Under hammermerket: massen, agitasjon og propaganda som elementer i talestrategi på 1930-talet.

Av: Tor Bang.

På et møte i “Den socialdemokratiske forening” 27. september 1908 tok formannen Christian Holtermann Knudsen, opp utsiktene til å opprette en agitasjonsskole for arbeidere. Møtet vedtok å nedsette et arbeidsutvalg som skulle kartlegge behov for en skole. 27. november 1908 ble det så avholdt et konstituerende møte med representanter fra 44 fagforeninger i Kristiania. De forpliktet seg til å finansiere skoledriften.

Novembermøtet, som fødte “Den socialistiske aftenskole”, tok opp en del av arven fra Marcus Thrane. Erkjennelsen av arbeiderklassens kulturelle handicap går i en linje fra Thrane, via Holtermann Knudsen, til mellomkrigstiden. Da “broderkrigen” ble avsluttet med partikonsolideringen i 1927, fikk Youngstorget arbeidsro. Aktivitetsnivået i skolevirksomheten hadde gradvis dalt etter 1908, men fikk et oppsving fra 1920, da bevegelsen etablerte “Den socialistiske dagskole” på Malmøya i 1920. Skolevirksomheten var svært sentral i arbeidet med å løfte arbeiderklassen, bemyndige den, sette den i stand til å spille på motstandernes banehalvdel.

Aksel Zachariassen, Finn Moe, Einar Gerhardsen og, ikke minst, Haakon Lie kom etter 1927 inn i sentrale posisjoner i Arbeiderpartiet. I min avhandling Under hammermerket analyserer jeg deres retoriske håndbøker. Jeg ettersporer bakgrunnslitteraturen som håndbokforfatterne støtter seg på, særlig forandringene som finner sted med hensyn til anbefalte uttrykksmidler og former.

I denne artikkelen skal jeg først redegjøre for det tilsynelatende dominerende synet på velgere: som elementer i en masse. Erkjennelsen av massen, og utviklingstrekk i forståelsen på dens psykologiske trekk, nødvendiggjorde endringer i den politiske kommunikasjonen, fra en fornuftsbasert “agitasjon”, til en følelsesbasert “propaganda”. Endringen kan tidfestes til valgkampen i 1933.

Massen

Fra slutten av 1800-tallet var det stor interesse for humanvitenskapene sosiologi og psykologi. Enkelte forskere definerte seg som både sosiologer og sosialpsykologer, eller som antropologer. Andre hadde sine vitenskapelige røtter i biologi og kom inn i felte gjennom sin interesse for darwinisme.

Den franske sosiologen og sosialpsykologen Gustave Le Bon skriver fascinert om, og kritisk til massen i essayet Psychologie des foules.[1] Det ble oversatt til en rekke språk, deriblant svensk, Massornas tidsålder.[2] Sigmund Freud oppsummerer og siterer Le Bon i sitt Massenpsychologie und Ich-Analyse,[3] noe som ga Le Bons arbeid en tyngde og autoritet det ellers kanskje ikke ville ha fått, gitt dets ukonvensjonelle vitenskapsteoretiske form.

Begrepet eller forstavelsen ”masse” er i vår tid mindre anvendt i samfunnslitteraturen enn det var på 1930-tallet. For eksempel er et ”massesamfunn,” definert slik i Sosiologisk leksikon:

[…]vanligvis en betegnelse for et samfunn preget av en anonym, rotløs, fremmedgjort, sekularisert, kulturelt fattig, egoistisk og endimensjonal befolkning. Begrepet kobles oftest til INDUSTRIALISERINGEN og til framveksten av den demokratiske styreformen, som ifølge visse teoretikere gir opphav til en kløft mellom politiske eliter og det politisk apatiske massemennesket. Det har også vært brukt for å forklare hvordan fascismen oppstod, det vil si at framveksten av ekstreme populistiske bevegelser ofte blir forklart ut fra at befolkningen har vært lett å manipulere.[4]

Forestillingen om en ansiktsløs, uansvarlig masse av vanlige mennesker repeteres i dag helst som en historisk forgangen stereotypi for ”de andre,” sett fra utsiktspunktet til en elite som oppfattet sine privilegier som naturgitte. ”Massen” var skremmebildet av en ødeleggelsesmobb som måtte kontrolleres og holdes nede.

