnblå, hvit og brun silke er to andre sidestykker av brun fløyel. Det tilsvarende bakstykket er av et skarprødt og blankt ullstoff vevd i kypertbinding. Framstykke og bakstykke forbindes med en sydd kanal på hver side, hvor bare rester av et svart silkestoff i ripsbinding er igjen. Fôret av ubleiket linlerret kommer fram der silken er borte. Sikksakkstripede spor på framstykket vitner om at lomma har vært dekorert ytterligere, trulig med en kniplet metallblonde som noen små rester av fortsatt er festet til framstykkets høgre side, omtrent på midten, samt midt på nederst. Når jeg holder lomma kjennes den mjuk, nesten slaskete ut, og jeg tenker at den er nokså medtatt av høg alder. Lomma er fôret med det samme røde ullstoffet som bakstykket er laget av, og den er sydd fast til et bøyleformet beslag av messing

Det er først og fremst de bøyleformede beslagene, låsene, jeg setter i sentrum i denne artikkelen. Disse metallgjenstandene har noen fellestrekk. De er alle støpt av uedle metaller, de fleste av messing, men noen er av hvite metaller og noen har mer bronselignende farge. Gjenstandene har bøyleform og har, eller har merker etter, en krok til å henge i. Samtlige gjenstander har hull langs nederkantene, slik at en poseformet lomme kan festes der.

Allerede ved disse karakteristikaene viser lommelåsene fra Hedmark noen fellestrekk med tilsvarende gjenstandsgrupper fra andre områder. Lauslommer med bøyleformet lås er registrert i mange områder av Norge. I tillegg til hele Hedmark finnes de i Gudbrandsdalen, Vest-Oppland, Akershus, Østfold og Vestfold, altså de mest sentrale områdene omkring hovedstaden. Nordafjells er de registrert i hele Trønderlag og med mange eksempler fra de nordnorske fylkene. På Vestlandet finnes de i stort antall i Møte og Romsdal. Blant fjellbygdene i Øst-Norge er det bare Sigdal-Egdal, Numedal, samt Flå og Nes i Hallingdal som har hatt slike lauslommer i noen utstrekning. Imidlertid er lauslommer av en annen type, med krok, men ikke til å åpne og lukke, registrert for eksempel i Agder, Valdres og Nordfjord⁶

Begge lommetypene har sine slektninger i Sverige, der de med beslag til å lukke er registrert i deler av Dalarna og Hälsingland.⁷ Mange andre områder har lommer med krok slik de fra Agder, Valdres og Nordfjord, mens atter andre områder har lommer som er festet til et band som knytes omkring livet. Denne lommetypen er svært godt kjent fra mange land og sosiale grupperinger. Lommer med bøyleformet lås er imidlertid ikke svært utbredt i andre europeiske lands drakthistorie, med unntak av noen nordlige provinser av dagens Nederland, hvor de var i bruk blant borgerskapet på 1700-tallet og av allmuen fortsatt mot slutten av 1800-tallet.⁸

Det geografiske rommet er dermed sprengt, det inneholder ikke bare Hedmark, Norge eller Skandinavia. Dette leder meg til spørsmålet om tidfesting av metallgjenstandene fra Hedmark.

Messingbeslaget har en glatt avrundet overkant og består av et framstykke og et bakstykke som er hengslet sammen med metallsplinter trædd gjennom hull i beslagets to deler nederst på hver side. Langs nederkantene på beslaget løper ei rad av små hull som gir plass for tråden som fester lomma til beslaget. Beslaget kan åpnes og lukkes med en messingknapp midt foran. Når jeg klemmer knappen nedover, utløser jeg en fjærbelastet låsemekanisme på beslagets innside, og lomma åpnes. Sammenlignet med tekstildelen framstår beslaget som solid og i god stand. Det svakeste leddet ser ut til å være sammenføyningen av beslagets for- og bakstykke, der splinten på den ene sida har forsvunnet. Vinkelrett på den buede overkanten av beslagets framstykke løper en smal fals, mens det motsvarende bakstykket er flatt. På denne falsen, den buede overkanten av beslaget, framkommer bokstaver og tall. Der er det gravert eller risset inn årstallet 1789 og bokstavene KHDS.

Det inngraverte årstallet låser gjenstanden fast til et spesifikt tidspunkt. Initialene skriftfester en relasjon mellom gjenstanden og en eier, ei kvinne ettersom nest siste bokstav av fire er en D som forteller at hun var datter av en mann med et fornavn på bokstaven som står foran, nemlig H. Den siste bokstaven forteller at garden hun kom fra har navn på S, mens eierens fornavn begynner på K. Den ikke nærmere navngitte eieren kobles til gjenstanden og representerer både en relasjon til et sted – garden hun kom fra – og til et tidsrom, eierens levetid. Dette livsløpet som KHDS har hatt og tilblivelsen for lommebeslaget møtes på dette viset i året 1789.

Tid – i støpt metall

Flere andre forhold ved gjenstanden knytter den også til 1700-tallet. Lomma er laget av kjente 1700-tallsmaterialer. Både det mønstervevde silkestoffet, fløyelen, metallkniplingen og det røde ullstoffet av kamgarnskvalitet var populære i dette århundret.

Fra øverste midtpunkt på beslagets bakstykke stikker et hesteskoformet hengselstykke opp, hvor det med en metallstift er festet en krok som er tappet inn i hesteskoformen slik at kroken kan beveges fram og tilbake. Kroken har et gjennombrutt framstykke bestående av to sirkler som omkranser to speilvendte C-figurer som griper inn i hverandre på midten. Krokens framstykke går i overkant over i et glatt metallstykke som er buet slik at det går ned bak framstykket og ender i en avrundet spiss.

De to C-ene var et yndet motiv i 1700-tallets siste del, og attribueres ofte til kong Christian 7. som varianter av hans speilmonogram. Han regjerte over Danmark-Norge fra 1766 til sin død i 1808.

På beslagets framstykke vises et mønster i form av to ranker som slynger seg om hverandre slik at de utgjør
liggende åttetall.

Messingbeslagets grunnform og den åttetallsformede borden peker også mot slutten av 1700-tallet. Da ble ulike gjenstandsgrupper som følge av europeiske stilimpulser utført strammere og enklere enn de tidligere svungne linjene. Den nye stilen førte til et enklere, glattere og ikke så ornamentert uttrykk.

Odalstunet har i tillegg til denne lauslomma også en lås til ei lauslomme,⁹ kommet inn som gave fra samme giver som lomma. Begge gjenstandene kommer fra familien Moe på Nordset i Sør-Odal, en gard de kjøpte i 1922. Da de solgte garden videre, ga de i 1969 ei rekke gjenstander til lokalmuseet, med opplysninger om at de kom fra familiens opphav på Stormoen i Nord-Odal.¹⁰

Odalstunets andre lauslommelås har samme buede bøyleform som beslaget på lomma, men de er likevel forskjellige. Låsen uten lomme har en mer ornamentert stil, og skiller seg fra den andre lommelåsens stramme, rettlinjede og glatte uttrykk. Den lause lommelåsens forstykke og bakstykke følger hverandre i bølgeformede linjer fra hver side, som så møtes i et glatt buet toppstykke hvor bare restene av et hesteskoformet hengselledd mot en forsvunnet krok står igjen. Midt foran har beslaget en knapp som utløser lukkemekanismen. Knappen er omkranset av et mønster av svunget strekdekor som er nokså dypt preget i godset. Jeg tenker meg at strekene er blitt til under støpeprosessen. Forstykket er i tillegg dekorert med tett strekdekor langs overkanten, og dette går over i tettere streker ute på beslagets sider. Inne i strekene er glatte felt i ulike formasjoner. Langs den bølgeformede nederkanten av både for- og bakstykke løper ei rad med hull for feste av en lommepose. I de blanke feltene på hver side av midten på forstykket står fire bokstaver risset inn: KEDS.

På samme måte som lauslommas initialer KHDS skaper en relasjon mellom gjenstanden og en eier, slik er det også med lommelåsen og KEDS.

To andre lommebeslag med identisk form er registrert i privat eie i Odalen. Det eneste som skiller dem er hvordan de er dekorert på forstykkene, hvordan kroken (som mangler på Odalstunets beslag) er utformet, og hva slags lommer de er festet sammen med. Det ene beslaget har nesten identisk dekor på forstykket som museets beslag, og kun initialene skiller dem fra hverandre. Dette beslaget er merket ASDS, og har dessuten et stempelformet avtrykk med initialene HMS. Det andre beslaget er derimot dekorert på hele forstykket, og de fire innrissede initialene er henvist til lommelåsens bakside: IODJ.