Arbeidernes leksikon har ingen egen artikkel om masse, men en ukreditert artikkel om ”massepsykologi”:

1) opførselen hos grupper eller folkemasser, som kan være organisert (militæravdelinger, skoleklasser, et skibsmannskap o.s.v.) eller uorganisert (en tilfeldig folkemasse, som opløp, tilskuere under en fotballkamp o.l.); 2) endringer i de enkelte individers reaksjonsmåte som følge av at de befinner sig under umiddelbar innflytelse av den masse, det kollektiv, hvis medlemmer de er.[5]

Artikkelforfatteren diskuterer så massepsykologi i et darwinistisk, det han kaller “borgerlig perspektiv”, i motsetning til et marxistisk klasseperspektiv. Han mener massepsykologien bidrar til et reaksjonært menneskesyn, [6]:

I sin senere borgerlige utvikling har den lagt vekt på å finne frem til almene lover som skulde gjøre sig gjeldende hos alle slags masser, ikke bare blandt mennesker, men blandt alle levende vesener som optrer i flokk, og på grunnlag av disse almene lover har man villet forklare de forskjellige karakteristiske sosiale former i det menneskelige samfund som familie, nasjon, staten, den militære organisasjon, klassene o.s.v.[7]

Et samfunnssyn som tar en hierarkisk orden for gitt, åpner ikke for sosial nyskaping. Det er dermed i konflikt med marxistisk ideologi. Marx bruker ”masse” i Kapitalen,[8] som i ”arbeidermasse”. Hans anvendelse kan også ha bidratt til å legitimere bruken av begrepet både i senere arbeiderlitteratur og i sakprosa. Slektskapet mellom ”masse” og ”arbeiderklasse”, eller i det minste mellom ”masse” og ”lavere samfunnslag”, er gjennomgående og tas stort sett for gitt i litteraturen som min avhandling bygger på.

Alf Ahlberg, rektor ved Arbetarrörelsens folkhögskola i Dalarna, gir 1930-tallets kanskje mest tidstypiske definisjon: ”En elementär massa är [således] en kollektiv helhet av individer, som handla, känna och tänka under inflytande av samma instinktiva impulser.”[9] Substantivet ”helhet” forsterkes av adjektivet ”kollektiv”. Begrepet ”kollektiv helhet” blir meningsfullt ved å knytte det til, og understreke, det mest åpenbare trekket ved massen: dens evne til å fremstå som én organisk aktør med felles rasjonalitet og med felles emosjonelle triggere. Ahlberg hadde hentet sin forståelse av masse hos den tyske økonomen Werner Sombart, som problematiserer “masse” i Der proletarische Sozialismus I, II:[10] Den sosiale bevegelsen er en massebevegelse. Han skriver at begrepet er flertydig, og lister opp de viktigste konnotasjonene:

1. Der statistische Massenbegriff; et kvantitativt, upresist begrep.
2. Der kulturelle Massenbegriff, som kan forstås som de nedre sjiktene i et samfunn.
3. Der soziologische Massenbegriff, en udannet gruppe, “vom Geist verlassen”.
4. Der psychologische Massenbegriff en gruppe som står under en kollektiv vilje og som er sammenbundet i øyeblikkets konkrete behov.[11]

Sombarts betoning av massens øyeblikkelighet, dens kollektive vilje og interne sjelelige forbindelse er sannsynligvis det mest relevante her.