Dette beslaget har ukjent proveniens og er kjøpt i en bruktbutikk, mens det andre er funnet på loftet på eierens gard i Sør-Odal. Sjøl om initialene knytter alle disse messingbeslagene til steder gjennom de personene bokstavene vitner om, og et stempelaktig avtrykk av bokstavene HMS kanskje er håndverkerens kjennetegn, er det fortsatt tidsperspektivet som får ha rangen i denne undersøkelsen. Ingen av de liknende eller nokså identiske lommebeslagene med svungne former har inngraverte årstall, men på samme vis som Odalstunets lomme kan stilrelateres, kan også disse beslagene det. De representerer de foregående stilidealene, de rikt dekorerte formene som ble lansert i ulike varianter i løpet av 1700-tallet, og som står som en eldre kontrast til de glatte, jevne formene som ble lansert i århundrets siste del. Stilmessig er disse beslagene altså eldre enn lomma som er datert 1789.

Tid – smeltet om

Ytterligere to lommer som også er registrert i Odalen har beslag med liknende hovedform som de tre årstalløse beslagene med de innrissede initialene KEDS, ASDS og IODJ. Disse to gjenstandene består av lommer med beslag.

Den første lomma er av brunt lær, og den har beslag av messingfarget metall med tilsvarende bølgeformede hovedlinjer som de foregående, men har et rikere dekorert midtparti som omkranser knappen som åpner og lukker lomma. Denne lomma har ikke krok, men derimot en metallknott på hver side av forstykket, hvor det er festet ei lærreim slik at lomma kan bæres som ei håndveske.¹¹ På beslagets bakside er det risset inn Ao 1783.

Den andre lomma har forstykke av brun fløyel og bakstykke av lyst skinn, som forenes av kanalformede sidestykker av mønstervevd, blankt, rødt ullstoff. Midt på forstykkets fløyel er det sydd fast et rikt ornamentert messingfarget metallstykke med gjennombrutt dekor. Lomma er festet med lintråd til et beslag av sølvfarget metall av svært lik form og størrelse som beslaget datert 1783. Kun i utseende på den rankeformede dekoren på beslagenes forstykker samt metallets farge er de egentlig forskjellige. Imidlertid er denne siste ei lauslomme i ordets vanlige betydning, da beslaget er hengslet til en gjennombrutt krok av samme metall. På beslagets bakstykke er årstallet 1780 risset inn.

De tre årstallene 1780, 1783 og 1789 ligger nær hverandre i lineært tidsforløp, men samsvarer likevel godt med den stilrelaterte dateringa som sier at de rikt ornamenterte beslagene er eldre enn det enklere utformede. Besnærende nok samsvarer årstallet på den yngste lomma med den skjellsettende revolusjonen i Frankrike, som er gitt stor betydning i historiefaget så vel som i kunsthistorisk forskning. Et lauslommebeslag i Norsk Folkemuseums eie forkludrer imidlertid denne enkle kronologien.

Dette beslaget i Norsk Folkemuseum eie¹² er formmessig identisk med det fra Odalen som er datert 1780. Beslagets form, dekor og krokens utforming er så lik at gjenstandenes ulike deler sannsynligvis er støpt i samme form. Metallets beskaffenhet er imidlertid ulik, da Folkemuseets gjenstand er messinggul, mens den i privat eie er hvitblank som sølv. Den innrissede rankeformede dekoren er også svært lik, men på ett punkt skiller de to gjenstandene seg likevel fra hverandre. På bakstykket til folkemuseets beslag er det risset inn Ao 1804.

Det lineære tidsforløpet brytes av lommelåsen ved Norsk Folkemuseum. De tydelige årstallene som er risset inn i gjenstandene får dermed en annen virkning, og gjør lommelåsene samtidige mer enn punkter i en kronologi. Denne samtidigheten kan følges inn i ulike sosiale praksiser.

Draktpraksis

Gjenstandenes form har en tett sammenheng med gjenstandenes funksjon. De har en krok som gjør at de kan henges på et klesplagg, helst ei stakkelinning. De har en funksjon for lukking og åpning av lomma, som sikrer lommas innhold fra å falle ut. Innholdet kan ha variert mye, for eksempel spiseredskaper som kunne bringes med til gjestebud¹³ eller nødvendige artikler å bære med seg til kirka, som offerpenger, luktevannshus eller rett og slett litt brennevin.¹⁴

Dette spennet mellom lommenes form og funksjon er del av ulike draktpraksiser. Lommene, slik de har hengt i stakken til kirkegang eller gjestebud, er ellers svært sparsommelig belagt i kjente kilder. Ved en gjennomgang av over 400 skifter og auksjonslister etter bønder fra Hedmarken i tida mellom 1662 og 1847 kommer ingen lauslommer til syne. De er imidlertid bevart i like stor utstrekning i museumssamlinger og privat eie derfra som fra nabodistriktene Odalen og Romerike, og i skifteprotokollene fra Romerike er de taksert. Da Elen Amundsdatter døde på garden Haug i Hovin anneks til Ullensaker sogn i 1797 etterlot hun seg «1 rød fløyels Lomme med Laas»¹⁵, og ved Berthea Gulbrandsdatters død på garden Bådshaug i Eidsvoll i 1796 ble det registrert «1 sort Fløyels Lomme med Laas»¹⁶ til en verdi av 1 ort og 12 skilling. Jeg beskjeftiger meg ikke videre med å forklare hvorfor de både finnes og ikke finnes i de skriftlige kildene, men går til bildekildene fra samme tid.

De tallrike avbildningene av norske bønder fra slutten av 1700-tallet viser kun i to tilfeller kvinner med synlige løslommer. Begge er avbildet av J. F. L. Dreier, og viser henholdsvis ei kvinne fra Stavanger amt.¹⁷ og ei jente fra Melhus i Trøndelag.¹⁸ Flere forskere har tolket dette fraværet i bildekildene som at lommene ble båret under forkleet, ettersom de to kvinnene som viser lommene sine ikke bærer forkle.¹⁹ Dette argumenterer den svenske etnologen Anna Maja Nylén i mot, og forklarer de ulike praksisene med et skille mellom de dekorative lommene som var ment å være synlige, og de enklere som skulle være skjult. Hun hevder at de dekorativer fører videre middelalderens varianter av lauslommer med metallås.²⁰ Dermed setter hun lommene inn i et svært langt tidsspenn. Forekomsten av lauslommer med metallås og krok er godt belagt i drakthistorisk litteratur, for eksempel Pia Bengtsson Melins bok om middelalderens draktskikk i Uppland i Sverige.²¹

Nyléns kobling fra middelalder til 1700-tall gjør imidlertid noe annet: Den løfter 1700-tallspraksisen ut av sin egen tid, og sier at dette er middelalderens praksis utøvd på 1700-tallet. De svenske bøndene blir på den måten over 200 år etter sin egen samtid, om jeg følger antropologisk fornektelse av samtidighet.²² Jeg fester imidlertid ikke lit til Nyléns argumentasjon for at de dekorative lommene ble båret synlige hele tida og i alle sammenhenger,²³ til det er de for svakt representert i 1700-tallets bildekilder. Og i stedet for å relatere 1700-tallspraksisene til middelalderen, bringer jeg inn den danske motehistorikeren Ellen Andersens tidfesting av lauslommer til første del av 1700-tallets europeiske mote:

Dametasken var i begyndelsen av 1700-årene en pose af fløjl, brokade etc. syet til en bøjle af sølv eller stål, foroven forsynet med en hage, så den kunde hænge ved bæltet. Senere blev den en almindelig stofpose til at trække sammen med et bånd foroven […] Efter århundredets midte blev metalbøjlen umoderne og erstattedes med en løbegang med et silkebånd igennem.²⁴

Lauslomma fantes i motebildet i første del av 1700-tallet, hevder Andersen, og så ble den umoderne. Er så bondekvinnenes bruk av lauslomme omkring 1800 like fullt et uttrykk for at de er tidsmessig i utakt med europeisk mote, og dermed ikke samtidige, om enn litt nærmere sin egen samtid enn om de fortsatt bærer med seg middelalderen? Jeg vil argumentere for at lauslommene heller er samtidige, men i form av det historikeren Reinhart Koselleck har kalt «usamtidig samtidighet».²⁵