Det hører til historien at Sombarts diskusjon av arbeiderklassen som “masse” må kunne sies å være tendensiøs, og ganske deterministisk. Sombarts massemenneske er åndelig begrenset. Dets forstand er praktisk og konkret, ikke abstrakt og overførbar. Det kan likevel være dyktig innenfor sitt konkret begrensete felt og ikke så nedlatende som Oswald Spenglers masse: Spengler skriver: “Die Masse ist ein flutendes Etwas […] das Ende, das radikale Nichts”[12] (“Massen er et flytende [ubestemmelig] noe. Den er slutten, det radikale intet”). Sombart gnistrer også til, som her i et karakterdrap på arbeiderbevegelsens kadetter, som han betegner som ”Abfall- und Ausschuβbestandteile der bürgerlichen Gesellschaft”.[13] (“Avfall og utstøtte elementer fra det borgerlige samfunn.”)

Ahlberg myntet ”elementær masse”, som han tok med seg inn i norsk debatt i bokkapitlet “Agitationens psykologi” [14], oversatt og publisert i Det 20de Århundre.[15] Dens fremste karakteristikum er dens “oerhörda suggestibilitet.” Den som ønsker å påvirke massen, “sträver icke att bevisa riktigheten av något med fakta och förnuftsskäl, den strävar på känslomässig väg övertyga.”

En spade er en spade: kommunikasjon med utgangspunkt i virkeligheten

Hva skjedde på veien fra arbeiderbevegelsens folkeopplysningsprosjekt? Ahlbergs kollega Helge Granat, konstaterer med en viss resignasjon at folkeopplysning er komplisert. Selv om opplysningsarbeidet er vellykket, når det bare frem til et mindretall. Han gjør Ahlbergs tenkesett til sitt:

Denne nye opfatning av mennesket går ut på at menneskets handlinger vesentlig er bestemt av dets nedarvede drifter […] Særlig i bevegede tider handler det umiddelbart og på den måte som er driftsmessig betont, og dets handlinger strider ofte mot det som man må gå ut fra er dets virkelige interesser. Dette faktum setter en psykologisk grense for den rent oplysende propagandas virkninger.

Granat danner forbund med tidens sosialdarwinister og rasebiologer ved å peke på nedarvede drifter som atferdsmønstre.  Han gjengir Sombarts og Ahlbergs politiserte forståelse av massens psykologi: For å kunne stimulere, og overbevise, må propagandaen spille på instinkter, basale følelser og enkle assosiasjoner. Verken saklig og statistisk informasjon, eller ideologiske foredrag tenner massene: ”Gjennemsnittsmennesket – og det er det man må regne med – har ikke den utpregede tendens til å veie grunner for og imot […]”[17]

Den politisk aktive delen av arbeiderklassen var liten, men alle hadde stemmerett. Passive velgere kan bli et lett bytte for bevegelser med dårlige hensikter: ”Til de politisk passive hører fremfor alt naturligvis de som undlater å stemme. Det var blant dem Hitler søkte og fant sine reserver. Man kan alltid regne med at reaksjonen kommer til å søke efter hjelpetropper blant de politisk uoplyste og uinteresserte.” Granat fastholder at arbeiderbevegelsens folkeopplysningsformål ikke skal settes til side, men et slikt perspektiv må finne seg i å leve ved siden av andre metoder: ”Uten tvil kan arbeiderbevegelsen i denne henseende dra visse lærdommer av de nazistiske agitasjonsmetoder. [Men] man må innrømme at nazistene på ett område har spilt sin rolle dyktig og smidig, nemlig med hensyn til propagandaen.”[18]

De gamle metodene, som argumenterer for det fornuftige i sosialismen, egnet seg dårlig for nyrekruttering: ”Sammenlign antallet av dem som kommer på disse møter med stedets befolkning og regn ut hvor stor del du har nådd ut til! Det er som regel ikke mange procent.” Nye metoder derimot, ”[de] vender sig til følelsene i langt høiere grad enn de gamle gjorde.”[19] Det 20de Århundres redaktør Finn Moe oppfordrer, som Granat: ” Sett folks følelser i sving.”[20]

Når man i den moderne propaganda så sterkt legger an på å appellere til følelsene, så er ikke det nogen tilfeldighet. Det er som resultat av et nøie studium av hva som bestemmer menneskenes optreden, særlig når de optrer i flokk, som de jo alltid gjør ved politiske møter og demonstrasjoner, at disse metoder er blitt til. Den moderne psykologisk videnskap, studiet av mennesket, særlig massemenneskets og gjennemsnittsmenneskets sjeleliv, har vist at den saklige tenkning ikke spiller en så fremtredende rolle, men at mennesket i like høi grad lar sig bestemme av følelsesmessige grunner.[21]

Grunnantagelsen er at mennesket er fanget i et følelsesunivers, noe som begrenser dets evne til refleksjon. Det gjelder særlig arbeiderklassen, som Moe ikler begrepene ”massemennesket” og ”gjennemsnittsmenneske”. Kampen om massene kan derfor ikke vinnes gjennom saklig argumentasjon:

De nye midler bygger på den erkjennelse at hos våre dagers mennesker spiller det følelsesmessige en like stor rolle som det fornuftsmessige. Det nytter altså ikke for å aktivisere og agitere og henvende sig bare til fornuften. Man må i like høi grad rette en appell til følelsene.[22]

Moe skriver det i en tid der den norske arbeiderbevegelsen med skrekk har kunnet observere at mange av deres kamerater i Tyskland har sluttet rekkene bak Hitler: ”De masser, som kampen da står om, er i vesentlig grad de masser som hittil var politisk passive, men som krisen har gjort til politiske interesserte, gjort ofte til oprørere mot det bestående samfund, uten at de vet hvor de positivt skal orientere sig.” Siden massen ikke vet hvor den skal gå, må den sosialistiske arbeiderbevegelsen sette alt inn på å vinne den over til seg. For å få arbeiderklassen inn i partiets fold, må propagandaen fremstå som den foretrukne: ”I denne kamp vil den seire som det lykkes å samle de store masser, folkets flertall, bak sin fane.” Metodene må hentes utenfor politikkens saklighetsunivers: ”I disse nye metoder møtes de brennende opgaver vi ovenfor har nevnt med resultatene av moderne psykologisk forskning og moderne reklameteknikk.”

Omleggingen av kommunikasjonsstrategien faller sammen i tid med inngangen til Arbeiderpartiets storhetstid. Prøveballongen foran valget i 1933, der slagordene Hele folket i arbeide! og By og land, hand i hand var de mest synlige elementene, ble svært vellykket. Den dannet dermed skole for valgkampanjene i de senere mellomkrigsvalgene. Erkjennelsen av at massene må overtales med slagord, forenklinger og underholdning vises i bredden i kampanjene. Sosialøkonomen Ole Colbjørnsen, kalt Ola Tiltak, skrev programmet Hele folket i arbeide! med undertittel Det norske Arbeiderpartis kriseprogram.[23] Forsiden av programheftet ble prydet med en tegning av Erling Nielsen, med slagordene ”By og land, hand i hand” og ”Hele folket i arbeide”. Film, hvorav én med tittelen “Hele folket i arbeide”, talekor, demonstrasjoner, opptog og andre masseopptrinn, supplerte programmet. Programmet i seg selv bestod av seks omfattende og til dels svært detaljerte deler, med to gjennomgående og underliggende hovedtrekk: (1) kritikk av borgerlig politikk, og (2) presentasjon av arbeiderbevegelsens alternativer. Gjennomgangstonen var propagandistisk i den forstand at Colbjørnsen beskrev det partiet mente var udiskutable sannheter om det politisk-økonomiske feltet, men det var også plass til slagord som ”Vi er blitt så fattige at vi ikke en gang har råd til å arbeide!”[24]

Avslutning

Programmene og valgkampanjene fra og med 1933 er glimrende eksempler på kommunikasjon i et helhetsperspektiv: Et gjennomtenkt innholdskonsept setter søkelys på folks daglige strev i en massiv og livsødeleggende lavkonjunktur. Det blir kommunisert i offentligheten på en pedagogisk lettfattelig måte i tidens tilgjengelige kanaler, ferdig skrevne foredragsdisposisjoner, aviser, film, plakater og massemønstringer. Helheten engasjerte og skapte folkelig begeistring hos velgere som inntil da ikke hadde brydd seg om politiske spørsmål.