Lommene er i bruk i praksiser knyttet til noen tider. Disse praksisene forstår jeg som nettverk av både mennesker og gjenstander, der relasjonene mellom dem er det sentrale. Jeg knytter meg dermed til de mange aktør-nettverk-forskerne som studerer hvordan både «objekter og subjekter blir til og opprettholdes gjennom kontinuerlig oversettelse og transformasjon i nettverk av forbindelser, de såkalte aktør-nettverk».²⁶ Det er en relasjon mellom eierne som har sine initialer risset inn i lommelåsene, deres biologiske tid avgrenset av fødsel og død, gjenstandene, og de sosio-materielle praksisene alle disse elementene var del av. Praksisene er imidlertid ikke repeterende identiske over tid, men prosesser, oversettelser eller transformasjoner. I de stadige nye tilblivelsene, praksisene, gjøringene, blander nye aktører seg med aktører som allerede er der, for eksempel en gjenstand som brukes og gjenbrukes over tid. Like fullt er ikke den gjentatte praksisen den samme, dens varighet er bare tilsynelatende, for i enhver oversettelse skjer en forskyvning, og når delen endres, endres helheten. I slike praksiser kommer også tid til syne, både gjennom de daterbare gjenstandene og som sosiale praksiser kjent fra tidligere tider. Gjenstandene bærer på den måten med seg lag av tid, de kan kobles til europeisk mote fra tidligere på 1700-tallet, eller de har en relasjon til praksiser som er kjent fra 1500-tallet. Jeg hevder derfor at slik de inngår i praksisene er de både samtidige og usamtidige på en gang. Kosellecks teoretisering er et argument for et alternativ til periodisering, hevder kulturhistorikeren Helge Jordheim, og sjøl om Kosellecks utgangspunkt er konsepter og tekster, har han også overført perspektivene på samtidig usamtidighet til gjenstander og praksiser.²⁷ Gjenstandene er altså ikke bare 1700-talls eller middelalderske, og de er altså ikke forsinket kultur på evig jakt etter å ta igjen elitekulturen.

På denne måten er lommene del av praksiser i sin samtid, de daterte lommene skriver seg fra siste halvdel av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet. Men de peker også bakover til tidligere praksiser, og framover mot framtidige praksiser. Først og fremst praksiser som foregikk i det tidsrommet som avgrenses av eierens levetid. I boka Minder fra gamle dage i Nordre Odalen forteller forfatterne hvordan lauslommene var i bruk i rituelle praksiser knyttet til bryllup i Odalen omkring 1830:

Til dragten hørte gjerne en stor pung av fint skind med buet laas, forsølvet eller av sølv og vakkert utstyrt hængsel eller krok til at hægte i skjørtelinningen. Denne bruktes til at lægge skaalpengerne i.²⁸

I denne praksisen er lomma uten tvil synlig, om ikkeannet så hver gang bruden legger ei bryllupsgave ned i lomma si. Dette ga henne en særskilt status, materialisert i lauslomma:

Mellem eftasværd og kvellsværd blev det danset av unge og ældre. Da alle penger og gavebrev var lagt i brudens væske, og hun gik omkring med al denne «valutaen» paa sig, var det rift om at faa danse med hende.²⁹

Det var imidlertid ikke bare bruden som bar lauslomme i bryllupene det fortelles om i denne boka. Brudens mor hadde også en bestemt oppgave hvor ei lomme var involvert:

Da følget kom tilbake til gaarden møtte skjænkeren op utenfor. Efter gammel skik skulde brudens mor gi brudefolkene skjænk, og det brød eller sukker de fik til, tok hun op av sin lomme. Dette stykke skulde være «læst» over. Dette var megen høitid ved […].³⁰

Det var høgtid knyttet til det velsignede brødet, til skålgavene og bryllupet som et viktig overgangsrituale. I denne praksisen materialiserte flere tidsperspektiver seg, og ett av dem knyttet seg til bruken av lauslomme. I denne skikken lå flere lag av tid. I relasjonen mellom gjenstanden lauslomme og de involverte personene var en overgang fra ei tid som ugift til framtid som gift, knyttet til livsløpene deres. Imidlertid materialiserte eldre lag av tid seg også i lauslommepraksisen i disse ritualene. Og livsløpet, bruden og tida var kanskje festet med stor varighet som innrissede initialer og årstall i lauslommelåsen. Det går tydelig fram av bryllupsbeskrivelsen at lauslommene ble brukt til kjoler med preg av biedermeiermote slik den ble lansert 1820–1830. Lommene framstår dermed som usamtidige med kjolene om stilhistoriske kriterier legges til grunn, men like fullt samtidige i sin praksis.