Den gamle retorikken hadde integrert følelser og fornuft og hensyn til moralsk troverdighet. Følelsene ble aldri løsrevet fra fornuften. Det kunne tenkes sterke uttrykk når saken og situasjonen krevde det, men følelser ble aldri behandlet som en sak for seg, som kunne påvirkes gjennom ren suggesjon. De ble begrenset til modulasjoner i stemmen, kunstpauser i talen og kanskje en sentimental anekdote. Det nye valgtaktiske arbeidet tok ikke lenger sikte på å dyktiggjøre klassen, men å gjøre den til lydige og nyttige velgere i ”massen”.

Omleggingen av den retoriske strategien forsterker en tydelig asymmetri i maktforholdene mellom avsender og mottaker. Agitasjonens publikum kunne være mer eller mindre politisk kvalifisert: bare det godt uttenkte og godt uttrykte ville holde mål for publikums dom. Propagandaens publikum var den irrasjonelle, uselvstendige ”massen” som kunne ledes i alle retninger og innbilles hva som helst. Det er viktig å sentralisere og kontrollere makten over ”ordet”.

Tor Bang er førsteamanuensis ved Handelshøyskolen BI. Denne artikkelen er basert på hans doktoravhandling Under hammermerket. Hvordan utvikler norsk arbeiderbevegelse en retorisk instruksjonslitteratur på 1930-tallet?  Universitetet i Bergen, 2013.

Litteraturliste

1. Ahlberg, Alf. 1933. Social psykologi . massans och gruppens, nationens och klassens själsliv. Stockholm. Tiden.
2. Brante, Thomas, Heine Andersen, and Olav Korsnes. 1997. Sosiologisk leksikon. Oslo. Universitetsforlaget.
3. Colbjørnsen, Ole og Det Norske arbeiderparti. 1933. Hele folket i arbeide! Det norske arbeiderpartis kriseprogram. [Oslo]. Det norske arbeiderparti.
4. Spengler, Oswald. 1924. Der Untergang des Abendlandes . Umrisse einer Morphologie der Weltgeschichte. [Ausg. 1924] ed. München. Beck.
5. Freud, Sigmund. 1921. Massenpsychologie und Ich-Analyse. Wien. Internationaler Psychoanalytischer Verlag.
6. Friis, Jakob, Dagfin Juel, and Trond Hegna. 1932. Arbeidernes leksikon. Oslo. Arbeidermagasinets forlag.
7. Granat, Helge. 1934. «Fremtidens propaganda». Det 20de Århundre. Tidsskrift for Det norske arbeiderparti no. 35 (6).4.
8. Le Bon, Gustave. 1895. Psychologie des foules. 4 ed. Paris. Felix Alcan.
   ———. 1912. Massans psykologi. Stockholm. Albert Bonniers förlag.
9. Marx, Karl. 1983. Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomien. Oslo. Oktober.
10. Moe, Finn. 1934. «De moderne propagandametoder». I Agitasjon og propaganda. Håndbok for tillitsmenn i de norske arbeider-organisasjoner, redigert av Haakon Lie, 5–17. Oslo. Arbeidernes oplysningsforbund.
    ———. 1934. «Nye opgaver». Det 20de Århundre. Tidsskrift for Det norske arbeiderparti no. 35 (6).2.
11. Pollock, Friedrich. 1926. Sombarts «Widerlegung» des Marxismus. Edited by Carl Grünberg. Vol. Heft 3, Archiv für die Geschichte des Sozialismus und der Arbeiterbewegung. Leipzig. Verlag von C. L. Hirschfeld.
12. Sombart, Werner. 1925. Der proletarische Sozialismus («Marxismus»). Jena. Gustav Fischer.

Referanser