Enda lenger fram i vår kronologiske tid målt ut i minutter, timer og år, inngår de samme lommelåsene i nye praksiser. Lomma som er datert 1789 har etter sin opprinnelige praksis vært del av ei privat samling eldre gjenstander, før den kom inn til lokalmuseet og i dag er del av en museumspraksis. Gamle Hvam museum på Romerike har ei tilsvarende lauslomme fra Eidsvoll, som gjennom form og materialbruk kan ha alder som de tidligere framhevede lommene og låsene fra Hedmark.³¹ Lomma fra Eidsvoll kom inn til museet som del av en romeriksbunad, og giveren fortalte at hun hadde arvet lomma og brukt den til bunaden sin. På vegen fra den opphavelige brukssammenhengen fikk den fornyet interesse som del av en bunad, før den i dag er del av museets praksis. Og fortsatt i dag brukes 1700-tallets lommelåser på denne måten. Messinglåsen med initialene ASDS som ble funnet på loftet på en gard i Sør-Odal har nå ny bruk som lås på eierens bunadlomme. Når gjenstandene slik løftes ut av sine opprinnelige tider og stadig inngår i nye praksiser skjer det at varige metaller framstår som små stykker av 1700-tallet i vår tid.

---

Bjørn Sverre Hol Haugen er konservator ved Hedmarksmuseet og stipendiat ved Universitetet i Oslo.
Dette innlegget er del av samarbeidet mellom historieblogg.no og tidsskriftet Fortid, og ble først publisert i Fortid 1/2013.

---

1. Se for eksempel Fossberg, Draktsølv.  ↩

2. Se for eksempel Berge, Norskt bondesylv  ↩

3. Se for eksempel Noss, Sylvsmeden Eivind G.Tveiten.  ↩

4. Fabian, Time and the other, s. 31.  ↩

5. Registreringsnummer OT.354.  ↩

6. Basert på en gjennomgang av 351 treff  på løslomme/lauslomme, løslommelås/lauslommelås i www.digitaltmuseum.no, 7. januar 2013. ↩

7. Nylén, Folkdräkter, s. 74  ↩

8. Brunsting, Het Streekdrachten Boek, s. 356  ↩

9. Registreringsnummer OT.355.  ↩

10. Kirkeby, Nord-Odal III, s. 535  ↩

11. Metallknottene ser annerledes ut i godset enn resten av beslaget, og på baksida av låsen er det spor av feste for en krok. Kanskje er gjenstanden bygd om fra ei lauslomme til ei håndveske?  ↩

12. Registreringsnummer NF.1926-0212.  ↩

13.  Gjessing, Gudbrandsdalens folkedrakter, s. 206; Tallerås, Låsar og låslommer, s. 3.  ↩

14.  Tallerås, Låsar og låslommer, s. 4; Bergman, Dräktskicket i Åhl, s 60.  ↩

15.  Akershus fylke, Øvre Romerike sorenskriveri, skifteprotokoll 13 (Hb 0013), 1790-1799, oppb: Statsarkivet i Oslo, folio 499a.  ↩

16. Akershus fylke, Øvre Romerike sorenskriveri, skifteprotokoll 13 (Hb 0013), 1790-1799, oppb: Statsarkivet i Oslo, folio 469a.  ↩

17. Lexow, Dreiers norske folkedragter, plansje 5.  ↩

18. Skauge, Folkedrakt – motedrakt – folkelig mote, s. 160  ↩

19. Hedlund, Dräkt og kvinnlig slöjd, s 161; Skauge, Folkedrakt – motedrakt – folkelig mote, s. 160, ↩

20. Nylén, Folkdräkter, s. 74.  ↩

21. Melin, Drakt, makt och kön, s. 57.  ↩

22. Fabian, Time and the other, s 31  ↩

23.  Argumentet om at dekorative lommer ble båret synlig blir også presisert i Liby, Gästriklands folkliga dräktkultur  ↩

24.  Andersen, Moden i 1700-årene, s. 215.  ↩

25. Koselleck, Futures past, s. 99.  ↩

26. Brenna, Moser, og Asdal, Teknovitenskapelige kulturer, s. 34  ↩

27. Jordheim, Against Periodization  ↩

28. Sveinungsen, Minder, s. 153  ↩

29.  Sveinungsen, Minder, s. 157  ↩

30.  Sveinungsen, Minder, s. 155  ↩

31. Registreringsnummer GH.4001  ↩